Fangvokteren hadde drukket og kom inn i cellen til meg for å voldta meg Jeg var lenket fast, var hjelpeløs, bare Gud kunne hjelpe meg. Jeg fikk ordet fra 1. Korinter 3,16. ”Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” Jeg sa til fangevokteren at hvis han ødela dette tempelet, ville Gud ødelegge ham. I samme øyeblikk ble han slått i gulvet. Bevisstløs ble han sendt til sykehus. Ingen rørte meg senere.
Dette skjedde et sted i Kina, en gang midt på åttitallet. Den gang sekstenårige Deborah, som hun kaller seg her i Vesten, var allerede fengslet og torturert fordi hun har forkynt evangeliet, ulovlig. Hun har nå vært på Norgesbesøk, og flere menigheter har fått gleden av å møte en kvinne som med sitt liv formidler kraften fra evangeliet, selvopplevd og rett på sak. Den Gud hun tjener, er miraklenes Gud.
Vi har hørt det før fra disse Guds menn og kvinner som kommer fra Kina, om forfølgelsene og lidelsene, men også om Guds ufattelige omsorg og beskyttelse midt i det hele, om den eventyrlige menighetsveksten, om miraklene. Deborah kommer fra den delen av Kina der mange norske misjonærer virket på tjuetallet, også det en vond og vanskelig tid. Opiumstidens Kina, røverbandenes Kina, borgerkrigens Kina, fremmedhatets Kina, de utenlandske misjonærers Kina; de som den gangen – med Gud i ryggen – la noe av grunnlaget for kirkehistoriens største vekkelse. Som et apropos: En kinesisk kommunistleder oppgir nå tallet på kinesiske kristne til 139 millioner!
Deborah viser, som broder Yun, til norske og vestlige misjonærer, særlig til Marie Monsen og den utrolige innflytelsen hun fikk fordi hun så uredd forkynte, midt blant hat og forfølgelse. Derfor begynner Deborah gjerne – i takknemlighet – med å fortelle om hvordan den norske misjonæren også ble forfulgt, hånet, spyttet på, gjort narr av, men også hvordan Gud var med henne og førte mange mennesker til tro, det samme som hennes kinesiske søstere opplever i dag. De betoner sterkt nettopp dette at det de gjør er å føre arven videre.
Det er ikke minst unge kvinner som Deborah som har båret frem den kinesiske vekkelsen. Hun henviser til salme 68,12: ”Herren sender et ord, og stor er skaren av kvinner som kommer med gledesbud.” Det er virkelig en stor skare kvinner som har brakt frem gledesbudet i Kina. I husmenighetene er kvinnelige forkynnere i flertall og svært mange er i ledende posisjoner.
Faren ville drepe
Deborah vokste opp i en familie med ikke-kristne foreldre. -Far var kommunistleder og mor dyrket avguder i tempelet. Jeg ble innviet til avgudene da jeg ble født. Da mor senere ble kristen, var far bare rasende. Det samme var jeg. Mor ba for meg og ville jeg skulle ta imot Jesus, men jeg skjelte henne ut, sparket henne og sa jeg ikke trodde på noe, forteller Deborah.
Som fjortenåring fikk hun tuberkulose og ble mirakuløst helbredet ved morens bønn. Likevel nektet hun fortsatt å omvende seg og tro på evangeliet. Slik trosset hun moren, men to måneder senere ble hun frelst og fikk da kall til å forkynne evangeliet. Radikalt sluttet hun på skolen for å følge kallet. Det kostet, for hun var svært flink på skolen og hadde lovende utsikter. Denne avgjørelsen ble et voldsomt slag for hennes kommunistiske far – datteren var lokket inn i overtroens makt. -Da fikk jeg merke min fars raseri. Han slo og sparket meg, mange ganger til blods. Jeg sa jeg var så glad i ham, men at Jesus var enda mer glad i ham. Han svarte bare at ”nå har denne Jesus tatt datteren min fra meg. Hun var min stolthet og glede, men nå er hun blitt gal.” Han løp etter meg og sa han skulle drepe meg, men jeg kom unna, flyktet ut i skogen var der i bønn hele natten. Jeg var vanligvis mørkredd, men her merket jeg at Guds engler kom til meg og trøstet meg, forteller hun.
