Deborah's møte med forfølgelsen i  Kina

​Søster Deborah fra Kina har vært på besøk i Norge.  Hennes navn er likevel ganske ukjent her i landet, men i Kina er hun en anerkjent evangelist-lærer i husmenighetssammenheng.  Hun har reist som evangelist i mer enn 20 av Kinas 30 provinser over en periode på femten år.  Deborah er tilknyttet et av de største husmenighetsfellesskapene, med millioner av kristne mennesker som av det kinesiske samfunn blir stemplet som lovbrytere.  Årsak: De vil ikke tvinges til å registrere seg i den statskontrollerte Tre Selv-kirken, de vil ikke la være å undervise barn og ungdom under 18 år i kristen tro, og de vil ikke slutte med å spre evangeliet utenfor kirkehusenes vegger.
 
Misjonsorganisasjonen AsiaLink, som samarbeider med husmenighetene i Kina, har invitert Deborah til Norge, hvor hun den gangen hadde møter flere steder på Sørlandet.  Vi har utfordret henne til å si litt om sin opplevelse av situasjonen i Kina, særlig med tanke på  temaet religionsfrihet, og også om forholdet mellom Tre Selv kirken og husmenighetsfellesskapene.  Mange er opptatt av hva som er sant; og det er ikke alltid så lett å vite hva som stemmer når anerkjente kristenledere påstår at det er full religionsfrihet i Kina. 
Illustrasjonsbilde  fra en husmenighet i Kina.
​
En prat med Deborah om hennes opplevelse av religionsfrihet i Kina:
-Hva er din oppfatning om religionsfrihet i Kina, Deborah?
 
-Mange spør om dette.  La meg svare slik: Jeg kjenner nevøen min.  Han var student på universitetet i Beijing, han er 24 år gammel.  I august i fjor var han hjemme på ferie, og gikk da på et møte i husmenigheten.  Etter to timer kom politiet og arresterte samtlige.  De fikk beskjed om at de måtte betale mange tusen kroner – som i Kina betyr årslønner – for å slippe ut.  På domsdokumentet, som jeg har sett, står det at følgende er lovbruddet han har begått: Han har deltatt på kristent møte uten myndighetenes tillatelse, og han har forkynt evangeliet.  Nevøen min ble dømt til to års straffearbeid, og jobber nå 14 timer om dagen.  Far hans, som er min bror, får lov å besøke ham en gang i måneden.  De kan ikke møtes fysisk, men sitter på hver sin side av en glassvegg og snakker sammen gjennom ei telefonlinje, mens politiet er til stede.  De får holde på i 10 – 20 minutter.  Flere av de andre, som heller ikke kunne eller ville betale de store bøtene, ble dømt til flere år i arbeidsleir.  Jeg kan skrive ned navnene på over hundre kristne som jeg personlig kjenner, og som sitter i fengsel for sin tros skyld i dag.  Så får hver enkelt vurdere om dette er full religionsfrihet.
 
-Du har selv også vært i fengsel?
 
-Jeg ble frelst som 14-åring, etter at jeg tidligere bare spottet kristentroen.  Gud åpnet veier for meg slik at jeg fikk lede mange mennesker til tro på ham.  Vi hadde det svært fattigslig, og kunne ikke ta buss en gang. Så vi gikk langs veiene, flere mil hver dag.  Til alle vi møtte langs veien, sa vi: ”Jesus elsker deg.  Du må tro på ham, hvis ikke havner du i helvete.”  Og folk hørte på.  Guds Ånd var der, så mennesker vendte om.  Jeg hadde jo aldri lært å preke, så vi kunne bare si dette enkle som vi hadde forstått.  Da jeg var 16 år var jeg blitt såpass kjent at politiet var på jakt etter meg.  De slo opp plakater på vegger og stolper med bilde av meg, hvor det sto: ”Denne jenta er gal.  Hun er etterlyst av politiet”.  Så en dag da vi var på møte, kom mer enn ti politifolk og arresterte oss; vi var over sytti stykker der.
 
