SØNDAG – EN ENKEL GUDSTJENESTE
Av Øystein Åsen 03.09.24
Vi setter av sted i en grovkalibret firehulstrekker denne søndags morgenen. Veien til kirka egner seg ikke for vanlige biler. Efren Mande er vår vert og sjåfør; han er fra Malikongkong – fjellområdet vi nå skal besøke. AsiaLinks team består av Monica og Jay Condez, som bor og jobber her på Filippinene, samt Davees Rokka fra Nepal og meg.
Første del av veien er ikke så verst. Men plutselig er det slutt på fast dekke, og da blir det egentlig bare verre og verre. Vi krysser ei elv, og det er ikke lite vann der heller. Lykkeligvis har kjøretøyet vårt store hjul så kupeen ikke blir fylt av vann.
Første del av veien er ikke så verst. Men plutselig er det slutt på fast dekke, og da blir det egentlig bare verre og verre. Vi krysser ei elv, og det er ikke lite vann der heller. Lykkeligvis har kjøretøyet vårt store hjul så kupeen ikke blir fylt av vann.
Vi klatrer videre oppover, og synet av de solgylte, fjellkledde åsene som omgir oss på alle kanter er så vakkert som bare Skaperen kan få det til. Langs veien er det små hus av såpass enkel kvalitet at ingen av oss i Norden ville ønsket å bo der. Her og der ser vi små butikkutsalg i husene; hyller med poser og pakker. Noen steder står det bord med fylte plastflasker nær veien. De inneholder verken brus eller vann, men derimot bensin.
Det er ikke veldig mange år siden Malikongkong fikk veiforbindelse. Før den tid bodde stammefolkene i sine landsbyer og områder innover fjellene her, avskåret fra omverdenen. Noen vil gjerne romantisere den måten å leve på. Stammelivet har sine skjønne sider, som stillhet og ro og enkelhet i pakt med naturen. Men det er også mye annet vi ikke trenger misunne dem. Fattigdom, fiendskap mellom klanene, flerkoneri og for tidlige ekteskap er noen eksempler. Jentene blir ofte giftet bort som tidlige tenåringer og får barn mens de selv ennå er barn. Det begynner å bli forandring på dette nå, både på grunn av mer kontakt med omverdenen og fordi evangeliet går frem, men forsamlingen vi møter viser at unge mødre og store søskenflokker fortsatt er et særtrekk her oppe i fjellene.
Det er ikke veldig mange år siden Malikongkong fikk veiforbindelse. Før den tid bodde stammefolkene i sine landsbyer og områder innover fjellene her, avskåret fra omverdenen. Noen vil gjerne romantisere den måten å leve på. Stammelivet har sine skjønne sider, som stillhet og ro og enkelhet i pakt med naturen. Men det er også mye annet vi ikke trenger misunne dem. Fattigdom, fiendskap mellom klanene, flerkoneri og for tidlige ekteskap er noen eksempler. Jentene blir ofte giftet bort som tidlige tenåringer og får barn mens de selv ennå er barn. Det begynner å bli forandring på dette nå, både på grunn av mer kontakt med omverdenen og fordi evangeliet går frem, men forsamlingen vi møter viser at unge mødre og store søskenflokker fortsatt er et særtrekk her oppe i fjellene.
|
|
Vi er nesten fremme. Efren parkerer bilen nær en husklynge, og det er mange mennesker der som vinker og ønsker oss velkommen. Etter alt å dømme er dette en del av menigheten vi nå skal feire gudstjeneste sammen med. Vi rusler oppover en smal sti, og når vi nærmer oss toppen får jeg øye på kirka. Den er hva vi må kunne kalles et enkelt bygg – en konstruksjon av trestenger på kryss og tvers, med presenninger kredd over. Enkle, hjemmelagde benker og noen plaststoler gir sitteplass til forsamlingen. Her er det ikke slik at gudstjenesten begynner nøyaktig klokken et eller annet – den begynner når vi er klar. I dag betyr det en gang mellom åtte og halv ni.
