Kelonie fikk synet igjen
Kelonie Anak Limpeng er 33 år gammel. Han vokste opp i et av iban-langhusene i Borneos jungel, og bor fortsatt i Sarawak, sammen med kone og tre barn. I 1986 kom en evangelist fra baptistene som AsiaLink samarbeider med, til Kelonies langhus. Da invitasjonen til frelse ble gitt, tok den unge mannen imot. Han ble aktiv i studentarbeidet mens han gikk på skole, og da han kom tilbake til hjemstedet i 1996, var han heldig og fikk jobb som assistent på en helseklinikk. Kelonie var sentral i menigheten, som ungdomsleder og musiker. Men i 2002 kjølnet troslivet. Han begynte å drikke; han sloss og gamblet, og han levde med andre kvinner, enda han var gift og hadde barn. Han forteller også at han var fryktelig sta og helt umulig å snakke til. Flere i menigheten prøvde, men uansett hva de sa, ville han ikke høre.
Den 18. desember 2004 satt Kelonie som passasjer i framsetet på en bil, uten sikkerhetsbelte. Kameraten hans kjørte; de var på vei hjem fra fest, og begge var fulle. Plutselig fôr bilen av veien og ned i ei dyp grøft. Kelonies ansikt ble smadret mot et av speilene, slik at øynene ble skjært opp. Straks dette hendte, mens han ennå tumlet rundt den ødelagte bilen, begynte han å tenke på Herren. Der og da ba han om tilgivelse og omvendte seg. Omsider kom ambulanse til stedet, og Kelonie ble fraktet til nærmeste sykehus. Samme natt ble han kjørt videre til hospitalet i hovedstaden Kuching, for å bli behandlet av de beste ekspertene. Øyenskadene var meget omfattende; operasjonen varte i åtte timer. Da han våknet, sa legen at det ikke fantes noe håp om å få synet igjen, fordi selve øyeeplet var skjært opp. Kelonie ble fortvilet, og ba igjen Gud inderlig om tilgivelse for sine synder. Han sa: "Herre, hvis jeg ikke kan se med begge øynene, vær snill å gi meg synet iallfall på det ene!"
Den 18. desember 2004 satt Kelonie som passasjer i framsetet på en bil, uten sikkerhetsbelte. Kameraten hans kjørte; de var på vei hjem fra fest, og begge var fulle. Plutselig fôr bilen av veien og ned i ei dyp grøft. Kelonies ansikt ble smadret mot et av speilene, slik at øynene ble skjært opp. Straks dette hendte, mens han ennå tumlet rundt den ødelagte bilen, begynte han å tenke på Herren. Der og da ba han om tilgivelse og omvendte seg. Omsider kom ambulanse til stedet, og Kelonie ble fraktet til nærmeste sykehus. Samme natt ble han kjørt videre til hospitalet i hovedstaden Kuching, for å bli behandlet av de beste ekspertene. Øyenskadene var meget omfattende; operasjonen varte i åtte timer. Da han våknet, sa legen at det ikke fantes noe håp om å få synet igjen, fordi selve øyeeplet var skjært opp. Kelonie ble fortvilet, og ba igjen Gud inderlig om tilgivelse for sine synder. Han sa: "Herre, hvis jeg ikke kan se med begge øynene, vær snill å gi meg synet iallfall på det ene!"
Han ble værende på sykehuset i fjorten dager, og kona var der også sammen med ham. De ba mye, og etter ei uke spurte Kelonie øyenspesialisten om høyre øye! Bare et glimt, et kort øyeblikk, så ble alt svart igjen. Likevel oppfattet han det som et tegn.
Gradvis kom synet tilbake på høyre øye, dette som legene hadde sagt var totalt umulig. Men en måneds tid etter at han var kommet hjem fra sykehuset, skjedde noe uventet. Kelonie fikk plutselig sterk smerte i venstre øye. Det bar tilbake til øyespesialisten, som sa at hvis smerten fortsatte, måtte øyet fjernes. Det var gått infeksjon i sårene, og glassøye var alternativet. Ei uke gikk, hele tiden med sterke smerter. Før øyet skulle opereres ut, ba legen Kelonie signere et dokument hvor han ga samtykke til operasjonen. "Gi meg bare én dag til" ba Kelonie, "hvis smerten fortsatt er der, får du fjerne øyet". Legen gikk med på dette, og Kelonie forteller at han og kona ba inderlig, inderlig denne dagen før operasjonen. Grytidlig neste morgen, ca. klokka fem, våknet Kelonie brått. Til sin forundring kjente han at smerten i øyet var borte. "Det var så utrolig, så ufattelig, at om jeg hadde vært hjemme hos meg selv, ville jeg ha ropt og skreket høyt" sier han. Da spesialisten kom inn senere på morgenen og spurte hvordan det gikk med øyet, svarte Kelonie at han ikke lenger hadde noen smerte. Tre ganger spurte legen: "Hva, er det sant? Er det sant? Er det virkelig sant?" Legen ville han skulle bli én dag til. Hvis øyet fortsatt var uten smerter, skulle de droppe operasjonen. Kelonie er sikker på at legen trodde han løy for å slippe å fjerne øyet. Så dette døgnet fikk Kelonie ingen smertestillende tabletter. Da han neste morgen gjentok at han ikke hadde kjent noen smerte, kunne ikke legen annet enn å sende ham hjem. Men for sikkerhets skyld sendte han med ham en ukes forbruk av smertestillende medisin. Da Kelonie kom tilbake for kontroll en uke senere, hadde han med seg hele pilleesken tilbake – uåpnet. Legen var svært forundret. Og enda mer forskrekket ble han da Kelonie fortalte at han nå var begynt å se igjen på høyre øye. ”Det går ikke an” sa spesialisten, ”vi er sju leger på Kuching sykehus som har studert røntgenbildene, og alle er helt samstemte på at dette øyet aldri ville kunne se mer. Bildene viser at øyeeplet er fullstendig ødelagt!” Kelonie forteller at han også vitnet for legene – seks av dem er muslimer – og sa at det var Gud som hadde helbredet øyet hans. På spørsmål om hvordan de reagerte, svarer han: ”De bare smilte til meg”.
