FIRE KRONER TIMEN!
Bimala Budha Magar er førti år gammel. Hun bor i vestre Nepal, hun er uutdannet og arbeider som innhøstingsarbeider på en plantasje. Arbeidstiden er åtte timer om dagen, seks dager i uka. Hovedarbeidsstilling: Bøyd rygg. Lønn: Fire kroner timen.
Øystein Åsen sammen med Bimala og Tasii Magar
|
Mor og datter sammen
|
Bimala ble tidlig gift. I Nepal er det vanlig at foreldrenes interesse og vilje betyr mer enn døtrenes ønsker når deg gjelder tidspunkt for bryllup og valg av ektefelle. Mannen hennes var mye borte; som så mange nepalere dro han til nabolandet India for å jobbe og tjene bedre enn hjemme. Men han var hjemme innimellom, og etter et par år ble de to foreldre til ei jente som fikk navnet Sita.
To år senere ble en gutt født: Nabin. Selv med en far som måtte jobbe borte fra hjemmet i perioder, burde alt ligge til rette for et lykkelig familieliv, med mor og far og datter og sønn. Men der var et men: Bimalas ektemann ble mobbet av venner og naboer. Grunnen? At han hadde giftet seg med ei kvinne som var så mørk i huden. Det er ikke så sjelden vi hører snakk om «hvite rasister», men rasismen fins i sannhet ikke bare i den vestlige verden. Graden av hudens mørkhet ser ut til å ha et stort fokus overalt.
Situasjonen utviklet seg slik at Bimalas mann begynte å hate henne. Han ble lenger borte på jobb enn før, og etter hvert kom det frem at han hadde funnet seg en annen kvinne. Snart ble det også slutt på at han sendte penger for å forsørge familien sin. En ung kvinne satt igjen med to små barn, så fattig at det bokstavelig talt var et spørsmål om å kunne ha mat til å overleve.
To år senere ble en gutt født: Nabin. Selv med en far som måtte jobbe borte fra hjemmet i perioder, burde alt ligge til rette for et lykkelig familieliv, med mor og far og datter og sønn. Men der var et men: Bimalas ektemann ble mobbet av venner og naboer. Grunnen? At han hadde giftet seg med ei kvinne som var så mørk i huden. Det er ikke så sjelden vi hører snakk om «hvite rasister», men rasismen fins i sannhet ikke bare i den vestlige verden. Graden av hudens mørkhet ser ut til å ha et stort fokus overalt.
Situasjonen utviklet seg slik at Bimalas mann begynte å hate henne. Han ble lenger borte på jobb enn før, og etter hvert kom det frem at han hadde funnet seg en annen kvinne. Snart ble det også slutt på at han sendte penger for å forsørge familien sin. En ung kvinne satt igjen med to små barn, så fattig at det bokstavelig talt var et spørsmål om å kunne ha mat til å overleve.
Avguder og ofringer Bamala forlot da hun tok imot Kristus
Bimalas foreldre prøve å hjelpe henne med det de kunne. De ga henne ei geit, og ba henne bruke denne til å skaffe seg inntekt – fra salg av melk, sannsynligvis. Men det strakk ikke til. En dag fikk hun tilbud om vaskejobb på en internatskole et godt stykke unna bostedet deres. Hun dro dit med de to barna sine, men i porten fikk hun beskjed om at «vi kan bare akseptere at du har med deg et barn.» Bimala hadde ikke noe annet valg enn å sende fra seg Sita. Den lille jenta endte opp hos et eldre ektepar som var blitt engasjert av en organisasjon for å ta seg av henne.
Bimala jobbet og slet hardt som renholder på denne skolen. Hver gang hun ringte dattera si, var det bare gråt i andre enden av telefonen. Etter en tid ble Sita flyttet til besteforeldrene sine i Rukkum. Her vokste hun opp, og i starten av tenårene ble hun kjent med Jesus gjennom ei tante som var kommet til tro. Bimala selv og hele familien var hinduer, som de fleste i Nepal. Da Sita bestemte seg for å bli en kristen, valgte hun også å endre navnet sitt – fra Sita til Tasii. Grunnen var at «Sita» er navnet på en kjent hindugudinne, noe den unge jenta nå ville ikke assosieres med.
Det ble knapt med skolegang på Tasii og broren, Nabin, men de overlevde og vokste til. Etter mange år som renholder på skolen, var Bimalas hender så utslitt at hun ikke klarte mer. Hun fikk seg etter hvert arbeid på plantasjen der hun fortsatt jobber.
Bimala jobbet og slet hardt som renholder på denne skolen. Hver gang hun ringte dattera si, var det bare gråt i andre enden av telefonen. Etter en tid ble Sita flyttet til besteforeldrene sine i Rukkum. Her vokste hun opp, og i starten av tenårene ble hun kjent med Jesus gjennom ei tante som var kommet til tro. Bimala selv og hele familien var hinduer, som de fleste i Nepal. Da Sita bestemte seg for å bli en kristen, valgte hun også å endre navnet sitt – fra Sita til Tasii. Grunnen var at «Sita» er navnet på en kjent hindugudinne, noe den unge jenta nå ville ikke assosieres med.
Det ble knapt med skolegang på Tasii og broren, Nabin, men de overlevde og vokste til. Etter mange år som renholder på skolen, var Bimalas hender så utslitt at hun ikke klarte mer. Hun fikk seg etter hvert arbeid på plantasjen der hun fortsatt jobber.
Davees Rokka leder Bimala til tro på Kristus
|
Bimala har bestemt seg, Davees ber frelsesbønn med henne
|
I 2021 kom Tasii til Kathmandu, og i januar 2022 møtte hun en gruppe fra AsiaLink som var samlet der. Hun fikk tilbud om å bli en del av KingLove-teamet vårt, og har vært det siden den gang. Tasii vitnet for sin mor og oppfordret henne mange ganger til å forlate hindugudene og følge Kristus, men det ville hun ikke. Helt til en dag i 2024 da Davees Rokka, en av de andre nepalske medarbeiderne våre, kom på besøk til henne.
Davees er virkelig en evangelist, og etter mye bønn og lange samtaler, bestemte Bimala seg for å bli et Guds barn. To dager senere ble hun døpt, og i oktober 2024 ble hun også med på AsiaLinks misjonsreise til Kailali i Nepal. Førti år gammel som menneske og et halvt år gammel som disippel av Jesus fikk Bimala sin første opplevelse med en kristen konferanse.
Davees er virkelig en evangelist, og etter mye bønn og lange samtaler, bestemte Bimala seg for å bli et Guds barn. To dager senere ble hun døpt, og i oktober 2024 ble hun også med på AsiaLinks misjonsreise til Kailali i Nepal. Førti år gammel som menneske og et halvt år gammel som disippel av Jesus fikk Bimala sin første opplevelse med en kristen konferanse.
Bimala blir døpt av Davees, to dager etter sin omvendelse
GATEMØTE I SUAWAN
Av Øystein Åsen 15.01.2024
|
|
Det er tirsdag ettermiddag, vi er på vei til en landsby som heter Barangay Suawan, i Mindanao på Filippinene. Jeg er sammen med Jay og Monica Condez, AsiaLinks faste partnere her. Denne kvelden skal vi ha det de kaller «crusade» – et åpent evangeliserende møte hvor AsiaLink og en rekke menigheter i området står sammen om å forkynne navnet Jesus og invitere mennesker til frelse.
Når vi kommer frem, litt etter klokka fem, begynner det allerede å skumre her. Like overfor idrettsplassen hvor møtet skal være, ligger en kirke. Vi blir tatt med inn dit, for å møte lokale pastorer og ledere som skal være med å be for og veilede mennesker som søker frem til forbønn. En ung kvinne ordner med noen praktiske ting fremme i kirkerommet, jeg tenker at hun kanskje er en kirketjener eller bare en medhjelper. Helt til Monica forteller meg at dette er Windelyn Van. Hun er 24 år gammel og pastor i menigheten som samles her. Windelyn er yngst av fem søsken, og far hennes er også pastor. Hun forteller at han har bedt til Gud i alle år om at minst en av barna hans må bli pastor, slik som han. Nå har han fått bønnesvar – med minstejenta.
Etter en stund der i kirka, med praktisk informasjon om hvordan ting skal gjøres, går vi ut og krysser gata til møteområdet. Mange har allerede vært her i flere timer for å forberede. Plattform, lydutstyr, instrumenter, stoler og mere til. Noen har også hatt i oppgave å klargjøre hundrevis av enkle middagsmåltider; bestående av ris og en liten kyllingbit. For folk her er ikke det noen liten gave. Mange her er fattige.
Når klokka runder seks, begynner sang og musikk på plattformen. En varm, vakker stemme, akkompagnert av myk og godt balansert musikk, fyller området. Det er Christine Banggan som synger; hun kommer fra en stamme her i området som heter Obo-Manuvu. Christine er både sanger og lovsanglseder, og selv om ikke jeg forstår ordene, forstår jeg det nærværet av himmel som hun har med seg.
