Virkelig fest!

Av Øystein Åsen

Det er søndag formiddag, klokken er snart halv ti, og vi befinner oss i Christ Baptist Church i Kuching. Kirkerommet er fylt av mennesker i alle aldre, plaststoler bæres ut for å gi plass til flere på vei inn. Rolig musikk lyder fra el-pianoet på podiet, det er forventning i lufta. Jeg har vært her mange ganger før, jeg har hatt rike og gode opplevelser sammen med denne forsamlingen, men det som skjer denne formiddagen er noe nytt.

Ganske presis halv ti entrer møtelederen talerstolen. Han prater iban, så jeg skjønner lite og ingenting, men jeg merker at tonen er lun og hjemlig; han informerer og småprater med folket. Det varer ganske lenge, minst ti minutter, før lovsangsledere og musikere får regien. Jeg skal få være med på en av de mest spesielle lovsangsstundene jeg noen gang har opplevd. Det er en sånn rikholdighet i uttrykk, en sånn merkbar ekthet og en påtagelig frihet til å slippe seg løs. Foran lovsangslederne står det tre små gutter med hver sin shofar. De venter til det er deres tur, og så blåser de av hjertens lyst. Her er tradisjonelle ibantrommer i bruk, sammen med gitarer, piano, bass og slagverk. Her er masse flagg i alle farger, som deles ut i forsamlingen, og som folk villig tar imot og bruker.  Fremst i møtesalen står det fire jenter; to av dem tenåringer, to av dem voksne. De er kledd i vakre kjoler i sterke farger, og har tamburiner i hendene. De danser og slår rytmen og beriker lovprisningsuttrykket enda mer. Det synges, det ropes, det danses – lenge, lenge. Det er rett og slett en uhemmet jubel for Herrens ansikt – og jeg fryder meg! Hvor rikt det kan være, dette livet i Guds menighet, når vi bare frir oss fra alle menneskebudene! Når vi følger Jesu ord og velger å bli som barn – uforbeholdne, lette å lede, modige nok til å uttrykke det vi føler. Hvem har behov for å gå på syndige festligheter når man kan ha en sånn livsutfoldelse i Guds hus?

Nesten en time etter møtestart, inviterer pastor Greman meg opp på talerstolen for å preke Guds Ord. Jeg skal tale om Jesu møte med Sakkeus i Lukas 19, og særlig om vers 10, der det står: «Menneskesønnen er kommet for å søke det som er fortapt og frelse det.» Men før tekstlesning, ber jeg om at de tre sofarblåserne kan komme inn. De har gått til søndagsskole, men noen går for å hente dem. I mens sier jeg til en av de eldre brødrene: «Slik du har danset for Herrens ansikt her i dag, er virkelig et forbilde. Fortsett med det! Du er som kong David, han danset også av all kraft for Herren, og han lot ikke være selv om kona hans foraktet ham.» Broderen på fremste benk smiler og tar imot oppmuntringen, og folket klapper. Så sier jeg til Sheue Ling, kona til pastor Greman: «Det er så vakkert å se deg når du svinger flagget for Guds ansikt. Du gjør det med sånn en iver og glede, det er en fryd for øye og hjerte. Ikke slutt med det, du formidler sånn en begeistring med det du gjør!»

De tre guttene er kommet inn, og jeg ber dem stille seg på podiet. Jeg bøyer meg ned så jeg kommer i ansiktshøyde med dem, og sier: «Dere tre har gjort meg veldig rik i dag. Måten dere blåste shofarene på, var så bra! Og du – sier jeg til den ene av dem – du sendte meg et sånt vidunderlig smil da jeg så opp på deg. Tusen takk skal du ha. Fortsett å tjene Gud på denne måten, og han kommer til å bruke dere til noe stort.»

Til slutt ber jeg jentene som danset å komme frem. En av de voksne og ei av de små jentene kommer. Sistnevnte sto rett foran meg mens hun danset, men jeg kunne ikke få øyekontakt med henne da. Tretten år og flau, helt forståelig. Men nå er hun her, og jeg kan snakke direkte til henne. Hun smiler sitt vakre smil, og jeg tar henne i handa og sier: «Takk for den fantastiske dansingen du gjorde. Det var så fint å se på. Så godt for øyet. Fortsett med det. Og ikke vær redd for å se inn i øynene på folk, for du er datter av Kongen, så du kan møte blikket til hvem som helst.»

Prekenen min handler om dette: Å søke mennesker. Alle slags mennesker. Søke deres blikk. Søke å finne måter å kunne nå inn til dem på. Søke aktivt å finne en eller annen port til å dele noe av Guds kjærlighet. Gud ga meg dette mens jeg var i Vietnam, og det lever i meg. Når jeg er ferdig med å tale, sier Greman noen ord til forsamlingen, som normalt er. Etter ofringen drar lovsangerne i gang igjen, og vi får del i andre akt av festhøytiden i baptistkirken denne morgenen. Det utspiller seg en sånn glede og jubel som ikke noe menneske kan organisere – bare Guds Ånd. Vi synger «I love you with the love of the Lord» - jeg elsker deg med Guds kjærlighet. Folk begynner å gå rundt synge til hverandre, ta rundt hverandre, noen danser, folk ler og roper – det er ikke vanskelig å se at alle generasjoner storkoser seg over å være med på dette. Det pågår og pågår, og når pastor Greman omsider går til talerstolen for å avslutte gudstjenesten, er det en stor flokk ungdommer fremst i rommet som roper: «We want more, we want more!» (vi vil ha mer, vi vil ha mer!) Så må det bli enda mer, da – både en og to runder til med sang, dans, omfavnelser og jubelrop. Litt over klokka tolv avsluttes møtet. Jeg er helt gåen av så mye glede og kjærlighet, men for en god måte å være utslitt på!

Ville bare dele litt av hva jeg kan oppleve på en helt «vanlig» gudstjeneste her i Asia – og har et håp om at DU vil la det inspirere deg til å slippe deg løs fremfor Herrens ansikt!