Tid for glede, tid for sorg

Av Idun Straum

Idun Straum er ny medarbeider i AsiaLink fra august 2013. Hun overtar etter Siv Elen Åsen, som nå begynner med studier i Oslo. Idun var med på årets sommerteam og fikk da sitt første møte med Asia. Vi har utfordret henne til å skrive en artikkel om sin opplevelse av reisen, med særlig fokus på leiren for barn som har mistet foreldrene sine.

Da vi kom til leirstedet nær havet i Sør-Vietnam, der barneleiren skulle være, ble vi møtt av 45 unger i alderen 6–18 år. De satt i rette rekker på gulvet, og plutselig gikk det opp for oss at det vi hadde sett frem til og bedt for i flere måneder, det var nå! Etter at vi i det norske teamet først hadde presentert oss og deretter hatt en undervisningsøkt, inviterte vi barna til å bli omfavnet og bedt for. Uansett hva slags behov de måtte ha. Selv om vi ikke kunne kommunisere stort med ord, fordi de fleste ikke skjønner engelsk, så stoppet ikke det kjærligheten. Mange hadde stort behov for å bli omfavnet. Flere av barna var noe reserverte og flaue i starten, men mange hjerter ble åpnet og mange tårer kom. For oss nordmenn smeltet hjertene ved å se og da for disse barna. Alt vi ønsket var bare å kunne gi mer.

En hendelse som virkelig har satt seg i meg, skjedde den andre dagen. Jeg så ei jente på 15 år som satt for seg selv og kikket på mens de andre lekte på stranden. Jeg gikk bort, satte meg ved siden av henne og var bare der en god stund, uten mulighet til å si noe. Men jeg smilte og ga henne en god klem. Etter en stund sa hun plutselig: «cảm ơn», som betyr tusen takk på vietnamesisk. Alt jeg hadde gjort var å sitte der hos  henne, men det betydde mye mer. Hun fikk være nær et menneske og trengte ikke å være alene med følelsene sine. Senere fortalte en av lederne at hun hadde mistet begge foreldrene sine. Da forsto jeg at jeg kunne gi så mye bare med å være, smile og se dem.

Idun Straum trøster ei av jentene som har mistet mor og far. Vi møter mye tårer på disse turene, men vi ser også at Gud helbreder sår og fyller tomrom.

Det norske teamet, som besto av åtte personer, var godt sammensveiset allerede før vi reiste, etter at vi hadde møttes i Norge flere ganger for å forberede oss. På turen startet vi hver morgen med bønn, lovsang og deling av Guds ord, slik at vi hadde noe å gi videre. Ikke av vår styrke, men av Guds omsorg, kjærlighet og glede. Alle hadde et brennende hjerte etter å gi mest mulig kjærlighet og godhet til barna. Vi var der for å tjene dem. Og jo mer vi ga, desto mer fikk vi igjen. Jeg kunne komme til hallen der de vietnamesiske leirdeltakerne var samlet og kjenne meg helt utslitt, men hver gang opplevde jeg at det å være sammen med barna ga meg stor styrke og glede.

Det var virkelig verdifullt å høre høylytt latter da vi badet og lekte sammen med barna, og å se dem da de faktisk fikk anledning til bare å være barn. Så var det også en tid for sorg. Det var stunder der vi bare holdt rundt dem som hadde mistet enten en av foreldrene eller begge, og vi kjente sårene og smerten deres. Vi så og hørte hvordan mangelen og savnet kom til uttrykk. Ingen kan si at mor eller far ikke er viktig. Mor er viktig. Far er viktig. Det er sårt ikke å ha dem. Og alle, absolutt alle – noen med det samme, andre etter en stund – brøt ut i tårer da de ble omfavnet. Vi i teamet ønsket å være mors armer, fars armer, og vise Guds kjærlighet til dem. Selv om vi ikke kunne fortelle dem noe, vet jeg at de merket det. De visste at nå kunne de få lov til bare å være; bli omfavnet og gråte. Vi er skapt til å bli elsket og vi er skapt til å elske.

Siste kvelden hadde vi en samling med teamet og de vietnamesiske lederne. Øystein oppmuntret dem til å se sin egen viktige rolle som forbilder for barna. Han oppfordret dem til å bøye seg ned på barnas høyde, se dem inn i øynene, og snakke til dem. Deretter ba vi alle for hverandre. På norsk, på engelsk, på vietnamesisk. Bønn er ikke avhengig av språk. Det er like kraftfullt om vi forstår det som sies eller ikke, og i løpet av bare et par timer opplevde vi en sann enhet mellom oss som bare Gud skaper.
​
Hvilken betydning har så det vi gjorde? Hva er fire dager mot resten av årets dager? Etter leiren reiste barna tilbake til sine hjem og til vårt. Men jeg vet at noen opplevelser setter seg i oss. Det er som små frø som blir sådd, frø som vi bærer med oss resten av livet. Vi fra Norge er merket etter disse dagene. Vi husker ansiktene, smerten og gleden. Det har påvirket hvordan jeg ser på det jeg har fått i livet, og det har gitt en hunger etter å kunne gi mer. Derfor ber jeg Gud om at disse barna også skal være merket. At de kan bære med seg at de er elsket av Gud, og at de vil huske og gi videre den kjærligheten og omfavnelsen vi fikk lov å gi dem. At de vil vite at de er verdifulle og betydningsfulle.

Høy stemning og mye gøy når det norske teamet bader og leker med barn som har mistet far eller mor – noen av dem begge.