The Glory of Zion

Av Svein Tore

Et lite team fra Norge reiste for en stund siden til Asia for blant annet å besøke menigheten The Glory of Zion Fellowship i byen Ozamiz på Filippinene. Det tar ikke langt tid før vi overøses av sterke inntrykk og masse kjærlighet. Menigheten ble startet av pastor Jojo Alvarez for ca. 7 år siden. Han var da involvert i å lede skoleprosjektet som AsiaLink har i denne byen, sammen med kona Helen. Kontakten med fattige familier førte til at de ønsket en sammenheng der disse kunne komme og trives

Boforholdene for skolebarna AsiaLinks sponsorer støtter i Ozamiz, sør på Filippinene.

Tidlig en søndagsmorgen ankommer flyet vårt fra Manila. Vi blir hentet på flyplassen av pastor Jojo, og bragt rett til gudstjenesten som, allerede er godt i gang. Kirkelokalet ligger i en liten sidegate, ikke langt fra byens sentrum, og ser ganske forfallen ut på utsiden. Med en gang vi kommer innenfor, oser det imidlertid av gudsnærvær og kjærlighet. Etter en kort presentasjon av oss, ønsker pastor Jojo at en av oss skal preke. De 60-70 fremmøtte følger godt med. Etter talen er gudstjenesten over, og vi rekker en kort frokost før neste gudstjeneste begynner. På denne er det flere mennesker. Hoveddelen av disse er ungdom. En av sønnene til Jojo, Isaac, leder an i lovsangen. Det er fullt trøkk, og sangen åpner vei for et nærvær av Den Hellig Ånd. Unge jenter med tamburiner danser til Guds ære fremst i kirkesalen. Alle på «podiet» er ungdommer, og en tanke slår ned i meg mens jeg står her og nyter felleskapet med Gud og mennesker: «Mon tro om ikke disse ungdommene også kommer til å stå foran og lede lovsang i himmelen …..» Vi må preke på denne gudstjenesten også, og så er det forbønn. Mange blir betjent av Gud.
​
Etter lunsj denne søndagen fortsetter vi med møte for ungdommene. De kommer sammen hver søndag ettermiddag for å få undervisning og bli utrustet til tjeneste. 30 stykker har kommet, de fleste av dem har allerede fått med seg to gudstjenester denne dagen. Likevel er de tørste etter å motta mer fra Gud, og han fyller dem med Den Hellige Ånd.

Fattige kvinner fletter slike kurver. De tjener ett øre pr. kurv, altstå ti kroner for tusen kurver - noe som tar dem en full arbeidsdag.

Kurvfletting, fattige menneskers levevei i Ozamiz' slum.

Neste dag er mandag, og vi får være med Helen og Jojo ut i slummen for å se hvordan en del av barna som støttes av faddere i Norge har det. Vi besøker et område i byen hvor husene er bygd på stolper utover i vannet. De ligger tett i tett, oppå et pæle-system, med små gangveier mellom husradene. De fleste av husene er ikke mer en ca. 20 m2. En mor vi møter her lager små kurver av strå til å koke ris i. Dersom hun jobber hardt, kan hun klare å produsere 1000 slike kurver i løpet av en dag. Lønnen hun mottar er 70 peso - 10 norske korner. Jeg går videre med flau smak i munnen når jeg tenker på hvor lettvint jeg bruker en tier i Norge. Vi går rundt i området, smiler til mennesker, snakker med dem, ber for syke, og opplever at flere vil ta imot Jesus som frelser. Noen forteller at smertene de hadde, forsvant under forbønnen. Helen og Jojo er med og ser, og kommer til å følge opp når vi reiser.

Om kvelden er det møte og felleskap for alle menighetens ledere. Igjen merkes Gudsnærværet på en helt spesiell måte. Mange gråter, ler, faller, og mottar ny styrke til liv og tjeneste.

Tirsdags morgen har vi samling for en del av mødrene som har barn i skoleprogrammet. Disse samles ukentlig til undervisning og samtale. De tilhører de aller fattigste i byen, så det er fint med veiledning og fellesskap. Denne tirsdagen ønsker to av dem å ta imot Jesus som frelser. Også denne morgenen blir mange helbredet, blant annet en eldre kvinne som har vært døv på det ene øret fra hun var liten. Etter at møtet er slutt, kommer flere av mødrene tilbake med ektefeller eller naboer som de ønsker vi skal be for. Flere tar imot Jesus og blir helbredet. Møtet som skulle vare en drøy time har tatt hele formiddagen. Om kvelden samler barna seg rundt oss for lek og moro. Det er liv, latter og sang til sent på kveld.

