Jublende ungdommer i Buthan
Bhutan er noe for seg selv. Det lille kongedømmet befinner seg høyt til fjells, midt i Himalaya. Landet har nære bånd til nabolandet i sør og øst – India, og ikke fullt så nære bånd til Nepal, som ligger lenger vest. I nord grenser Bhutan mot Tibet, som i praksis vil si Kina. I motsetning til de fleste land i denne delen av verden, har Bhutan ikke mer enn drøyt 700 000 innbyggere. Landet er sterkt preget av buddhistisk tro og kultur, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom den pågående byggingen av en gigantisk Buddhastatue i fjellsiden nær hovedstaden Thimphu. Bhutanere flest er fattige og lever enkelt, men når det gjelder fullføringen av det nye nasjonalsymbolet, spares det verken på gull eller penger.
Kun to religioner er lovlige i Bhutan: buddhismen og hinduismen. Den regjerende kongen er nummer fem i rekken; en ung mann i 30-årene. Faren overlot formelt makten til ham for 6-7 år siden, men det blir likevel sagt at alle vesentlige avgjørelser i praksis må godkjennes av den fjerde kongen – altså far i huset. Da Bhutan begynte å åpne seg for omverdenen på 1960-tallet, under den tredje kongens regjeringstid, kom det inn folk fra andre land for å bidra med opplæring og utvikling. Særlig viktig var det å skaffe lærere i engelsk, og India og Canada var blant de landene som bidro med ekspertise. Mange av canadierne var kristne, og for en periode var det mulig for vestlige misjonærer å arbeide i landet. Norske misjonærer var blant dem som virket i Bhutan i regi av det som den gang het Santalmisjonen.
På 80-tallet ble det en endring på dette, forteller AsiaLinks nasjonale medarbeider, Timothy. Da det ble kjent at innbyggere i det buddhistiske kongeriket begynte å konvertere til kristendommen, bestemte den fjerde kongen – altså far til den regjerende – at kristen misjon ikke skulle være lov. Den bhutanske varianten av buddhisme blir av Timothy beskrevet som svært fredfull. Ikke desto mindre ser det bhutanske lederskapet på seg selv som en viktig forsvarer av buddhistisk tro, dermed ble de kristne misjonærene etter hvert betraktet som en trussel mot Bhutans nasjonale kultur. Vi hadde ikke truffet Moses Largado tidligere. Vi hadde heller ikke kommunisert rundt hva vi skulle forkynne om før vi møttes – samme dag som konferansen startet. Konferansen var imidlertid forberedt i forbønn mange måneder i forveien, og det gir alltid resultater. Vi nordmenn og de fra Singapore smeltet sammen på en fantastisk måte. Vi fikk betjene Bhutans kristne ungdommer med forkynnelse om Gud som vår kjærlige Far, Gud som vår mektige Skaper og også om Gud som vår rettferdige dommer. Alle disse aspektene hører med til et fulltonende evangelium. Mellom undervisningsøktene var det satt av tid til lovsang, fremvisning av nasjonale danseinnslag og selvsagt måltider. Kulturelt sett er bhutanerne beskjedne og forsiktige, men jeg skal si vi fikk se en forsamling av unge kristne som ikke sparte på lyd og uttrykk når de sang, danset og priste Gud. Selv i et lite og dårlig ventilert rom, tettpakket med folk, klarte flokken å lovsynge og tilbe i en full klokketime
|
Den første kristne menighet i Bhutan som ble etablert av en nasjonal bhutaner, så dagens lys i 1999. Grunnleggeren var nettopp AsiaLinks medarbeider Timothy, eller Tim som vi ofte kaller ham. Siden den gang har antallet menigheter og antall troende økt markant. I 2009 ble det for første gang arrangert en konferanse for unge kristne bhutanere i hovedstaden Thimphu. Tim og menigheten han er pastor for, var vertskap. Siden har det blitt arrangert en slik samling annethvert år, og på årets konferanse, sommeren 2015, var det rekordmange ungdommer til stede. Hovedtema var «The Chosen Generation», eller «den utvalgte generasjon». Jeg var med som hovedtaler, sammen med Moses Largado, en pastor fra Singapore. Moses hadde med seg et timanns sterkt team, og jeg hadde min kone Kate Lisbeth med meg.
|
Mange av disse ungdommene opplever press fordi de er kristne. Noen fra familien sin; noen fra lokalsamfunnet. På skolen er de pålagt å ta del i buddhistisk religionsundervisning. Mulighetene for utdanning og jobb er begrenset, så de har mange utfordringer. I tillegg er de vokst opp i den samme typen kultur som asiater flest; altså en oppvekst der uttrykt kjærlighet i familien er stor mangelvare. Da vi inviterte dem til å bli bedt for og la vår omfavnelse være et uttrykk for Guds farskjærlighet, strakk ikke tiden til for alle dem som gjerne ville komme og gråte ut sin smerte – selv om hele Singapore-teamet deltok sammen med oss to fra Norge. Det gode er at vår store Far i himmelen ikke har begrensninger. Han virket mens vi var der, og vi vet at han virker videre. Vi dro fra Bhutan, beriket og takknemlige over å få være med å utruste den kommende generasjon bhutanere for Jesus – i et land og en kultur som i kristent perspektiv er helt i sin spede begynnelse. Takk til alle dere givere og forbedere som gjør dette mulig!