Alle ønskes velkommen, og teamet vårt blir introdusert. Snart er det tid for lovsang. En ung broder spiller på gitar, og filippinerne er det jeg vil kalle Gudbenådede sangere. De ytre rammene her er slående: Et så vakkert og storslagent skaperverk på alle kanter, og et så smålåtent gudshus av stokker med plastdekke. En forsamling av barn og voksne i liten kroppslig størrelse, men med sangstemmer som drar sjelen mot det høye. Etter lovsangen er det preken, og så er det mer sang og ofring. Historien om enken i templet som ga de små myntene sine kommer for meg når jeg ser menneskene her komme og legge sine pesos på det lille bordet fremst i teltkirka.
Kontrasten til våre velutstyrte kirker kan knapt bli større. Og de drømmer nok også her om å få seg noe som er mer holdbart enn denne plastduken – jeg får vite at vinden en gang reiste av sted med hele taktekket i forbindelse med en gudstjeneste. Men uansett hvordan kirkebygget ser ut, er det ingen tvil om at Guds kirke har slått røtter her oppe i fjellheimen. Vi skal møte disse menneskene en dag, i evig glede og rikdom.
Alle ønskes velkommen, og teamet vårt blir introdusert. Snart er det tid for lovsang. En ung broder spiller på gitar, og filippinerne er det jeg vil kalle Gudbenådede sangere. De ytre rammene her er slående: Et så vakkert og storslagent skaperverk på alle kanter, og et så smålåtent gudshus av stokker med plastdekke. En forsamling av barn og voksne i liten kroppslig størrelse, men med sangstemmer som drar sjelen mot det høye. Etter lovsangen er det preken, og så er det mer sang og ofring. Historien om enken i templet som ga de små myntene sine kommer for meg når jeg ser menneskene her komme og legge sine pesos på det lille bordet fremst i teltkirka.
Kontrasten til våre velutstyrte kirker kan knapt bli større. Og de drømmer nok også her om å få seg noe som er mer holdbart enn denne plastduken – jeg får vite at vinden en gang reiste av sted med hele taktekket i forbindelse med en gudstjeneste. Men uansett hvordan kirkebygget ser ut, er det ingen tvil om at Guds kirke har slått røtter her oppe i fjellheimen. Vi skal møte disse menneskene en dag, i evig glede og rikdom.
|
|
Etter gudstjenesten rusler forsamlingen igjen ned mot husklyngen der bilen vår står parkert. Det er tid for søndagsskole. Davees fra Nepal får den store ungeflokken engasjert med en versjon av det vi nordmenn kaller «blindebukk». Poenget hans er å illustrere hvor mye lettere det er å leve i lyset enn i mørket. En glimrende måte å formidle troens sannheter til små barn.
Snart må vi vinke farvel, enda så fint det er å være her. Det bærer nedover bakkene igjen, over elva og på vei til nye oppdrag.
Fargerike Bangladesh!
Av Øystein Åsen 01.05.24
Etter snart tjue år som ansatt i AsiaLink, skal jeg nå på min første reise til Bangladesh. Ekteparet Alfred og Agnes, våre nye samarbeidspartnere siden 2023, har invitert meg til å preke på en ungdomskonferanse i byen Rajshahi, helt vest i landet – på grensen mot India. Alfred har i mange år vært knyttet til Ungdom i Oppdrag, og leiren skal finne sted nær organisasjonens base der i Rajshahi.
Litt bakgrunn: Navnet Bangladesh er koblet til det geografiske Bengal og til språket bengali. Bangladesh ligger mellom Myanmar og India på øst-vest aksen, og i nord er ikke veien veldig lang til Bhutan. Landet har en mangslungen historie over det siste drøye århundret. Under den britiske kolonitiden var området en del av indisk Bengal, men i 1905 bestemte britenes kongelige representant – Rajen – at Bengal skulle deles i to. Dermed oppsto Vest-Bengal, som fortsatt er en indisk delstat med overveiende hinduistisk befolkning, og Øst-Bengal, som var muslimsk dominert. Etter noen år ble denne delingen opphevet, men på 1940-tallet kom det nye endringer. Som mange andre kolonialiserte land, var også India sultent på selvstendighet. India er, tallmessig og kulturelt, hinduenes land fremfor noe. Derfor ble det bestemt at den muslimske delen av Bengal igjen skulle deles fra og så slås sammen med Pakistan – under navnet Øst-Pakistan. Kloke hoder vedtok altså at to tidligere britiskstyrte områder, adskilt av 1500 kilometer med indisk territorium, skulle bli til ett land – fordi majoriteten av innbyggerne begge steder hadde samme religion.