Vi har tidligere presentert pastor Efren Mande her i bladet. Han er her i kveld for å tolke når jeg taler. Etter at jeg har presentert meg, introduserer jeg budskapet slik: «I dag har vi et nydelig tema: Helbredelse av våre hjerter og våre hjem! Jeg tror dere alle vil forstå det jeg skal dele. For vi har alle et hjerte. Ikke bare det fysiske hjertet som pumper blod, men når vi sier hjerte, mener vi det vi tenker og det vi har inni oss. Vi har også alle et hjem. Spørsmålet blir: Hva er det som fyller våre hjerter? Og hva er det som fyller våre hjem? Vi har valgt en tekst fra Lukas kapittel 15. Der finner vi fortellingen om en familie. En veldig kjent historie. Vanligvis kaller vi dette for fortellingen om den bortkomne sønnen, og ofte snakker vi bare om denne sønnen som drar bort fra sin far. Men denne historien handler også om et hjem. Om en familie. I alle familier skjer det forskjellige ting.»
Jeg tar disse spørsmålene videre i en dialog med forsamlingen: Hva fyller våre hjerter? Hva fyller våre hjem? Svarene på de to spørsmålene vil være forskjellige for oss alle, men en ting kan jeg forsikre alle som er til stede her: Jesus både kan og vil fylle hvert eneste hjerte og hvert eneste hjem – med sin kjærlighet. Vi må bare invitere ham og slippe ham til.
Når vi kommer frem, litt etter klokka fem, begynner det allerede å skumre her. Like overfor idrettsplassen hvor møtet skal være, ligger en kirke. Vi blir tatt med inn dit, for å møte lokale pastorer og ledere som skal være med å be for og veilede mennesker som søker frem til forbønn. En ung kvinne ordner med noen praktiske ting fremme i kirkerommet, jeg tenker at hun kanskje er en kirketjener eller bare en medhjelper. Helt til Monica forteller meg at dette er Windelyn Van. Hun er 24 år gammel og pastor i menigheten som samles her. Windelyn er yngst av fem søsken, og far hennes er også pastor. Hun forteller at han har bedt til Gud i alle år om at minst en av barna hans må bli pastor, slik som han. Nå har han fått bønnesvar – med minstejenta.
Etter en stund der i kirka, med praktisk informasjon om hvordan ting skal gjøres, går vi ut og krysser gata til møteområdet. Mange har allerede vært her i flere timer for å forberede. Plattform, lydutstyr, instrumenter, stoler og mere til. Noen har også hatt i oppgave å klargjøre hundrevis av enkle middagsmåltider; bestående av ris og en liten kyllingbit. For folk her er ikke det noen liten gave. Mange her er fattige.
Når klokka runder seks, begynner sang og musikk på plattformen. En varm, vakker stemme, akkompagnert av myk og godt balansert musikk, fyller området. Det er Christine Banggan som synger; hun kommer fra en stamme her i området som heter Obo-Manuvu. Christine er både sanger og lovsanglseder, og selv om ikke jeg forstår ordene, forstår jeg det nærværet av himmel som hun har med seg.
Vi har tidligere presentert pastor Efren Mande her i bladet. Han er her i kveld for å tolke når jeg taler. Etter at jeg har presentert meg, introduserer jeg budskapet slik: «I dag har vi et nydelig tema: Helbredelse av våre hjerter og våre hjem! Jeg tror dere alle vil forstå det jeg skal dele. For vi har alle et hjerte. Ikke bare det fysiske hjertet som pumper blod, men når vi sier hjerte, mener vi det vi tenker og det vi har inni oss. Vi har også alle et hjem. Spørsmålet blir: Hva er det som fyller våre hjerter? Og hva er det som fyller våre hjem? Vi har valgt en tekst fra Lukas kapittel 15. Der finner vi fortellingen om en familie. En veldig kjent historie. Vanligvis kaller vi dette for fortellingen om den bortkomne sønnen, og ofte snakker vi bare om denne sønnen som drar bort fra sin far. Men denne historien handler også om et hjem. Om en familie. I alle familier skjer det forskjellige ting.»
Jeg tar disse spørsmålene videre i en dialog med forsamlingen: Hva fyller våre hjerter? Hva fyller våre hjem? Svarene på de to spørsmålene vil være forskjellige for oss alle, men en ting kan jeg forsikre alle som er til stede her: Jesus både kan og vil fylle hvert eneste hjerte og hvert eneste hjem – med sin kjærlighet. Vi må bare invitere ham og slippe ham til.
Etter talen går vi direkte til invitasjon. Folk stormer ikke frem, men litt etter litt løsner det. De lokale pastorene kommer frem for å ta imot mennesker, be for dem og følge opp slik det trengs. Jeg har ikke noe tall på hvor mange som kom for å bli frelst, eller for å for forbønn for sykdommer og problemer. Det er ikke viktig; ofte er denne tellingen vår en avsporing. Gud vet om alt og har god kontroll. Vi skal forkynne evangeliet, nøde mennesker til å vende om og tro og legge til rette for det. Resten må vi overgi til Den hellige ånd og det enkelte menneske.
Når forbønn og betjening er ferdig, er det tid for å servere mat. De 800 porsjonene som er gjort klar forsvinner lett inn i munner og mager. Når vi i AsiaLinks team setter kursen mot Davao rundt halv elleve på kvelden, toner sangen og musikken fortsatt ut her i Suawan. Vi har fått være med å dele ut Guds kjærlighet og levende håp. Mitt indre er så mett på Guds godhet. Hjertet er så fylt av takknemlighet. Til Gud. Og til alle i AsiaLink-familien som gjør dette mulig.
Når forbønn og betjening er ferdig, er det tid for å servere mat. De 800 porsjonene som er gjort klar forsvinner lett inn i munner og mager. Når vi i AsiaLinks team setter kursen mot Davao rundt halv elleve på kvelden, toner sangen og musikken fortsatt ut her i Suawan. Vi har fått være med å dele ut Guds kjærlighet og levende håp. Mitt indre er så mett på Guds godhet. Hjertet er så fylt av takknemlighet. Til Gud. Og til alle i AsiaLink-familien som gjør dette mulig.
PÅ LEIR FOR FØRSTE GANG!
Av Øystein Åsen 04.11.2024
I år har jeg vært på sommertur til Asia. Først Filippinene, og deretter Vietnam. Begge steder har unge asiatiske medarbeidere fra KingLove teamet vært med, og i begge land har vi besøkt nye steder. To ungdomsleirer og en rekke andre arrangementer har fylt dagene. Her følger en rapport i ord og bilder fra en ungdomsleir på Mindanao, i det sørlige Filippinene, med over 400 deltakere. Og en ting, mens du leser: Ikke glem at det er du som ber for og gir til AsiaLinks arbeid som gjør dette mulig – tusen takk!
Monica og Jay, velkjente navn for våre lesere, hentet meg på flyplassen i Davao tirsdag kveld. Onsdag kveld kom Davees fra Nepal og koblet seg på. Etter at AsiaLink begynte å lage TV-programmer for Kanal 10 og Bedehuskanalen, er filming blitt et nytt element som alltid hører med på reisene. Ungdommene i KingLove-teamet er til uvurderlig nytte i den sammenheng. Først og fremst er det mye enklere og rimeligere å ta dem med på tur enn om vi skulle hatt med egne filmfolk fra Norge. Dessuten er de blitt veldig flinke, og de har fått bra utstyr å jobbe med. Samtidig lærer også de mye nytt og utvikler seg som ledere og medarbeidere.
Etter frokost torsdag morgen satte vi av gårde fra Davao til en landsby som heter Lanao Kuran, et par timers kjøring med bil. Stedet befinner seg i Arakan Valley (Arakan-dalen), som er en del av Nord-Cotabato – naboregion til Davao. Her har Monica og Jay forberedt en todagers sommerleir, i samarbeid med en gruppe som heter LUMAD – mer om dem litt senere. I nær historie har dette vært farlige trakter å ferdes i, med opprørsgrupper, konflikter, drap og bortføringer. Nå er det relativt rolig, men det filippinske militæret holder fortsatt et stramt grep. Det er portforbud etter klokken 21:00 om kvelden, og bevæpnede soldater er til stede under hele leiren.
En del av leirdeltakerne ankommer på to hjul, ofte både tre og fire på samme motorsykkel. Mange kommer til fots og har gått i timevis. For de fleste av dem er dette deres første mulighet til å være med på en slik kristen leir. De kommer fra fattige kår. Jeg ser ikke én ungdom med klokke på armen, og det er langt mellom dem som har en mobil. Vi kan kanskje forestille oss hvilken begeistring de må føle når de får komme sammen på denne måten.
Få av deltakerne ville kunnet komme hit uten økonomisk hjelp. AsiaLink og LUMAD spleiser på budsjettet med like beløp. LUMAD er forkortelse for «Leaders United for Mission and Development», som på norsk betyr «Ledere forent for misjon og utvikling». De driver et organisert misjonsarbeid som spesifikt fokuserer på å nå stammeområdene her på Mindanao med evangeliet. Basen deres er – i ordets bokstavelige betydning – en misjonsmenighet i Davao. Åtti prosent av medlemmene deres deltar regelmessig på misjonsturer. Det var folk fra denne menigheten som sto for alt det praktiske med tilrigging og matlaging på leiren vår. Ikke bare gjør de dette frivillig; de må også dekke sine egne utgifter. Dette er kristne som ser det som en stor ære å være med og drive misjon. De minner meg om den «eldre garde» av misjonsfolk i Norge som etablerte den ene misjonsvirksomheten etter den andre på 18 og 1900-tallet. Rett og slett nydelig.
