Teft for menneskefiske

Av Øystein Åsen

«Følg meg, og jeg vil gjøre dere til menneskefiskere» sa Jesus til Simeon og Andreas. De satt på land ved Genesaretsjøen og bøtte garnene, da livet plutselig fikk en ny retning. Og teksten hos Markus forteller med enkle, men kraftfulle ord om beslutningen som ble tatt: «Straks forlot de garnene og fulgte ham» (Mark. 1,17–18).

Gjelder dette kallet alle kristne? Jeg tror det. De siste månedene opplever jeg at Gud har lagt på meg å forkynne dette kallet med ny kraft. Nøden for de milliarder av mennesker som lever uten Kristus har tatt tak med økt intensitet. Samtidig har Herren undervist meg om hva slags agn vi har fått for å kunne være effektive fiskere. I sommer har denne forkynnelsen lydt på de stedene AsiaLinks team har besøkt. Jeg deler litt fra ungdomsleiren utenfor Saigon, og håpet mitt er at du leser også vil bli bevisstgjort på ditt kall til å leve som fisker – hvor du enn er.
Omkring 150 deltakere møtte opp på årets sommerleir, som arrangeres av pastor Hung og Living Water Gospel Church – en av AsiaLinks hovedpartnere i Vietnam. De fleste av dem kom fra stammeområder langt unna. De fleste er blitt kristne i løpet av det siste året. De færreste av dem hadde vært på en slik leir før. Noen av dem hadde aldri sett en hvit mann på nært hold. Med andre ord var det en svært spesiell gruppe mennesker vi på det norske teamet skulle være sammen med denne uka.

For vi kan gi til andre, må vi selv ha mottatt noe. Guds kjærlighet er agnet vi bruker for å fiske mennesker. Om vi ikke selv har tatt til oss av den, blir det vanskelig å dele ut. Derfor startet vi også denne leiren med å undervise om Gud som far. At han er alle fedres – og mødres – rollemodell, og at han er uttrykksfull i sin kjærlighet. Han er ikke en far som bare føler i sitt indre at han elsker sine barn; nei – han viser det og han sier det. I flere år har jeg sett hvor sterkt denne sannheten treffer mennesker og går på dypet – nettopp fordi det er en sånn fundamental side ved livet. Også i år skjedde det samme. Da vi inviterte de 150 unge til å komme for å bli omfavnet, bedt for og velsignet etter undervisningen, var det kø overalt. Seks av de åtte på det norske teamet var med på dette for første gang, og de fleste av dem er selv ungdommer, men det var ikke til hinder for at de kunne betjene jevnaldrende brødre og søstre. Nøkkelen er at Gud gjennom Kristus har gitt all sin kjærlighet til alle mennesker. Når vi, som lemmer på Kristi kropp, betjener andre, er det ikke vår kjærlighet som virker, men hans. Dette ser vi med egne øyne, gang etter gang, at Gud helbreder og forvandler menneskers liv gjennom noe så enkelt som at vi omfavner dem med Guds kjærlighet.

Når koppen er full, har vi noe å gi til andre. Guds kjærlighet er, som sagt, agnet vi har fått for å lede mennesker til Kristus. Og Guds kjærlighet har et utseende. Den er ikke bare et ord eller en idé. Guds kjærlighet ser ut som et vennlig smil i ansiktet. Den ser ut som øye-til-øye-kontakt med den hensikt å gjøre godt mot andre; gi anerkjennelse, respekt og godhet. Guds kjærlighet ser ut som vennlige, milde og byggende ord, sagt med en kjærlig tone. Den ser ut som hjelpsomme handlinger. Den vises gjennom et vennlig håndtrykk, et klapp på skulderen, et kjærlig strøk over håret, en klem eller en omfavnelse. Det største underskudd av alle her i verden, er underskuddet på Guds uttrykte kjærlighet. Derfor er det «marked» for den overalt hvor det fins mennesker.
​
Vi lærte våre vietnamesiske venner å si to setninger. Den første er sånn: «Hvert menneske er en fisk!» Den neste fortsetter: «Og jeg er en fisker!» Det er en god start, at vi får dette på plass. Og det er helt sant. Men så kommer utfordringen: Hva om fiskeren er redd for fisken han vil fange? Ingen fisker kan sette seg langs vannkanten og vente på at en fisk tilfeldigvis finner på å hoppe opp av vannet, legge seg fint på fanget og si: «Her er jeg, nå kan du fiske meg.» Sånt skjer ikke. Fiskeren må aktivt oppsøke fisken. Han må finne frem stang, sen og krok; deretter må han ha på agn og så må han gå etter fisken. Vårt agn for å fiske mennesker, er nettopp Guds uttrykte kjærlighet.