To år senere var faren på vei for å besøke sin søster, til fots. Det var mørkt, og på veien falt han ned i en stor brønn. Han kunne ikke svømme, og det var ingen i nærheten til å hjelpe. Så ropte han: ”Min datters Gud, hjelp meg!” Plutselig kjennte han to sterke armer som løftet ham opp. Han så ingen, men innså likevel at ”hans datters Gud” lever. Snart ble han også en kristen.
Forkynner evangeliet – som sekstenåring
Mange begynte snart å flokke seg rundt Deborah – sekstenåringen. Dette var på midten av åttitallet, få år etter at Kina igjen så vidt hadde begynt å åpne seg mot Vesten og tillate litt religiøs aktivitet, vel å merke under streng kontroll. Her står kampen. De mange nye kristne som nekter å godta dette, får myndighetene på nakken. Mange fengsles, tortureres, noen drepes. Også i Deborahs distrikt skjer det overgrep og fengsling. Hele 74 mannlige ledere var blitt arrestert. -Gud brukte oss kvinner. Vi kunne ikke møtes i hjemmene, derfor dro vi ut i ødemarken for å samles, høre Guds ord og be. Det kunne være vinter og kaldt. På nettene leste jeg fra Det nye testamente for dem, for det var bare én bibel i landsbyen. Jeg brukte lommelykt for å se skriften. Da batteriene var oppbrukt, leste jeg fra minnet. Mange kom til tro. Jeg hadde begynt å skrive av Det nye testamente og memorere deler av Bibelen.
Hun opplevde at antallet kristne vokste fra rundt tretti personer den første kvelden hun forkynte, snart var de fem hundre, og i løpet av et halvt år over tusen. -Langs veiene vi gikk, i en radius av to-tre hundre kilometer, forkynte vi evangeliet til alle vi møtte. Mennesker knelte ned, og vi ba for dem – mange. Slik gikk vekkelsen videre.
Etterspurt av politiet
De unge evangelistene var etterspurt. Mange ba dem komme og hjelpe; forkynne evangeliet og be for folk. Snart ble de også etterspurt av politiet. Arrestasjon og fengsel. En gang havnet de i celle sammen med mange prostituerte. En av dem rapporterte dem til fangevokterne fordi de hadde bedt og sunget lovsanger. Deborah ble utpekt som leder og fikk gjennomgå. Hun ble tatt med til forhørsrommet, hvor de truet henne. -Jeg bare svarte at hvis de ikke tok imot evangeliet, ville de havne i helvete. En av dem sa: ”Jeg skal lage helvete for deg her.” Dermed måtte jeg stå på kne i glasskår og grus i flere timer med hendene utstrakt. Han truet med å drepe meg hvis jeg lot armene falle. Jeg var nær ved å besvime. Jeg ba til Gud: ”Far, jeg er din datter, hjelp meg.” Da så jeg to engler komme ned, og de støttet armene mine, holdt meg oppe. Fangevokterne ble plutselig livredde og sendte meg blødende tilbake til cellen. Der ba hun for den prostituerte jenta som hadde angitt henne, en syttenåring som var blitt solgt som prostituert da hun var tretten år gammel fordi foreldrene hennes var døde. Nå hadde hun fått alvorlige kjønnssykdommer.
-Hun begynte å skjelve da jeg ba for henne. Smertene forsvant, og hun tok imot Kristus.
Fristende tilbud
Deborah ble stilt for retten. -Aktor ville gi meg tre års hardt straffearbeid, men det kunne de ikke fordi jeg var så ung. Så to måneders fengsel ble dommen, forteller Deborah.
Snart kom de også for å friste henne. Hun fikk tre valg, tre fristende muligheter både sosialt og økonomisk:
1. Hun kunne fortsette som predikant, men da innenfor den statskontrollerte Tre Selv-kirken.
2. Hun kunne få en godt betalt jobb.
3. Hun kunne få en prestisjetung stilling som offiser i hæren.
Deborah ble altså fristet med trygghet og et behagelig liv, slik vi kristne fristes også her i Vesten. Først trygghet fra forfølgelse, så trygghet fra fattigdom og endelig sosial trygghet eller det vi kan kalle sosial anerkjennelse. Det kunne vært en stor fristelse for mange, slik menneskenaturen nå en gang er, men for Deborah var ikke dette noe alternativ. Hennes svar var: -Gud har utvalgt meg, og jeg tjener bare ham. Slik tjener hun ham også i dag, i mange land, til hjelp for brødre og søstre i Kina og til oppbyggelse og inspirasjon for brødre og søstre i Vesten.
