Peter er en av ca. 20 kristne som overlevde Røde Khmer
Pastor Peter er født i 1964. En gang i gutteårene ble han med fetteren sin til en kirke. Han forteller at særlig sangen der gjorde inntrykk på ham, og de ga ham også noen traktater. Som niåring tok han imot Jesus, i 1973. Peter er en av dem som opplevde Røde Khmer-regimets gru ved selvsyn. Det vi gjenforteller her er ikke sengelektyre, bare så det er sagt. Så får dere lesere velge om dere vil fortsette. Det er like fullt en del av syndens historie i vår verden, og femti år har ennå ikke passert siden det skjedde. Peters grufulle erfaringer er fra syttitallet, da jeg nøt barndommens lykke i Norge.
Da Røde Khmer grep makten i 1975, ble hele ungdomsgruppa i menigheten Peter tilhørte, tvangsflyttet fra Phnom Penh til Kompong Thom-provinsen. Peter forteller om en kveld de unge var sammen for å be. De holdt hverandre i hendene, og Den hellige Ånd falt på ei av jentene. Hun profeterte og sa: "I morgen vil min ånd være i himmelen". Av en eller annen grunn ble Peters liv spart, da alle de øvrige medlemmene av ungdomsgruppa neste morgen ble henrettet av Khmer-soldatene. Pastoren forteller at han var én av ca. tjue kristne i hele landet som overlevde Khmer-regimets utrenskninger. Den kambodsjanske varianten av kommunisme har sannsynligvis verdensrekord i bestialitet og vannvidd, muligens i samløp med Nord-Korea. I alle fall var det meste forbudt; det var for eksempel helt utillatelig å ha kjæreste. Om en kvinne ble gravid uten å være gift, ble hun umiddelbart drept. Peter forteller at han selv måtte se på dette en gang. En ung kvinne ble bundet fast til et tre, og mens barneflokken be kommandert til å bivåne - for å skulle lære til skrekk og advarsel - ble magen på den levende kvinnen skjært opp og fosteret gravd ut. Peter sier at det kanskje gikk fire-fem minutter eller så før hun døde.
1976 var det verste året for myrderier. Selv ble Peter sent til en "camp", som de kaller det, for å gjete kyr. Han hadde ansvar for ca. hundre kuer, og nåde ham om en av dem ble borte. Jobben besto i å passe på at dyra ikke spiste opp risen, og at de fikk gress og vann. To-tre gutter var sammen om denne jobben, langt vekk fra folk. De livnærte seg med det naturen kunne gi. En dag var ei av kuene kommet bort. Peter forteller at han klatret opp i et tre for å speide. Et stykke unna fikk han se 6-7 Røde Khmer-soldater voldta ei bakbundet ungjente. Det skjedde like ved en brønn, og etter skjendingen skjøt de henne i brystet og kastet henne i brønnen. Peter satt så stille han bare kunne der oppi treet og så på, skrekkslagen av det som hendte. Hadde soldatene hørt og oppdaget ham, ville de skutt ham med en gang.
Hvordan håndterte de kristne det som skjedde? Og hvordan fant Røde Khmer ut hvem som var kristne? Spørsmålene mine er mange. Peter forteller at det var strengt forbudt å samles. Folk skulle leve adskilt. Fordi de kristne møttes til fellesskap, sang og bønn, ble de umiddelbart arrestert og sendt i døden. Det var strengt ulovlig å lese bøker; ingen skulle lese noe som helst. Ideologien var å utrydde alt av kunnskap, derfor ble så godt som alle Kambodsjas intellektuelle og utdannede; leger, lærere og andre, planmessig myrdet. Men Peter kan berette at de kristne holdt fast ved troen på Gud, og at de bare ble enda mer glad i ham i de vanskelige tidene. De rev biblene i stykker og delte ut slik at hver familie fikk noen få sider. Disse ble oppbevart i skogen, på hemmelige steder - slik vi har hørt den eldre generasjon nordmenn gjorde med radioene under krigen.
Soldater fra Vietnam "frigjorde" Kambodsja i 1979. De få kristne som var igjen, begynte å dele evangeliet, men svært varsomt. Vietnameserne var jo også kommunister, og de ville ikke vite av menighetsplanting. Så de kristne fartet om fra sted til sted og delte de gode nyhetene. Hele folket var knust i sitt indre over grusomhetene de hadde gjennomlevd, og derfor svært åpne for vitnesbyrdet om håp. Det buddhistiske landet har formelt hatt religionsfrihet siden 1993. I dag er situasjonen helt annerledes. Nå er folk opptatt av penger og klær og tenker mest på materielle ting. Som Peter sier: "Mennesker med brutte hjerter er mye lettere å evangelisere. Nå for tiden må vi vise medmennesker evangeliet ved å leve sammen med dem og vise dem Guds kjærlighet". Og nettopp dette er det som skjer gjennom "barnhehjemsvekkelsen". Selv om situasjonen er forandret, vokser Foursquares arbeid så fort at pastor Peter har vansker med å holde styr på antall nye menigheter hver måned. "Min visjon var å plante en ny menighet hvert år, slik at jeg i løpet av ti år skulle ha ti menigheter, men Guds visjon var annerledes" sier pastoren med et stort smil og en klukkende latter.
