"Fru himmelske mann" forteller sin side av den utrolige historien
|
Høsten 2009 var broder Yuns kone, De Ling, for første gang med mannen sin på en hel møteturné
her i Norge. En rekke steder delte hun sitt vitnesbyrd, like sterkt og gripende hver gang. Vi gjengir her fra lydopptak på et av møtene, der De Ling forteller om sitt møte med ektemannen da han var blitt fengslet første gang – midt på åttitallet. |
”Etter flere måneder, der jeg ikke hadde hørt noe fra min mann, kom det et brev i posten fra myndighetene. Der fikk vi vite at han var fengslet på et sted noen timer unna hjemstedet vårt, og vi fikk vite at vi nå kunne få lov å besøke ham. Jeg ble så inderlig glad over at jeg endelig fikk beskjed om at jeg kunne treffe min mann i fengslet. Dette hadde jeg aldri opplevd, det var første gang vi skulle få møte en som var i fengsel. Nå skulle vi endelig få møte broder Yun.
Det er alltid slik i Kina at når noen blir fengslet, så tillater man de første månedene aldri familien å besøke dem. De skal ikke få se hvordan de har det og hvordan de ser ut. Vi var seks personer som dro av sted på sykkel, over 50 kilometer. Hans mor, eldste søster, meg og noen brødre fra menigheten. Endelig kom vi til dette stedet hvor fengslet var – vi hadde aldri sett et fengsel før – nå så vi disse store murene og disse høye dørene. Etter en stund ble de store dørene åpnet med en høy lyd, og vi kunne komme inn på innsiden av fengselsmurene. Vi ble ledet til et område hvor fangene kunne få treffe sine slektninger. Der fikk vi se en mann som kom bærende med noe på ryggen. Da han slapp dette ned på bakken, så vi at det var et menneske, men jeg hadde ingen mulighet til å gjenkjenne at det var min mann. Det var bare skinn og ben, øynene var helt gjenlukket, og kroppen var så uttørket at ørene så ut som to rosiner. Da jeg la hånden min på magen hans, kunne jeg kjenne ryggraden. Han lå i fosterstilling. Han veide 28 kilo. Det eneste vi la merke til, var munnen hans, for han har jo en stor munn og den kjente vi igjen. Han lå med munnen åpen, og vi så de store tennene. Huden hans var full av blødende sår. Vi begynte å gråte da vi skjønte at dette virkelig var broder Yun. Hans mor satte i å gråte, og hun sa: ”Min sønn, hva har de gjort med deg?” Vi var alle i tårer. Moren hans sa også: ”Sønn vi har kommet for å se til deg, kan du ikke åpne øynene dine og hilse på oss?” Han åpnet da øynene og det første han sa, var: ”De Ling, jeg kommer til å dra til himmelen i dag, så du må finne en annen mann som kan ta seg av deg og vår ufødte sønn. De siste 74 dagene har jeg ikke spist eller drukket noe, for jeg vil ikke svare på disse spørsmålene som de stiller meg for å få vite om våre forsamlingsledere.” Jeg var fem måneder på vei, så han la hånden på magen min og sa til vår ufødte sønn: ”Du skal hete Isak”.
Men da han sa at han skulle dra til himmelen, ble hans storesøster så sint at hun slo til ham i ansiktet. Hun sa: ”Du har en sånn ung kone, du sier ikke sånt til din gravide kone!” Så slo hun ham en gang til, på det andre kinnet: ”Dette er ikke ord du sier til din gamle mor som har bedt for deg hver dag, du sier ikke til henne at du skal dø i dag!”
Så sa han til oss: Dette er siste dagen for oss sammen i dag, så jeg vil at vi skal dele brødet og minnes Herrens lidelse for oss. Da vi begynte å be sammen, oppdaget plutselig vaktene at Yun kommuniserte med oss, og de kom settende. ”Vi har ventet i over to måneder at du skal åpne munnen din, og nå åpner du endelig munnen din, og det første du sier, det er noe om denne herren din som du tror på!” Så tok de brutalt tak i ham og dro ham med seg inn i cellen igjen, i fengslet. Han kunne jo ikke gå, så de bare dro ham med seg langs bakken.
