Betalte prisen, ser frukten
Jeg møter Yarman Thulung Rai mens han er elev på en bibelskole i Kathmandu. Han er 67 år gammel, men ser ung og frisk ut. Når jeg kommenterer det, svarer han bare: «Alle sier det, det er Guds nåde».
MISTET FIRE BARN
Yarman kommer fra Solukhumbu i Øst-Nepal, ved foten av Mount Everest. Det tar femten timer med bil fra Kathmandu og deretter tre timer til fots å komme dit. I landsbyen hans er det til sammen 56 husstander. Yarman var tidligere landsbysjef, og far hans var øversteprest i templet. De tilhører Rai-slekten, som har sin egen religion, Kirat. I praksis er de animister og tilber forfedrene. Yarman tok aktivt del i denne dyrkelsen, men han sier at det ikke så ut til å bringe dem noe godt. Han og kona mistet mange barn, og mye vondt hendte. To sønner og to døtre døde før de var blitt fire år gamle. Til slutt ble også den neste sønnen – nummer fem – så syk at det sto om livet, det var i 1988. Yarman prøvde desperat å få hjelp alle steder; han dro til templer, buddhistklostre og sykehus med den syke gutten, men ingenting hjalp.
GUTTEN BLE HELBREDET
Kona til Yarman hadde hørt rykter om at når kristne ba til sin Gud, kunne mennesker bli helbredet. Det var ingen kristne i landsbyen deres den gangen, men i nabolandsbyen var det en pastor, Krishna Bahadur, og én eneste troende til – Nau Bahadur. I sin fortvilelse gikk Yarmans kone til pastor Krishna og spurte om han kunne be for sønnen deres. Ja visst kunne han det. Pastoren ba om kvelden, og neste morgen spurte sønnen om mat – noe han ikke hadde gjort på lange tider. Det var et mirakel! De tok gutten med seg til pastoren flere ganger for å få mer forbønn, og de ble så overrasket over at de ikke måtte betale noe. Alt som skjedde, var at pastoren delte evangeliet med dem. På grunn av dette bestemte Yarman og kona seg for å følge Jesus. De ba pastoren om å velsigne barnet, og mens han gjorde det ga han samtidig gutten nytt navn: Paulus. Etter at han var blitt helbredet fikk foreldrene enda to sønner til og flere døtre. Yarman forteller at de er friske alle sammen. Han er overbevist om at de mange tidlige dødsfallene i familien skyldtes en forbannelse.
FRIMODIG KONE
Som sagt bestemte Yarman og kona at de ville tro på Jesus da gutten var blitt frisk. Men Yarman innrømmer at kona tok imot Jesus mye mer åpenhjertig enn ham. Han var landsbyleder og sønn til øverstepresten, så det satt langt inne for ham å bekjenne Kristus åpent. Da landsbyboerne etter hvert fikk høre om det som hadde skjedd, kom de og angrep Yarman fysisk og slo ham voldsomt. De truet med å boikotte både ham og familien. Noen dager senere kom det igjen en stor flokk og samlet seg rundt dem. De ville banke ham opp på nytt, men kona hans sa til dem: «Vi har allerede mistet to sønner, og ingen har kunnet hjelpe oss. Så ba pastoren for oss, og gutten vår ble helbredet. Hvorfor vil dere skade oss? Vi har bestemt oss for at enten vi lever eller dør, så vil vi tro på Herren.» Da hun sa dette begynte naboene litt etter litt å gå sin vei.
MER PROBLEMER
En måneds tid senere ble pastor Krishna – som hadde bedt for gutten – og denne andre kristne i landsbyen, Nau Bahadur, arrestert av politiet. Yarman forteller at han og kona følte seg så forlatt nå når der ikke vare noen til å hjelpe dem og be for dem. Ingen pastor, ikke noe fellesskap. Politiet ønsket å gi de arresterte seks års fengsel, men Nau slapp ut etter et år og pastor Krishna slapp ut med kausjon etter drøyt to år. Etter at Nau var kommet ut, kom landsbyboerne igjen – fulle og gale – og banket ham og Yarman helseløse i seks timer, fra klokka 10 til klokka 16. Rau fordi han var kristen, og Yarman fordi han som landsbyleder hadde ønsket denne kristne velkommen dit. Til slutt var de så trøtte av å slå dem, at de ga seg. Etterpå forfattet de et dokument som fastslo at de to var ekskommunisert av landsbyen. Yarman ble fratatt posisjonen som landsbysjef og alle andre rettigheter. To uker etter denne mishandlingen, bestemte Yarman seg for virkelig å bli en troende. Han gikk en hel dag for å treffe en annen pastor i distriktet, for å bli bedt for til frelse. Da ga han definitivt livet sitt til Kristus.
FRUKTEN AV LIDELSEN
Etter at pastor Krishna var blitt løslatt, startet han og Yarman menighet der i landsbyen. I dag er det seks menigheter der, under tilsyn av pastor Krishna. De har ikke hatt mer alvorlig forfølgelse etter at menigheten ble etablert. Noen av de som hadde vært med på å banke dem opp er kommet til tro, noen er døde. Noen er fortsatt ikke troende, men de har barn som er kommet til tro. Yarman er pastor nå, døtrene hans er gift og barnebarna kommer til menigheten. Alle de tre sønnene er også troende, men de er ikke gift. Det er nå rundt 400 troende i Solukhumbu, som tilsvarer omkring halvparten av landsbyens befolkning. Yarman og vennene betalte lidelsens pris. Nå ser de frukten.
