Kina - Landet som alltid fascinerer oss
Mange har meninger om det vidstrakte landet i øst. Hvorfor er vi så opptatt av dette landet? Hordan er egentlig situasjonen der borte?
Jeg vil på ingen måte hevde at jeg er noen spesialist på området, men noe oppfatter man alltid når man møter mennesker. Jeg har hatt jevnlig kontakt med den så kalte ”uregistrerte kirke” siden midten av 90 tallet. Det har blitt flere reiser og mange personlige møter og samtaler med ledere på ulike nivå innenfor en rekke av husmenighetsgruppene. Hvis jeg skal beskrive hovedinntrykket mitt, så må det være at vi alle ser stykkevis i spørsmålet om situasjonen i dagens Kina. Som på så mange andre områder. Det gjelder oss vestlige, men det gjelder også kineserne. Det er ikke så dumt å sammenligne dette med historien om de tre blinde som skulle beskrive hvordan en elefant ser ut. Den ene fikk tak i snabelen, og han sa at elefanten var som en slange. Den andre fikk tak i et ben, og han påsto at elefanten lignet et tre. Den tredje traff rett på den store elefantkroppen, og han mente bestemt at elefanten så ut som en stor stein. Alle har noe rett, men ingen ser helheten.
Jeg vet om områder i Kina hvor man for tiden kan drive kristen virksomhet ganske fritt. Det skyldes en rekke ulike forhold. Hvor lenge denne perioden med åpenhet kommer til å vare vet vi ikke. Om det er ledd i en taktikk fra myndighetene, slik vi har sett andre steder, eller om det er tegn til oppmyking blir fortsatt bare gjetning.
Jeg kan illustrere denne åpenhet med et lite innblikk fra en av mine turer, hvor vi hadde undervisning på en fabrikk. Da søndagen kom, spurte bedriftsledelsen om ikke de kunne invitere arbeiderne til undervisningen. Så endte det med at både arbeidere og elever satt i flere timer og lyttet til evangeliet. 17 kom frem for å gi sine liv til Jesus. Dette er langt fra hverdagskost på mine reiser i Kina. Ofte jobber vi under svært kummelige kår, med hjertet i halsen for å få besøk av uønskede gjester. Ryggsekken står aldri mer enn en meter fra meg, og vi er klar for å reise i løpet av sekunder ved minste varsel. Det er den hverdagen mange av våre søsken lever i. Vi som er på besøk får bare en liten smakebit på deres hverdag.
Jeg vil på ingen måte hevde at jeg er noen spesialist på området, men noe oppfatter man alltid når man møter mennesker. Jeg har hatt jevnlig kontakt med den så kalte ”uregistrerte kirke” siden midten av 90 tallet. Det har blitt flere reiser og mange personlige møter og samtaler med ledere på ulike nivå innenfor en rekke av husmenighetsgruppene. Hvis jeg skal beskrive hovedinntrykket mitt, så må det være at vi alle ser stykkevis i spørsmålet om situasjonen i dagens Kina. Som på så mange andre områder. Det gjelder oss vestlige, men det gjelder også kineserne. Det er ikke så dumt å sammenligne dette med historien om de tre blinde som skulle beskrive hvordan en elefant ser ut. Den ene fikk tak i snabelen, og han sa at elefanten var som en slange. Den andre fikk tak i et ben, og han påsto at elefanten lignet et tre. Den tredje traff rett på den store elefantkroppen, og han mente bestemt at elefanten så ut som en stor stein. Alle har noe rett, men ingen ser helheten.
Jeg vet om områder i Kina hvor man for tiden kan drive kristen virksomhet ganske fritt. Det skyldes en rekke ulike forhold. Hvor lenge denne perioden med åpenhet kommer til å vare vet vi ikke. Om det er ledd i en taktikk fra myndighetene, slik vi har sett andre steder, eller om det er tegn til oppmyking blir fortsatt bare gjetning.
Jeg kan illustrere denne åpenhet med et lite innblikk fra en av mine turer, hvor vi hadde undervisning på en fabrikk. Da søndagen kom, spurte bedriftsledelsen om ikke de kunne invitere arbeiderne til undervisningen. Så endte det med at både arbeidere og elever satt i flere timer og lyttet til evangeliet. 17 kom frem for å gi sine liv til Jesus. Dette er langt fra hverdagskost på mine reiser i Kina. Ofte jobber vi under svært kummelige kår, med hjertet i halsen for å få besøk av uønskede gjester. Ryggsekken står aldri mer enn en meter fra meg, og vi er klar for å reise i løpet av sekunder ved minste varsel. Det er den hverdagen mange av våre søsken lever i. Vi som er på besøk får bare en liten smakebit på deres hverdag.
|
|
Etter å ha møtt mange personer som har blitt – og fortsatt er – forfulgt, og mange slektninger av forfulgte, vet jeg at forfølgelse er en svært reell situasjon andre steder i Kina. Jeg har de siste måneder truffet flere hundre toppledere fra ulike nettverk, og historier om forfølgelse er konstant. Noe av det de forteller har skjedd tilbake i tid, men flere forteller om hendelser de siste månedene, og at de fortsatt har flere i sine nettverk som er fengslet.