Gradvis kom synet tilbake på høyre øye, dette som legene hadde sagt var totalt umulig. Men en måneds tid etter at han var kommet hjem fra sykehuset, skjedde noe uventet. Kelonie fikk plutselig sterk smerte i venstre øye. Det bar tilbake til øyespesialisten, som sa at hvis smerten fortsatte, måtte øyet fjernes. Det var gått infeksjon i sårene, og glassøye var alternativet. Ei uke gikk, hele tiden med sterke smerter. Før øyet skulle opereres ut, ba legen Kelonie signere et dokument hvor han ga samtykke til operasjonen. "Gi meg bare én dag til" ba Kelonie, "hvis smerten fortsatt er der, får du fjerne øyet". Legen gikk med på dette, og Kelonie forteller at han og kona ba inderlig, inderlig denne dagen før operasjonen. Grytidlig neste morgen, ca. klokka fem, våknet Kelonie brått. Til sin forundring kjente han at smerten i øyet var borte. "Det var så utrolig, så ufattelig, at om jeg hadde vært hjemme hos meg selv, ville jeg ha ropt og skreket høyt" sier han. Da spesialisten kom inn senere på morgenen og spurte hvordan det gikk med øyet, svarte Kelonie at han ikke lenger hadde noen smerte. Tre ganger spurte legen: "Hva, er det sant? Er det sant? Er det virkelig sant?" Legen ville han skulle bli én dag til. Hvis øyet fortsatt var uten smerter, skulle de droppe operasjonen. Kelonie er sikker på at legen trodde han løy for å slippe å fjerne øyet. Så dette døgnet fikk Kelonie ingen smertestillende tabletter. Da han neste morgen gjentok at han ikke hadde kjent noen smerte, kunne ikke legen annet enn å sende ham hjem. Men for sikkerhets skyld sendte han med ham en ukes forbruk av smertestillende medisin. Da Kelonie kom tilbake for kontroll en uke senere, hadde han med seg hele pilleesken tilbake – uåpnet. Legen var svært forundret. Og enda mer forskrekket ble han da Kelonie fortalte at han nå var begynt å se igjen på høyre øye. ”Det går ikke an” sa spesialisten, ”vi er sju leger på Kuching sykehus som har studert røntgenbildene, og alle er helt samstemte på at dette øyet aldri ville kunne se mer. Bildene viser at øyeeplet er fullstendig ødelagt!” Kelonie forteller at han også vitnet for legene – seks av dem er muslimer – og sa at det var Gud som hadde helbredet øyet hans. På spørsmål om hvordan de reagerte, svarer han: ”De bare smilte til meg”.
Illustrasjonsbilde
Tap av synet ville vært en katastrofe for Kelonie på flere måter. Sjefen hans hadde sagt at uten syn kunne han heller ikke beholdt jobben. Uten jobb, ingen inntekt - og Malaysia har ikke de velferdsordningene Ola og Kari nyter godt av. Så mye sto på spill. Men nå forteller Kelonie at han både har jobben i behold, og at han har fått en ny frimodighet til å vitne om Herren for kollegene sine. "Nå har de sluttet å stille spørsmål. De ser forandringen i livet mitt. En stund ville de ha meg med på fest og tull, men ikke nå lenger. De har begynt å kalle meg presten. Når vi skal spise, sier de at jeg må velsigne maten - til og med mine muslimske kolleger ønsker det", forteller Kelonie. Han har bestemt seg for å leve helt og holdent for å tjene Jesus. Aldri mer tilbake til frafall og synd. "Jeg er full av Herrens glede hver eneste dag", sier han. "Alltid når vi lovpriser, kjenner jeg det som om Jesus kommer og klemmer meg; jeg kjenner meg så omsluttet av hans kjærlighet at jeg må bare gråte". Som offentlig ansatt har Kelonie rett til tjue feriedager i året. Mange av disse bruker han på å vitne og tjene Gud, slik som da Rapport fra Asia møtte ham i april. Da hadde han tatt fri hele uka for å delta på GCD (disippeltreningskurs) i Debak. "Faren min har aldri trodd på Jesus, men han har også forandret seg. Jeg har fått ham med til kirken nå. Siden han er sjef i langhuset vårt, har han stor innflytelse. Han er mer åpen nå" avslutter Kelonie, som både kan lese, skrive, kjøre bil og fungere i jobben sin – takket være synet han fikk igjen på sitt høyre øye. Og som også elsker å prise Gud, takket være synet han fikk tilbake på sitt indre øye.