Dashas liv ble helt nytt!
Av Øystein Åsen 06.03.24
Dasha (27) vokste opp i et ikke-kristent hjem og hun er enebarn. Da hun var ti måneder gammel, forlot far familien sin til fordel for en annen kvinne. Da Dasha var seks år gammel, og hun nettopp hadde begynt å kunne lese, fikk hun tilfeldigvis se en avis som mor hennes hadde gjemt i et klesskap. I denne avisen sto det om far hennes, at han var dømt til 33 år i fengsel. Senere har hun fått vite at forbrytelsen han var dømt for, handlet om høyforræderi ved forfalskning av dokumenter samt bruk av skytevåpen mot en politikonstabel. I utgangspunktet ble han dømt til døden, men foreldrene hans greide å skrape sammen løsepenger slik at straffen ble omgjort til langvarig fengselsopphold.
Dashas mor måtte ut og jobbe for å kunne brødfø seg selv og dattera. Det Dasha husker best fra oppveksten, var at hun likte å være på rommet sitt og se på skrekkfilmer og bilder på nettet. Hun hadde ei kusine som var ni år eldre. Da Dasha var sju-åtte år gammel, viste denne kusina henne hvordan hun kunne se porno, hvordan hun kunne røyke og hvordan hun kunne tilfredsstille seg selv seksuelt. Mor hennes ga henne instrukser om hva jenta skulle gjøre og ikke, men hun var ikke til stede for å følge opp. Dasha likte å være nær mennesker. Som hun sier: Jeg visste ikke hva grenser var. Ofte la hun seg ned ved siden av bostedsløse ute i gata, bare for å være nær noen. Hun var generelt veldig godtroende og åpen når noen viste interesse for henne.
Da hun var tenåring, innledet mor hennes forhold til en annen mann. Han var gift, så han flyttet ikke inn hos dem, men kom på besøk flere dager i uka. Han og Dashas mor de pleide å drikke øl sammen. Huset var veldig trangt, så dattera kunne ikke unngå å merke at de to hadde et seksuelt forhold. Mor hennes ønsket at Dasha skulle kalle denne mannen for far, og det gjorde hun også – helt til hun erfarte Guds indre helbredelse. Da skjønte hun at dette ikke var familieliv etter Guds vilje, så nå kaller hun denne mannen for «onkel».
Dasha hadde hørt om Jesus. Mor hennes var nominell katolikk, men gikk ikke til messe. I januar 2020 kom Dasha for første gang til Agapekirka i Saigon fordi bestevenninna hennes inviterte henne med. Dasha likte lovsangen, miljøet og menneskene, men hun kunne ikke kjenne Guds kjærlighet den gangen. Hun fortsatte å gå i Agapekirka hver søndag – men som et ritual – slik hun hadde sett i den katolske kirken. Hun følte at det var en vegg mellom Jesus og henne, og at hans kjærlighet ikke kunne nå gjennom. «Det var ikke Jesus sitt problem», sier hun «det var mitt ødelagte liv som hindret meg i å ta imot hans kjærlighet».
Dashas mor måtte ut og jobbe for å kunne brødfø seg selv og dattera. Det Dasha husker best fra oppveksten, var at hun likte å være på rommet sitt og se på skrekkfilmer og bilder på nettet. Hun hadde ei kusine som var ni år eldre. Da Dasha var sju-åtte år gammel, viste denne kusina henne hvordan hun kunne se porno, hvordan hun kunne røyke og hvordan hun kunne tilfredsstille seg selv seksuelt. Mor hennes ga henne instrukser om hva jenta skulle gjøre og ikke, men hun var ikke til stede for å følge opp. Dasha likte å være nær mennesker. Som hun sier: Jeg visste ikke hva grenser var. Ofte la hun seg ned ved siden av bostedsløse ute i gata, bare for å være nær noen. Hun var generelt veldig godtroende og åpen når noen viste interesse for henne.
Da hun var tenåring, innledet mor hennes forhold til en annen mann. Han var gift, så han flyttet ikke inn hos dem, men kom på besøk flere dager i uka. Han og Dashas mor de pleide å drikke øl sammen. Huset var veldig trangt, så dattera kunne ikke unngå å merke at de to hadde et seksuelt forhold. Mor hennes ønsket at Dasha skulle kalle denne mannen for far, og det gjorde hun også – helt til hun erfarte Guds indre helbredelse. Da skjønte hun at dette ikke var familieliv etter Guds vilje, så nå kaller hun denne mannen for «onkel».
