Tro prøvet i ild
Pastor Silas ser ut som en veltrimmet forretningsmann. Ingen kan gjette hva han har vært gjennom. Men når han deler fra sin livshistorie, forstår vi at dette er et menneske som virkelig vet hva det vil si at kristentroen har en pris.
Som kjent jobber AsiaLink konsekvent gjennom nasjonale medarbeidere og gjennom ulike typer menighetsnettverk. I India jobber vi sammen med et nettverk som har base i Vest-Bengal. Derifra drar 30-40 evangelister og medarbeidere ut for å dele de gode nyhetene med unådde, i ord og handling. Vest-Bengal er også et nøkkelpunkt med tanke på å nå inn i vanskelig tilgjengelige land som Nepal og Bhutan. Silas er leder for dette arbeidet i Nord-India.
Vi delte i forrige nummer av Rapport fra Asia noen glimt fra hva han og hans medarbeidere opplever. En dødssyk og lutfattig gammel mann i ei knøttlita papphytte fikk møte Jesus før han døde. Ei utstøtt, ung mor med et nyfødt barn, som bare lå og ventet på å dø, fikk livene berget på grunn av våre trossøskens oppsøkende kjærlighet. De som utfører dette arbeidet, er kjernetroppene i vårt virke. De representerer kvaliteter som gjør oss ydmyke, og samtidig stolte over å kunne stå sammen med dem. De gjør jobben; vi bare støtter dem med det Gud har gitt oss – som borgere av Overflodsnorge – å forvalte. Vi vil gjerne at dere som leser Rapport fra Asia skal bli kjent med våre medarbeidere. Så her er Silas egen beretning om sitt liv:
Vi delte i forrige nummer av Rapport fra Asia noen glimt fra hva han og hans medarbeidere opplever. En dødssyk og lutfattig gammel mann i ei knøttlita papphytte fikk møte Jesus før han døde. Ei utstøtt, ung mor med et nyfødt barn, som bare lå og ventet på å dø, fikk livene berget på grunn av våre trossøskens oppsøkende kjærlighet. De som utfører dette arbeidet, er kjernetroppene i vårt virke. De representerer kvaliteter som gjør oss ydmyke, og samtidig stolte over å kunne stå sammen med dem. De gjør jobben; vi bare støtter dem med det Gud har gitt oss – som borgere av Overflodsnorge – å forvalte. Vi vil gjerne at dere som leser Rapport fra Asia skal bli kjent med våre medarbeidere. Så her er Silas egen beretning om sitt liv:
Jeg ble født i India på 60-tallet. Min farfar døde før faren min ble født, noe som var veldig vanskelig for dem. Gjennom engelske misjonærer ble min far og farmor kristne. Fordi foreldrene mine var kristne, ble vi utstøtt av familien. Mor var teplantasjearbeider og den eneste som hadde inntekt, derfor bodde jeg mye hos tanta mi i Darjeeling i oppveksten.
Som trettenåring flyttet jeg tilbake til familien og begynte på skole, i 7. klasse. Livet var tøft; far måtte gå i militærtjeneste for å ha noe å forsørge familien med. Vi hadde et veldig gammelt hus; nesten helt falleferdig. I regntiden husker jeg at vi måtte dra til andres hus når det var tordenvær og kraftig regn. Jeg måtte også jobbe veldig hardt; jeg tok med meg plommer og agurker som jeg solgte til medelever i friminuttene. Hver morgen måtte jeg hente vann, og da måtte jeg dra av sted klokka 4 for å komme før alle de andre som skulle hente vann. Hvis det allerede var folk der, ville de ikke la meg få vann fra brønnen. Mange ganger måtte jeg vente i timevis, hvis noen hadde kommet dit før meg.