Provinsmyndighetene kan til tider være svært oppfinnsomme for å finne en grunn til å fengsle en broder i en tid. Vår utfordring som AsiaLink-ansatte fra vest, er at selv om vi kjenner til situasjonen, kan vi vanskelig gjøre noe for å endre på den. De kinesiske husmenighetslederne frykter represalier hvis vi norske skulle stå frem, eller om de på annen måte viser sin allianse med vestlige. Derfor spør de oss vanligvis bare om å huske på dem og be for dem. De opplever det som en stor støtte, bare dette at vi kommer, får innblikk i deres situasjon og tar oss tid til å besøke dem.
Grunnen til at vi fascineres så sterkt av våre trossøsken i Kina er kanskje dette at deres Kristusliv fortoner seg så totalt annerledes enn det vi opplever her i Norge. La oss da ikke bare betrakte dem med beundring, men la deres hengivelse være et forbilde for oss.
Bildet endres.
På min siste tur møtte jeg neste generasjons ledere, ca 250 fra 7 ulike nettverk. Forfølgelse er ikke den største utfordringen lenger; den største trusselen er vestens livsstil. Spørsmålene hagler når vi snakker om vestlig innflytelse.
Vi kan takle forfølgelse og fattige kår, sier de, men hva skal vi gjøre med dette monster av vestlig tenkning som fosser over oss? Det er en enorm utfordring for den uregistrerte kirke i Kina, og et stort bønneemne. Forfølgelsen har ikke klart å kue vekkelsen i landet, men når de ser hva vestlig tenkning har gjort med kirken i Europa frykter de at dette blir en større utfordring enn alt de tidligere har møtt.
Vår utfordring er om vi skal makte å være en del av svaret, eller om vårt ”vestlige Kristusliv” er så sammenvevd med denne verden at vi skader mer enn vi gagner. Gud gi at beundringen vi kjenner for våre søsken Kina kan anspore oss til å leve et sant Kristusliv, til forbilde for dem.
Provinsmyndighetene kan til tider være svært oppfinnsomme for å finne en grunn til å fengsle en broder i en tid. Vår utfordring som AsiaLink-ansatte fra vest, er at selv om vi kjenner til situasjonen, kan vi vanskelig gjøre noe for å endre på den. De kinesiske husmenighetslederne frykter represalier hvis vi norske skulle stå frem, eller om de på annen måte viser sin allianse med vestlige. Derfor spør de oss vanligvis bare om å huske på dem og be for dem. De opplever det som en stor støtte, bare dette at vi kommer, får innblikk i deres situasjon og tar oss tid til å besøke dem.
Grunnen til at vi fascineres så sterkt av våre trossøsken i Kina er kanskje dette at deres Kristusliv fortoner seg så totalt annerledes enn det vi opplever her i Norge. La oss da ikke bare betrakte dem med beundring, men la deres hengivelse være et forbilde for oss.
Bildet endres.
På min siste tur møtte jeg neste generasjons ledere, ca 250 fra 7 ulike nettverk. Forfølgelse er ikke den største utfordringen lenger; den største trusselen er vestens livsstil. Spørsmålene hagler når vi snakker om vestlig innflytelse.
Vi kan takle forfølgelse og fattige kår, sier de, men hva skal vi gjøre med dette monster av vestlig tenkning som fosser over oss? Det er en enorm utfordring for den uregistrerte kirke i Kina, og et stort bønneemne. Forfølgelsen har ikke klart å kue vekkelsen i landet, men når de ser hva vestlig tenkning har gjort med kirken i Europa frykter de at dette blir en større utfordring enn alt de tidligere har møtt.
Vår utfordring er om vi skal makte å være en del av svaret, eller om vårt ”vestlige Kristusliv” er så sammenvevd med denne verden at vi skader mer enn vi gagner. Gud gi at beundringen vi kjenner for våre søsken Kina kan anspore oss til å leve et sant Kristusliv, til forbilde for dem.