Dasha hadde hørt om Jesus. Mor hennes var nominell katolikk, men gikk ikke til messe. I januar 2020 kom Dasha for første gang til Agapekirka i Saigon fordi bestevenninna hennes inviterte henne med. Dasha likte lovsangen, miljøet og menneskene, men hun kunne ikke kjenne Guds kjærlighet den gangen. Hun fortsatte å gå i Agapekirka hver søndag – men som et ritual – slik hun hadde sett i den katolske kirken. Hun følte at det var en vegg mellom Jesus og henne, og at hans kjærlighet ikke kunne nå gjennom. «Det var ikke Jesus sitt problem», sier hun «det var mitt ødelagte liv som hindret meg i å ta imot hans kjærlighet».
Etter noen måneder med trofast oppmøte i kirka, opplevde Dasha et møte med Den hellige ånd. Etter dette kuttet hun forholdet til sin ikke-kristne kjæreste. Eller, som hun sier det: «Den hellig ånd kuttet det for meg». I september 2020 ble hun døpt. Hun praktiserte mer og mer å være nær Jesus og å lære Guds ord, men ennå var det noe som holdt igjen. I 2021 møtte hun en mann som begynte å snakke med henne om Jesus. Han fortalte historier fra Bibelen og Dasha trodde han var en oppriktig kristen. Hun visste at han hadde to barn, men hun trodde han var skilt. Han ønsket å innlede et forhold med Dasha, så de to ble kjærester. Det skulle imidlertid vise seg at denne mannen ikke snakket sant. Han var fortsatt gift, men hadde flyttet hjem til sin mor. Det tok ganske lang tid før Dasha fant ut dette, men en dag oppdaget hun meldinger på telefonen hans som avslørte alt. Hun tok dette opp med ham, men de fant ingen løsning. Denne perioden var veldig vanskelig for Dasha, hun fikk selvmordstanker og gjorde også selvskading. I februar 2022 ble hun verbalt angrepet av en kvinne ute i gata. Det var kona til mannen Dasha var kjæreset med. Etter denne hendelsen fikk hun mot til å kutte ut forholdet.
TRANSFORMASJONSTID
Omtrent på samme tid fikk Dasha Covid og måtte være helt isolert i flere uker. Hun kunne ikke gå ut, heller ikke til menigheten. Men i løpet av denne perioden opplevde hun at Gud helbredet hennes indre mens hun var der alene og lyttet til lovsang fra telefonen. Hun ba Jesus om å fylle henne, og det gjorde han virkelig. På dette tidspunktet hadde ikke Dasha klart å fortelle om livet sitt til folk i Agapekirka, for hun tenkte at de alle var så hellige at de ikke ville forstå noe av dette. I august 2022 dro hun på en ungdomsleir der temaet var «stridsmenn for Kristus». Dette ble en tid der Herrens nærvær fylte henne på en helt ny måte. Gjennom forbønn og veiledning opplever Dasha i dag at hun er blitt en fri og hel kristen person. Fri fra smerte, fra alt av seksuelle utfordringer og fra det hun kaller «generasjonsforbannelse». Dasha har sagt opp jobben sin som teamleder i et forsikringsselskap fordi hun opplever at den bringer fristelser hun ikke ønsker å utsette seg for. Hun lever foreløpig på oppsparte midler og søker Herren for hans vei – i tillit til at Han har en vei for henne. Noen ganger kjenner hun frykt, men hver gang gir hun det til Gud.
TRANSFORMASJONSTID
Omtrent på samme tid fikk Dasha Covid og måtte være helt isolert i flere uker. Hun kunne ikke gå ut, heller ikke til menigheten. Men i løpet av denne perioden opplevde hun at Gud helbredet hennes indre mens hun var der alene og lyttet til lovsang fra telefonen. Hun ba Jesus om å fylle henne, og det gjorde han virkelig. På dette tidspunktet hadde ikke Dasha klart å fortelle om livet sitt til folk i Agapekirka, for hun tenkte at de alle var så hellige at de ikke ville forstå noe av dette. I august 2022 dro hun på en ungdomsleir der temaet var «stridsmenn for Kristus». Dette ble en tid der Herrens nærvær fylte henne på en helt ny måte. Gjennom forbønn og veiledning opplever Dasha i dag at hun er blitt en fri og hel kristen person. Fri fra smerte, fra alt av seksuelle utfordringer og fra det hun kaller «generasjonsforbannelse». Dasha har sagt opp jobben sin som teamleder i et forsikringsselskap fordi hun opplever at den bringer fristelser hun ikke ønsker å utsette seg for. Hun lever foreløpig på oppsparte midler og søker Herren for hans vei – i tillit til at Han har en vei for henne. Noen ganger kjenner hun frykt, men hver gang gir hun det til Gud.