Dette skjedde et sted i Kina, en gang midt på åttitallet. Den gang sekstenårige Deborah, som hun kaller seg her i Vesten, var allerede fengslet og torturert fordi hun har forkynt evangeliet, ulovlig. Hun har nå vært på Norgesbesøk, og flere menigheter har fått gleden av å møte en kvinne som med sitt liv formidler kraften fra evangeliet, selvopplevd og rett på sak. Den Gud hun tjener, er miraklenes Gud.
Vi har hørt det før fra disse Guds menn og kvinner som kommer fra Kina, om forfølgelsene og lidelsene, men også om Guds ufattelige omsorg og beskyttelse midt i det hele, om den eventyrlige menighetsveksten, om miraklene. Deborah kommer fra den delen av Kina der mange norske misjonærer virket på tjuetallet, også det en vond og vanskelig tid. Opiumstidens Kina, røverbandenes Kina, borgerkrigens Kina, fremmedhatets Kina, de utenlandske misjonærers Kina; de som den gangen – med Gud i ryggen – la noe av grunnlaget for kirkehistoriens største vekkelse. Som et apropos: En kinesisk kommunistleder oppgir nå tallet på kinesiske kristne til 139 millioner!
Deborah viser, som broder Yun, til norske og vestlige misjonærer, særlig til Marie Monsen og den utrolige innflytelsen hun fikk fordi hun så uredd forkynte, midt blant hat og forfølgelse. Derfor begynner Deborah gjerne – i takknemlighet – med å fortelle om hvordan den norske misjonæren også ble forfulgt, hånet, spyttet på, gjort narr av, men også hvordan Gud var med henne og førte mange mennesker til tro, det samme som hennes kinesiske søstere opplever i dag. De betoner sterkt nettopp dette at det de gjør er å føre arven videre.
Det er ikke minst unge kvinner som Deborah som har båret frem den kinesiske vekkelsen. Hun henviser til salme 68,12: ”Herren sender et ord, og stor er skaren av kvinner som kommer med gledesbud.” Det er virkelig en stor skare kvinner som har brakt frem gledesbudet i Kina. I husmenighetene er kvinnelige forkynnere i flertall og svært mange er i ledende posisjoner.
Faren ville drepe
Deborah vokste opp i en familie med ikke-kristne foreldre. -Far var kommunistleder og mor dyrket avguder i tempelet. Jeg ble innviet til avgudene da jeg ble født. Da mor senere ble kristen, var far bare rasende. Det samme var jeg. Mor ba for meg og ville jeg skulle ta imot Jesus, men jeg skjelte henne ut, sparket henne og sa jeg ikke trodde på noe, forteller Deborah.
Som fjortenåring fikk hun tuberkulose og ble mirakuløst helbredet ved morens bønn. Likevel nektet hun fortsatt å omvende seg og tro på evangeliet. Slik trosset hun moren, men to måneder senere ble hun frelst og fikk da kall til å forkynne evangeliet. Radikalt sluttet hun på skolen for å følge kallet. Det kostet, for hun var svært flink på skolen og hadde lovende utsikter. Denne avgjørelsen ble et voldsomt slag for hennes kommunistiske far – datteren var lokket inn i overtroens makt. -Da fikk jeg merke min fars raseri. Han slo og sparket meg, mange ganger til blods. Jeg sa jeg var så glad i ham, men at Jesus var enda mer glad i ham. Han svarte bare at ”nå har denne Jesus tatt datteren min fra meg. Hun var min stolthet og glede, men nå er hun blitt gal.” Han løp etter meg og sa han skulle drepe meg, men jeg kom unna, flyktet ut i skogen var der i bønn hele natten. Jeg var vanligvis mørkredd, men her merket jeg at Guds engler kom til meg og trøstet meg, forteller hun.
To år senere var faren på vei for å besøke sin søster, til fots. Det var mørkt, og på veien falt han ned i en stor brønn. Han kunne ikke svømme, og det var ingen i nærheten til å hjelpe. Så ropte han: ”Min datters Gud, hjelp meg!” Plutselig kjennte han to sterke armer som løftet ham opp. Han så ingen, men innså likevel at ”hans datters Gud” lever. Snart ble han også en kristen.