Det gikk ikke spesielt bra. Pakistans lederskap anså seg for å være herre i det nye felles huset, og den posisjonen brukte de blant annet til å prøve å presse bengalerne til å snakke urdu istedenfor bengali. Språkstrid har sprengkraft, som vi vet, og denne overstyringen av et område med 70 millioner mennesker falt ikke i god smak. Konflikten eskalerte i årene som fulgte, helt til sjeik Mujibur Rahman gikk til det skritt å erklære Øst-Pakistan som selvstendig stat, den 26. mars i 1971. Pakistan svarte med vold og grusomheter; historikere og forskere er – som vanlig – uenige om hvor mange hundre tusen, eller millioner, som ble drept og utsatt for seksuell vold, men det var mange. Nedslaktingen blir av mange betraktet som et folkemord, og det pågikk i nesten 9 måneder av året 1971. Til slutt nådde omfanget av volden slike proporsjoner at verdenssamfunnet måtte reagere. India grep inn, og Bangladesh ble en virkelighet. Som en kuriositet var lille Bhutan det første landet til å anerkjenne den nye staten.
Da jeg møtte våre venner i Rajshahi, spurte jeg – naturlig nok – om hvordan situasjonen var for de kristne der. Det var interessant å høre responsen: «Vi er jo en minoritet, men vi har rettigheter. Vårt land er demokratisk, og vi har religionsfrihet. Vi er ikke sånn som Pakistan og Afghanistan». Barun og Anjoly, som leder Ungdom i Oppdrag-basen, var også tydelige på at statsministeren deres, Sheik Hashina, er en velsignelse. Hun har styrt i mange år, og i vestlige medier blir hun gjerne fremstilt som korrupt og maktsyk, men de kristne her var tydeligvis av en annen oppfatning.
Det gikk ikke spesielt bra. Pakistans lederskap anså seg for å være herre i det nye felles huset, og den posisjonen brukte de blant annet til å prøve å presse bengalerne til å snakke urdu istedenfor bengali. Språkstrid har sprengkraft, som vi vet, og denne overstyringen av et område med 70 millioner mennesker falt ikke i god smak. Konflikten eskalerte i årene som fulgte, helt til sjeik Mujibur Rahman gikk til det skritt å erklære Øst-Pakistan som selvstendig stat, den 26. mars i 1971. Pakistan svarte med vold og grusomheter; historikere og forskere er – som vanlig – uenige om hvor mange hundre tusen, eller millioner, som ble drept og utsatt for seksuell vold, men det var mange. Nedslaktingen blir av mange betraktet som et folkemord, og det pågikk i nesten 9 måneder av året 1971. Til slutt nådde omfanget av volden slike proporsjoner at verdenssamfunnet måtte reagere. India grep inn, og Bangladesh ble en virkelighet. Som en kuriositet var lille Bhutan det første landet til å anerkjenne den nye staten.
Da jeg møtte våre venner i Rajshahi, spurte jeg – naturlig nok – om hvordan situasjonen var for de kristne der. Det var interessant å høre responsen: «Vi er jo en minoritet, men vi har rettigheter. Vårt land er demokratisk, og vi har religionsfrihet. Vi er ikke sånn som Pakistan og Afghanistan». Barun og Anjoly, som leder Ungdom i Oppdrag-basen, var også tydelige på at statsministeren deres, Sheik Hashina, er en velsignelse. Hun har styrt i mange år, og i vestlige medier blir hun gjerne fremstilt som korrupt og maktsyk, men de kristne her var tydeligvis av en annen oppfatning.
Tilbake til besøket og ungdomsleiren. Jeg fløy fra Bangkok til Dhaka, hovedstaden i Bangladesh, på en onsdag. Dhaka er en by med 23 millioner mennesker, i et land med 174 millioner – og med flateareal tilsvarende 45 % av fastlands-Norge! Her møtte jeg Davees, en av de nepalske ungdommene vi jobber med; han kom for å hjelpe til med film og bilder. Vi to fløy videre nordover samme ettermiddag til Rajshahi, hvor vi ble hjertelig tatt imot av Agnes og Alfred.