I landsbyen ble vi mobbet og plaget fordi vi hadde valgt å konvertere til kristen tro. Ofte ble vi utelatt fra selskaper og andre sosiale sammenhenger. En gang ble vi invitert i et bryllup; pappa var også hjemme den gangen. Vi barna var veldig glade for at de ville ta oss med i dette bryllupet. Ennå er det slik at mange hjem i India har to kjøkken; fordi høykastefolket nekter å komme hvis det ikke blir gjort forskjell på dem og lavkastefolket eller de kasteløse. Høykastefolket forlanger også å få sitte ved egne bord. På vei til bryllupet, møtte vi noen av slektningene til dem som skulle gifte seg. De ba oss å sette oss på gulvet, nær inngangsdøra. Like etter kom brudeparet, og folk ble veldig ivrige. De trampet oss nesten ned, og de trødde på tallerkenene våre. Jeg husker at dette var en forferdelig følelse for meg; jeg kjente meg så ydmyket. Jeg spurte mamma: ”Hvorfor må vi sitte her på gulvet og spise når alle de andre er der inne?” Hun svarte: ”Det er fordi vi er kristne, Silas”
På den tiden pleide folk å spise og drikke av kopper og kar laget av bronse. Når vi besøkte naboer, tillot de aldri mamma og meg komme inn å kjøkkenet, på linje med andre. Vi måtte sitte ved døråpningen, og når det ble servert te, fikk vi den servert i kopper av aluminium. Som gutt lærte jeg hvorfor vi måtte drikke te av slike kopper. Jeg spurte mamma, og hun svarte at det var fordi vi var kristne. Vi måtte drikke sånn som de kasteløse gjorde.
Som trettenåring flyttet jeg tilbake til familien og begynte på skole, i 7. klasse. Livet var tøft; far måtte gå i militærtjeneste for å ha noe å forsørge familien med. Vi hadde et veldig gammelt hus; nesten helt falleferdig. I regntiden husker jeg at vi måtte dra til andres hus når det var tordenvær og kraftig regn. Jeg måtte også jobbe veldig hardt; jeg tok med meg plommer og agurker som jeg solgte til medelever i friminuttene. Hver morgen måtte jeg hente vann, og da måtte jeg dra av sted klokka 4 for å komme før alle de andre som skulle hente vann. Hvis det allerede var folk der, ville de ikke la meg få vann fra brønnen. Mange ganger måtte jeg vente i timevis, hvis noen hadde kommet dit før meg.
I landsbyen ble vi mobbet og plaget fordi vi hadde valgt å konvertere til kristen tro. Ofte ble vi utelatt fra selskaper og andre sosiale sammenhenger. En gang ble vi invitert i et bryllup; pappa var også hjemme den gangen. Vi barna var veldig glade for at de ville ta oss med i dette bryllupet. Ennå er det slik at mange hjem i India har to kjøkken; fordi høykastefolket nekter å komme hvis det ikke blir gjort forskjell på dem og lavkastefolket eller de kasteløse. Høykastefolket forlanger også å få sitte ved egne bord. På vei til bryllupet, møtte vi noen av slektningene til dem som skulle gifte seg. De ba oss å sette oss på gulvet, nær inngangsdøra. Like etter kom brudeparet, og folk ble veldig ivrige. De trampet oss nesten ned, og de trødde på tallerkenene våre. Jeg husker at dette var en forferdelig følelse for meg; jeg kjente meg så ydmyket. Jeg spurte mamma: ”Hvorfor må vi sitte her på gulvet og spise når alle de andre er der inne?” Hun svarte: ”Det er fordi vi er kristne, Silas”
På den tiden pleide folk å spise og drikke av kopper og kar laget av bronse. Når vi besøkte naboer, tillot de aldri mamma og meg komme inn å kjøkkenet, på linje med andre. Vi måtte sitte ved døråpningen, og når det ble servert te, fikk vi den servert i kopper av aluminium. Som gutt lærte jeg hvorfor vi måtte drikke te av slike kopper. Jeg spurte mamma, og hun svarte at det var fordi vi var kristne. Vi måtte drikke sånn som de kasteløse gjorde.