Ungdommene kommer til leiren sammen med sine ledere – totalt er det 39 pastorer der. Det første som skjer, er at alle må registrere seg. Første post etter registrering er lunsj. Etter en lang reise smaker det godt med ris! Før måltidet er ferdig, er lovsangsteam og musikere i gang på scenen. Snart toner sangen høyt og kraftig her i Lanao Kuran. Tema for leiren er «Stå fast i troen på Jesus Kristus!» Jeg har det privilegium å preke tre ganger på torsdag og en gang på fredag. Vi starter med å fokusere på viktigheten av å høre godt etter når Guds Ord blir talt. Om å la hjertet vårt være «den gode jord» som bærer frukt, slik Jesus beskriver i lignelsen om såmannen. Vi understreker at Guds Ord er sannhet. Vi snakker om hvordan synden kom inn i verden og hvordan den preger livet vårt den dag i dag, konkretisert blant annet gjennom mangelen på vennlighet og trygghet, kjærlighet og tilgivelse i mange hjem og familier. Vi tar også for oss kampen vi kristne har mot makter, myndigheter og ondskapens mørke. Vi løfter frem viktigheten av å leve en dag om gangen, og om å påkalle Jesus hver morgen før vi gjør noe annet.
Etter første undervisning skal gruppene bearbeide det de har hørt – og det skal de gjøre på en spesiell måte. Frøst skal de snakke sammen om hva de har lært og forstått. Deretter skal de uttrykke dette gjennom å tegne. Kjempespennende å se hva de fikk til! Og en glimrende måte å hjelpe dem til å tenke gjennom det de er blitt undervist om.
En ny runde med undervisning følger, og snart er det tid for middag. Kveldsmøtet er planlagt slik at vi skal ha god tid til å gjøre ulike praktiske ting for å konkretisere viktige poeng i forkynnelsen. Jeg preker en halvtimes tid, inkludert tolkning. Så har vi avtalt å gjøre en symbolsk handling. Vi har ordnet med et vaskefat og vann. To av ungdommene kommer frem. Jeg bøyer meg ned, tar av dem sandalene og vasker føttene deres. Poenget er å visualisere dette at vi alle er kalt til å være tjenere, enten vi er pastorer, predikanter eller pappaer – uavhengig av alder og hudfarge. Slik Jesus også gjorde den siste kvelden han var sammen med disiplene sine. Vi vil understreke at alle er like verdifulle og betydningsfulle. Som kristne er det vårt kall å klatre ned, ikke å strekke oss mot det høye. Avstanden mellom unge og eldre er mye større her enn i vår kultur, og underlegenhetstanken i forhold til mennesker fra den vestlige verden sitter dypt i folks tanker. Derfor denne synliggjøringen av Guds Ords sannhet.
Neste punkt i ettermøtet er en utfordring til ungdommene om å skrive ned på et ark alt i livet de ønsker å bli kvitt. Frykt eller bekymringer. Bitterhet og hat. Synd, skam, utilgivelighet – hva som helst. Alle leirdeltakerne er utstyrt med notatblokk og penn. Vi gir dem noen minutter til å tenke og skrive. Dette tar de virkelig på alvor. Det er et syn å se når ungdommene kommer og kaster sine papirlapper i en kasse vi har satt fremst. Helt konkret legges synd, sorg og bekymringer av. Til slutt setter vi fyr på boksen og lar alt gå opp i røyk. Pastorene er der også, tilgjengelige for dem som ønsker å bli bedt for eller omfavnet. Mange av ungdommene trenger det.
Leir er naturligvis ikke bare møter. Lederne har planlagt mange ulike aktiviteter, lek og moro, som du kan se på bildene her. Og selvsagt måltider. Etter bibelundervisningen på fredag, skal de seksten lagene ha et aktivitetsprogram med mye spennende innhold – og med et innebygd budskap i hver aktivitet. En av oppgavene består i å finne ti papirbiter i en skål med mel – og det er ikke lov å bruke hendene. Poenget er å ikke gi opp selv om noe er vanskelig eller ubehagelig – for her har man ikke mange andre alternativer ennå bruke munnen. En annen oppgave handler om å hente ned en gjenstand som henger høyt oppe i et tre. Her må teamene jobbe sammen og være kreative; løfte hverandre eller klatre på hverandres skuldre for å fullføre oppgaven. Så kommer en lek der de skal ta seg frem i en hinderløype med bind for øynene. Flere av lederne gir ulike instrukser om hvor de skal bevege seg, og oppgaven består i å lytte til den rette stemmen.
Alle teamene går løs på disse oppgavene med stor iver; det er et syn for øye. Så mye ekte, naturlig glede over å kunne leke sammen, og samtidig så mye meningsfull læring knyttet til leken. Monica og Jay har gjort en stor innsats med å legge alt dette til rette.
Etter lunsj på fredag legger de unge ut på hjemreisen. Vi er alle mette på inntrykk og trette etter intense dager. Men det var derfor vi kom – for å nå disse dyrebare menneskene med Guds Ord og Hans kjærlighet. Vi er fulle av takk og forventning til hva Den hellige ånd vil virke i hver enkelt deltaker, slik at ordet kan gi varig frukt. Han både vil og kan!
Monica og Jay, velkjente navn for våre lesere, hentet meg på flyplassen i Davao tirsdag kveld. Onsdag kveld kom Davees fra Nepal og koblet seg på. Etter at AsiaLink begynte å lage TV-programmer for Kanal 10 og Bedehuskanalen, er filming blitt et nytt element som alltid hører med på reisene. Ungdommene i KingLove-teamet er til uvurderlig nytte i den sammenheng. Først og fremst er det mye enklere og rimeligere å ta dem med på tur enn om vi skulle hatt med egne filmfolk fra Norge. Dessuten er de blitt veldig flinke, og de har fått bra utstyr å jobbe med. Samtidig lærer også de mye nytt og utvikler seg som ledere og medarbeidere.
Etter frokost torsdag morgen satte vi av gårde fra Davao til en landsby som heter Lanao Kuran, et par timers kjøring med bil. Stedet befinner seg i Arakan Valley (Arakan-dalen), som er en del av Nord-Cotabato – naboregion til Davao. Her har Monica og Jay forberedt en todagers sommerleir, i samarbeid med en gruppe som heter LUMAD – mer om dem litt senere. I nær historie har dette vært farlige trakter å ferdes i, med opprørsgrupper, konflikter, drap og bortføringer. Nå er det relativt rolig, men det filippinske militæret holder fortsatt et stramt grep. Det er portforbud etter klokken 21:00 om kvelden, og bevæpnede soldater er til stede under hele leiren.
En del av leirdeltakerne ankommer på to hjul, ofte både tre og fire på samme motorsykkel. Mange kommer til fots og har gått i timevis. For de fleste av dem er dette deres første mulighet til å være med på en slik kristen leir. De kommer fra fattige kår. Jeg ser ikke én ungdom med klokke på armen, og det er langt mellom dem som har en mobil. Vi kan kanskje forestille oss hvilken begeistring de må føle når de får komme sammen på denne måten.
Få av deltakerne ville kunnet komme hit uten økonomisk hjelp. AsiaLink og LUMAD spleiser på budsjettet med like beløp. LUMAD er forkortelse for «Leaders United for Mission and Development», som på norsk betyr «Ledere forent for misjon og utvikling». De driver et organisert misjonsarbeid som spesifikt fokuserer på å nå stammeområdene her på Mindanao med evangeliet. Basen deres er – i ordets bokstavelige betydning – en misjonsmenighet i Davao. Åtti prosent av medlemmene deres deltar regelmessig på misjonsturer. Det var folk fra denne menigheten som sto for alt det praktiske med tilrigging og matlaging på leiren vår. Ikke bare gjør de dette frivillig; de må også dekke sine egne utgifter. Dette er kristne som ser det som en stor ære å være med og drive misjon. De minner meg om den «eldre garde» av misjonsfolk i Norge som etablerte den ene misjonsvirksomheten etter den andre på 18 og 1900-tallet. Rett og slett nydelig.
Ungdommene kommer til leiren sammen med sine ledere – totalt er det 39 pastorer der. Det første som skjer, er at alle må registrere seg. Første post etter registrering er lunsj. Etter en lang reise smaker det godt med ris! Før måltidet er ferdig, er lovsangsteam og musikere i gang på scenen. Snart toner sangen høyt og kraftig her i Lanao Kuran. Tema for leiren er «Stå fast i troen på Jesus Kristus!» Jeg har det privilegium å preke tre ganger på torsdag og en gang på fredag. Vi starter med å fokusere på viktigheten av å høre godt etter når Guds Ord blir talt. Om å la hjertet vårt være «den gode jord» som bærer frukt, slik Jesus beskriver i lignelsen om såmannen. Vi understreker at Guds Ord er sannhet. Vi snakker om hvordan synden kom inn i verden og hvordan den preger livet vårt den dag i dag, konkretisert blant annet gjennom mangelen på vennlighet og trygghet, kjærlighet og tilgivelse i mange hjem og familier. Vi tar også for oss kampen vi kristne har mot makter, myndigheter og ondskapens mørke. Vi løfter frem viktigheten av å leve en dag om gangen, og om å påkalle Jesus hver morgen før vi gjør noe annet.