Neste dag strømmet fargerike ungdommer til leirområdet. Totalt ble det registrert omkring 180 deltakere, mange av dem ‘daliter’ eller kasteløse. Kastesystemet lever dessverre fortsatt i kulturen her, selv om det offisielt er avskaffet for lengst. De fleste av disse ungdommene var kristne og kom fra kristne hjem, men det var interessant å få vite at de hadde mange ulike kirkesamfunnsbakgrunner. Den anglikanske og den katolske kirke har begge en lang historie her, både med sykehus, skoler og kirker. Våre kontakter hadde fått leie den lokale anglikanske kirka som møtested, og en anglikansk prest deltok med hilsen og bønn i forbindelse med åpningsseremonien. Jeg la merke til at mange av ungdommene stanset i døråpningen og tegnet korsets tegn før de gikk inn – interessant. Jeg vet at noen er lite begeistret for sånt, men jeg syntes det var et vakkert uttrykk for respekt.
Så fikk vi tre uforglemmelige dager her. «Vår identitet i Kristus», «Relasjoner og tilgivelse» og «Familie og tjeneste» var temaene jeg skulle preke om. Barun, lederen for Ungdom i Oppdrag, prekte også – men jeg forsto ikke mye av det siden han talte på bengali. Det jeg imidlertid forsto, var at her virket Den hellige ånd. Glede og tårer, strålende øyne, bøyde kne, kjærlighet og jubel – sånt som vi leser om i den gode boka. Hva som vil gi varig frukt, og på hvilken måte, vet bare Gud. Vårt kall er å så ut, å forkynne Ordet, å be og forvente at noe vil falle i god jord. Takk til Gud for enda et møte med Hans utvalgte. I et land dominert av Allah-rop, fikk vi proklamere at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn og verdens frelser.
Neste dag strømmet fargerike ungdommer til leirområdet. Totalt ble det registrert omkring 180 deltakere, mange av dem ‘daliter’ eller kasteløse. Kastesystemet lever dessverre fortsatt i kulturen her, selv om det offisielt er avskaffet for lengst. De fleste av disse ungdommene var kristne og kom fra kristne hjem, men det var interessant å få vite at de hadde mange ulike kirkesamfunnsbakgrunner. Den anglikanske og den katolske kirke har begge en lang historie her, både med sykehus, skoler og kirker. Våre kontakter hadde fått leie den lokale anglikanske kirka som møtested, og en anglikansk prest deltok med hilsen og bønn i forbindelse med åpningsseremonien. Jeg la merke til at mange av ungdommene stanset i døråpningen og tegnet korsets tegn før de gikk inn – interessant. Jeg vet at noen er lite begeistret for sånt, men jeg syntes det var et vakkert uttrykk for respekt.
Så fikk vi tre uforglemmelige dager her. «Vår identitet i Kristus», «Relasjoner og tilgivelse» og «Familie og tjeneste» var temaene jeg skulle preke om. Barun, lederen for Ungdom i Oppdrag, prekte også – men jeg forsto ikke mye av det siden han talte på bengali. Det jeg imidlertid forsto, var at her virket Den hellige ånd. Glede og tårer, strålende øyne, bøyde kne, kjærlighet og jubel – sånt som vi leser om i den gode boka. Hva som vil gi varig frukt, og på hvilken måte, vet bare Gud. Vårt kall er å så ut, å forkynne Ordet, å be og forvente at noe vil falle i god jord. Takk til Gud for enda et møte med Hans utvalgte. I et land dominert av Allah-rop, fikk vi proklamere at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn og verdens frelser.
Dashas liv ble helt nytt!
Dasha (27) vokste opp i et ikke-kristent hjem og hun er enebarn. Da hun var ti måneder gammel, forlot far familien sin til fordel for en annen kvinne. Da Dasha var seks år gammel, og hun nettopp hadde begynt å kunne lese, fikk hun tilfeldigvis se en avis som mor hennes hadde gjemt i et klesskap. I denne avisen sto det om far hennes, at han var dømt til 33 år i fengsel. Senere har hun fått vite at forbrytelsen han var dømt for, handlet om høyforræderi ved forfalskning av dokumenter samt bruk av skytevåpen mot en politikonstabel. I utgangspunktet ble han dømt til døden, men foreldrene hans greide å skrape sammen løsepenger slik at straffen ble omgjort til langvarig fengselsopphold.
