Døden tapte, gutten lever!
Sammen med pastor Svein Egil Fikstvedt i Froland Misjonsmenighet besøkte jeg indre bygder av Vest-Nepal høsten 2011. Dagene der var som en reise i Apostlenes Gjerninger. Livskraftige menigheter har vokst frem på de mest utilgjengelige steder. Omtrent alle disse kristne som vi møtte, er kommet til tro på grunn av mirakler. Så også med
familien vi nå skal fortelle om.
D. Bahadur er navnet på en pastor som for noen år siden fikk opplæring ved bibel- og evangelistskolen i Kathmandu. Skolen har i flere år drevet trening av evangelister og ledere fra hele Nepal; hundretalls arbeidere har fått sitt kall og sin utrustning her. Som mange av våre lesere vil vite, er det Pastor Daniel som har etablert og drevet skolen; han og kona er også AsiaLinks nøkkelmedarbeidere i Nepal.
Dhan Bahadur er fra et sted som heter Sibrath, og hit dro han tilbake etter endt bibelskole. Han begynte å forkynne evangeliet for sine egne, og gjennom mirakler og tegn som skjedde – særlig i forbindelse med bønn for syke – kom mennesker til tro. En dag skjedde det imidlertid noe Dhan aldri før hadde opplevd – det var i slutten av 2007. Inn i huset der han var, kom det en ung mann bærende på en liten gutt. Den lille var under ett år gammel, kald og livløs. Faren hans het Narendra, og han fortalte at gutten hadde dødd natta i forveien, etter å ha vært syk i flere dager og ikke drukket melk fra moren på over ei uke. Hele Narendras familie var hinduer, og etter tradisjonen hadde de budsendt familien for å samles til begravelse allerede neste dag. Dette er vanlig i disse områdene, særlig når barn dør.
Narendras foreldre, søsken og naboer var allerede på plass for å ta avskjed med den lille. Forberedelser ble gjort i samsvar med hinduistisk tro, men plutselig reiser guttens far seg, løfter opp den lille døde kroppen og sier til alle som er i rommet: “Sønnen min skal ikke begraves. Jeg vil ikke ha noe med hinduguder å gjøre lenger. Jeg vil finne noen kristne som kan be for ham, og da vil sønnen min bli levende igjen.”
Narendras foreldre – særlig faren – ble helt ute av seg. Han gråt og sa til sønnen sin at dette var helt sprøtt. De tilstedeværende prøvde alle muligheter for å få ham til å besinne seg, men Narendra var fast bestemt. Han tok den døde kroppen og satte av sted i retning Sibrath, hvor han visste at det var en kirke. Kona hans gikk også med. Etter flere timers fottur, kom de frem til landsbyen og begynte å spørre seg frem til hvor de kristne bodde. Noen pekte ut huset til pastor Dhan Bahadur, som dermed fikk overraskende besøk.
Narendra delte med pastoren hva som hadde hendt med gutten. Han fortalte også at han og kona tidligere hadde mistet flere barn i spontanaborter – så dette var det første barnet de hadde fått. Naraendra forklarte at han tidligere hadde jobbet som fremmedarbeider i India. Mens han var der, hadde noen fortalt ham om en Jesus som hadde stått opp fra de døde, og som hadde makt over sykdommer. Narendra hadde ikke tatt imot evangeliet, men nå når sønnen hans var død, hadde dette dukket opp i hjertet hans. Derfor spurte han pastor Dhan om å be for den livløse gutten.
Pastoren begynte å be. Ikke bare en kort bønn; nepalere – som andre asiater – vet hva utholdende bønn er. Kona til pastor Dhan forteller at både hun og barna deres var redde for dette som nå skjedde. De hadde aldri før opplevd noe sånt. Men pastor Dhan selv sier at han var full av tro på at gutten ville komme tilbake til livet. Han proklamerte versene fra Efeserbrevets sjette kapittel, om Guds fulle rustning som slokker alle den ondes brennende piler.
Etter en stund dukket også Narendras mor opp; hun hadde fulgt etter de andre fordi hun ville se hvor de hadde tenkt å begrave barnebarnet hennes. Der og da ble bestemor øyenvitne til at den lille gutten åpnet øynene, begynte å gråte og ville drikke melk av mamma. Den aldrende kvinnen tok sporenstreks i mot troen på Kristus. Umiddelbart fjernet hun også hyssingene om guttens armer og føtter – det er slike bånd som trollmenn blant hinduene bruker for å beskytte mot onde ånder.
Narendra og familien ble boende hos pastor Dhan i fire dager etter dette. Da de kom hjem igjen til sin egen landsby med den lille gutten i live, tok både faren og søskena hans i mot Herren – hele familien på ti mennesker ble frelst på grunn av dette underet. Da Svein Egil og jeg besøkte Sibrath, fikk vi møte både Narendra, kona hans og moren, og vi fikk holde den herlige gutten på armen. Han er nå fire år, frisk som en fisk og veldig tillitsfull. Jeg sier som pastor Fikstvedt: “Pris skje Gud!”
familien vi nå skal fortelle om.
D. Bahadur er navnet på en pastor som for noen år siden fikk opplæring ved bibel- og evangelistskolen i Kathmandu. Skolen har i flere år drevet trening av evangelister og ledere fra hele Nepal; hundretalls arbeidere har fått sitt kall og sin utrustning her. Som mange av våre lesere vil vite, er det Pastor Daniel som har etablert og drevet skolen; han og kona er også AsiaLinks nøkkelmedarbeidere i Nepal.
Dhan Bahadur er fra et sted som heter Sibrath, og hit dro han tilbake etter endt bibelskole. Han begynte å forkynne evangeliet for sine egne, og gjennom mirakler og tegn som skjedde – særlig i forbindelse med bønn for syke – kom mennesker til tro. En dag skjedde det imidlertid noe Dhan aldri før hadde opplevd – det var i slutten av 2007. Inn i huset der han var, kom det en ung mann bærende på en liten gutt. Den lille var under ett år gammel, kald og livløs. Faren hans het Narendra, og han fortalte at gutten hadde dødd natta i forveien, etter å ha vært syk i flere dager og ikke drukket melk fra moren på over ei uke. Hele Narendras familie var hinduer, og etter tradisjonen hadde de budsendt familien for å samles til begravelse allerede neste dag. Dette er vanlig i disse områdene, særlig når barn dør.
Narendras foreldre, søsken og naboer var allerede på plass for å ta avskjed med den lille. Forberedelser ble gjort i samsvar med hinduistisk tro, men plutselig reiser guttens far seg, løfter opp den lille døde kroppen og sier til alle som er i rommet: “Sønnen min skal ikke begraves. Jeg vil ikke ha noe med hinduguder å gjøre lenger. Jeg vil finne noen kristne som kan be for ham, og da vil sønnen min bli levende igjen.”
Narendras foreldre – særlig faren – ble helt ute av seg. Han gråt og sa til sønnen sin at dette var helt sprøtt. De tilstedeværende prøvde alle muligheter for å få ham til å besinne seg, men Narendra var fast bestemt. Han tok den døde kroppen og satte av sted i retning Sibrath, hvor han visste at det var en kirke. Kona hans gikk også med. Etter flere timers fottur, kom de frem til landsbyen og begynte å spørre seg frem til hvor de kristne bodde. Noen pekte ut huset til pastor Dhan Bahadur, som dermed fikk overraskende besøk.
Narendra delte med pastoren hva som hadde hendt med gutten. Han fortalte også at han og kona tidligere hadde mistet flere barn i spontanaborter – så dette var det første barnet de hadde fått. Naraendra forklarte at han tidligere hadde jobbet som fremmedarbeider i India. Mens han var der, hadde noen fortalt ham om en Jesus som hadde stått opp fra de døde, og som hadde makt over sykdommer. Narendra hadde ikke tatt imot evangeliet, men nå når sønnen hans var død, hadde dette dukket opp i hjertet hans. Derfor spurte han pastor Dhan om å be for den livløse gutten.
Pastoren begynte å be. Ikke bare en kort bønn; nepalere – som andre asiater – vet hva utholdende bønn er. Kona til pastor Dhan forteller at både hun og barna deres var redde for dette som nå skjedde. De hadde aldri før opplevd noe sånt. Men pastor Dhan selv sier at han var full av tro på at gutten ville komme tilbake til livet. Han proklamerte versene fra Efeserbrevets sjette kapittel, om Guds fulle rustning som slokker alle den ondes brennende piler.
Etter en stund dukket også Narendras mor opp; hun hadde fulgt etter de andre fordi hun ville se hvor de hadde tenkt å begrave barnebarnet hennes. Der og da ble bestemor øyenvitne til at den lille gutten åpnet øynene, begynte å gråte og ville drikke melk av mamma. Den aldrende kvinnen tok sporenstreks i mot troen på Kristus. Umiddelbart fjernet hun også hyssingene om guttens armer og føtter – det er slike bånd som trollmenn blant hinduene bruker for å beskytte mot onde ånder.
Narendra og familien ble boende hos pastor Dhan i fire dager etter dette. Da de kom hjem igjen til sin egen landsby med den lille gutten i live, tok både faren og søskena hans i mot Herren – hele familien på ti mennesker ble frelst på grunn av dette underet. Da Svein Egil og jeg besøkte Sibrath, fikk vi møte både Narendra, kona hans og moren, og vi fikk holde den herlige gutten på armen. Han er nå fire år, frisk som en fisk og veldig tillitsfull. Jeg sier som pastor Fikstvedt: “Pris skje Gud!”