Johannes  deler fra vekkelsen i Kina

​"Faren min ble slått så ille at han var tre år på sykehus.  Fangevokterne gjorde ikke denne jobben selv, men lovet medfangene bedre behandling om de sørget for å banke ham.  Det er en vanlig metode som brukes for å bryte ned kristne i fengsel."
                    Illustrasjonbilde. Vi kan ikke publisere ansiktene til våre venner i Kina, da utsetter vi de for vanskeligheter.

​AsiaLink har møtt en sentral leder for et av husmenighetsnettverkene i Kina.  For enkelthets skyld velger vi å kalle ham broder Johannes.  Til tross for behandlingen han så at faren ble utsatt for, har Johannes valgt å følge i samme spor.  Han har også selv tilbrakt flere år i fengsel. Kroppen bærer merker etter tortur.  Rapport fra Asia har en halvtime til rådighet for å stille ham noen spørsmål.
​-             Hvordan er det å være kristen i et fengsel i Kina?
 
Jeg satt inne i flere år, og ble plassert sammen med voldelige kriminelle.  Tross vanskeligheter, var det flere av dem som møtte Kristus.  De så den indre fred som vi har, vi som tror. Etter hvert begynte vi også med bibelstudier i fengslet, og da jeg ble sluppet ut, inviterte jeg dem som hadde arrestert meg til en fest.  Den kvelden sa disse politifolkene til meg: "Vi vet at du er en god gutt, men kan du ikke gjøre det litt stillere, det du holder på med?"  Egentlig ønsker de ikke å arrestere oss, men de har sine pålegg.  Problemet er nettopp dette at vi ikke kan være stille med det vi gjør. Vi kan ikke holde tilbake og tie om det v i har opplevd.
 
-             Hvordan er situasjonen din nå?
 
Jeg har vært ute (av fengslet) i to-tre år nå, men jeg må hele tiden være på vakt.  Tidligere var jeg veldig redd for politiet; vi er jo bare mennesker.  Men etter hvert har både jeg og medarbeiderne mine lært å vende oss til Kristus og å stole helt og fullt på ham. Når vi gjør det, kan Den hellige Ånd få fylle oss med sin fred, og det merker folk rundt oss.  De ser at vi er annerledes.  Det vanskeligste er forholdet til familien; dette at jeg er så lite hjemme. I lange perioder kan jeg bare dra hjem nattestid, i ly av mørket.  Og hele tiden må jeg være på farten, for det er så mange menigheter som trenger oppfølging.  Samtidig trenger barna skolegang og familien skal forsørges.  Dette, sammen med forfølgelsene, er et sterkt  press.  Noe vi alltid må leve med.
 
-             Har du noen fridag i uka?
 
Det har jeg aldri hørt om.  Det er umulig.  Vi har 2-3 dager i måneden som vi bruker til å søke Herren i bønn og faste, eller til å besøke familien.  Utover dette må vi alltid reise for å oppmuntre og forkynne.  Ofte tar togturene 12 timer, og vi står hele tiden.  Det er også veldig vanskelig å reise, mye verre nå enn før.  Moderne teknologi gjør at det er lettere for myndighetene å kontrollere oss, og vi må vise ID-kort på hver eneste togtur.  Så vi vet aldri hva som skjer den neste timen.
 
-             Mange kristne i vest ønsker å støtte dere i bønn. Hva vil dere først og fremst at vi skal be om?
 
Be om at Gud blir herliggjort gjennom alt det som skjer med oss.
 
-             Andre ting vi kan hjelpe til med?
 
Bønn er det viktigste.  Og så flere bibler.  Vi har mange vitnesbyrd om hvordan folk kommer til tro når de leser Bibelen.  Vi jobber med mange som er svært fattige, og behovet for bibler dukker opp med en gang vekkelsen kommer.  Det er en sånn fantastisk glede å kunne gi disse menneskene en bibel i hånden og fortelle dem at noen andre allerede har betalt for den.  I byene sier vi til folkene våre at de må kjøpe bibler selv, men i distriktene er vi nødt til å gi dem bort - de er så fattige at de har ingen mulighet.  Når folk leser Bibelen, skjønner de at det de leser er sannheten, og de kommer til Herren.  På den måten vokser menighetene.
 
-             Opplever dere ofte det vi leser om i Apostlenes gjerninger?
 
Ja, det skjer ofte.
 
-             Noe konkret du har vært vitne til i det siste?
 
Vi betjener folk hele tiden og opplever masse mirakuløse ting.  Du vet, det er Guds tjeneste, ikke vår.  Syke kommer, og vi kan ikke gjøre noe.  Før vi ber, tør vi ikke en gang tro at slike ting kan skje, men når vi har bedt, kommer både troen og miraklene.  For en uke siden kom en kvinne med en svulst på hånden sin.  Svulsten grodde fort, og hun hadde vært å sykehus for å få utredet operasjon. Denne kvelden delte hun situasjonen sin med menigheten, og vi la hendene på henne og ba for henne. Ei uke etter kom hun tilbake - og svulsten var helt borte.
 
-             Så det er fortsatt vekst i menighetene i Kina?
 
Ja, nye søkende går i våre menigheter, og nye troende blir med i fellesskapet hele tiden. Vi som reiser rundt, ser stadig mennesker komme til tro.  Samtidig ser vi nå mer og mer at alle de troende tar del i vitnesbyrdet.
 
-             Hva med byene?
 
Byene er en hodepine for oss, og også dette at ungdommene i de kristne familiene på landsbygda i stadig større grad flytter til byen for å finne jobb.  Det er en stor utfordring for den oppvoksende generasjon å få seg noe å gjøre.  Ungdommene våre er varmhjertet og elsker Gud, men de må hele tiden leve med disse utfordringene.  Samtidig ser vi at de ikke-kristne ungdommene er tomme innvendig, så når våre unge deler vitnesbyrd og liv med dem, er de veldig åpne.  Mange tar imot Kristus.  Dette følges opp med cellegrupper.  I byene innebærer det ekstra utfordringer, fordi folk gjerne jobber tolv timer hver dag hele uka gjennom, og det er lite tid til overs.  Det er også trangt om plassen i leilighetene.  Men midt i all svakhet, vokser Guds Rike.
 
-             Hvordan takler de troende den sterke økonomiske utviklingen i Kina?
 
Velstandsveksten er en god test for vår modenhet som kristne.  Rikdommen er ikke en ond ting, men en tros-test og en mulighet for menigheten.  Vi har flere som har smakt pengenes "velsignelse", men som har vendt tilbake til tjenesten for evangeliet.