Dashas mor måtte ut og jobbe for å kunne brødfø seg selv og dattera. Det Dasha husker best fra oppveksten, var at hun likte å være på rommet sitt og se på skrekkfilmer og bilder på nettet. Hun hadde ei kusine som var ni år eldre. Da Dasha var sju-åtte år gammel, viste denne kusina henne hvordan hun kunne se porno, hvordan hun kunne røyke og hvordan hun kunne tilfredsstille seg selv seksuelt. Mor hennes ga henne instrukser om hva jenta skulle gjøre og ikke, men hun var ikke til stede for å følge opp. Dasha likte å være nær mennesker. Som hun sier: Jeg visste ikke hva grenser var. Ofte la hun seg ned ved siden av bostedsløse ute i gata, bare for å være nær noen. Hun var generelt veldig godtroende og åpen når noen viste interesse for henne.
Da hun var tenåring, innledet mor hennes forhold til en annen mann. Han var gift, så han flyttet ikke inn hos dem, men kom på besøk flere dager i uka. Han og Dashas mor de pleide å drikke øl sammen. Huset var veldig trangt, så dattera kunne ikke unngå å merke at de to hadde et seksuelt forhold. Mor hennes ønsket at Dasha skulle kalle denne mannen for far, og det gjorde hun også – helt til hun erfarte Guds indre helbredelse. Da skjønte hun at dette ikke var familieliv etter Guds vilje, så nå kaller hun denne mannen for «onkel».
Dasha hadde hørt om Jesus. Mor hennes var nominell katolikk, men gikk ikke til messe. I januar 2020 kom Dasha for første gang til Agapekirka i Saigon fordi bestevenninna hennes inviterte henne med. Dasha likte lovsangen, miljøet og menneskene, men hun kunne ikke kjenne Guds kjærlighet den gangen. Hun fortsatte å gå i Agapekirka hver søndag – men som et ritual – slik hun hadde sett i den katolske kirken. Hun følte at det var en vegg mellom Jesus og henne, og at hans kjærlighet ikke kunne nå gjennom. «Det var ikke Jesus sitt problem», sier hun «det var mitt ødelagte liv som hindret meg i å ta imot hans kjærlighet».
Dashas mor måtte ut og jobbe for å kunne brødfø seg selv og dattera. Det Dasha husker best fra oppveksten, var at hun likte å være på rommet sitt og se på skrekkfilmer og bilder på nettet. Hun hadde ei kusine som var ni år eldre. Da Dasha var sju-åtte år gammel, viste denne kusina henne hvordan hun kunne se porno, hvordan hun kunne røyke og hvordan hun kunne tilfredsstille seg selv seksuelt. Mor hennes ga henne instrukser om hva jenta skulle gjøre og ikke, men hun var ikke til stede for å følge opp. Dasha likte å være nær mennesker. Som hun sier: Jeg visste ikke hva grenser var. Ofte la hun seg ned ved siden av bostedsløse ute i gata, bare for å være nær noen. Hun var generelt veldig godtroende og åpen når noen viste interesse for henne.
Da hun var tenåring, innledet mor hennes forhold til en annen mann. Han var gift, så han flyttet ikke inn hos dem, men kom på besøk flere dager i uka. Han og Dashas mor de pleide å drikke øl sammen. Huset var veldig trangt, så dattera kunne ikke unngå å merke at de to hadde et seksuelt forhold. Mor hennes ønsket at Dasha skulle kalle denne mannen for far, og det gjorde hun også – helt til hun erfarte Guds indre helbredelse. Da skjønte hun at dette ikke var familieliv etter Guds vilje, så nå kaller hun denne mannen for «onkel».