Etter første undervisning skal gruppene bearbeide det de har hørt – og det skal de gjøre på en spesiell måte. Frøst skal de snakke sammen om hva de har lært og forstått. Deretter skal de uttrykke dette gjennom å tegne. Kjempespennende å se hva de fikk til! Og en glimrende måte å hjelpe dem til å tenke gjennom det de er blitt undervist om.
En ny runde med undervisning følger, og snart er det tid for middag. Kveldsmøtet er planlagt slik at vi skal ha god tid til å gjøre ulike praktiske ting for å konkretisere viktige poeng i forkynnelsen. Jeg preker en halvtimes tid, inkludert tolkning. Så har vi avtalt å gjøre en symbolsk handling. Vi har ordnet med et vaskefat og vann. To av ungdommene kommer frem. Jeg bøyer meg ned, tar av dem sandalene og vasker føttene deres. Poenget er å visualisere dette at vi alle er kalt til å være tjenere, enten vi er pastorer, predikanter eller pappaer – uavhengig av alder og hudfarge. Slik Jesus også gjorde den siste kvelden han var sammen med disiplene sine. Vi vil understreke at alle er like verdifulle og betydningsfulle. Som kristne er det vårt kall å klatre ned, ikke å strekke oss mot det høye. Avstanden mellom unge og eldre er mye større her enn i vår kultur, og underlegenhetstanken i forhold til mennesker fra den vestlige verden sitter dypt i folks tanker. Derfor denne synliggjøringen av Guds Ords sannhet.
Neste punkt i ettermøtet er en utfordring til ungdommene om å skrive ned på et ark alt i livet de ønsker å bli kvitt. Frykt eller bekymringer. Bitterhet og hat. Synd, skam, utilgivelighet – hva som helst. Alle leirdeltakerne er utstyrt med notatblokk og penn. Vi gir dem noen minutter til å tenke og skrive. Dette tar de virkelig på alvor. Det er et syn å se når ungdommene kommer og kaster sine papirlapper i en kasse vi har satt fremst. Helt konkret legges synd, sorg og bekymringer av. Til slutt setter vi fyr på boksen og lar alt gå opp i røyk. Pastorene er der også, tilgjengelige for dem som ønsker å bli bedt for eller omfavnet. Mange av ungdommene trenger det.
Leir er naturligvis ikke bare møter. Lederne har planlagt mange ulike aktiviteter, lek og moro, som du kan se på bildene her. Og selvsagt måltider. Etter bibelundervisningen på fredag, skal de seksten lagene ha et aktivitetsprogram med mye spennende innhold – og med et innebygd budskap i hver aktivitet. En av oppgavene består i å finne ti papirbiter i en skål med mel – og det er ikke lov å bruke hendene. Poenget er å ikke gi opp selv om noe er vanskelig eller ubehagelig – for her har man ikke mange andre alternativer ennå bruke munnen. En annen oppgave handler om å hente ned en gjenstand som henger høyt oppe i et tre. Her må teamene jobbe sammen og være kreative; løfte hverandre eller klatre på hverandres skuldre for å fullføre oppgaven. Så kommer en lek der de skal ta seg frem i en hinderløype med bind for øynene. Flere av lederne gir ulike instrukser om hvor de skal bevege seg, og oppgaven består i å lytte til den rette stemmen.
Alle teamene går løs på disse oppgavene med stor iver; det er et syn for øye. Så mye ekte, naturlig glede over å kunne leke sammen, og samtidig så mye meningsfull læring knyttet til leken. Monica og Jay har gjort en stor innsats med å legge alt dette til rette.
Etter lunsj på fredag legger de unge ut på hjemreisen. Vi er alle mette på inntrykk og trette etter intense dager. Men det var derfor vi kom – for å nå disse dyrebare menneskene med Guds Ord og Hans kjærlighet. Vi er fulle av takk og forventning til hva Den hellige ånd vil virke i hver enkelt deltaker, slik at ordet kan gi varig frukt. Han både vil og kan!
TRESTEMT FOR FØRSTE GANG!
Av Øystein Åsen 09.10.24
I samarbeid med pastor Hai og hans nettverk arrangerte vi en firedagers samling i byen Can Tho i det sørvestlige Vietnam denne sommeren. Jeg passerte forresten mitt 20-årsjubileum som daglig leder av AsiaLink mens jeg var der. Jeg har ikke noe eksakt tall på hvor mange ganger jeg har vært i Vietnam i løpet av disse to tiårene, men jeg tipper mellom 15 og 20.
Som ansatte i AsiaLink drar vi ikke til Asia som turister; vår oppgave er å drive misjon, trene og lære opp medarbeidere og bidra med det vi kan til at Guds Rike blomstrer. Nå kan ikke folk fra andre land uten videre dra til Vietnam og delta som talere på «religiøse» arrangementer, så hittil har alle besøk vært holdt skjult for myndighetene. Men i år var det annerledes. Nå var jeg der for første gang «på lovlig måte» - altså i forståelse med de lokale myndighetene. I forhold til sånne spørsmål følger vi instrukser fra våre nøkkelmedarbeidere ute. Den mest merkbare forskjellen var at en uniformert, firestjerners politisjef satt på første benk i møterommet under åpningsseremonien. En smilende dame fra kontoret for religiøse saker var også til stede. Begge ble behørig takket for velviljen til å la oss arrangere denne samlingen, og de overvar det første møtet hvor en kvinnelig pastor talte. I løpet av pausen som fulgte hilste vi i teamet høflig på dem. Ikke lenge etter forsvant de, begge to, og resten av uka så vi ikke mer til dem. De har kanskje ikke opplevd oss som noen spesielt stor risiko.
Da vi begynte å planlegge dette besøket i Can Tho på vårparten, kom det et ønske om å sette av én dag til å undervise om tjenesten med sangledelse i menighetene. Våre asiatiske trossøsken er minst like glade i sang og musikk som oss i vest. De elsker lovsang og de hengir seg virkelig til Gud når de priser Ham. Jeg er verken sangpedagog eller musikklærer av yrke, men jeg tenker som alltid: Når de spør, skal jeg dele det jeg har med dem.
Rundt førti deltakere var med på denne kursdagen, de fleste av dem sangere og musikere, samt noen lydteknikere. Vi startet med noen spørsmål av stor viktighet for alle som er fremme på en plattform i kristen sammenheng. Hvorfor er vi der fremme? Hva er våre motiv med å ønske å være en del av et lovsangsteam? Hvordan kan vi gjøre oss selv så usynlige som mulig, slik at Jesus kan bli synlig og få fokus? Hvordan er vi kledd? Hvordan fremtrer vi? Ønsker vi å eksponere oss selv?
Som ansatte i AsiaLink drar vi ikke til Asia som turister; vår oppgave er å drive misjon, trene og lære opp medarbeidere og bidra med det vi kan til at Guds Rike blomstrer. Nå kan ikke folk fra andre land uten videre dra til Vietnam og delta som talere på «religiøse» arrangementer, så hittil har alle besøk vært holdt skjult for myndighetene. Men i år var det annerledes. Nå var jeg der for første gang «på lovlig måte» - altså i forståelse med de lokale myndighetene. I forhold til sånne spørsmål følger vi instrukser fra våre nøkkelmedarbeidere ute. Den mest merkbare forskjellen var at en uniformert, firestjerners politisjef satt på første benk i møterommet under åpningsseremonien. En smilende dame fra kontoret for religiøse saker var også til stede. Begge ble behørig takket for velviljen til å la oss arrangere denne samlingen, og de overvar det første møtet hvor en kvinnelig pastor talte. I løpet av pausen som fulgte hilste vi i teamet høflig på dem. Ikke lenge etter forsvant de, begge to, og resten av uka så vi ikke mer til dem. De har kanskje ikke opplevd oss som noen spesielt stor risiko.
Da vi begynte å planlegge dette besøket i Can Tho på vårparten, kom det et ønske om å sette av én dag til å undervise om tjenesten med sangledelse i menighetene. Våre asiatiske trossøsken er minst like glade i sang og musikk som oss i vest. De elsker lovsang og de hengir seg virkelig til Gud når de priser Ham. Jeg er verken sangpedagog eller musikklærer av yrke, men jeg tenker som alltid: Når de spør, skal jeg dele det jeg har med dem.
Rundt førti deltakere var med på denne kursdagen, de fleste av dem sangere og musikere, samt noen lydteknikere. Vi startet med noen spørsmål av stor viktighet for alle som er fremme på en plattform i kristen sammenheng. Hvorfor er vi der fremme? Hva er våre motiv med å ønske å være en del av et lovsangsteam? Hvordan kan vi gjøre oss selv så usynlige som mulig, slik at Jesus kan bli synlig og få fokus? Hvordan er vi kledd? Hvordan fremtrer vi? Ønsker vi å eksponere oss selv?
