Siste Nytt

08.04.2021
Av Øystein Åsen

«15 minutters betenkningstid!»

Sonia og Grace er gift med to brødre, Charanjit og Navjit. De er sønnene til Sukpal Kaur og Rim Bahadur – som er pastorpar i The God’s Grace Church i Bathinda, i den indiske delstaten Punjab. De fleste her er sikher, men begge disse to unge kvinnene har bakgrunn fra hindufamilier. Da jeg besøkte Bathinda for et drøyt år siden, satte jeg meg ned for å spørre hvordan de har opplevd overgangen til kristen tro.

Hva syntes dere var fint og verdifullt med den religionen og kulturen dere vokst opp i?

Grace: I hinduismen kan man besøke alle slags gudshus, det syntes jeg var fint. De forbød oss ikke å gå inn i noe slags gudshus. Diwali er en av de viktigste festivalene for hinduer, og da pynter de hjemmene, gjør rent, kjøper nye ting og søtsaker – mye likt det kristne typisk gjør til jul. Dette syntes jeg var koselig. Men ikke nå lenger.
Sonia: Jeg likte mye i mitt liv som hindu. Først og fremst hadde vi mange festivaler. Vi pleide å komme sammen som storfamilie, og min mor laget spesiell mat. Egentlig var det samlingen i familien som jeg likte, mer enn selve innholdet i festivalene.

Hva var det vanskeligste med å skulle forlate hindureligionen og bli kristne?

Grace: Det vanskeligste var å måtte forlate alt på en gang. Ikke noen gradvis overgang, men alt. Jeg fikk jobb på skolen der Charanjit var ansatt, og etter en tid begynte han å snakke med meg. Vi likte å prate sammen, og han fortalte at han var kristen. Vi snakket på telefon, og han ba noen bønner for meg som fikk meg til å føle veldig godt. Så sa han til meg at den eneste betingelsen for at vi kunne gifte oss, var at jeg måtte bli kristen. Jeg spurte om jeg kunne få lov å ta ting litt etter litt, men svaret var nei: Det er meg eller hinduismen. Jeg spurte om betenkningstid, og han ga meg femten minutter. «Ikke noen vits i å sløse vekk tiden», var holdningen hans. Jeg bestemte meg, selv om det var tøft, siden mine foreldre ikke aksepterte mitt valg om å gifte meg med en kristen.

Sonia: Det var veldig vanskelig i begynnelsen. Jeg var ikke religiøs og gikk ikke i templene, men da jeg ble kristen måtte jeg begynne å gå regelmessig i kirke hver søndag og vi måtte be ofte. Jeg pleide å like å ligge lenge om søndagen, men nå måtte jeg opp for å komme i kirka. Det var en plikt for meg i starten, ikke en glede. Jeg giftet meg med ham fordi jeg elsket ham, og jeg visste at det ville innebære at jeg måtte bli kristen, men jeg forutså ikke helt hvordan det ville bli. Vi fastet begge to hver onsdag i to måneder før vi giftet oss, for at Gud skulle hjelpe oss så alt ville bli rett. I utgangspunktet reagerte familien min med å si «Hva?» da jeg fortalte at jeg ville gifte meg med en kristen. Men da de møtte kjæresten min og familien hans, ble de så overrasket over at de var så ydmyke, og at kjæresten min var helt annerledes enn slik gutter typisk er – ikke røykte han, ikke drakk han, og han var veldig høflig og ordentlig. Da de opplevde dette, aksepterte de ekteskapet vårt veldig fort, og vi giftet oss etter to måneder.

Hva verdsetter dere mest med livet som kristne?

Grace: Når jeg har problemer, så ber jeg, og da får jeg en løsning. Jeg elsker å be og tilbe, og jeg elsker å synge sanger. Når jeg står opp om morgenen, synger jeg ofte mens jeg lager mat. I hinduismen har vi ikke noe sånt, da er det bare ved spesielle tilstelninger at man tilber, og det er ikke noe liv i det. Det er bare tradisjoner.

Sonia: Jeg pleide å være en veldig sint person, noe som var veldig ødeleggende for familien. Jeg var også veldig gnien og likte ikke å dele ting med andre. Gjennom bønn er dette helt forandret, og i dag forstår jeg at kristendom handler om kjærlighet. Til og med familien min sier at de ser jeg er helt forandret, og de undrer seg over at jeg kan være så ydmyk, jeg som pleide å være så snappsint. «Mor»* har også betydd veldig mye for meg, hun har lært meg masse (* «Mor» er pastor Sukpal; hun er mor for hele storfamilien og hele menigheten).