Vi tillot ikke dette å trykke oss ned, men dro tilbake til menigheten og meddelte dem hva vi hadde opplevd. Og vi ba alle forsamlingene om å be og faste for at Gud skulle åpenbare sin makt på min mann som var der i fengslet. Da vi ba og priste Herren, førte jo det bare til at flere kristne ble arrestert i området vårt, på grunn av all lyden vi laget da vi ba om kveldene. Men på den måten kom også stadig flere til tro – en mektig bølge av vekkelse brøt ut i denne delen av Kina. Og Herren lot meg forstå hvordan han arbeider, på mysteriøst vis. Han brukte forfølgelsen som redskap til å sende vekkelsen i landsbyen og området vårt. Jeg har mange ganger i livet spurt Herren helt ærlig: Hvorfor har du ført meg på en vei som innebærer så mye lidelse, så mye ensomhet og smerte? Herren har bare svart: ”Min nåde er nok for deg.” Om vi er klare til å ikke bare gå på de høyeste høydene med Herren, men også ned i de dypeste dalene, så opplever vi hele den himmelske nåden. Hadde det ikke vært for at vi har opplevd alt dette, hadde jeg ikke hatt mye å dele med dere i dag.
Herren vil at vi skal være et levende vitnesbyrd om ham. Og når vi vandrer med Herren, midt i hans vilje, så betrakter himmelrikets engler på oss. Men djevelen ser også på oss, hvordan vi reagerer og hvordan vi går fremover. Men vi priser Gud for at han er trofast, og han er den som garanterer at vi alle kommer til å lykkes i vårt liv sammen med ham. Og alle disse vanskelighetene om vi har opplevd som familie, de er blitt som diamanter for oss, for gjennom dette har Gud vist at han lever og at han kan gjøre diamanter av sånt. Når jeg ser på mitt liv, disse 25 årene, kan jeg bare si: Takk Gud for din trofasthet, at jeg kan stå her i kveld og si at du har vært trofast! Gjennom vår lidelse og vårt liv har han reist opp det ene vitnesbyrdet etter det andre. Når dere ser på oss, så tror dere kanskje at vi er mirakelmennesker siden vi har opplevd så mange mirakler, men vi er helt vanlige mennesker. Pris skje Gud! Du skjønner at Herren vil være like nær deg, så du skal oppleve dine mirakler og kunne dele om det han har gjort i ditt liv! Uansett hva slags problemer du møter – i ekteskap, økonomi, med dine barn eller hva – midt i alt dette vil Gud vise sin allmakt. Når du ikke aner hvor du skal vende deg med ditt liv, kan jeg si fra egen erfaring: I alle de tilfeller der jeg har møtt veggen og ikke ser noen utvei, da er det en gyllen anledning til å bøye kne og søke Gud og være på kne så lenge at du får vite veien. For den Gud vi tror på er oppstått fra de døde. Han lever, og han hører vår bønn. Når du kommer nær ham, vil du oppleve at hans nærvær er så stort at det vil løse alle problemer i ditt liv. Du kan ikke løse dine problem, men hans nærvær kan løse alle problemer i ditt liv. Amen!”
Det er alltid slik i Kina at når noen blir fengslet, så tillater man de første månedene aldri familien å besøke dem. De skal ikke få se hvordan de har det og hvordan de ser ut. Vi var seks personer som dro av sted på sykkel, over 50 kilometer. Hans mor, eldste søster, meg og noen brødre fra menigheten. Endelig kom vi til dette stedet hvor fengslet var – vi hadde aldri sett et fengsel før – nå så vi disse store murene og disse høye dørene. Etter en stund ble de store dørene åpnet med en høy lyd, og vi kunne komme inn på innsiden av fengselsmurene. Vi ble ledet til et område hvor fangene kunne få treffe sine slektninger. Der fikk vi se en mann som kom bærende med noe på ryggen. Da han slapp dette ned på bakken, så vi at det var et menneske, men jeg hadde ingen mulighet til å gjenkjenne at det var min mann. Det var bare skinn og ben, øynene var helt gjenlukket, og kroppen var så uttørket at ørene så ut som to rosiner. Da jeg la hånden min på magen hans, kunne jeg kjenne ryggraden. Han lå i fosterstilling. Han veide 28 kilo. Det eneste vi la merke til, var munnen hans, for han har jo en stor munn og den kjente vi igjen. Han lå med munnen åpen, og vi så de store tennene. Huden hans var full av blødende sår. Vi begynte å gråte da vi skjønte at dette virkelig var broder Yun. Hans mor satte i å gråte, og hun sa: ”Min sønn, hva har de gjort med deg?” Vi var alle i tårer. Moren hans sa også: ”Sønn vi har kommet for å se til deg, kan du ikke åpne øynene dine og hilse på oss?” Han åpnet da øynene og det første han sa, var: ”De Ling, jeg kommer til å dra til himmelen i dag, så du må finne en annen mann som kan ta seg av deg og vår ufødte sønn. De siste 74 dagene har jeg ikke spist eller drukket noe, for jeg vil ikke svare på disse spørsmålene som de stiller meg for å få vite om våre forsamlingsledere.” Jeg var fem måneder på vei, så han la hånden på magen min og sa til vår ufødte sønn: ”Du skal hete Isak”.