Bangladesh ligger åpent for oss!
Av Øystein Åsen
Alfred og Agnes er gift og bor i Bangladesh. Høsten 2022 besøkte Erik Jensen dem i hovedstaden Dacca. Vi i AsiaLink har i lengre tid speidet etter muligheter for å engasjere oss i dette landet, og gjennom anbefaling fra pålitelige kontakter kom Erik i kontakt med de to. Nå i februar deltok de på AsiaLinks konferanse i Bangkok. Vi fikk mulighet til å bli bedre kjent med dem, og de to ble introdusert til hele AsiaLinks storfamilie. Den siste dagen, like før avreise, satte vi oss ned for å ha en mer inngående samtale med ekteparet – vår styreleder Jørgen Aass, Erik Jensen og undertegnede.
Bangladesh er, som kjent, et land med en stor muslimsk majoritet, så man kan ikke uten videre drive misjonsvirksomhet hvor som helst. Men Agnes og Alfred har funnet sine måter. De har vært tilknyttet Ungdom i Oppdrag i nesten tretten år, noe som betyr at de jobber og lever i tro. Tjenesten deres bygger på tre søyler: «Gjennombrudd», «Tilbedelse» og «Media». Alfred forteller at de arrangerer små konferanser med 50-60 deltakere på ulike steder i Bangladesh, flere ganger i året. Disse samlingene varer gjerne tre-fire dager. En gang i året prøver de å samles til en større konferanse som bare varer én dag, men hvor de kan samle mange flere– opptil 5000 mennesker. Disse to typene konferansesamlinger utgjør tjenestegrenen «Gjennombrudd». De små konferansene har den fordel at man kan gå mer i dypet med deltakerne, mens de store konferansene gjør det mulig å nå mange ufrelste på en gang. Alfred forteller at det største problemet ikke er å finne møtested eller å få tillatelse til å arrangere. Ekteparet har gjennom årene opparbeidet seg god kontakt med sentrale mennesker både i det politiske og det administrative apparatet. Ikke er det vanskelig å samle mennesker heller; Bangladesh er blant landene i verden med størst befolkningstetthet. Hovedbegrensningen er ganske enkelt økonomi.
Tjenesten med «Tilbedelse» består av sangprogram. Dette er noe de gjør i byen Bangla, og målsettingen er å nå ungdommer og unådde folkegrupper. De inviterer muslimer, hinduer og buddhister til å komme for å bli kjent med dem, og det er veldig lett når de bruker sang og musikk.
Når det gjelder «Media», lager de dokumentarer og små dramastykker. Agnes er skribent, hun har skrevet flere bøker der hennes kristne tro ligger mellom linjene. I tillegg har de som mål å lære opp en stab til å bruke kamera og arbeide på web – mennesker som har hjerte for å nå unådde. Agnes og Alfred forteller at mange har tatt imot Kristus gjennom disse tre tjenestene deres. Mange har også begynt å tjene Gud gjennom Ungdom i Oppdrag.
Alfred utdyper: «Vi bruker traktater til å dele evangeliet med unådde. Vi går til lokale steder, og vi deler også ut bibler. Dette er mange farlige steder og også steder som er veldig langt unna. Vi går ikke for ofte, for folk er mistenksomme hvis de ser at vi kommer igjen og igjen. Tippora og Chatkma er to buddhist-dominerte områder. Vi hadde en større konferanse der, og mange kom. Fire ugifte og to ektepar derfra har begynt å tjene i Ungdom i Oppdrag etter denne satsningen».
Agnes forteller at de har en drøm om en gang å kunne etablere et bønn- og lovsangshus i Bangladesh, hvor de kan ha bønn og lovsang uka gjennom, og hvor de også kan ha et kontor for å administrere arbeidet. Slik det er nå, har de ikke noe annet alternativ enn å gjøre alt hjemmefra. De presiserer at hovedmålsettingen deres er å nå de unådde, de som ikke kjenner Jesus.