Jeg husker også at vi hadde et landområde vi hadde fått etter bestemor. Mange kom dit og tok bambus og stein som tilhørte oss. Selv om mamma sa i fra, bare lo de av oss og brydde seg ingenting om det. Pappa var ikke der, mamma var alltid alene og jeg var veldig usikker. Jeg fikk et dårlig selvbilde og en vond følelse; det var ingen god situasjon. Jeg klandret mamma og pappa, men mamma klaget aldri. Mange ganger så jeg henne sove uten mat, fordi hun hadde gitt all maten til oss barna. Hun levde på vann. En gang i blant hadde vi kjøtt, men det var ikke noe til henne. Jeg hadde også mange dårlige erfaringer på skolen. En gang holdt jeg på å gi opp hele studiene fordi medelevene mine var ufine.
På grunn av alt dette fikk jeg en veldig dårlig opplevelse av kristendommen, og tenkte ikke noe godt om Gud. Men i 1988 kom et vendepunkt. Min mor ble veldig syk. Jeg var fryktelig lei meg, for det var ikke mulig å få henne til sykehus – vi hadde ikke råd. Så jeg ropte på Gud og ba om at han måtte helbrede min mor. ”Vær så snill, Gud, og ta deg av mor!” Det ble mitt vendepunkt. Da tagg jeg Gud og var på mine knær for ham. Ingen penger, vi bare måtte stole på Gud.
Etter en tid tok vi mamma til Siliguri. Legen anbefalte operasjon, fordi hun trolig led av kreft. Noen kristne mennesker viste sin kjærlighet – vi var fremmede der i Siliguri – og de tok seg av oss også økonomisk. Dette lærte meg om kristen kjærlighet. Ennå hadde jeg bitterhet og utilgivelighet inni meg; jeg kunne ikke glemme alle disse vonde opplevelsene fra barndommen. Alle som så ned på oss og drev gjøn med oss. Jeg syntes jeg hadde gjort mye godt for Herren, jeg hadde lidd mye og jeg hadde gått i kirken. Men dette var tiden da Herren kalte meg til å tjene ham. Jeg ønsket ikke det. Jeg tenkte at det å tjene Herren bare ville innebære å måtte være avhengig av andre og leve under vanskelige forhold. Jeg hadde fått nok og ønsket å leve mitt eget liv; ha en jobb og kunne hjelpe min mor. Men Herren kalte meg så sterkt til å tjene ham. En kvinne kom med en profeti til meg, i 1989, om at jeg kom til å dra rundt fra landsby til landsby og forkynne hans navn, og at en dag ville jeg også komme til å dra til andre nasjoner for å dele Guds Ord.
Herren ba meg tjene ham, og også å tilgi alle dem som hadde gjort ondt mot meg. Jeg spurte: ”Hvordan kan jeg tilgi dem; dette er en del av min historie, og jeg kommer til å fortelle dette vitnesbyrdet resten av livet”. Det var veldig vanskelig, for de hadde forfulgt meg. Men ved Guds nåde fikk jeg tilgi dem. Det skjedde i 1991, da tok jeg en avgjørelse.
Selv om jeg da ga livet mitt til tjeneste for Gud, hadde jeg ikke fred. Det å ville tjene Herren i dette området, betyr å miste familien og alt. Hos oss er det slik at hvis du gir livet ditt til tjeneste for Gud, så kan du aldri gå tilbake til et annet sekulært yrke. Det er et livslangt kall. Noe av kampen var at jeg ikke hadde noen idé om hva det innebar å tjene Herren. I tillegg var den økonomiske støtten ikke i det hele tatt nok til å dekke elementære behov. Men jeg begynte min tjeneste med små barn i en landsby, hvor det ikke var noen opplæring, og hvor barna måtte krysse to elver om de skulle gå på skole. I 1994 begynte jeg å få mer ansvar; også for andre ting enn denne skolen. Herren bygde meg opp for sin tjeneste. Siden 1996 fikk jeg fullt ansvar og ble ordinert som pastor. Herren har ledet meg til å kjempe, for å forberede meg til det ansvaret jeg skulle ha. Han har bygget opp noe i meg. Hvis Gud hadde gitt meg det ansvaret den gangen, ville ting trolig blitt annerledes.