Det er viktig å stille slike spørsmål. Det er viktig å ta dem på alvor og ransake seg selv. Det følger et ansvar med å stille seg frem foran andre. Tilbedelse og lovsang er en veldig sterk og vakker del av vår tro og vårt kjærlighetsuttrykk til Gud, derfor kan vi med sikkerhet vite at mørkets makter hater vår lovsang. Vi som stiller oss frem eller setter oss bak et instrument for å lede Guds folk inn i lovprisning og tilbedelse, må ta tilstrekkelig tid til å innvie oss. Vi trenger å be Gud om hjelp til å ikke stjele ære fra ham. Vi trenger å dø fra lysten til å vise oss frem.
Videre snakket vi om forholdet internt mellom dem som tjener sammen i sangledelse. Sammenlikner vi oss med hverandre? Misunner vi hverandre den rollen andre har? Eller de gavene de andre har? Hvordan snakker vi til hverandre? Og – ikke minst: Hvordan snakker vi om hverandre? Gud er én. Når vi leser Jesu siste bønn før sin død i Johannes 17, forstår vi at Gud begjærer enhet. Som lovsangere og musikere trenger vi enhet i sjel og sinn. Respekter den som er leder, selv om du har en annen mening om et og annet. Snakk ærlig, men gjør det vennlig. Som det står: «Sett alt inn på å bevare Åndens enhet».
Det var viktig for meg at disse tingene kom først. Senere på dagen tok vi tak i det praktiske. Pusteøvelser, som gjør at vi kan «puste med magen», som vi sier. Folk deltok og lo og vi hadde det skikkelig moro. Så stemmeøvelser, fordi stemmen vår er muskler i bevegelse. Oppvarming før bruk av muskler er alltid en fordel. Den siste delen av sang- og musikkdagen vår jobbet vi med å synge flerstemt. Vi delte jentene i to flokker, sopran og alt. Hele guttegjengen var tenorer. Vi øvde og øvde, og til slutt sang vi et enkelt refreng av en kjent lovsang. Ikke mange linjene, men en eksplosjon av glede når denne flokken hørte hva de selv var med på. Trestemt for første gang.
Videre snakket vi om forholdet internt mellom dem som tjener sammen i sangledelse. Sammenlikner vi oss med hverandre? Misunner vi hverandre den rollen andre har? Eller de gavene de andre har? Hvordan snakker vi til hverandre? Og – ikke minst: Hvordan snakker vi om hverandre? Gud er én. Når vi leser Jesu siste bønn før sin død i Johannes 17, forstår vi at Gud begjærer enhet. Som lovsangere og musikere trenger vi enhet i sjel og sinn. Respekter den som er leder, selv om du har en annen mening om et og annet. Snakk ærlig, men gjør det vennlig. Som det står: «Sett alt inn på å bevare Åndens enhet».
Det var viktig for meg at disse tingene kom først. Senere på dagen tok vi tak i det praktiske. Pusteøvelser, som gjør at vi kan «puste med magen», som vi sier. Folk deltok og lo og vi hadde det skikkelig moro. Så stemmeøvelser, fordi stemmen vår er muskler i bevegelse. Oppvarming før bruk av muskler er alltid en fordel. Den siste delen av sang- og musikkdagen vår jobbet vi med å synge flerstemt. Vi delte jentene i to flokker, sopran og alt. Hele guttegjengen var tenorer. Vi øvde og øvde, og til slutt sang vi et enkelt refreng av en kjent lovsang. Ikke mange linjene, men en eksplosjon av glede når denne flokken hørte hva de selv var med på. Trestemt for første gang.
SØNDAG – EN ENKEL GUDSTJENESTE
Av Øystein Åsen 03.09.24
Vi setter av sted i en grovkalibret firehulstrekker denne søndags morgenen. Veien til kirka egner seg ikke for vanlige biler. Efren Mande er vår vert og sjåfør; han er fra Malikongkong – fjellområdet vi nå skal besøke. AsiaLinks team består av Monica og Jay Condez, som bor og jobber her på Filippinene, samt Davees Rokka fra Nepal og meg.
Første del av veien er ikke så verst. Men plutselig er det slutt på fast dekke, og da blir det egentlig bare verre og verre. Vi krysser ei elv, og det er ikke lite vann der heller. Lykkeligvis har kjøretøyet vårt store hjul så kupeen ikke blir fylt av vann.
Første del av veien er ikke så verst. Men plutselig er det slutt på fast dekke, og da blir det egentlig bare verre og verre. Vi krysser ei elv, og det er ikke lite vann der heller. Lykkeligvis har kjøretøyet vårt store hjul så kupeen ikke blir fylt av vann.
Vi klatrer videre oppover, og synet av de solgylte, fjellkledde åsene som omgir oss på alle kanter er så vakkert som bare Skaperen kan få det til. Langs veien er det små hus av såpass enkel kvalitet at ingen av oss i Norden ville ønsket å bo der. Her og der ser vi små butikkutsalg i husene; hyller med poser og pakker. Noen steder står det bord med fylte plastflasker nær veien. De inneholder verken brus eller vann, men derimot bensin.
Det er ikke veldig mange år siden Malikongkong fikk veiforbindelse. Før den tid bodde stammefolkene i sine landsbyer og områder innover fjellene her, avskåret fra omverdenen. Noen vil gjerne romantisere den måten å leve på. Stammelivet har sine skjønne sider, som stillhet og ro og enkelhet i pakt med naturen. Men det er også mye annet vi ikke trenger misunne dem. Fattigdom, fiendskap mellom klanene, flerkoneri og for tidlige ekteskap er noen eksempler. Jentene blir ofte giftet bort som tidlige tenåringer og får barn mens de selv ennå er barn. Det begynner å bli forandring på dette nå, både på grunn av mer kontakt med omverdenen og fordi evangeliet går frem, men forsamlingen vi møter viser at unge mødre og store søskenflokker fortsatt er et særtrekk her oppe i fjellene.
Det er ikke veldig mange år siden Malikongkong fikk veiforbindelse. Før den tid bodde stammefolkene i sine landsbyer og områder innover fjellene her, avskåret fra omverdenen. Noen vil gjerne romantisere den måten å leve på. Stammelivet har sine skjønne sider, som stillhet og ro og enkelhet i pakt med naturen. Men det er også mye annet vi ikke trenger misunne dem. Fattigdom, fiendskap mellom klanene, flerkoneri og for tidlige ekteskap er noen eksempler. Jentene blir ofte giftet bort som tidlige tenåringer og får barn mens de selv ennå er barn. Det begynner å bli forandring på dette nå, både på grunn av mer kontakt med omverdenen og fordi evangeliet går frem, men forsamlingen vi møter viser at unge mødre og store søskenflokker fortsatt er et særtrekk her oppe i fjellene.
|
|
Vi er nesten fremme. Efren parkerer bilen nær en husklynge, og det er mange mennesker der som vinker og ønsker oss velkommen. Etter alt å dømme er dette en del av menigheten vi nå skal feire gudstjeneste sammen med. Vi rusler oppover en smal sti, og når vi nærmer oss toppen får jeg øye på kirka. Den er hva vi må kunne kalles et enkelt bygg – en konstruksjon av trestenger på kryss og tvers, med presenninger kredd over. Enkle, hjemmelagde benker og noen plaststoler gir sitteplass til forsamlingen. Her er det ikke slik at gudstjenesten begynner nøyaktig klokken et eller annet – den begynner når vi er klar. I dag betyr det en gang mellom åtte og halv ni.
Alle ønskes velkommen, og teamet vårt blir introdusert. Snart er det tid for lovsang. En ung broder spiller på gitar, og filippinerne er det jeg vil kalle Gudbenådede sangere. De ytre rammene her er slående: Et så vakkert og storslagent skaperverk på alle kanter, og et så smålåtent gudshus av stokker med plastdekke. En forsamling av barn og voksne i liten kroppslig størrelse, men med sangstemmer som drar sjelen mot det høye. Etter lovsangen er det preken, og så er det mer sang og ofring. Historien om enken i templet som ga de små myntene sine kommer for meg når jeg ser menneskene her komme og legge sine pesos på det lille bordet fremst i teltkirka.
Kontrasten til våre velutstyrte kirker kan knapt bli større. Og de drømmer nok også her om å få seg noe som er mer holdbart enn denne plastduken – jeg får vite at vinden en gang reiste av sted med hele taktekket i forbindelse med en gudstjeneste. Men uansett hvordan kirkebygget ser ut, er det ingen tvil om at Guds kirke har slått røtter her oppe i fjellheimen. Vi skal møte disse menneskene en dag, i evig glede og rikdom.
Alle ønskes velkommen, og teamet vårt blir introdusert. Snart er det tid for lovsang. En ung broder spiller på gitar, og filippinerne er det jeg vil kalle Gudbenådede sangere. De ytre rammene her er slående: Et så vakkert og storslagent skaperverk på alle kanter, og et så smålåtent gudshus av stokker med plastdekke. En forsamling av barn og voksne i liten kroppslig størrelse, men med sangstemmer som drar sjelen mot det høye. Etter lovsangen er det preken, og så er det mer sang og ofring. Historien om enken i templet som ga de små myntene sine kommer for meg når jeg ser menneskene her komme og legge sine pesos på det lille bordet fremst i teltkirka.
