Fra 1 til 10 000 på 7 år!
Han er kineser; vi kan kalle ham Cheng. For noen år siden flyttet han fra hjemstedet sitt på landsbygda i en av Kinas provinser, til multimillionbyen Shanghai. Cheng hadde møtt den store kjærligheten – Jesus – og da er ingenting mer naturlig enn at man ønsker å dele med andre det man selv har funnet. Hvor mange og hvor ulike Kinas husmenigheter er, så har de dette til felles: alle er opptatt av misjon. For Cheng sin del gikk altså veien til en gigantisk storby hvor han ikke kjente noen. Oppdrag: Å forkynne evangeliet om frelse i Jesus Kristus. Offisiell status: Ulovlig virksomhet.
Om vi stopper opp og tenker over et lite øyeblikk, kan vi kanskje kjenne litt av hva som er våre kinesiske trossøskens situasjon. De er også mennesker, ikke maskiner. De er disponible for frykt, mismot, følelse av fortapthet og hjelpeløshet akkurat som vi. Men de går. De velger å ikke bygge seg et festningsverk av unnskyldninger, der konklusjonen er at oppdraget er umulig.
Det fins én tvingende nødvendig forutsetning for å kunne gjøre det Cheng gjorde: Man MÅ tro på Gud. Man MÅ tro på hans løfter. Man MÅ velge å stole på at Jesus virkelig er en levende, nærværende Konge som holder det han lovte – at han ville være med oss alle dager inntil verdens ende.
Om vi stopper opp og tenker over et lite øyeblikk, kan vi kanskje kjenne litt av hva som er våre kinesiske trossøskens situasjon. De er også mennesker, ikke maskiner. De er disponible for frykt, mismot, følelse av fortapthet og hjelpeløshet akkurat som vi. Men de går. De velger å ikke bygge seg et festningsverk av unnskyldninger, der konklusjonen er at oppdraget er umulig.
Det fins én tvingende nødvendig forutsetning for å kunne gjøre det Cheng gjorde: Man MÅ tro på Gud. Man MÅ tro på hans løfter. Man MÅ velge å stole på at Jesus virkelig er en levende, nærværende Konge som holder det han lovte – at han ville være med oss alle dager inntil verdens ende.
Da Cheng kom til Shanghai, møtte han tilfeldigvis en kristen søster. Nei, selvsagt var det ikke tilfeldig, men menneskelig sett var det sånn. Det er slik Gud leder. Gud er aldri rådløs. Han mangler ikke utveier. Han eier jo alle ting. Nå var ikke Cheng alene; nå var de to som delte den samme visjonen om å vitne om Kristus i denne store byen.
For ikke lenge siden hadde jeg gleden av å møte Cheng. Kollega Erik Jensen og jeg underviste evangelister og pastorer i nettverket han er leder for. I lunchpausen hadde vi noen få minutter til å spørre ham litt om arbeidet han står i. Kineserne er ikke spesielt opptatt av tall, slik vi vestlige er, men da vi spurte ham hvor mange som nå sokner til denne gruppen han har ansvar for i Shanghai, svarte han – uten å foretrekke en mine: ca. 10 000 mennesker. Mitt neste spørsmål var, typisk norsk: Hvor lenge er det siden dere startet. Svaret lød: Sju år.
Det bor 20 millioner mennesker i Shanghai, så det er mange å ta av. Likevel kan vi ikke annet enn å fryde oss over slike historier. Fra én til ti tusen på sju år! Cheng er langt fra den eneste; tusener av unge evangelister er aktive i Kinas bygder og byer, og de setter virkelig pris på vår støtte. Denne dagen er drøyt hundre av dem samlet for å få bibelundervisning; grovt regnet kan vi si at halvparten er unge, den andre halvdelen voksne. De har nettopp leid seg nytt lokale for å møtes. Husleiesummen var egentlig helt umulig for dem å håndtere, men – som de sier her nede: vi velger å tro Gud. De satser offensivt, og arbeidet gir resultater. Cheng forteller blant annet at mange av de troende studentene på universitetene er svært aktive med å vitne for sine medstudenter. Noen ganger får de tilsnakk av lærerne og blir bedt om å slutte, men det fins også lærere som er blitt frelst og som selv ”ikke kan tie om det de har sett og hørt”.