På grunn av alt dette fikk jeg en veldig dårlig opplevelse av kristendommen, og tenkte ikke noe godt om Gud. Men i 1988 kom et vendepunkt. Min mor ble veldig syk. Jeg var fryktelig lei meg, for det var ikke mulig å få henne til sykehus – vi hadde ikke råd. Så jeg ropte på Gud og ba om at han måtte helbrede min mor. ”Vær så snill, Gud, og ta deg av mor!” Det ble mitt vendepunkt. Da tagg jeg Gud og var på mine knær for ham. Ingen penger, vi bare måtte stole på Gud.
Etter en tid tok vi mamma til Siliguri. Legen anbefalte operasjon, fordi hun trolig led av kreft. Noen kristne mennesker viste sin kjærlighet – vi var fremmede der i Siliguri – og de tok seg av oss også økonomisk. Dette lærte meg om kristen kjærlighet. Ennå hadde jeg bitterhet og utilgivelighet inni meg; jeg kunne ikke glemme alle disse vonde opplevelsene fra barndommen. Alle som så ned på oss og drev gjøn med oss. Jeg syntes jeg hadde gjort mye godt for Herren, jeg hadde lidd mye og jeg hadde gått i kirken. Men dette var tiden da Herren kalte meg til å tjene ham. Jeg ønsket ikke det. Jeg tenkte at det å tjene Herren bare ville innebære å måtte være avhengig av andre og leve under vanskelige forhold. Jeg hadde fått nok og ønsket å leve mitt eget liv; ha en jobb og kunne hjelpe min mor. Men Herren kalte meg så sterkt til å tjene ham. En kvinne kom med en profeti til meg, i 1989, om at jeg kom til å dra rundt fra landsby til landsby og forkynne hans navn, og at en dag ville jeg også komme til å dra til andre nasjoner for å dele Guds Ord.
Herren ba meg tjene ham, og også å tilgi alle dem som hadde gjort ondt mot meg. Jeg spurte: ”Hvordan kan jeg tilgi dem; dette er en del av min historie, og jeg kommer til å fortelle dette vitnesbyrdet resten av livet”. Det var veldig vanskelig, for de hadde forfulgt meg. Men ved Guds nåde fikk jeg tilgi dem. Det skjedde i 1991, da tok jeg en avgjørelse.
Selv om jeg da ga livet mitt til tjeneste for Gud, hadde jeg ikke fred. Det å ville tjene Herren i dette området, betyr å miste familien og alt. Hos oss er det slik at hvis du gir livet ditt til tjeneste for Gud, så kan du aldri gå tilbake til et annet sekulært yrke. Det er et livslangt kall. Noe av kampen var at jeg ikke hadde noen idé om hva det innebar å tjene Herren. I tillegg var den økonomiske støtten ikke i det hele tatt nok til å dekke elementære behov. Men jeg begynte min tjeneste med små barn i en landsby, hvor det ikke var noen opplæring, og hvor barna måtte krysse to elver om de skulle gå på skole. I 1994 begynte jeg å få mer ansvar; også for andre ting enn denne skolen. Herren bygde meg opp for sin tjeneste. Siden 1996 fikk jeg fullt ansvar og ble ordinert som pastor. Herren har ledet meg til å kjempe, for å forberede meg til det ansvaret jeg skulle ha. Han har bygget opp noe i meg. Hvis Gud hadde gitt meg det ansvaret den gangen, ville ting trolig blitt annerledes.