Kontrasten til våre velutstyrte kirker kan knapt bli større. Og de drømmer nok også her om å få seg noe som er mer holdbart enn denne plastduken – jeg får vite at vinden en gang reiste av sted med hele taktekket i forbindelse med en gudstjeneste. Men uansett hvordan kirkebygget ser ut, er det ingen tvil om at Guds kirke har slått røtter her oppe i fjellheimen. Vi skal møte disse menneskene en dag, i evig glede og rikdom.
|
|
Etter gudstjenesten rusler forsamlingen igjen ned mot husklyngen der bilen vår står parkert. Det er tid for søndagsskole. Davees fra Nepal får den store ungeflokken engasjert med en versjon av det vi nordmenn kaller «blindebukk». Poenget hans er å illustrere hvor mye lettere det er å leve i lyset enn i mørket. En glimrende måte å formidle troens sannheter til små barn.
Snart må vi vinke farvel, enda så fint det er å være her. Det bærer nedover bakkene igjen, over elva og på vei til nye oppdrag.
Fargerike Bangladesh!
Av Øystein Åsen 01.05.24
Etter snart tjue år som ansatt i AsiaLink, skal jeg nå på min første reise til Bangladesh. Ekteparet Alfred og Agnes, våre nye samarbeidspartnere siden 2023, har invitert meg til å preke på en ungdomskonferanse i byen Rajshahi, helt vest i landet – på grensen mot India. Alfred har i mange år vært knyttet til Ungdom i Oppdrag, og leiren skal finne sted nær organisasjonens base der i Rajshahi.
Litt bakgrunn: Navnet Bangladesh er koblet til det geografiske Bengal og til språket bengali. Bangladesh ligger mellom Myanmar og India på øst-vest aksen, og i nord er ikke veien veldig lang til Bhutan. Landet har en mangslungen historie over det siste drøye århundret. Under den britiske kolonitiden var området en del av indisk Bengal, men i 1905 bestemte britenes kongelige representant – Rajen – at Bengal skulle deles i to. Dermed oppsto Vest-Bengal, som fortsatt er en indisk delstat med overveiende hinduistisk befolkning, og Øst-Bengal, som var muslimsk dominert. Etter noen år ble denne delingen opphevet, men på 1940-tallet kom det nye endringer. Som mange andre kolonialiserte land, var også India sultent på selvstendighet. India er, tallmessig og kulturelt, hinduenes land fremfor noe. Derfor ble det bestemt at den muslimske delen av Bengal igjen skulle deles fra og så slås sammen med Pakistan – under navnet Øst-Pakistan. Kloke hoder vedtok altså at to tidligere britiskstyrte områder, adskilt av 1500 kilometer med indisk territorium, skulle bli til ett land – fordi majoriteten av innbyggerne begge steder hadde samme religion.
Det gikk ikke spesielt bra. Pakistans lederskap anså seg for å være herre i det nye felles huset, og den posisjonen brukte de blant annet til å prøve å presse bengalerne til å snakke urdu istedenfor bengali. Språkstrid har sprengkraft, som vi vet, og denne overstyringen av et område med 70 millioner mennesker falt ikke i god smak. Konflikten eskalerte i årene som fulgte, helt til sjeik Mujibur Rahman gikk til det skritt å erklære Øst-Pakistan som selvstendig stat, den 26. mars i 1971. Pakistan svarte med vold og grusomheter; historikere og forskere er – som vanlig – uenige om hvor mange hundre tusen, eller millioner, som ble drept og utsatt for seksuell vold, men det var mange. Nedslaktingen blir av mange betraktet som et folkemord, og det pågikk i nesten 9 måneder av året 1971. Til slutt nådde omfanget av volden slike proporsjoner at verdenssamfunnet måtte reagere. India grep inn, og Bangladesh ble en virkelighet. Som en kuriositet var lille Bhutan det første landet til å anerkjenne den nye staten.
Da jeg møtte våre venner i Rajshahi, spurte jeg – naturlig nok – om hvordan situasjonen var for de kristne der. Det var interessant å høre responsen: «Vi er jo en minoritet, men vi har rettigheter. Vårt land er demokratisk, og vi har religionsfrihet. Vi er ikke sånn som Pakistan og Afghanistan». Barun og Anjoly, som leder Ungdom i Oppdrag-basen, var også tydelige på at statsministeren deres, Sheik Hashina, er en velsignelse. Hun har styrt i mange år, og i vestlige medier blir hun gjerne fremstilt som korrupt og maktsyk, men de kristne her var tydeligvis av en annen oppfatning.
Det gikk ikke spesielt bra. Pakistans lederskap anså seg for å være herre i det nye felles huset, og den posisjonen brukte de blant annet til å prøve å presse bengalerne til å snakke urdu istedenfor bengali. Språkstrid har sprengkraft, som vi vet, og denne overstyringen av et område med 70 millioner mennesker falt ikke i god smak. Konflikten eskalerte i årene som fulgte, helt til sjeik Mujibur Rahman gikk til det skritt å erklære Øst-Pakistan som selvstendig stat, den 26. mars i 1971. Pakistan svarte med vold og grusomheter; historikere og forskere er – som vanlig – uenige om hvor mange hundre tusen, eller millioner, som ble drept og utsatt for seksuell vold, men det var mange. Nedslaktingen blir av mange betraktet som et folkemord, og det pågikk i nesten 9 måneder av året 1971. Til slutt nådde omfanget av volden slike proporsjoner at verdenssamfunnet måtte reagere. India grep inn, og Bangladesh ble en virkelighet. Som en kuriositet var lille Bhutan det første landet til å anerkjenne den nye staten.
Da jeg møtte våre venner i Rajshahi, spurte jeg – naturlig nok – om hvordan situasjonen var for de kristne der. Det var interessant å høre responsen: «Vi er jo en minoritet, men vi har rettigheter. Vårt land er demokratisk, og vi har religionsfrihet. Vi er ikke sånn som Pakistan og Afghanistan». Barun og Anjoly, som leder Ungdom i Oppdrag-basen, var også tydelige på at statsministeren deres, Sheik Hashina, er en velsignelse. Hun har styrt i mange år, og i vestlige medier blir hun gjerne fremstilt som korrupt og maktsyk, men de kristne her var tydeligvis av en annen oppfatning.
Tilbake til besøket og ungdomsleiren. Jeg fløy fra Bangkok til Dhaka, hovedstaden i Bangladesh, på en onsdag. Dhaka er en by med 23 millioner mennesker, i et land med 174 millioner – og med flateareal tilsvarende 45 % av fastlands-Norge! Her møtte jeg Davees, en av de nepalske ungdommene vi jobber med; han kom for å hjelpe til med film og bilder. Vi to fløy videre nordover samme ettermiddag til Rajshahi, hvor vi ble hjertelig tatt imot av Agnes og Alfred.
Neste dag strømmet fargerike ungdommer til leirområdet. Totalt ble det registrert omkring 180 deltakere, mange av dem ‘daliter’ eller kasteløse. Kastesystemet lever dessverre fortsatt i kulturen her, selv om det offisielt er avskaffet for lengst. De fleste av disse ungdommene var kristne og kom fra kristne hjem, men det var interessant å få vite at de hadde mange ulike kirkesamfunnsbakgrunner. Den anglikanske og den katolske kirke har begge en lang historie her, både med sykehus, skoler og kirker. Våre kontakter hadde fått leie den lokale anglikanske kirka som møtested, og en anglikansk prest deltok med hilsen og bønn i forbindelse med åpningsseremonien. Jeg la merke til at mange av ungdommene stanset i døråpningen og tegnet korsets tegn før de gikk inn – interessant. Jeg vet at noen er lite begeistret for sånt, men jeg syntes det var et vakkert uttrykk for respekt.
Så fikk vi tre uforglemmelige dager her. «Vår identitet i Kristus», «Relasjoner og tilgivelse» og «Familie og tjeneste» var temaene jeg skulle preke om. Barun, lederen for Ungdom i Oppdrag, prekte også – men jeg forsto ikke mye av det siden han talte på bengali. Det jeg imidlertid forsto, var at her virket Den hellige ånd. Glede og tårer, strålende øyne, bøyde kne, kjærlighet og jubel – sånt som vi leser om i den gode boka. Hva som vil gi varig frukt, og på hvilken måte, vet bare Gud. Vårt kall er å så ut, å forkynne Ordet, å be og forvente at noe vil falle i god jord. Takk til Gud for enda et møte med Hans utvalgte. I et land dominert av Allah-rop, fikk vi proklamere at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn og verdens frelser.
Neste dag strømmet fargerike ungdommer til leirområdet. Totalt ble det registrert omkring 180 deltakere, mange av dem ‘daliter’ eller kasteløse. Kastesystemet lever dessverre fortsatt i kulturen her, selv om det offisielt er avskaffet for lengst. De fleste av disse ungdommene var kristne og kom fra kristne hjem, men det var interessant å få vite at de hadde mange ulike kirkesamfunnsbakgrunner. Den anglikanske og den katolske kirke har begge en lang historie her, både med sykehus, skoler og kirker. Våre kontakter hadde fått leie den lokale anglikanske kirka som møtested, og en anglikansk prest deltok med hilsen og bønn i forbindelse med åpningsseremonien. Jeg la merke til at mange av ungdommene stanset i døråpningen og tegnet korsets tegn før de gikk inn – interessant. Jeg vet at noen er lite begeistret for sånt, men jeg syntes det var et vakkert uttrykk for respekt.