Nå kommer vi i AsiaLinks ledelse til å drøfte om vi skal bidra til tjenesten Alfred og Agnes står i. De er oppriktige og skaper trygghet med det de forteller oss – ærlige både om det som lykkes og det som er vanskelig. Vi vet at Gud kaller mennesker på mange måter. Hvis noen av dere som leser dette opplever at Gud minner dere om å engasjere dere med tanke på å etablere et nytt virkefelt for AsiaLink i Bangladesh, hører vi gjerne fra dere. Du kan kontakte oss her.
Bangladesh er, som kjent, et land med en stor muslimsk majoritet, så man kan ikke uten videre drive misjonsvirksomhet hvor som helst. Men Agnes og Alfred har funnet sine måter. De har vært tilknyttet Ungdom i Oppdrag i nesten tretten år, noe som betyr at de jobber og lever i tro. Tjenesten deres bygger på tre søyler: «Gjennombrudd», «Tilbedelse» og «Media». Alfred forteller at de arrangerer små konferanser med 50-60 deltakere på ulike steder i Bangladesh, flere ganger i året. Disse samlingene varer gjerne tre-fire dager. En gang i året prøver de å samles til en større konferanse som bare varer én dag, men hvor de kan samle mange flere– opptil 5000 mennesker. Disse to typene konferansesamlinger utgjør tjenestegrenen «Gjennombrudd». De små konferansene har den fordel at man kan gå mer i dypet med deltakerne, mens de store konferansene gjør det mulig å nå mange ufrelste på en gang. Alfred forteller at det største problemet ikke er å finne møtested eller å få tillatelse til å arrangere. Ekteparet har gjennom årene opparbeidet seg god kontakt med sentrale mennesker både i det politiske og det administrative apparatet. Ikke er det vanskelig å samle mennesker heller; Bangladesh er blant landene i verden med størst befolkningstetthet. Hovedbegrensningen er ganske enkelt økonomi.
Tjenesten med «Tilbedelse» består av sangprogram. Dette er noe de gjør i byen Bangla, og målsettingen er å nå ungdommer og unådde folkegrupper. De inviterer muslimer, hinduer og buddhister til å komme for å bli kjent med dem, og det er veldig lett når de bruker sang og musikk.
Når det gjelder «Media», lager de dokumentarer og små dramastykker. Agnes er skribent, hun har skrevet flere bøker der hennes kristne tro ligger mellom linjene. I tillegg har de som mål å lære opp en stab til å bruke kamera og arbeide på web – mennesker som har hjerte for å nå unådde. Agnes og Alfred forteller at mange har tatt imot Kristus gjennom disse tre tjenestene deres. Mange har også begynt å tjene Gud gjennom Ungdom i Oppdrag.
Alfred utdyper: «Vi bruker traktater til å dele evangeliet med unådde. Vi går til lokale steder, og vi deler også ut bibler. Dette er mange farlige steder og også steder som er veldig langt unna. Vi går ikke for ofte, for folk er mistenksomme hvis de ser at vi kommer igjen og igjen. Tippora og Chatkma er to buddhist-dominerte områder. Vi hadde en større konferanse der, og mange kom. Fire ugifte og to ektepar derfra har begynt å tjene i Ungdom i Oppdrag etter denne satsningen».
Agnes forteller at de har en drøm om en gang å kunne etablere et bønn- og lovsangshus i Bangladesh, hvor de kan ha bønn og lovsang uka gjennom, og hvor de også kan ha et kontor for å administrere arbeidet. Slik det er nå, har de ikke noe annet alternativ enn å gjøre alt hjemmefra. De presiserer at hovedmålsettingen deres er å nå de unådde, de som ikke kjenner Jesus.
Nå kommer vi i AsiaLinks ledelse til å drøfte om vi skal bidra til tjenesten Alfred og Agnes står i. De er oppriktige og skaper trygghet med det de forteller oss – ærlige både om det som lykkes og det som er vanskelig. Vi vet at Gud kaller mennesker på mange måter. Hvis noen av dere som leser dette opplever at Gud minner dere om å engasjere dere med tanke på å etablere et nytt virkefelt for AsiaLink i Bangladesh, hører vi gjerne fra dere. Du kan kontakte oss her.