Dasha hadde hørt om Jesus. Mor hennes var nominell katolikk, men gikk ikke til messe. I januar 2020 kom Dasha for første gang til Agapekirka i Saigon fordi bestevenninna hennes inviterte henne med. Dasha likte lovsangen, miljøet og menneskene, men hun kunne ikke kjenne Guds kjærlighet den gangen. Hun fortsatte å gå i Agapekirka hver søndag – men som et ritual – slik hun hadde sett i den katolske kirken. Hun følte at det var en vegg mellom Jesus og henne, og at hans kjærlighet ikke kunne nå gjennom. «Det var ikke Jesus sitt problem», sier hun «det var mitt ødelagte liv som hindret meg i å ta imot hans kjærlighet».
Etter noen måneder med trofast oppmøte i kirka, opplevde Dasha et møte med Den hellige ånd. Etter dette kuttet hun forholdet til sin ikke-kristne kjæreste. Eller, som hun sier det: «Den hellig ånd kuttet det for meg». I september 2020 ble hun døpt. Hun praktiserte mer og mer å være nær Jesus og å lære Guds ord, men ennå var det noe som holdt igjen. I 2021 møtte hun en mann som begynte å snakke med henne om Jesus. Han fortalte historier fra Bibelen og Dasha trodde han var en oppriktig kristen. Hun visste at han hadde to barn, men hun trodde han var skilt. Han ønsket å innlede et forhold med Dasha, så de to ble kjærester. Det skulle imidlertid vise seg at denne mannen ikke snakket sant. Han var fortsatt gift, men hadde flyttet hjem til sin mor. Det tok ganske lang tid før Dasha fant ut dette, men en dag oppdaget hun meldinger på telefonen hans som avslørte alt. Hun tok dette opp med ham, men de fant ingen løsning. Denne perioden var veldig vanskelig for Dasha, hun fikk selvmordstanker og gjorde også selvskading. I februar 2022 ble hun verbalt angrepet av en kvinne ute i gata. Det var kona til mannen Dasha var kjæreset med. Etter denne hendelsen fikk hun mot til å kutte ut forholdet.
TRANSFORMASJONSTID
Omtrent på samme tid fikk Dasha Covid og måtte være helt isolert i flere uker. Hun kunne ikke gå ut, heller ikke til menigheten. Men i løpet av denne perioden opplevde hun at Gud helbredet hennes indre mens hun var der alene og lyttet til lovsang fra telefonen. Hun ba Jesus om å fylle henne, og det gjorde han virkelig. På dette tidspunktet hadde ikke Dasha klart å fortelle om livet sitt til folk i Agapekirka, for hun tenkte at de alle var så hellige at de ikke ville forstå noe av dette. I august 2022 dro hun på en ungdomsleir der temaet var «stridsmenn for Kristus». Dette ble en tid der Herrens nærvær fylte henne på en helt ny måte. Gjennom forbønn og veiledning opplever Dasha i dag at hun er blitt en fri og hel kristen person. Fri fra smerte, fra alt av seksuelle utfordringer og fra det hun kaller «generasjonsforbannelse». Dasha har sagt opp jobben sin som teamleder i et forsikringsselskap fordi hun opplever at den bringer fristelser hun ikke ønsker å utsette seg for. Hun lever foreløpig på oppsparte midler og søker Herren for hans vei – i tillit til at Han har en vei for henne. Noen ganger kjenner hun frykt, men hver gang gir hun det til Gud.
TRANSFORMASJONSTID
Omtrent på samme tid fikk Dasha Covid og måtte være helt isolert i flere uker. Hun kunne ikke gå ut, heller ikke til menigheten. Men i løpet av denne perioden opplevde hun at Gud helbredet hennes indre mens hun var der alene og lyttet til lovsang fra telefonen. Hun ba Jesus om å fylle henne, og det gjorde han virkelig. På dette tidspunktet hadde ikke Dasha klart å fortelle om livet sitt til folk i Agapekirka, for hun tenkte at de alle var så hellige at de ikke ville forstå noe av dette. I august 2022 dro hun på en ungdomsleir der temaet var «stridsmenn for Kristus». Dette ble en tid der Herrens nærvær fylte henne på en helt ny måte. Gjennom forbønn og veiledning opplever Dasha i dag at hun er blitt en fri og hel kristen person. Fri fra smerte, fra alt av seksuelle utfordringer og fra det hun kaller «generasjonsforbannelse». Dasha har sagt opp jobben sin som teamleder i et forsikringsselskap fordi hun opplever at den bringer fristelser hun ikke ønsker å utsette seg for. Hun lever foreløpig på oppsparte midler og søker Herren for hans vei – i tillit til at Han har en vei for henne. Noen ganger kjenner hun frykt, men hver gang gir hun det til Gud.