Så fikk vi tre uforglemmelige dager her. «Vår identitet i Kristus», «Relasjoner og tilgivelse» og «Familie og tjeneste» var temaene jeg skulle preke om. Barun, lederen for Ungdom i Oppdrag, prekte også – men jeg forsto ikke mye av det siden han talte på bengali. Det jeg imidlertid forsto, var at her virket Den hellige ånd. Glede og tårer, strålende øyne, bøyde kne, kjærlighet og jubel – sånt som vi leser om i den gode boka. Hva som vil gi varig frukt, og på hvilken måte, vet bare Gud. Vårt kall er å så ut, å forkynne Ordet, å be og forvente at noe vil falle i god jord. Takk til Gud for enda et møte med Hans utvalgte. I et land dominert av Allah-rop, fikk vi proklamere at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn og verdens frelser.
Dashas liv ble helt nytt!
Dasha (27) vokste opp i et ikke-kristent hjem og hun er enebarn. Da hun var ti måneder gammel, forlot far familien sin til fordel for en annen kvinne. Da Dasha var seks år gammel, og hun nettopp hadde begynt å kunne lese, fikk hun tilfeldigvis se en avis som mor hennes hadde gjemt i et klesskap. I denne avisen sto det om far hennes, at han var dømt til 33 år i fengsel. Senere har hun fått vite at forbrytelsen han var dømt for, handlet om høyforræderi ved forfalskning av dokumenter samt bruk av skytevåpen mot en politikonstabel. I utgangspunktet ble han dømt til døden, men foreldrene hans greide å skrape sammen løsepenger slik at straffen ble omgjort til langvarig fengselsopphold.
Dashas mor måtte ut og jobbe for å kunne brødfø seg selv og dattera. Det Dasha husker best fra oppveksten, var at hun likte å være på rommet sitt og se på skrekkfilmer og bilder på nettet. Hun hadde ei kusine som var ni år eldre. Da Dasha var sju-åtte år gammel, viste denne kusina henne hvordan hun kunne se porno, hvordan hun kunne røyke og hvordan hun kunne tilfredsstille seg selv seksuelt. Mor hennes ga henne instrukser om hva jenta skulle gjøre og ikke, men hun var ikke til stede for å følge opp. Dasha likte å være nær mennesker. Som hun sier: Jeg visste ikke hva grenser var. Ofte la hun seg ned ved siden av bostedsløse ute i gata, bare for å være nær noen. Hun var generelt veldig godtroende og åpen når noen viste interesse for henne.
Da hun var tenåring, innledet mor hennes forhold til en annen mann. Han var gift, så han flyttet ikke inn hos dem, men kom på besøk flere dager i uka. Han og Dashas mor de pleide å drikke øl sammen. Huset var veldig trangt, så dattera kunne ikke unngå å merke at de to hadde et seksuelt forhold. Mor hennes ønsket at Dasha skulle kalle denne mannen for far, og det gjorde hun også – helt til hun erfarte Guds indre helbredelse. Da skjønte hun at dette ikke var familieliv etter Guds vilje, så nå kaller hun denne mannen for «onkel».
Dasha hadde hørt om Jesus. Mor hennes var nominell katolikk, men gikk ikke til messe. I januar 2020 kom Dasha for første gang til Agapekirka i Saigon fordi bestevenninna hennes inviterte henne med. Dasha likte lovsangen, miljøet og menneskene, men hun kunne ikke kjenne Guds kjærlighet den gangen. Hun fortsatte å gå i Agapekirka hver søndag – men som et ritual – slik hun hadde sett i den katolske kirken. Hun følte at det var en vegg mellom Jesus og henne, og at hans kjærlighet ikke kunne nå gjennom. «Det var ikke Jesus sitt problem», sier hun «det var mitt ødelagte liv som hindret meg i å ta imot hans kjærlighet».
Dashas mor måtte ut og jobbe for å kunne brødfø seg selv og dattera. Det Dasha husker best fra oppveksten, var at hun likte å være på rommet sitt og se på skrekkfilmer og bilder på nettet. Hun hadde ei kusine som var ni år eldre. Da Dasha var sju-åtte år gammel, viste denne kusina henne hvordan hun kunne se porno, hvordan hun kunne røyke og hvordan hun kunne tilfredsstille seg selv seksuelt. Mor hennes ga henne instrukser om hva jenta skulle gjøre og ikke, men hun var ikke til stede for å følge opp. Dasha likte å være nær mennesker. Som hun sier: Jeg visste ikke hva grenser var. Ofte la hun seg ned ved siden av bostedsløse ute i gata, bare for å være nær noen. Hun var generelt veldig godtroende og åpen når noen viste interesse for henne.
Da hun var tenåring, innledet mor hennes forhold til en annen mann. Han var gift, så han flyttet ikke inn hos dem, men kom på besøk flere dager i uka. Han og Dashas mor de pleide å drikke øl sammen. Huset var veldig trangt, så dattera kunne ikke unngå å merke at de to hadde et seksuelt forhold. Mor hennes ønsket at Dasha skulle kalle denne mannen for far, og det gjorde hun også – helt til hun erfarte Guds indre helbredelse. Da skjønte hun at dette ikke var familieliv etter Guds vilje, så nå kaller hun denne mannen for «onkel».
Dasha hadde hørt om Jesus. Mor hennes var nominell katolikk, men gikk ikke til messe. I januar 2020 kom Dasha for første gang til Agapekirka i Saigon fordi bestevenninna hennes inviterte henne med. Dasha likte lovsangen, miljøet og menneskene, men hun kunne ikke kjenne Guds kjærlighet den gangen. Hun fortsatte å gå i Agapekirka hver søndag – men som et ritual – slik hun hadde sett i den katolske kirken. Hun følte at det var en vegg mellom Jesus og henne, og at hans kjærlighet ikke kunne nå gjennom. «Det var ikke Jesus sitt problem», sier hun «det var mitt ødelagte liv som hindret meg i å ta imot hans kjærlighet».
Etter noen måneder med trofast oppmøte i kirka, opplevde Dasha et møte med Den hellige ånd. Etter dette kuttet hun forholdet til sin ikke-kristne kjæreste. Eller, som hun sier det: «Den hellig ånd kuttet det for meg». I september 2020 ble hun døpt. Hun praktiserte mer og mer å være nær Jesus og å lære Guds ord, men ennå var det noe som holdt igjen. I 2021 møtte hun en mann som begynte å snakke med henne om Jesus. Han fortalte historier fra Bibelen og Dasha trodde han var en oppriktig kristen. Hun visste at han hadde to barn, men hun trodde han var skilt. Han ønsket å innlede et forhold med Dasha, så de to ble kjærester. Det skulle imidlertid vise seg at denne mannen ikke snakket sant. Han var fortsatt gift, men hadde flyttet hjem til sin mor. Det tok ganske lang tid før Dasha fant ut dette, men en dag oppdaget hun meldinger på telefonen hans som avslørte alt. Hun tok dette opp med ham, men de fant ingen løsning. Denne perioden var veldig vanskelig for Dasha, hun fikk selvmordstanker og gjorde også selvskading. I februar 2022 ble hun verbalt angrepet av en kvinne ute i gata. Det var kona til mannen Dasha var kjæreset med. Etter denne hendelsen fikk hun mot til å kutte ut forholdet.
TRANSFORMASJONSTID
Omtrent på samme tid fikk Dasha Covid og måtte være helt isolert i flere uker. Hun kunne ikke gå ut, heller ikke til menigheten. Men i løpet av denne perioden opplevde hun at Gud helbredet hennes indre mens hun var der alene og lyttet til lovsang fra telefonen. Hun ba Jesus om å fylle henne, og det gjorde han virkelig. På dette tidspunktet hadde ikke Dasha klart å fortelle om livet sitt til folk i Agapekirka, for hun tenkte at de alle var så hellige at de ikke ville forstå noe av dette. I august 2022 dro hun på en ungdomsleir der temaet var «stridsmenn for Kristus». Dette ble en tid der Herrens nærvær fylte henne på en helt ny måte. Gjennom forbønn og veiledning opplever Dasha i dag at hun er blitt en fri og hel kristen person. Fri fra smerte, fra alt av seksuelle utfordringer og fra det hun kaller «generasjonsforbannelse». Dasha har sagt opp jobben sin som teamleder i et forsikringsselskap fordi hun opplever at den bringer fristelser hun ikke ønsker å utsette seg for. Hun lever foreløpig på oppsparte midler og søker Herren for hans vei – i tillit til at Han har en vei for henne. Noen ganger kjenner hun frykt, men hver gang gir hun det til Gud.
