UØNSKET BARN – HELBREDET AV KJÆRLIGHET

Av Øystein Åsen

Maria er 22 år gammel og kommer fra en av provinsene i det sentrale Kina. Hun studerer nå engelsk som del av forberedelsene til å skulle tjene Gud utenfor sitt eget lands grenser. Da jeg møtte henne i Shanghai tidligere i år, fikk jeg mulighet til å høre hennes livshistorie. Det hun kan fortelle om sin barndom er dessverre neppe unikt, men ikke mindre sterkt av den grunn.

- Da jeg ble født, var foreldrene mine veldig skuffet fordi de så sterkt ønsket å få en sønn.  Bare to dager gammel ga mamma meg bort til tanta mi, hvor jeg bodde i tre måneder. Etter de tre månedene prøvde både mor og tante å finne noen de kunne gi meg til, men ingen ville ha meg. Det endte derfor med at jeg ble plassert hos bestemor, og der ble jeg godt behandlet.

Etter at min mor ble gravid for andre gang, flyktet hun og faren min til et annet sted for å unngå at hun skulle bli tvunget til å ta abort. Slik fungerer et-barns politikken i landet vårt. Da min mor igjen fødte ei jente, ga de henne bort etter noen få måneder. Det samme skjedde da hun fødte sin tredje datter. Også hun ble gitt bort. Først da jeg var sju år gammel, lyktes det mine foreldre å få en sønn.
​
Som femåring måtte jeg begynne på skole, og foreldrene mine hadde da flyttet tilbake til hjemstedet vårt. De bodde ikke langt fra bestemors hus. Mens de bodde langt unna pleide mamma og pappa å komme hjem tre ganger i året, men jeg kan aldri huske at de ønsket å ha tid med meg. Da min mor ville at jeg skulle flytte til dem, ønsket jeg ikke det. Jeg ville mye heller bo hos bestemor, men mamma tillot ikke det. Hun slo meg mange ganger da jeg ga sa at jeg ville bo der.
Faren min var verken snill eller slem med meg, egentlig. Han gjorde ingenting, verken godt eller dårlig, men min mor behandlet meg på en sånn måte at jeg hatet henne voldsomt. Det jeg kan huske fra barndommen, er at mamma påla meg å gjøre masse arbeid – vaske klær, lage mat og annet husarbeid. Uansett hvor godt jeg gjorde ting, fikk jeg aldri en oppmuntring. Om alt jeg gjorde het det at «det skulle bare mangle.» Hvis jeg ikke gjorde ting bra nok, fikk jeg alltid kritikk og kjeft. Broren min, derimot, behandlet hun veldig bra og viste klart at hun virkelig elsket.

Dette er kinesiske Maria, som vi ikke viser med ansiktsbilde da hun er under trening til å bli misjonær.

Jeg spurte meg selv mange hvorfor min egen mor ikke elsket meg. Hvorfor fødte hun meg? Etter å ha vært borte i fem år, hvorfor kunne hun ikke være god med meg da jeg endelig skulle flytte hjem? Jeg kan huske første gang hun sa noe som kunne tolkes positivt til meg. Det er bare et par år siden, da jeg var tjue. Da bodde jeg borte og jobbet på fabrikk, og da jeg kom hjem en gang, så jeg at hele huset var skittent og rotete. Jeg ryddet og gjorde rent over alt, og da min mor kom hjem, sa hun noe sånt som at «se det, nå begynner du visst å bli voksen.» Det er den første positive tilbakemeldingen jeg vet at jeg har fått fra henne.

I hele oppveksten min lengtet jeg så forferdelig etter å finne noen som ville elske meg, men jeg fant ingen. Ikke før jeg, som nittenåring, møtte Jesus Kristus. Hans kjærlighet til meg har forandret livet mitt fullstendig. Jeg vet at jeg tenkte med meg selv: «Så mye som jeg hater mamma kommer det bare aldri til å skje at jeg tilgir henne.» Men etter hvert som jeg fikk ta imot Guds kjærlighet i Jesus, ble mitt indre helbredet. Jesus har virkelig forandret livet mitt totalt. Gradvis smeltet hatet bort, og i dag kan jeg si at jeg har tilgitt mamma helt og fullt. For et års tid siden møtte jeg noen kristne brødre som forkynte om indre helbredelse. Da fikk jeg åpnet meg helt opp og grått ut all den sorg og smerte som hadde lagret seg opp inni meg. Jesu kjærlighet er virkelig den sterkeste makt som fins.
​
Maria vil i løpet av de nærmeste månedene fullføre engelskopplæring og bibelskole med tanke på å dra ut og forkynne evangeliet. Mest av alt drømmer om å kunne jobbe med foreldreløse barn og gi dem Guds kjærlighet. Kanskje ikke så rart…