Til slutt spør vi Cheng om han opplever at det generelt er enklere å arbeide med Guds Rike nå enn tidligere. For Shanghai sin del sier han at svaret er ja, men der er et men: Det er viktig å bruke forstand. Vi prøver å være forsiktige. Myndighetene ser på det vi driver med som ulovlig, ikke minst at vi underviser barn og unge. Dessuten ser de veldig alvorlig på det å ha kontakt med utlendinger, så vi må være svært varsomme når vi har gjester på besøk.
Vi forstår hva han mener, selv om vi må smile litt – vi to som nettopp nå er utenlandske gjester – for når vi hører lydnivået på lovsangen, bønnen og jubelropene fra forsamlingen, bærer det ikke akkurat preg av at man legger bånd på seg. Men de kjenner forholdene. De vet hva man kan gjøre og ikke. Ikke minst har de erfaring med å legge ting i Guds hender og stole på hans beskyttelse.
For ikke lenge siden hadde jeg gleden av å møte Cheng. Kollega Erik Jensen og jeg underviste evangelister og pastorer i nettverket han er leder for. I lunchpausen hadde vi noen få minutter til å spørre ham litt om arbeidet han står i. Kineserne er ikke spesielt opptatt av tall, slik vi vestlige er, men da vi spurte ham hvor mange som nå sokner til denne gruppen han har ansvar for i Shanghai, svarte han – uten å foretrekke en mine: ca. 10 000 mennesker. Mitt neste spørsmål var, typisk norsk: Hvor lenge er det siden dere startet. Svaret lød: Sju år.
Det bor 20 millioner mennesker i Shanghai, så det er mange å ta av. Likevel kan vi ikke annet enn å fryde oss over slike historier. Fra én til ti tusen på sju år! Cheng er langt fra den eneste; tusener av unge evangelister er aktive i Kinas bygder og byer, og de setter virkelig pris på vår støtte. Denne dagen er drøyt hundre av dem samlet for å få bibelundervisning; grovt regnet kan vi si at halvparten er unge, den andre halvdelen voksne. De har nettopp leid seg nytt lokale for å møtes. Husleiesummen var egentlig helt umulig for dem å håndtere, men – som de sier her nede: vi velger å tro Gud. De satser offensivt, og arbeidet gir resultater. Cheng forteller blant annet at mange av de troende studentene på universitetene er svært aktive med å vitne for sine medstudenter. Noen ganger får de tilsnakk av lærerne og blir bedt om å slutte, men det fins også lærere som er blitt frelst og som selv ”ikke kan tie om det de har sett og hørt”.
Til slutt spør vi Cheng om han opplever at det generelt er enklere å arbeide med Guds Rike nå enn tidligere. For Shanghai sin del sier han at svaret er ja, men der er et men: Det er viktig å bruke forstand. Vi prøver å være forsiktige. Myndighetene ser på det vi driver med som ulovlig, ikke minst at vi underviser barn og unge. Dessuten ser de veldig alvorlig på det å ha kontakt med utlendinger, så vi må være svært varsomme når vi har gjester på besøk.
Vi forstår hva han mener, selv om vi må smile litt – vi to som nettopp nå er utenlandske gjester – for når vi hører lydnivået på lovsangen, bønnen og jubelropene fra forsamlingen, bærer det ikke akkurat preg av at man legger bånd på seg. Men de kjenner forholdene. De vet hva man kan gjøre og ikke. Ikke minst har de erfaring med å legge ting i Guds hender og stole på hans beskyttelse.