Sarah forteller om sin reise med AsiaLink
Barna elsker å bli holdt, lekt med og omfavnet.
I sommer var jeg så heldig å få være med på misjonstur til Vietnam og Kambodsja, for andre gang. For et eventyr å være med på! Vi var til sammen tolv stykker i teamet som reiste halve jorden rundt, for å være med å så inn i andre menneskers liv. Det må være en av de beste måtene å tilbringe ferien sin på.
Å få tilbringe ca 2 ½ uke der nede skapte mange følelser og reaksjoner i meg personlig. Ikke bare er det helt annen mat og kultur, men det er også en annen åndelig atmosfære og et helt annet press på de kristne. Første uka i Vietnam var vi med på en ungdomsleir. Der var rundt 220 ungdommer som kom for å høre undervisning og oppleve et godt kristent fellesskap. Vi fikk vite at ca 80% av ungdommene på leiren kom fra ulike stammer, mange fra områder der kristne opplever en temmelig brutal forfølgelse for sin tro.
Hele uka var en opplevelse å være med på. Vi kom dit og delte om Guds kjærlighet, at Han er deres Far, som elsker dem. Dette var noe mange trengte. De lever i en kultur der kjærligheten er lite synlig, eller ikke til stede. Å se Gud gripe inn og gjøre mirakler var fantastisk. Da vi inviterte til forbønn, strømmet ungdommene på, og vi omfavnet dem og ba for dem. Flere ungdommer ville ikke slippe oss igjen. Vi kunne bli stående en god stund og bare holde rundt dem. Det var mye snørr og tårer å se, men det var et nydelig syn.
Noe av det som rørte meg mest var deres hengivenhet i tilbedelse. De ga virkelig alt de hadde, og priste Gud med ånd, sjel og kropp! Mens jeg stod og observerte hvordan de ga seg selv til Ham i lovsangen, tenkte jeg på at dette er mennesker som lever under vanskelige forhold. De kan ikke være åpne om troen sin slik som vi kan. De opplever forfølgelse, og mange lever i fattigdom. Likevel utøser de sine hjerter på en slik måte som imponerer. De priser Ham under alle forhold. Vi har virkelig noe å lære!
Den ene dagen viste ungdommene et dramastykke de hadde laget. Det handlet om en jente som blir frelst, og som blir kastet i fengsel, og banket opp for troen sin. Til dette dramaet spiller de en sang som heter «Blessed be Your name», en sterk sang som handler om at uansett omstendigheter vil jeg prise Ham. Videre viste de mennesker som går igjennom ulike vanskeligheter, som velger å stole på Gud. Det slo meg som en knyttneve i magen da jeg så dette stykket, at dette ikke bare var et drama de viste, men at dette faktisk er realitetene til mange av ungdommene.
Å få tilbringe ca 2 ½ uke der nede skapte mange følelser og reaksjoner i meg personlig. Ikke bare er det helt annen mat og kultur, men det er også en annen åndelig atmosfære og et helt annet press på de kristne. Første uka i Vietnam var vi med på en ungdomsleir. Der var rundt 220 ungdommer som kom for å høre undervisning og oppleve et godt kristent fellesskap. Vi fikk vite at ca 80% av ungdommene på leiren kom fra ulike stammer, mange fra områder der kristne opplever en temmelig brutal forfølgelse for sin tro.
Hele uka var en opplevelse å være med på. Vi kom dit og delte om Guds kjærlighet, at Han er deres Far, som elsker dem. Dette var noe mange trengte. De lever i en kultur der kjærligheten er lite synlig, eller ikke til stede. Å se Gud gripe inn og gjøre mirakler var fantastisk. Da vi inviterte til forbønn, strømmet ungdommene på, og vi omfavnet dem og ba for dem. Flere ungdommer ville ikke slippe oss igjen. Vi kunne bli stående en god stund og bare holde rundt dem. Det var mye snørr og tårer å se, men det var et nydelig syn.
Noe av det som rørte meg mest var deres hengivenhet i tilbedelse. De ga virkelig alt de hadde, og priste Gud med ånd, sjel og kropp! Mens jeg stod og observerte hvordan de ga seg selv til Ham i lovsangen, tenkte jeg på at dette er mennesker som lever under vanskelige forhold. De kan ikke være åpne om troen sin slik som vi kan. De opplever forfølgelse, og mange lever i fattigdom. Likevel utøser de sine hjerter på en slik måte som imponerer. De priser Ham under alle forhold. Vi har virkelig noe å lære!
Den ene dagen viste ungdommene et dramastykke de hadde laget. Det handlet om en jente som blir frelst, og som blir kastet i fengsel, og banket opp for troen sin. Til dette dramaet spiller de en sang som heter «Blessed be Your name», en sterk sang som handler om at uansett omstendigheter vil jeg prise Ham. Videre viste de mennesker som går igjennom ulike vanskeligheter, som velger å stole på Gud. Det slo meg som en knyttneve i magen da jeg så dette stykket, at dette ikke bare var et drama de viste, men at dette faktisk er realitetene til mange av ungdommene.
Mange barn og unge tar til seg kjærlighet som en tørr svamp trekker vann.
En av de siste kveldene på leiren satte pastoren på leiren seg ned med oss fra det norske teamet, for å fortelle oss om hvilken tilværelse de lever i. Det vi fikk høre knuste hjertene våre. Han fortalte om hvordan lokale myndigheter i «the highlands», lenger nord i Vietnam, jevnlig brenner ned husene til de som bekjenner seg som kristne. Gang på gang står hele familier uten et sted å bo, uten noe sted å gå. Flere ganger har de opplevd at gravide kvinner blir banket opp, slik at de mister barnet.
Det var en mann på ungdomsleiren; en blid og imøtekommende kar, og som alle de andre, hengiven i tilbedelse og pris til Gud. Han var ivrig etter å hilse på oss og ta oss i hendene, selv om han ikke kunne engelsk. Denne mannen hadde blitt utsatt for massiv forfølgelse. En gang var han blitt slått med en kjepp til beinet hans brakk. Han ble steinet i hodet, noe som ga ham permanente skader. De hadde også tatt et tau rundt halsen hans, og slept ham etter motorsykkelen 300meter, til han var helt mørbanket. En på teamet vårt opplevde tidligere i uka, at denne mannen kom til ham for å få forbønn. Da han fikk vite hva denne mannen hadde gått igjennom sa han: «Denne mannen kom til meg under forbønnen for at jeg kunne be for ham. Det var han som burde ha bedt for meg.»
Jeg kjenner meg ydmyk og fattig i ord. I alt vi har sett og hørt så har Guds enorme kjærlighet strålt igjennom. Å se den styrken og troen disse menneskene har fått, griper hjertet mitt.
Jeg sitter igjen med en utrolig, ubeskrivelig takknemlighet til Gud. Takknemlighet for at jeg er så heldig som bor i Norge, i trygghet. Takknemlighet for alt Han har gjort for meg, og alt jeg har av materielle ting, familie og venner. Vi har utrolig liten grunn til å klage. Så blir jeg fylt av takknemlighet for det jeg har fått oppleve, av både godt og vondt. For å se mennesker frelst, satt i frihet, og få smake av vår Fars uendelige kjærlighet. Jeg har lært så utrolig mye. Han svikter aldri, uansett omstendigheter. Jeg er takknemlig over hva jeg har fått være med å gi ungdommene i Vietnam, og for alt de har lært meg.
Nok en gang, tusen takk for en uforglemmelig tur. Den har gjort mer enn ord kan si.
«For Din trofasthet er for mine øyne..» Salme 26.3a.