Da Røde Khmer grep makten i 1975, ble hele ungdomsgruppa i menigheten Peter tilhørte, tvangsflyttet fra Phnom Penh til Kompong Thom-provinsen. Peter forteller om en kveld de unge var sammen for å be. De holdt hverandre i hendene, og Den hellige Ånd falt på ei av jentene. Hun profeterte og sa: "I morgen vil min ånd være i himmelen". Av en eller annen grunn ble Peters liv spart, da alle de øvrige medlemmene av ungdomsgruppa neste morgen ble henrettet av Khmer-soldatene. Pastoren forteller at han var én av ca. tjue kristne i hele landet som overlevde Khmer-regimets utrenskninger. Den kambodsjanske varianten av kommunisme har sannsynligvis verdensrekord i bestialitet og vannvidd, muligens i samløp med Nord-Korea. I alle fall var det meste forbudt; det var for eksempel helt utillatelig å ha kjæreste. Om en kvinne ble gravid uten å være gift, ble hun umiddelbart drept. Peter forteller at han selv måtte se på dette en gang. En ung kvinne ble bundet fast til et tre, og mens barneflokken be kommandert til å bivåne - for å skulle lære til skrekk og advarsel - ble magen på den levende kvinnen skjært opp og fosteret gravd ut. Peter sier at det kanskje gikk fire-fem minutter eller så før hun døde.
1976 var det verste året for myrderier. Selv ble Peter sent til en "camp", som de kaller det, for å gjete kyr. Han hadde ansvar for ca. hundre kuer, og nåde ham om en av dem ble borte. Jobben besto i å passe på at dyra ikke spiste opp risen, og at de fikk gress og vann. To-tre gutter var sammen om denne jobben, langt vekk fra folk. De livnærte seg med det naturen kunne gi. En dag var ei av kuene kommet bort. Peter forteller at han klatret opp i et tre for å speide. Et stykke unna fikk han se 6-7 Røde Khmer-soldater voldta ei bakbundet ungjente. Det skjedde like ved en brønn, og etter skjendingen skjøt de henne i brystet og kastet henne i brønnen. Peter satt så stille han bare kunne der oppi treet og så på, skrekkslagen av det som hendte. Hadde soldatene hørt og oppdaget ham, ville de skutt ham med en gang.
Hvordan håndterte de kristne det som skjedde? Og hvordan fant Røde Khmer ut hvem som var kristne? Spørsmålene mine er mange. Peter forteller at det var strengt forbudt å samles. Folk skulle leve adskilt. Fordi de kristne møttes til fellesskap, sang og bønn, ble de umiddelbart arrestert og sendt i døden. Det var strengt ulovlig å lese bøker; ingen skulle lese noe som helst. Ideologien var å utrydde alt av kunnskap, derfor ble så godt som alle Kambodsjas intellektuelle og utdannede; leger, lærere og andre, planmessig myrdet. Men Peter kan berette at de kristne holdt fast ved troen på Gud, og at de bare ble enda mer glad i ham i de vanskelige tidene. De rev biblene i stykker og delte ut slik at hver familie fikk noen få sider. Disse ble oppbevart i skogen, på hemmelige steder - slik vi har hørt den eldre generasjon nordmenn gjorde med radioene under krigen.
Soldater fra Vietnam "frigjorde" Kambodsja i 1979. De få kristne som var igjen, begynte å dele evangeliet, men svært varsomt. Vietnameserne var jo også kommunister, og de ville ikke vite av menighetsplanting. Så de kristne fartet om fra sted til sted og delte de gode nyhetene. Hele folket var knust i sitt indre over grusomhetene de hadde gjennomlevd, og derfor svært åpne for vitnesbyrdet om håp. Det buddhistiske landet har formelt hatt religionsfrihet siden 1993. I dag er situasjonen helt annerledes. Nå er folk opptatt av penger og klær og tenker mest på materielle ting. Som Peter sier: "Mennesker med brutte hjerter er mye lettere å evangelisere. Nå for tiden må vi vise medmennesker evangeliet ved å leve sammen med dem og vise dem Guds kjærlighet". Og nettopp dette er det som skjer gjennom "barnhehjemsvekkelsen". Selv om situasjonen er forandret, vokser Foursquares arbeid så fort at pastor Peter har vansker med å holde styr på antall nye menigheter hver måned. "Min visjon var å plante en ny menighet hvert år, slik at jeg i løpet av ti år skulle ha ti menigheter, men Guds visjon var annerledes" sier pastoren med et stort smil og en klukkende latter.