Onsdag reiser vi til en av nabobyene, hvor ett av menighetens medlemmer; Johnny, arbeider med innsatte i det lokale fengselet. Han besøker fengselet hver uke, og har god kontakt med fangene. Et filippinsk fengsel er ganske annerledes enn et norsk. Her er det overfylte celler, med 25 fanger i hver. Du sover i køyesenger som står tett i tett, og det er liten gulvplass inne i cellene. Vi står i gangen mellom cellene og synger og deler Guds ord. Fangene står linet opp bak gitterdørene. De klapper og synger med. Johnny forteller at omkring 150 av de 172 innsatte nå har tatt imot Jesus som frelser.

Tidlig torsdag morgen skal vi reise tilbake. Vi har kun vært her i fire dager, og sitter igjen med stor takknemmelighet til Gud. Mange mennesker er blitt frelst og helbredet, og vi har fått oppleve en menighet som fungerer tilnærmet det vi kan lese om i Apostlenes Gjerninger. Alle medlemmene er med og bidrar flere ganger i uka. Menighetens visjon er å være med å endre livet til de minste og fattigste ved å strekke en hånd ut til barna. Ved å gi disse en mulighet til skolegang, ser vi at hele familier nås, og i neste omgang sprer dette seg til naboer og slektninger. Nøden er der fortsatt, og i Ozamiz by er behovene store og mange. «Vi kan bare hjelpe ett og ett barn, men vi ser at frukten av dette langt overskrider det man kan forvente» sier Jojo, «fordi Gud er med og velsigner».
 
Neste dag er mandag, og vi får være med Helen og Jojo ut i slummen for å se hvordan en del av barna som støttes av faddere i Norge har det. Vi besøker et område i byen hvor husene er bygd på stolper utover i vannet. De ligger tett i tett, oppå et pæle-system, med små gangveier mellom husradene. De fleste av husene er ikke mer en ca. 20 m2. En mor vi møter her lager små kurver av strå til å koke ris i. Dersom hun jobber hardt, kan hun klare å produsere 1000 slike kurver i løpet av en dag. Lønnen hun mottar er 70 peso - 10 norske korner. Jeg går videre med flau smak i munnen når jeg tenker på hvor lettvint jeg bruker en tier i Norge. Vi går rundt i området, smiler til mennesker, snakker med dem, ber for syke, og opplever at flere vil ta imot Jesus som frelser. Noen forteller at smertene de hadde, forsvant under forbønnen. Helen og Jojo er med og ser, og kommer til å følge opp når vi reiser.

Om kvelden er det møte og felleskap for alle menighetens ledere. Igjen merkes Gudsnærværet på en helt spesiell måte. Mange gråter, ler, faller, og mottar ny styrke til liv og tjeneste.

Tirsdags morgen har vi samling for en del av mødrene som har barn i skoleprogrammet. Disse samles ukentlig til undervisning og samtale. De tilhører de aller fattigste i byen, så det er fint med veiledning og fellesskap. Denne tirsdagen ønsker to av dem å ta imot Jesus som frelser. Også denne morgenen blir mange helbredet, blant annet en eldre kvinne som har vært døv på det ene øret fra hun var liten. Etter at møtet er slutt, kommer flere av mødrene tilbake med ektefeller eller naboer som de ønsker vi skal be for. Flere tar imot Jesus og blir helbredet. Møtet som skulle vare en drøy time har tatt hele formiddagen. Om kvelden samler barna seg rundt oss for lek og moro. Det er liv, latter og sang til sent på kveld.

Onsdag reiser vi til en av nabobyene, hvor ett av menighetens medlemmer; Johnny, arbeider med innsatte i det lokale fengselet. Han besøker fengselet hver uke, og har god kontakt med fangene. Et filippinsk fengsel er ganske annerledes enn et norsk. Her er det overfylte celler, med 25 fanger i hver. Du sover i køyesenger som står tett i tett, og det er liten gulvplass inne i cellene. Vi står i gangen mellom cellene og synger og deler Guds ord. Fangene står linet opp bak gitterdørene. De klapper og synger med. Johnny forteller at omkring 150 av de 172 innsatte nå har tatt imot Jesus som frelser.
​
Tidlig torsdag morgen skal vi reise tilbake. Vi har kun vært her i fire dager, og sitter igjen med stor takknemmelighet til Gud. Mange mennesker er blitt frelst og helbredet, og vi har fått oppleve en menighet som fungerer tilnærmet det vi kan lese om i Apostlenes Gjerninger. Alle medlemmene er med og bidrar flere ganger i uka. Menighetens visjon er å være med å endre livet til de minste og fattigste ved å strekke en hånd ut til barna. Ved å gi disse en mulighet til skolegang, ser vi at hele familier nås, og i neste omgang sprer dette seg til naboer og slektninger. Nøden er der fortsatt, og i Ozamiz by er behovene store og mange. «Vi kan bare hjelpe ett og ett barn, men vi ser at frukten av dette langt overskrider det man kan forvente» sier Jojo, «fordi Gud er med og velsigner».
 

Isaac Alvarez leder i lovsang, og tamburindanserne skaper liv i forsamlingen.