Bangladesh ligger åpent for oss!
Av Øystein Åsen
Alfred og Agnes er gift og bor i Bangladesh. Høsten 2022 besøkte Erik Jensen dem i hovedstaden Dacca. Vi i AsiaLink har i lengre tid speidet etter muligheter for å engasjere oss i dette landet, og gjennom anbefaling fra pålitelige kontakter kom Erik i kontakt med de to. Nå i februar deltok de på AsiaLinks konferanse i Bangkok. Vi fikk mulighet til å bli bedre kjent med dem, og de to ble introdusert til hele AsiaLinks storfamilie. Den siste dagen, like før avreise, satte vi oss ned for å ha en mer inngående samtale med ekteparet – vår styreleder Jørgen Aass, Erik Jensen og undertegnede.
Bangladesh er, som kjent, et land med en stor muslimsk majoritet, så man kan ikke uten videre drive misjonsvirksomhet hvor som helst. Men Agnes og Alfred har funnet sine måter. De har vært tilknyttet Ungdom i Oppdrag i nesten tretten år, noe som betyr at de jobber og lever i tro. Tjenesten deres bygger på tre søyler: «Gjennombrudd», «Tilbedelse» og «Media». Alfred forteller at de arrangerer små konferanser med 50-60 deltakere på ulike steder i Bangladesh, flere ganger i året. Disse samlingene varer gjerne tre-fire dager. En gang i året prøver de å samles til en større konferanse som bare varer én dag, men hvor de kan samle mange flere– opptil 5000 mennesker. Disse to typene konferansesamlinger utgjør tjenestegrenen «Gjennombrudd». De små konferansene har den fordel at man kan gå mer i dypet med deltakerne, mens de store konferansene gjør det mulig å nå mange ufrelste på en gang. Alfred forteller at det største problemet ikke er å finne møtested eller å få tillatelse til å arrangere. Ekteparet har gjennom årene opparbeidet seg god kontakt med sentrale mennesker både i det politiske og det administrative apparatet. Ikke er det vanskelig å samle mennesker heller; Bangladesh er blant landene i verden med størst befolkningstetthet. Hovedbegrensningen er ganske enkelt økonomi.
Tjenesten med «Tilbedelse» består av sangprogram. Dette er noe de gjør i byen Bangla, og målsettingen er å nå ungdommer og unådde folkegrupper. De inviterer muslimer, hinduer og buddhister til å komme for å bli kjent med dem, og det er veldig lett når de bruker sang og musikk.
Når det gjelder «Media», lager de dokumentarer og små dramastykker. Agnes er skribent, hun har skrevet flere bøker der hennes kristne tro ligger mellom linjene. I tillegg har de som mål å lære opp en stab til å bruke kamera og arbeide på web – mennesker som har hjerte for å nå unådde. Agnes og Alfred forteller at mange har tatt imot Kristus gjennom disse tre tjenestene deres. Mange har også begynt å tjene Gud gjennom Ungdom i Oppdrag.
Alfred utdyper: «Vi bruker traktater til å dele evangeliet med unådde. Vi går til lokale steder, og vi deler også ut bibler. Dette er mange farlige steder og også steder som er veldig langt unna. Vi går ikke for ofte, for folk er mistenksomme hvis de ser at vi kommer igjen og igjen. Tippora og Chatkma er to buddhist-dominerte områder. Vi hadde en større konferanse der, og mange kom. Fire ugifte og to ektepar derfra har begynt å tjene i Ungdom i Oppdrag etter denne satsningen».
Agnes forteller at de har en drøm om en gang å kunne etablere et bønn- og lovsangshus i Bangladesh, hvor de kan ha bønn og lovsang uka gjennom, og hvor de også kan ha et kontor for å administrere arbeidet. Slik det er nå, har de ikke noe annet alternativ enn å gjøre alt hjemmefra. De presiserer at hovedmålsettingen deres er å nå de unådde, de som ikke kjenner Jesus.