Slik er Silas beretning. Han har jobbet med AsiaLink helt fra 1991, og da han – for første gang – besøkte Norge i september 2004, sa han: ”I dag er jeg ikke i tvil: Jeg vil være trofast mot Herren, jeg vil være trofast mot folket mitt og jeg vil være trofast mot dem jeg samarbeider med. I dag ser jeg at gjennom de vonde tingene jeg har opplevd, har jeg lært masse. Det har vært livsforvandlende erfaringer, og det gir meg mulighet til å forstå andre som går gjennom det samme. Jeg kan kjenne deres smerte. Jeg kan dele mine erfaringer og gi dem råd og trøst. Noen ganger kan den tanken komme, at det ville vært fint å ta imot invitasjonen til å bosette seg i USA eller Norge eller et annet rikt land. Men jeg kan ikke det; det er i India Gud har kalt meg til å være. Det er der alle disse menneskene bor, som trenger å møte Guds kjærlighet”
Silas ble kjent med sin kommende kone i 1994. Hun hadde vokst opp i et kristent hjem i byen Kalimpong. Hun var utdannet lærer, og ble i to år med i det barnearbeidet Silas drev. Deretter dro hun tilbake til Kalimpong og tok opp igjen arbeidet som lærer i offentlig skole.
I 1998 giftet de to seg og bosatte seg i Vest-Bengal. Kona forteller at noen eldre mennesker sa hun måtte dra rundt med mannen sin og tjene Herren, mens noen av slektningene hennes frarådet meg dette. De sa hun ikke måtte gi fra seg jobben sin, fordi det er så vanskelig å få jobb i India. Det var et veldig vanskelig valg, sier hun, men jeg kjente Jesus godt, så jeg tok tid i bønn og faste. Deretter tok jeg valget om å oppgi jobben og følge mannen min.
Hun opplever virkelig at hun selv også har et kall; hun jobber aktivt med barna i menighetene, og også med kvinnene. Hun lærer dem å sy, strikke og bli selvhjulpne.
Ofte når Silas og kona er på reise kan farmor stille opp som barnevakt for deres sønn. For mor til Silas lever fremdeles. Mange sa at hun skulle dø, men takketvære forbønn og hjelp fra de kristne ble hun frisk og lever ved god helse.
Silas og kona synger også nydelig sammen, noe mange her i Norge fikk gleden av å høre da de besøkte menigheter på Sunnmøre og på Østlandet i fjor høst. Vær med i forbønn for disse medarbeiderne. Som allerede skrevet: De representerer en kvalitet vi bare må bøye oss i respekt for.
Silas ble kjent med sin kommende kone i 1994. Hun hadde vokst opp i et kristent hjem i byen Kalimpong. Hun var utdannet lærer, og ble i to år med i det barnearbeidet Silas drev. Deretter dro hun tilbake til Kalimpong og tok opp igjen arbeidet som lærer i offentlig skole.
I 1998 giftet de to seg og bosatte seg i Vest-Bengal. Kona forteller at noen eldre mennesker sa hun måtte dra rundt med mannen sin og tjene Herren, mens noen av slektningene hennes frarådet meg dette. De sa hun ikke måtte gi fra seg jobben sin, fordi det er så vanskelig å få jobb i India. Det var et veldig vanskelig valg, sier hun, men jeg kjente Jesus godt, så jeg tok tid i bønn og faste. Deretter tok jeg valget om å oppgi jobben og følge mannen min.
Hun opplever virkelig at hun selv også har et kall; hun jobber aktivt med barna i menighetene, og også med kvinnene. Hun lærer dem å sy, strikke og bli selvhjulpne.
Ofte når Silas og kona er på reise kan farmor stille opp som barnevakt for deres sønn. For mor til Silas lever fremdeles. Mange sa at hun skulle dø, men takketvære forbønn og hjelp fra de kristne ble hun frisk og lever ved god helse.
Silas og kona synger også nydelig sammen, noe mange her i Norge fikk gleden av å høre da de besøkte menigheter på Sunnmøre og på Østlandet i fjor høst. Vær med i forbønn for disse medarbeiderne. Som allerede skrevet: De representerer en kvalitet vi bare må bøye oss i respekt for.