MISTET FIRE BARN
Yarman kommer fra Solukhumbu i Øst-Nepal, ved foten av Mount Everest. Det tar femten timer med bil fra Kathmandu og deretter tre timer til fots å komme dit. I landsbyen hans er det til sammen 56 husstander. Yarman var tidligere landsbysjef, og far hans var øversteprest i templet. De tilhører Rai-slekten, som har sin egen religion, Kirat. I praksis er de animister og tilber forfedrene. Yarman tok aktivt del i denne dyrkelsen, men han sier at det ikke så ut til å bringe dem noe godt. Han og kona mistet mange barn, og mye vondt hendte. To sønner og to døtre døde før de var blitt fire år gamle. Til slutt ble også den neste sønnen – nummer fem – så syk at det sto om livet, det var i 1988. Yarman prøvde desperat å få hjelp alle steder; han dro til templer, buddhistklostre og sykehus med den syke gutten, men ingenting hjalp.
GUTTEN BLE HELBREDET
Kona til Yarman hadde hørt rykter om at når kristne ba til sin Gud, kunne mennesker bli helbredet. Det var ingen kristne i landsbyen deres den gangen, men i nabolandsbyen var det en pastor, Krishna Bahadur, og én eneste troende til – Nau Bahadur. I sin fortvilelse gikk Yarmans kone til pastor Krishna og spurte om han kunne be for sønnen deres. Ja visst kunne han det. Pastoren ba om kvelden, og neste morgen spurte sønnen om mat – noe han ikke hadde gjort på lange tider. Det var et mirakel! De tok gutten med seg til pastoren flere ganger for å få mer forbønn, og de ble så overrasket over at de ikke måtte betale noe. Alt som skjedde, var at pastoren delte evangeliet med dem. På grunn av dette bestemte Yarman og kona seg for å følge Jesus. De ba pastoren om å velsigne barnet, og mens han gjorde det ga han samtidig gutten nytt navn: Paulus. Etter at han var blitt helbredet fikk foreldrene enda to sønner til og flere døtre. Yarman forteller at de er friske alle sammen. Han er overbevist om at de mange tidlige dødsfallene i familien skyldtes en forbannelse.
FRIMODIG KONE
Som sagt bestemte Yarman og kona at de ville tro på Jesus da gutten var blitt frisk. Men Yarman innrømmer at kona tok imot Jesus mye mer åpenhjertig enn ham. Han var landsbyleder og sønn til øverstepresten, så det satt langt inne for ham å bekjenne Kristus åpent. Da landsbyboerne etter hvert fikk høre om det som hadde skjedd, kom de og angrep Yarman fysisk og slo ham voldsomt. De truet med å boikotte både ham og familien. Noen dager senere kom det igjen en stor flokk og samlet seg rundt dem. De ville banke ham opp på nytt, men kona hans sa til dem: «Vi har allerede mistet to sønner, og ingen har kunnet hjelpe oss. Så ba pastoren for oss, og gutten vår ble helbredet. Hvorfor vil dere skade oss? Vi har bestemt oss for at enten vi lever eller dør, så vil vi tro på Herren.» Da hun sa dette begynte naboene litt etter litt å gå sin vei.
MER PROBLEMER
En måneds tid senere ble pastor Krishna – som hadde bedt for gutten – og denne andre kristne i landsbyen, Nau Bahadur, arrestert av politiet. Yarman forteller at han og kona følte seg så forlatt nå når der ikke vare noen til å hjelpe dem og be for dem. Ingen pastor, ikke noe fellesskap. Politiet ønsket å gi de arresterte seks års fengsel, men Nau slapp ut etter et år og pastor Krishna slapp ut med kausjon etter drøyt to år. Etter at Nau var kommet ut, kom landsbyboerne igjen – fulle og gale – og banket ham og Yarman helseløse i seks timer, fra klokka 10 til klokka 16. Rau fordi han var kristen, og Yarman fordi han som landsbyleder hadde ønsket denne kristne velkommen dit. Til slutt var de så trøtte av å slå dem, at de ga seg. Etterpå forfattet de et dokument som fastslo at de to var ekskommunisert av landsbyen. Yarman ble fratatt posisjonen som landsbysjef og alle andre rettigheter. To uker etter denne mishandlingen, bestemte Yarman seg for virkelig å bli en troende. Han gikk en hel dag for å treffe en annen pastor i distriktet, for å bli bedt for til frelse. Da ga han definitivt livet sitt til Kristus.
FRUKTEN AV LIDELSEN
Etter at pastor Krishna var blitt løslatt, startet han og Yarman menighet der i landsbyen. I dag er det seks menigheter der, under tilsyn av pastor Krishna. De har ikke hatt mer alvorlig forfølgelse etter at menigheten ble etablert. Noen av de som hadde vært med på å banke dem opp er kommet til tro, noen er døde. Noen er fortsatt ikke troende, men de har barn som er kommet til tro. Yarman er pastor nå, døtrene hans er gift og barnebarna kommer til menigheten. Alle de tre sønnene er også troende, men de er ikke gift. Det er nå rundt 400 troende i Solukhumbu, som tilsvarer omkring halvparten av landsbyens befolkning. Yarman og vennene betalte lidelsens pris. Nå ser de frukten.