-Hva skjedde så?
 
-Vi ble tatt med til fengsel, og jeg ble plassert i ei celle sammen med mange andre.  I kinesiske fengselsceller fins det absolutt ingenting.  Bare jordgolvet, og blod på gulv og vegger.  Ingenting å ligge på, annet enn golvet.  Og der hadde de laget hvite striper som viste hvor mye plass den enkelte fangen hadde å sove på.  Ca. 50 cm. bredt var soveområdet.  I tre døgn fikk vi ingenting å spise.  Så kom politiet og spurte hvem som var lederen blant oss.  Alle sammen pekte på meg og sa: ”Det er Deborah.”  Og jeg svarte: ”Ja, det er meg.”  Deretter ble alle unntatt tre av oss sluppet fri.  Vi tre ble overført til et større fengsel.
 
-Hvordan var det for tenåringer å plutselig havne i fengsel på denne måten?
 
-Jeg husker at vi sang masse.  Det er jo litt rart, men saken er den at før vi ble fengslet, så torde vi aldri synge høyt, fordi vi var redd for politiet.  Men nå var vi jo allerede i fengsel, så vi sang alt vi orket.  Jeg husker vi snakket om at vi ville se et mirakel.  Vi ville få fengslet til å riste, slik Paulus og Silas gjorde.  Men det miraklet opplevde vi ikke.  Det som skjedde, var at vi vekket politifolkene, som kom farende og brant oss med elektriske køller.  De var rasende fordi vi laget så mye lyd.
 
-Du sa du ble overført til et større fengsel, hva skjedd der?
 
-Der havnet jeg i celle sammen med et titalls prostituerte jenter.  Det var elendige forhold; i to måneder kunne jeg ikke få pusset tennene, for vi fikk verken tannbørste eller tannpasta.  Ikke hadde vi noe slags tørkepapir heller, og du vet at det er veldig vanskelig for jenter.  Så vi måtte bare bruke det vi hadde; klærne brukte vi om hverandre, til og med undertøy.  Men Gud holdt sin hånd over meg.  Flere av disse prostituerte var jo alvorlig syke; blant annet ei jente på 17 år som hadde vært prostituert siden hun var 13.  Hun var dødssyk; jeg tror det var AIDS.  Denne jenta snakket forferdelig stygt, og når jeg bøyde hodet og ba, pleide hun alltid å rapportere til politiet.  Så kom de og slo meg. 
 
-Hvor lenge satt du inne?
 
-Du vet at i Kina så har man egentlig ikke anledning til å fengsle barn, og man regnes som barn til man er 18.  Så jeg ble sluppet ut etter noen uker, og fikk da en måned på meg til å endre oppfatning.   De forlangte at jeg måtte skrive et angre-brev hvor jeg signerte på at det jeg hadde gjort var feil og overtro, og da skulle jeg få tre valg: Enten kunne jeg gå inn i Tre Selv, eller jeg kunne dra på universitet i Beijing – i så fall ville myndighetene betale for meg – eller jeg kunne gå inn i det militære, fordi de mente jeg var modig.   Imidlertid skjedde det noe annet mens jeg var i fengslet, som jeg gjerne kan fortelle, fordi det herliggjør Gud.  Jeg ble en dag hentet inn til avhør.  To politifolk ropte til meg: ”Hvem er det som har sagt at du skal gå og preke evangeliet?”  Jeg svarte at det var Gud.  ”Vi er kommunister”, sa den ene politimannen, ”og det er kommunismen som er Gud i dette landet.  Har du tenkt å preke for oss også, eller?” spurte han meg.  Og jeg sa: ”Ja, jeg har tenkt å si at hvis ikke du omvender deg, så havner du i helvete”.  Han ble rasende, og sa at livet mitt var som en maur på bakken.  Han sa han skulle lage helvete her, og han tvang meg til å knele ned på dette jordgulvet som var fullt av småstein og glassbrodd.  Jeg hadde ikke klokke, så jeg vet ikke hvor lenge jeg måtte ligge der på kne med armene rett fram, men kanskje i 3-4 timer.  Hele tiden mobbet de meg, og spurte: ”Hvis denne guden din fins, hvorfor straffer han oss ikke?  Hvorfor kommer han ikke og hjelper deg?”  Når jeg ikke klarte å holde hendene oppe, slo de meg i ansiktet.  Etter lang tid kjente jeg at jeg holdt på å besvime, så jeg løftet blikket og sa til Gud: ”Far, din datter er svak.  Vis din herlighet”.  Plutselig så jeg to engler komme ned og inn i rommet, de stilte seg en på hver side av meg og støttet armene mine.  Jeg var blek av belastningen, men nå ble ansiktet mitt helt varmt og rødt.  De to politimennene rygget tilbake – de ble redde.  De ropte på en kar og sa: Få henne tilbake til cella!  En stor mann kom og bar meg tilbake.
 