TRANSFORMASJONSTID
Omtrent på samme tid fikk Dasha Covid og måtte være helt isolert i flere uker. Hun kunne ikke gå ut, heller ikke til menigheten. Men i løpet av denne perioden opplevde hun at Gud helbredet hennes indre mens hun var der alene og lyttet til lovsang fra telefonen. Hun ba Jesus om å fylle henne, og det gjorde han virkelig. På dette tidspunktet hadde ikke Dasha klart å fortelle om livet sitt til folk i Agapekirka, for hun tenkte at de alle var så hellige at de ikke ville forstå noe av dette. I august 2022 dro hun på en ungdomsleir der temaet var «stridsmenn for Kristus». Dette ble en tid der Herrens nærvær fylte henne på en helt ny måte. Gjennom forbønn og veiledning opplever Dasha i dag at hun er blitt en fri og hel kristen person. Fri fra smerte, fra alt av seksuelle utfordringer og fra det hun kaller «generasjonsforbannelse». Dasha har sagt opp jobben sin som teamleder i et forsikringsselskap fordi hun opplever at den bringer fristelser hun ikke ønsker å utsette seg for. Hun lever foreløpig på oppsparte midler og søker Herren for hans vei – i tillit til at Han har en vei for henne. Noen ganger kjenner hun frykt, men hver gang gir hun det til Gud.
Bangladesh ligger åpent for oss!
Av Øystein Åsen
Alfred og Agnes er gift og bor i Bangladesh. Høsten 2022 besøkte Erik Jensen dem i hovedstaden Dacca. Vi i AsiaLink har i lengre tid speidet etter muligheter for å engasjere oss i dette landet, og gjennom anbefaling fra pålitelige kontakter kom Erik i kontakt med de to. Nå i februar deltok de på AsiaLinks konferanse i Bangkok. Vi fikk mulighet til å bli bedre kjent med dem, og de to ble introdusert til hele AsiaLinks storfamilie. Den siste dagen, like før avreise, satte vi oss ned for å ha en mer inngående samtale med ekteparet – vår styreleder Jørgen Aass, Erik Jensen og undertegnede.
Bangladesh er, som kjent, et land med en stor muslimsk majoritet, så man kan ikke uten videre drive misjonsvirksomhet hvor som helst. Men Agnes og Alfred har funnet sine måter. De har vært tilknyttet Ungdom i Oppdrag i nesten tretten år, noe som betyr at de jobber og lever i tro. Tjenesten deres bygger på tre søyler: «Gjennombrudd», «Tilbedelse» og «Media». Alfred forteller at de arrangerer små konferanser med 50-60 deltakere på ulike steder i Bangladesh, flere ganger i året. Disse samlingene varer gjerne tre-fire dager. En gang i året prøver de å samles til en større konferanse som bare varer én dag, men hvor de kan samle mange flere– opptil 5000 mennesker. Disse to typene konferansesamlinger utgjør tjenestegrenen «Gjennombrudd». De små konferansene har den fordel at man kan gå mer i dypet med deltakerne, mens de store konferansene gjør det mulig å nå mange ufrelste på en gang. Alfred forteller at det største problemet ikke er å finne møtested eller å få tillatelse til å arrangere. Ekteparet har gjennom årene opparbeidet seg god kontakt med sentrale mennesker både i det politiske og det administrative apparatet. Ikke er det vanskelig å samle mennesker heller; Bangladesh er blant landene i verden med størst befolkningstetthet. Hovedbegrensningen er ganske enkelt økonomi.
Tjenesten med «Tilbedelse» består av sangprogram. Dette er noe de gjør i byen Bangla, og målsettingen er å nå ungdommer og unådde folkegrupper. De inviterer muslimer, hinduer og buddhister til å komme for å bli kjent med dem, og det er veldig lett når de bruker sang og musikk.
Når det gjelder «Media», lager de dokumentarer og små dramastykker. Agnes er skribent, hun har skrevet flere bøker der hennes kristne tro ligger mellom linjene. I tillegg har de som mål å lære opp en stab til å bruke kamera og arbeide på web – mennesker som har hjerte for å nå unådde. Agnes og Alfred forteller at mange har tatt imot Kristus gjennom disse tre tjenestene deres. Mange har også begynt å tjene Gud gjennom Ungdom i Oppdrag.
Alfred utdyper: «Vi bruker traktater til å dele evangeliet med unådde. Vi går til lokale steder, og vi deler også ut bibler. Dette er mange farlige steder og også steder som er veldig langt unna. Vi går ikke for ofte, for folk er mistenksomme hvis de ser at vi kommer igjen og igjen. Tippora og Chatkma er to buddhist-dominerte områder. Vi hadde en større konferanse der, og mange kom. Fire ugifte og to ektepar derfra har begynt å tjene i Ungdom i Oppdrag etter denne satsningen».
Agnes forteller at de har en drøm om en gang å kunne etablere et bønn- og lovsangshus i Bangladesh, hvor de kan ha bønn og lovsang uka gjennom, og hvor de også kan ha et kontor for å administrere arbeidet. Slik det er nå, har de ikke noe annet alternativ enn å gjøre alt hjemmefra. De presiserer at hovedmålsettingen deres er å nå de unådde, de som ikke kjenner Jesus.
Nå kommer vi i AsiaLinks ledelse til å drøfte om vi skal bidra til tjenesten Alfred og Agnes står i. De er oppriktige og skaper trygghet med det de forteller oss – ærlige både om det som lykkes og det som er vanskelig. Vi vet at Gud kaller mennesker på mange måter. Hvis noen av dere som leser dette opplever at Gud minner dere om å engasjere dere med tanke på å etablere et nytt virkefelt for AsiaLink i Bangladesh, hører vi gjerne fra dere. Du kan kontakte oss her.
Bangladesh er, som kjent, et land med en stor muslimsk majoritet, så man kan ikke uten videre drive misjonsvirksomhet hvor som helst. Men Agnes og Alfred har funnet sine måter. De har vært tilknyttet Ungdom i Oppdrag i nesten tretten år, noe som betyr at de jobber og lever i tro. Tjenesten deres bygger på tre søyler: «Gjennombrudd», «Tilbedelse» og «Media». Alfred forteller at de arrangerer små konferanser med 50-60 deltakere på ulike steder i Bangladesh, flere ganger i året. Disse samlingene varer gjerne tre-fire dager. En gang i året prøver de å samles til en større konferanse som bare varer én dag, men hvor de kan samle mange flere– opptil 5000 mennesker. Disse to typene konferansesamlinger utgjør tjenestegrenen «Gjennombrudd». De små konferansene har den fordel at man kan gå mer i dypet med deltakerne, mens de store konferansene gjør det mulig å nå mange ufrelste på en gang. Alfred forteller at det største problemet ikke er å finne møtested eller å få tillatelse til å arrangere. Ekteparet har gjennom årene opparbeidet seg god kontakt med sentrale mennesker både i det politiske og det administrative apparatet. Ikke er det vanskelig å samle mennesker heller; Bangladesh er blant landene i verden med størst befolkningstetthet. Hovedbegrensningen er ganske enkelt økonomi.
Tjenesten med «Tilbedelse» består av sangprogram. Dette er noe de gjør i byen Bangla, og målsettingen er å nå ungdommer og unådde folkegrupper. De inviterer muslimer, hinduer og buddhister til å komme for å bli kjent med dem, og det er veldig lett når de bruker sang og musikk.
Når det gjelder «Media», lager de dokumentarer og små dramastykker. Agnes er skribent, hun har skrevet flere bøker der hennes kristne tro ligger mellom linjene. I tillegg har de som mål å lære opp en stab til å bruke kamera og arbeide på web – mennesker som har hjerte for å nå unådde. Agnes og Alfred forteller at mange har tatt imot Kristus gjennom disse tre tjenestene deres. Mange har også begynt å tjene Gud gjennom Ungdom i Oppdrag.
Alfred utdyper: «Vi bruker traktater til å dele evangeliet med unådde. Vi går til lokale steder, og vi deler også ut bibler. Dette er mange farlige steder og også steder som er veldig langt unna. Vi går ikke for ofte, for folk er mistenksomme hvis de ser at vi kommer igjen og igjen. Tippora og Chatkma er to buddhist-dominerte områder. Vi hadde en større konferanse der, og mange kom. Fire ugifte og to ektepar derfra har begynt å tjene i Ungdom i Oppdrag etter denne satsningen».
Agnes forteller at de har en drøm om en gang å kunne etablere et bønn- og lovsangshus i Bangladesh, hvor de kan ha bønn og lovsang uka gjennom, og hvor de også kan ha et kontor for å administrere arbeidet. Slik det er nå, har de ikke noe annet alternativ enn å gjøre alt hjemmefra. De presiserer at hovedmålsettingen deres er å nå de unådde, de som ikke kjenner Jesus.
Nå kommer vi i AsiaLinks ledelse til å drøfte om vi skal bidra til tjenesten Alfred og Agnes står i. De er oppriktige og skaper trygghet med det de forteller oss – ærlige både om det som lykkes og det som er vanskelig. Vi vet at Gud kaller mennesker på mange måter. Hvis noen av dere som leser dette opplever at Gud minner dere om å engasjere dere med tanke på å etablere et nytt virkefelt for AsiaLink i Bangladesh, hører vi gjerne fra dere. Du kan kontakte oss her.