Nå kommer vi i AsiaLinks ledelse til å drøfte om vi skal bidra til tjenesten Alfred og Agnes står i. De er oppriktige og skaper trygghet med det de forteller oss – ærlige både om det som lykkes og det som er vanskelig. Vi vet at Gud kaller mennesker på mange måter. Hvis noen av dere som leser dette opplever at Gud minner dere om å engasjere dere med tanke på å etablere et nytt virkefelt for AsiaLink i Bangladesh, hører vi gjerne fra dere. Du kan kontakte oss her.
Bangladesh er, som kjent, et land med en stor muslimsk majoritet, så man kan ikke uten videre drive misjonsvirksomhet hvor som helst. Men Agnes og Alfred har funnet sine måter. De har vært tilknyttet Ungdom i Oppdrag i nesten tretten år, noe som betyr at de jobber og lever i tro. Tjenesten deres bygger på tre søyler: «Gjennombrudd», «Tilbedelse» og «Media». Alfred forteller at de arrangerer små konferanser med 50-60 deltakere på ulike steder i Bangladesh, flere ganger i året. Disse samlingene varer gjerne tre-fire dager. En gang i året prøver de å samles til en større konferanse som bare varer én dag, men hvor de kan samle mange flere– opptil 5000 mennesker. Disse to typene konferansesamlinger utgjør tjenestegrenen «Gjennombrudd». De små konferansene har den fordel at man kan gå mer i dypet med deltakerne, mens de store konferansene gjør det mulig å nå mange ufrelste på en gang. Alfred forteller at det største problemet ikke er å finne møtested eller å få tillatelse til å arrangere. Ekteparet har gjennom årene opparbeidet seg god kontakt med sentrale mennesker både i det politiske og det administrative apparatet. Ikke er det vanskelig å samle mennesker heller; Bangladesh er blant landene i verden med størst befolkningstetthet. Hovedbegrensningen er ganske enkelt økonomi.
Tjenesten med «Tilbedelse» består av sangprogram. Dette er noe de gjør i byen Bangla, og målsettingen er å nå ungdommer og unådde folkegrupper. De inviterer muslimer, hinduer og buddhister til å komme for å bli kjent med dem, og det er veldig lett når de bruker sang og musikk.
Når det gjelder «Media», lager de dokumentarer og små dramastykker. Agnes er skribent, hun har skrevet flere bøker der hennes kristne tro ligger mellom linjene. I tillegg har de som mål å lære opp en stab til å bruke kamera og arbeide på web – mennesker som har hjerte for å nå unådde. Agnes og Alfred forteller at mange har tatt imot Kristus gjennom disse tre tjenestene deres. Mange har også begynt å tjene Gud gjennom Ungdom i Oppdrag.
Alfred utdyper: «Vi bruker traktater til å dele evangeliet med unådde. Vi går til lokale steder, og vi deler også ut bibler. Dette er mange farlige steder og også steder som er veldig langt unna. Vi går ikke for ofte, for folk er mistenksomme hvis de ser at vi kommer igjen og igjen. Tippora og Chatkma er to buddhist-dominerte områder. Vi hadde en større konferanse der, og mange kom. Fire ugifte og to ektepar derfra har begynt å tjene i Ungdom i Oppdrag etter denne satsningen».
Agnes forteller at de har en drøm om en gang å kunne etablere et bønn- og lovsangshus i Bangladesh, hvor de kan ha bønn og lovsang uka gjennom, og hvor de også kan ha et kontor for å administrere arbeidet. Slik det er nå, har de ikke noe annet alternativ enn å gjøre alt hjemmefra. De presiserer at hovedmålsettingen deres er å nå de unådde, de som ikke kjenner Jesus.
Nå kommer vi i AsiaLinks ledelse til å drøfte om vi skal bidra til tjenesten Alfred og Agnes står i. De er oppriktige og skaper trygghet med det de forteller oss – ærlige både om det som lykkes og det som er vanskelig. Vi vet at Gud kaller mennesker på mange måter. Hvis noen av dere som leser dette opplever at Gud minner dere om å engasjere dere med tanke på å etablere et nytt virkefelt for AsiaLink i Bangladesh, hører vi gjerne fra dere. Du kan kontakte oss her.