Men da han sa at han skulle dra til himmelen, ble hans storesøster så sint at hun slo til ham i ansiktet. Hun sa: ”Du har en sånn ung kone, du sier ikke sånt til din gravide kone!” Så slo hun ham en gang til, på det andre kinnet: ”Dette er ikke ord du sier til din gamle mor som har bedt for deg hver dag, du sier ikke til henne at du skal dø i dag!”
Så sa han til oss: Dette er siste dagen for oss sammen i dag, så jeg vil at vi skal dele brødet og minnes Herrens lidelse for oss. Da vi begynte å be sammen, oppdaget plutselig vaktene at Yun kommuniserte med oss, og de kom settende. ”Vi har ventet i over to måneder at du skal åpne munnen din, og nå åpner du endelig munnen din, og det første du sier, det er noe om denne herren din som du tror på!” Så tok de brutalt tak i ham og dro ham med seg inn i cellen igjen, i fengslet. Han kunne jo ikke gå, så de bare dro ham med seg langs bakken.
Vi tillot ikke dette å trykke oss ned, men dro tilbake til menigheten og meddelte dem hva vi hadde opplevd. Og vi ba alle forsamlingene om å be og faste for at Gud skulle åpenbare sin makt på min mann som var der i fengslet. Da vi ba og priste Herren, førte jo det bare til at flere kristne ble arrestert i området vårt, på grunn av all lyden vi laget da vi ba om kveldene. Men på den måten kom også stadig flere til tro – en mektig bølge av vekkelse brøt ut i denne delen av Kina. Og Herren lot meg forstå hvordan han arbeider, på mysteriøst vis. Han brukte forfølgelsen som redskap til å sende vekkelsen i landsbyen og området vårt. Jeg har mange ganger i livet spurt Herren helt ærlig: Hvorfor har du ført meg på en vei som innebærer så mye lidelse, så mye ensomhet og smerte? Herren har bare svart: ”Min nåde er nok for deg.” Om vi er klare til å ikke bare gå på de høyeste høydene med Herren, men også ned i de dypeste dalene, så opplever vi hele den himmelske nåden. Hadde det ikke vært for at vi har opplevd alt dette, hadde jeg ikke hatt mye å dele med dere i dag.
Herren vil at vi skal være et levende vitnesbyrd om ham. Og når vi vandrer med Herren, midt i hans vilje, så betrakter himmelrikets engler på oss. Men djevelen ser også på oss, hvordan vi reagerer og hvordan vi går fremover. Men vi priser Gud for at han er trofast, og han er den som garanterer at vi alle kommer til å lykkes i vårt liv sammen med ham. Og alle disse vanskelighetene om vi har opplevd som familie, de er blitt som diamanter for oss, for gjennom dette har Gud vist at han lever og at han kan gjøre diamanter av sånt. Når jeg ser på mitt liv, disse 25 årene, kan jeg bare si: Takk Gud for din trofasthet, at jeg kan stå her i kveld og si at du har vært trofast! Gjennom vår lidelse og vårt liv har han reist opp det ene vitnesbyrdet etter det andre. Når dere ser på oss, så tror dere kanskje at vi er mirakelmennesker siden vi har opplevd så mange mirakler, men vi er helt vanlige mennesker. Pris skje Gud! Du skjønner at Herren vil være like nær deg, så du skal oppleve dine mirakler og kunne dele om det han har gjort i ditt liv! Uansett hva slags problemer du møter – i ekteskap, økonomi, med dine barn eller hva – midt i alt dette vil Gud vise sin allmakt. Når du ikke aner hvor du skal vende deg med ditt liv, kan jeg si fra egen erfaring: I alle de tilfeller der jeg har møtt veggen og ikke ser noen utvei, da er det en gyllen anledning til å bøye kne og søke Gud og være på kne så lenge at du får vite veien. For den Gud vi tror på er oppstått fra de døde. Han lever, og han hører vår bønn. Når du kommer nær ham, vil du oppleve at hans nærvær er så stort at det vil løse alle problemer i ditt liv. Du kan ikke løse dine problem, men hans nærvær kan løse alle problemer i ditt liv. Amen!”