Forkynner evangeliet – som sekstenåring
Mange begynte snart å flokke seg rundt Deborah – sekstenåringen. Dette var på midten av åttitallet, få år etter at Kina igjen så vidt hadde begynt å åpne seg mot Vesten og tillate litt religiøs aktivitet, vel å merke under streng kontroll. Her står kampen. De mange nye kristne som nekter å godta dette, får myndighetene på nakken. Mange fengsles, tortureres, noen drepes. Også i Deborahs distrikt skjer det overgrep og fengsling. Hele 74 mannlige ledere var blitt arrestert. -Gud brukte oss kvinner. Vi kunne ikke møtes i hjemmene, derfor dro vi ut i ødemarken for å samles, høre Guds ord og be. Det kunne være vinter og kaldt. På nettene leste jeg fra Det nye testamente for dem, for det var bare én bibel i landsbyen. Jeg brukte lommelykt for å se skriften. Da batteriene var oppbrukt, leste jeg fra minnet. Mange kom til tro. Jeg hadde begynt å skrive av Det nye testamente og memorere deler av Bibelen.
Hun opplevde at antallet kristne vokste fra rundt tretti personer den første kvelden hun forkynte, snart var de fem hundre, og i løpet av et halvt år over tusen. -Langs veiene vi gikk, i en radius av to-tre hundre kilometer, forkynte vi evangeliet til alle vi møtte. Mennesker knelte ned, og vi ba for dem – mange. Slik gikk vekkelsen videre.
Etterspurt av politiet
De unge evangelistene var etterspurt. Mange ba dem komme og hjelpe; forkynne evangeliet og be for folk. Snart ble de også etterspurt av politiet. Arrestasjon og fengsel. En gang havnet de i celle sammen med mange prostituerte. En av dem rapporterte dem til fangevokterne fordi de hadde bedt og sunget lovsanger. Deborah ble utpekt som leder og fikk gjennomgå. Hun ble tatt med til forhørsrommet, hvor de truet henne. -Jeg bare svarte at hvis de ikke tok imot evangeliet, ville de havne i helvete. En av dem sa: ”Jeg skal lage helvete for deg her.” Dermed måtte jeg stå på kne i glasskår og grus i flere timer med hendene utstrakt. Han truet med å drepe meg hvis jeg lot armene falle. Jeg var nær ved å besvime. Jeg ba til Gud: ”Far, jeg er din datter, hjelp meg.” Da så jeg to engler komme ned, og de støttet armene mine, holdt meg oppe. Fangevokterne ble plutselig livredde og sendte meg blødende tilbake til cellen. Der ba hun for den prostituerte jenta som hadde angitt henne, en syttenåring som var blitt solgt som prostituert da hun var tretten år gammel fordi foreldrene hennes var døde. Nå hadde hun fått alvorlige kjønnssykdommer.
-Hun begynte å skjelve da jeg ba for henne. Smertene forsvant, og hun tok imot Kristus.
Fristende tilbud
Deborah ble stilt for retten. -Aktor ville gi meg tre års hardt straffearbeid, men det kunne de ikke fordi jeg var så ung. Så to måneders fengsel ble dommen, forteller Deborah.
Snart kom de også for å friste henne. Hun fikk tre valg, tre fristende muligheter både sosialt og økonomisk:
1. Hun kunne fortsette som predikant, men da innenfor den statskontrollerte Tre Selv-kirken.
2. Hun kunne få en godt betalt jobb.
3. Hun kunne få en prestisjetung stilling som offiser i hæren.
Deborah ble altså fristet med trygghet og et behagelig liv, slik vi kristne fristes også her i Vesten. Først trygghet fra forfølgelse, så trygghet fra fattigdom og endelig sosial trygghet eller det vi kan kalle sosial anerkjennelse. Det kunne vært en stor fristelse for mange, slik menneskenaturen nå en gang er, men for Deborah var ikke dette noe alternativ. Hennes svar var: -Gud har utvalgt meg, og jeg tjener bare ham. Slik tjener hun ham også i dag, i mange land, til hjelp for brødre og søstre i Kina og til oppbyggelse og inspirasjon for brødre og søstre i Vesten.