150 ungdommer på leir, de fleste av dem fra fjerntliggende stammeområder. Mange nyfrelst det siste året.

Smilet, vennligheten, de gode og milde ordene. Respekten og interessen for andre. Viljen til å bryte ut av egne sirkler for å oppsøke dem som er langt borte – slik Jesus gjorde da han kom fra himmelen til vår fattige verden.

Skal vi lære noe, må vi få begynt. Vi må trene, og vi må holde ved med å trene. På ungdomsleiren organiserte vi deltakerne i grupper på tjue. Hver av gruppene delte vi igjen i to, og plasserte dem i en sirkel med ansiktet vendt utover. De andre ti plasserte vi i en ny sirkel rundt den innerste – og da med ansiktet vendt innover. På den måten sto alle ansikt til ansikt med en person. Gruppene var mikset helt tilfeldig, for at ikke den vanlige gruppementaliteten skulle få råde – dette at vi automatisk søker sammen med dem vi kjenner og føler oss komfortable i nærheten av.

Så fikk de noen enkle oppgaver. Enkle på én måte, men likevel utfordrende. Hold hverandres hender. Møt hverandres blikk. Si til hverandre: «Jeg kan se Gud i øynene dine.» Legg hånden på hverandre og be for hverandre. Hvis begge er enige og synes det er greit, kan dere også omfavne hverandre.

Da de var ferdige med disse konkrete oppgavene, ba vi alle i den ytre sirkelen om å flytte seg ett hakk til venstre. Dermed sto alle igjen overfor et nytt menneske. Så gjorde vi de samme tingene igjen. Poenget var – og er – å øve opp ferdigheten til å kunne møte fremmede ansikter. Våge å se mennesker, våge å nærme seg dem, våge å ta initiativ. Være ekte, aktive fiskere!
​
Jesus sa: «Jeg vil gjøre dere til menneskefiskere.» Måten han gjorde det på, var ved å illustrere slik at disiplene kunne lære. Jesus brøt med kulturens grenser. Han prioriterte barna fremfor de voksne. Han likebehandlet kvinner med menn. Han var venn med samaritanere, tollere og syndere. Han fikk reaksjoner og kritikk, men sto fast og slo fast: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som er fortapt og frelse det. Det er ikke de friske som trenger lege, men de som er syke.»

Under treningen på å være menneskefisker ble ungdommene utfordret til å møte folk de ikke kjente, og til å komme nær mennesker i andre aldersgrupper enn sin egen.

I løpet av de fire dagene leiren varte, så vi virkelig forandring hos de unge vietnameserne. Vi så at de tok til seg undervisningen og begynte å praktisere. På den siste dagen ble det gitt rom for at ​noen av deltakerne kunne avlegge vitnesbyrd om hva de hadde lært, og disse vitnesbyrdene bekreftet det vi selv kunne se. En voksen leder som var kommet til leiren for å følge noen av ungdommene fra sitt område, fortalte at han nå skulle dra tilbake og begynne å praktisere Guds kjærlighet i sitt hjemmemiljø.

"For" – som han sa – "der er det ingen som ser til barna sine at de elsker dem eller som viser kjærlighet på denne måten."
Den siste dagen oppsummerte pastor Hung det som var blitt undervist og praktisert på leiren, før vi feiret nattverd sammen. Han stilte noen spørsmål, og han svarte selv:
«Hvem er fattigst av alle i verden? Er det den som ikke har mat? Den som ikke har et sted å bo? Den som ikke har klær? Nei, den fattigste er den som ikke har kjærlighet.»

Og han fortsatte:
«Vi må ha denne kjærligheten, og vi må praktisere den. Vi må bryte med vår vietnamesiske kultur og i stedet etablere en Guds kultur i landet vårt.»
Nettopp det er det Guds rike handler om. At Hans sannhet, Hans rett og Hans kjærlighet får makt overalt. Dette får vi være med på, og vi vet at sprengkraften i Guds kjærlighet er sterkere enn noe annet frø. Derfor gir vi aldri opp, men fortsetter med denne misjonen helt til Kongen kommer og gjør alle ting nye!

Bibelen lærer oss at Gud er uttrykksfull i sin kjærlighet. Selv om det er en kulturell barriere for asiater å omfavne hverandre, er det tydelig at de opplever det fint.