Krisetid er tid for menighetsplanting
|
AsiaLinks støttepartnere har gitt et solid håndtrykk til mennesker som ble rammet av jordskjelvet i Nepal. I september dro jeg dit for å se med egne øyne hvordan midlene er blitt brukt, og hvordan situasjonen er i dag, et knapt halvår etter at saken hadde topp mediefokus. Jeg besøkte blant annet et sted som heter Dandagaun. Det ligger vest for Kathmandu, nær et av episentrene for skjelvene i april. Vi ankommer en midlertidig leir for mennesker som mistet absolutt alt. Her møter jeg Dilbahdur sammen med sine tre barn. Han er tidligere student ved bibelskolen som AsiaLinks medarbeider Daniel leder, og en av dem Daniel støtter og hjelper. Dilbahdur var pastor for en menighet på hjemstedet sitt høyt oppe i fjellene – i en landsby hvor tre hundre familier hadde sitt tilhold.
Lørdag 25. april, klokken 11:56 lokal tid – midt under gudstjenesten – kom jordskjelvet. Kirkebygget tålte rystelsene, men så løsnet jord og steinmasser lenger oppe, og et gigantisk jordskred feide med seg hele landsbyen – inkludert kirken. Folk flyktet for livet i alle retninger. Mange kom seg utrolig nok unna, men mange ble også drept, deriblant flere som var i kirken. Pastoren rakk å komme seg ut med sin familie. De løp nedover fjellsiden; barna foran og foreldrene bak. Kona stanset et øyeblikk for å prøve å få med seg noen geiter – husdyrene er deres viktigste eiendeler. Plutselig kom en stor stein rullende. Den traff henne og hun ble drept momentant. Mannen ropte i fortvilelse til Gud om å sende en stein til, som kan ta hans liv også. Men det kom ikke flere steiner. |
|
Alle overlevende tar seg nedover til lavlandet. Etter hvert kommer det inn nødhjelp fra hele verden, og det settes opp en provisorisk leir. Dager blir til uker og uker blir måneder. Sorgen er dyp hos familien, yngstemann spør stadig etter mamma. Men midt i denne tragedien er Gud. Dilbahdur vitner om Jesus, og vinner femten sjeler for evangeliet. Det startes en kristen menighet der i leiren. Senere får de leie et område lenger oppe i lia hvor det er plass til flere fra landsbyen. Omkring tre hundre familier har midlertidig tilhold der, blant dem noen av de troende som hadde overlevd jordskredet. Her planter Dilbahdur og vennene enda en kirke. En presbyteriansk hjelpeorganisasjon hjelper dem med å sette opp et enkelt kirkebygg, og han forteller at det nå er rundt 35 familier som samles til gudstjeneste hver lørdag. Krisetid er tid for menighetsplanting. Mens vi sitter og lytter til enkemann, pastor og trebarnsfar Dilbahdur, kommer barna hans hjem fra skolen. Naboer kommer også inn og fyller det lille huset hans. Vi ber sammen til Gud at Han skal styrke dem og være med dem. Denne leiren er et midlertidig sted. Det er oppe i fjellet de har sin jordeiendom. De vil tilbake dit og starte på nytt. Det finnes ikke andre kirker i mils omkrets, og Dilbahdur forteller at hans visjon er å kunne bygge en kirke på hjemstedet som kan være et ressurssenter for hele mennesket. Disse menneskene har mistet absolutt alt, og trenger hjelp til både kropp, sjel og ånd. Det er ikke vanskelig å forstå hva han snakker om når vi sitter her og opplever situasjonen på kloss hold. Våre nepalske venner må bokstavelig talt stable hele livet på nytt. Vi ser på det som et privilegium at vi kan få hjelpe noen av dem. Vi kjenner ham som sa: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg».