Dit pepperen gror
Greman jobber der pepperen gror: på Borneo. Han står i spissen for et team av ca. 15 evangelister og pastorer, som forkynner evangeliet blant den største urfolkstammen i Øst-Malaysia – Iban. En leder kan ha mange og gode lederegenskaper, men knapt noe kan være mer betydningsfullt enn dette at en leder av hjertet elsker dem han skal lede. Greman har gitt livet sitt til denne visjonen: ”To reach, touch and change the lives of the Ibans – Å nå, berøre og forandre ibanernes liv”.
|
Noen fakta om denne tidligere hodejegerstammen: Tallmessig er ibanerne rundt 0,7 millioner mennesker, og utgjør ca. 3 % av Malaysias befolkning på 25 millioner. Som kjent er Malaysia delt i to landområder; Vest-Malaysia med hovedstaden Kuala Lumpur, og Øst-Malaysia, hvor Kuching er den største byen. Øst-Malaysia består av de to tidligere britiske koloniene Sarawak og Sabah. Mellom disse – helt øverst mot nordkysten – finner man det lille sultanherredømmet Brunei. Det er altså i Øst-Malaysia, nord på Borneo, at AsiaLink og Greman arbeider med evangelisering blant Iban-folket.
I århundreder har disse stammefolkene bodd i jungelen og levd av fiske, jordbruk og jakt – både på dyr og andre skapninger. Borneo er angivelig verdens største pepperprodusent. Gummi er en annen eksportvare fra jungelen; den tappes av trestammen, bearbeides og selges i kilovis. I tillegg kan det opplyses at ibanerne elsker svinekjøtt; noe som – interessant nok – gjør det lite attraktivt for dem å skulle bli muslimer. Den vanligste boformen er de berømmelige ”langhusene”, et slags familiekollektiv som utvides i lengderetningen etter hvert som nye sønner stifter familie og trenger eget bosted. Hvert langhus har sin ”chief” – en leder som har relativt stor innflytelse over livet i det lille samfunnet. Når en langhus-leder tar imot Kristus, er det ofte flere som følger hans eksempel, men det er fritt opp til hver enkelt å bestemme dette. Ibanerne er, i motsetning til en del andre folkegrupper i Asia, ikke altfor snare til å ta imot noe nytt. De tenker seg gjerne godt om, så når en ibaner bekjenner troen på Kristus, er det et veloverveid valg. StrategiskMalaysia er en muslimsk stat. Det finnes mange begrensninger i et muslimsk land. Man må vokte seg vel for å si noe som kan oppfattes som negativt om islam. Man kan ikke evangelisere overfor den største folkegruppen, malayene; disse er ved lov muslimer og kan ikke konvertere. Greman ser imidlertid for seg at ibanerne kan komme til å spille en nøkkelrolle i å nå malayene, fordi – som han sier – de står så nær hverandre. Når det nå går en stille, men betydelig vekkelse innover blant jungelfolket, kan dette komme til å bli et redskap i Guds hånd for også å nå de andre folkegruppene i Malaysia.
Som så mange steder i verden, søker folk også på Borneo inn mot byene. Særlig gjelder dette de unge; det er den muligheten de har til utdannelse. Mange av dem drar til Kuching, hovedstaden i Øst-Malaysia. Greman har sett denne utviklingen. Han har kjent et sterkt kall til å gjøre noe for de mange ibanerne som kommer til Kuching, som oftest uten forutsetninger for å håndtere overgangen fra jungel til storby. Mange som har tatt imot evangeliet i langhusene, står uten noe holdepunkt i byen. Greman tok tak i situasjonen og startet menighet, en menighet som har vokst år etter år, og som fortsetter å vokse. De har måttet bygge ut menigheten fordi behovene er så store. Da vi besøkte Greman så vi tomten de hadde kjøpt for å bygge. Den lå like bak det eksisterende bygget, og der var ikke annet å se enn jord og noen lave, støpte søyler her og der. Desto mer imponerende var det å komme tilbake og se hva de har fått til. Et fullgodt bygg, som både rommer menighetssal og kontorer, og som ikke bare skal brukes søndag formiddag. Uka gjennom vil dette stedet være et treningssenter for barn, ungdom og voksne som ønsker å tjene Gud.
Greman kjærlighet til folket sitt er noe av det som har gjort sterkest inntrykk etter en uke på outreach med ham. En typisk situasjon er denne: Evangeliet er blitt forkynt i et langhus. Innbydelsen til frelse blir gitt. Mennesker kommer frem og setter seg i ring på gulvet. Greman slår seg ned midt i blant dem, med baken på sementen. Han klapper en av dem på leggen, stryker en annen på armen, og legger hånden på hodet til den tredje. Prater med dem, skøyer litt – forklarer hva det betyr å bli kristen og hvordan man ber frelsesbønnen. Så ber de; Greman først, og deretter de andre i kor. Det hele er så avslappet og naturlig – ingen opphauset stemning – og like fullt en opplevelse av nærvær og herlighet som helst må oppleves. I løpet av den uka outreachen før påske varte, var det mellom 30 og 40 ibanere som fikk sine navn skrevet i Livets bok. Mer enn hundre gikk i dåpens grav lørdag før palmesøndag; den nest største dåpsgruppen noensinne blant Ibanerne. Dette får vi være med på, det skjer nå - like for våre øyne. Kjærligheten seirer.
|
|