-Var det noen trøst å få fra de andre?
 
-Hun på 17 som pleide å sladre på meg når jeg bad, kom i mot meg og spurte: ”Hvorfor har de slått deg?  Enda vi er prostituerte har de aldri slått oss”. Hun så at jeg blødde, derfor spurte hun.  Jeg svarte at det var fordi jeg trodde  på Jesus.  Så spurte hun meg: ”Hvis denne Jesus virkelig fins, kan han hjelpe meg også?”  Ja, svarte jeg.  Så la jeg hendene mine på henne og ba.  Plutselig begynte hun å skjelve kraftig.  Hun ropte ut: ”Det går elektriske støt gjennom meg!”  Og litt etter sa hun: ”Nå kan jeg kjenne at jeg er frisk!”  Hun hoppet rundt og var så glad.  Og senere, da det kom nye prostituerte fanger til cella, så sa hun til dem: ”Dere må tro på Jesus, og få Deborah til å be for dere!”  Hun ble riktig en evangelist selv.  Vi sang masse sammen, og mange av disse prostituerte ble frelst.  Gud kunne bruke oss også i fengslet.
 
-Tror du Gud ville at dere skulle bli fengslet?
 
-Nei, men jeg tror Gud bruker alle ting.  Forfølgelsen er djevelens påfunn, han prøver å slokke den brannen Gud har tent med å pøse vann på flammen.  Men han skjønner ikke at Gud har olje, og når Gud tømmer på sin olje, så brenner det bare mye mer.
 
-Er dette situasjonen også i dag, over hele Kina?
 
-Situasjonen er ikke lik over alt, men loven er den samme over alt.  Man har ikke lov å ha religion når man er under 18 år, man har ikke lov å forkynne evangeliet utenfor kirkebygget, og man har ikke lov å dra fra sted til sted og preke.  Derfor er vi tvunget til å bli lovbrytere, for Jesus sa vi skulle forkynne helt til jordens ender.  Og vi vet at vi må lyde Gud mer enn mennesker.
 
-Hva slags erfaringer har du med den såkalte offisielle kirken, eller Tre Selv?
 
-Der jeg har reist, og i de Tre Selv menigheter jeg har vært i kontakt med, så er dessverre situasjonen den at den statskontrollerte kirken både angir, motarbeider og forfølger husmenighetene.  For oss er det utenkelig å innordne oss de begrensningene myndighetene krever, sånn som at vi ikke får lov å forkynne for barn, ikke kan spre evangeliet utover og ikke kan preke om Jesu gjenkomst.  Vi er ikke imot menneskene i Tre Selv, men det er umulig for oss å kompromisse.  Jesus elsker jo barna!  Og han sa jo: ”Dere skal være mine vitner, i Jerusalem og Judea og Samaria og like til jordens ender.  Hvordan kan vi da innordne oss myndighetenes krav?