18.11.2020
Av Jostein Åsen
Av Jostein Åsen
Shanon kjente et kall til misjon, men legen sa hun aldri mer kunne reise til utlandet
For litt over to år siden mottok FCOP en gave, Shanon Hladek. Dette er hennes historie.
«Jeg var syv år gammel da Gud kalte meg til misjonsmarken for å ta meg av foreldreløse. I løpet av mitt første år på ungdomsskolen fikk jeg sertifikat som en apotektekniker samtidig som jeg begynte å studere engelsk litteratur. Siste året på universitet dro jeg på en kortvarig misjonsreise til Kambodsja, og jeg visste umiddelbart at det var dit Gud kalte meg til å tjene. Jeg var begeistret for strukturen i FCOP (Foursquare); kirkene levde ut Jakob 1:27. Jeg begynte på bibelskole for å bli utrustet til å kunne tjene det kambodsjanske folk. Etter jeg hadde bestått den siste prøven på bibelskolen ble jeg diagnostisert med ukontrollert epilepsi. Legen sa at jeg aldri mer kom til å kunne dra til utlandet, og jeg begravde drømmen om å bli misjonær.
«Jeg var syv år gammel da Gud kalte meg til misjonsmarken for å ta meg av foreldreløse. I løpet av mitt første år på ungdomsskolen fikk jeg sertifikat som en apotektekniker samtidig som jeg begynte å studere engelsk litteratur. Siste året på universitet dro jeg på en kortvarig misjonsreise til Kambodsja, og jeg visste umiddelbart at det var dit Gud kalte meg til å tjene. Jeg var begeistret for strukturen i FCOP (Foursquare); kirkene levde ut Jakob 1:27. Jeg begynte på bibelskole for å bli utrustet til å kunne tjene det kambodsjanske folk. Etter jeg hadde bestått den siste prøven på bibelskolen ble jeg diagnostisert med ukontrollert epilepsi. Legen sa at jeg aldri mer kom til å kunne dra til utlandet, og jeg begravde drømmen om å bli misjonær.
Året etter giftet jeg meg med en mann som kjente til diagnosen min, og som lovet å støtte meg gjennom det. Jeg begynte å følge lidenskapen min for medisin, og forberedte meg på å delta på legeassistentskole i håp om å kunne drive med misjon gjennom medisin. Så endret livet mitt seg for alltid. Etter en årrekke med anfall og kramper samt mange tester kom spesialistene frem til at den eneste måten å redusere anfallene på var å fjerne den delen av hjernen min som de kom fra. I september 2015 gjennomgikk jeg operasjoner i håp om å kunne leve et normalt liv.
Anfallene avtok veldig, men jeg fikk et lite slag som gjorde at jeg måtte lære meg å lese og å gå på nytt. Jeg fikk også en sjelden diagnose som gjør at jeg ikke kunne kjenne igjen ansikter (kalt prosopagnosi). I tre år deltok jeg ukentlig i både fysisk terapi, taleterapi, yrkesmessig terapi og synsterapi. Et halvt år inn i gjenopprettingen min opplevde jeg en annen type tap. Etter å ha vært gift i tre og et halvt år befant jeg meg nå midt i en skilsmisse. Jeg ble fortalt at jeg var ødelagt, og ikke verdt å elske. Det var da jeg mistet alt, alle drømmene jeg hadde for fremtiden, at jeg lærte hva det betyr å være fullt ut elsket av Gud.
Jeg ble skrekkslagen da jeg i 2018 opplevde at Gud kalte meg tilbake til Kambodsja. Jeg hadde gitt opp den drømmen, og jeg følte at jeg ikke kom til å overleve flere skuffelser. I juni 2018 tok jeg et skritt i lydighet til Gud og dro tilbake til Kambodsja med planer om et kortvarig misjonsbesøk. Drømmen min ble gjenopplivet.
Da jeg senere flyttet til Kambodsja var de eneste synlige påminnelsene om operasjonene jeg hadde hatt, arret på hodet mitt, og krykken som jeg trengte for å holde balansen. Hver dag ba barnehjemsbarna på Foursquare for meg og oppmuntret meg til å gå uten krykke.
Gud har helbredet meg! Jeg bruker ikke lenger krykker, og jeg kan løpe og leke med barnehjemsbarna. Gud har også mirakuløst gitt meg evnen til å gjenkjenne ansiktet på hvert enkelt barn. Djevelen prøvde å ødelegge meg, men Gud vendte de vanskelige omstendighetene om til et kall. Jeg skulle få være en utstrakt arm av kjærlighet og medlidenhet. På grunn av det jeg selv har mistet, kan jeg identifisere meg med barnehjemsbarna våre og de i menighetene våre som har lignende opplevelser. I min svakhet har han gjort meg sterk».
Anfallene avtok veldig, men jeg fikk et lite slag som gjorde at jeg måtte lære meg å lese og å gå på nytt. Jeg fikk også en sjelden diagnose som gjør at jeg ikke kunne kjenne igjen ansikter (kalt prosopagnosi). I tre år deltok jeg ukentlig i både fysisk terapi, taleterapi, yrkesmessig terapi og synsterapi. Et halvt år inn i gjenopprettingen min opplevde jeg en annen type tap. Etter å ha vært gift i tre og et halvt år befant jeg meg nå midt i en skilsmisse. Jeg ble fortalt at jeg var ødelagt, og ikke verdt å elske. Det var da jeg mistet alt, alle drømmene jeg hadde for fremtiden, at jeg lærte hva det betyr å være fullt ut elsket av Gud.
Jeg ble skrekkslagen da jeg i 2018 opplevde at Gud kalte meg tilbake til Kambodsja. Jeg hadde gitt opp den drømmen, og jeg følte at jeg ikke kom til å overleve flere skuffelser. I juni 2018 tok jeg et skritt i lydighet til Gud og dro tilbake til Kambodsja med planer om et kortvarig misjonsbesøk. Drømmen min ble gjenopplivet.
Da jeg senere flyttet til Kambodsja var de eneste synlige påminnelsene om operasjonene jeg hadde hatt, arret på hodet mitt, og krykken som jeg trengte for å holde balansen. Hver dag ba barnehjemsbarna på Foursquare for meg og oppmuntret meg til å gå uten krykke.
Gud har helbredet meg! Jeg bruker ikke lenger krykker, og jeg kan løpe og leke med barnehjemsbarna. Gud har også mirakuløst gitt meg evnen til å gjenkjenne ansiktet på hvert enkelt barn. Djevelen prøvde å ødelegge meg, men Gud vendte de vanskelige omstendighetene om til et kall. Jeg skulle få være en utstrakt arm av kjærlighet og medlidenhet. På grunn av det jeg selv har mistet, kan jeg identifisere meg med barnehjemsbarna våre og de i menighetene våre som har lignende opplevelser. I min svakhet har han gjort meg sterk».
|
|