Sterkt møte med Guds helter i Nepal

Av Øystein Åsen

Det er torsdag ettermiddag. Jeg sitter i et hjørne av rommet hvor jeg har tilbrakt mesteparten av dagene denne uka. AsiaLinks team er på konferanse med nepalske brødre og søstre som har dette til felles at de alle har gått EZRA-skolen her i Kathmandu. Totalt var omkring tre hundre tidligere EZRA-studenter invitert til konferansen. Rundt halvparten av dem møtte opp. For den andre halvparten som ikke kom, dreier det seg ikke om mangel på interesse. Det handler om en kombinasjon av avstander og veistandard som man nesten ikke kan fatte før man selv begynner å bevege seg rundt i indre Nepal. Det handler om jordras, politiske streiker, forpliktelser på hjemmebane og mange andre praktiske forhold som gjør det umulig for dem å komme.

Teamet fra Norge består denne gangen av Siv Elen Åsen, John Tore Daland og undertegnede fra staben vår, og i tillegg har vi med oss en bibellærer som heter Tim Virek. Vi er her for å møte evangelistene som underholdes av AsiaLink, sammen med mange andre pastorer, evangelister og ledere. Vi er her for å se dem, dele liv og undervise i Guds Ord. Når jeg sitter her for å skrive ned ferske inntrykk fra disse dagene, kjenner jeg enda en gang hvor vanskelig det er å formidle med ord alt det sterke vi har vært med på. Men det er så dyrebart at jeg må prøve å dele.

Noe av det som gjør aller mest inntrykk på meg, er å se de fire medlemmene av familien til vår medarbeider Daniel . Han og kona Sunamee har en sønn som nå er 17 år - Avisjek, og ei datter på 13 som heter Stuti. I en kultur hvor avstand mellom foreldre og barn er så dominerende, er det bare fantastisk å se relasjonen mellom disse fire. Mann og kone tjener side ved side, med en verdighet og gjensidig respekt som bare er vakkert for øyet og rørende for hjertet. Sønn og datter får ansvar og tar ansvar; pappa Daniel gir flere ganger mikrofonen til sønnen sin med ordene «han kan oversette bedre til engelsk enn jeg». Dattera får ansvar for å ta teamet vårt med ut så vi finner et sted å spise middag når dagen er ferdig, og trettenåringen gjør det med en naturlighet som man bare legger merke til. Når jeg ser denne familien, tenker jeg med meg selv at her får jeg se med egne øyne hvordan Gud har tenkt at en familie skal fungere sammen. Vennlighet, villighet, ansvar, samspill. Jeg tar meg i å tenke at jeg nesten ikke kan se meg mett på dem. Når jeg kommenterer det til Daniel, svarer han – typisk nok «Praise the Lord» – lovet være Herren!

HENGIVENHETEN
De fleste av dem som er her, har aldri møtt hverandre før. Til det bor de altfor langt unna allfarvei. En del av dem har aldri tidligere vært i Kathmandu. Mange har aldri sett et fly; noen har ikke en gang sett en bil før, forteller Daniel. Men her er de ett med hverandre, som søsken i troen på Kristus. Det gjør et ubeskrivelig
inntrykk å se hvordan disse menneskene hengir seg til Gud. Jeg har mang en gang opplevd hvordan lovsangsledere hjemme må bruke – og bruker – alle slags «grep» for å få forsamlingen med. Omfattende forberedelser, lydsjekk og masse instrumenter, appeller til folk om å reise seg og synge ut… Dét trengs ikke her! Folk er i gang umiddelbart. Lovsangen går høyt i toneleie og høyt i volum; nepalerne elsker å synge, og de er generelt gode sangere. Gode til å danse er de også, så her er det mye liv og bevegelse under lovsangen. Fargerike flagg vaier med navnet Jesus på. Løftede hender, tårer som renner, klapping og høye rop – her får livet utløp. Og det er ekte, ikke arrangert. Vi kan merke denne helt spesielle gleden de opplever over å kunne møtes på denne måten. Være mange sammen. De fleste av dem tjener Herren alene i sine daler og landsbyer, og det er
smått med mulighet til fellesskap med andre pastorer eller evangelister. Men her får de kjenne samholdets styrke.

Forsamlingen i Nepal.

VITNESBYRDENE
Vi som har det privilegium å undervise, slipper å oppleve at noen kjeder seg. Disse menneskene er sultne. De lytter, de noterer, smil og «amen» bekrefter at de følger med. Når vi drar etter at undervisningsdagen er over, har de kvelden til å dele liv og vitnesbyrd på sitt eget språk. Mange har sterke historier om hvordan de kom til tro gjennom helbredelse fra sykdom. De ber ikke bare for folk; her er det like naturlig å budsende pastoren når bøffelen eller grisen er sjuk. For dem er tapet av et slikt dyr jevnbyrdig med at husene våre går opp i røyk – og de har ikke forsikring. Mange av dem bevitner hvordan Herren griper inn, gang på gang. En annen ting som går igjen i vitnesbyrdene, er hvordan de er blitt utstøtt av familiene sine eller landsbyene sine fordi de har forlatt fedrenes tro og latt seg døpe til Kristus. Mange her betaler en høy pris for et slikt valg. Én jeg snakker med, forteller at faren hans har holdt hinduistisk begravelsesrituale over sønnen sin fordi han ble en kristen. Faren anser sønnen sin som død og ikke eksisterende.

LEGEDOMMEN
Kvinners posisjon i Nepal er som så mange andre steder i verden: de er lavere stilt enn menn. Kommer alltid i andre rekke. I tillegg blir konene her ofte brukt som hest – for å si det rett ut. De fleste av dem som går langs veiene og bærer 50, 60 og 70 kilo på ryggen, er små, vevre kvinner. Ofte er mennene alkoholiserte, eller de jobber i utlandet – så det ikke fins noe alternativ til å slite. Her på konferansen forkynner vi om den  Gud som ikke gjør forskjell på folk. At det ikke er jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne i Kristus. Vi forkynner om Guds måte å utøve farskap på, slik det kommer til uttrykk mange steder i det nye testamentet. Vitnes byrdene om forholdet mellom Jesus og hans Far i himmelen angir standarden for hvordan Gud skapte fedre til å være overfor sine barn. «Formane, oppmuntre, gi dem rettledning slik Gud vil» er noen av uttrykkene vi finner i Bibelen. Når vi inviterer dem til å bli velsignet ved at vi ber for dem, møter blikket deres, smiler til dem og omfavner dem, blir det kø umiddelbart. Jeg tror ikke noen unnlater å komme. Hele teamet vårt deltar i betjeningen, og vi bruker tid. Noen av kvinnene kommer for å la seg omfavne av en farsperson for første gang så lenge de kan huske. Vi proklamerer at de er elsket av Far i himmelen, at de er akkurat slik han vil de skal være. De er ønsket, de har ikke feil kjønn, de er dyrebare – Guds døtre og hans prinsesser. Noen av dem hulkegråter fra dypet, når forkastelsen får slippe ut i lyset. Vi vet at vi ikke kan helbrede, men vi vet at Kristus kan. Det er tilknytningen til forkynnelsen av Guds farshjerte som gir oss frimodighet og tro på at liv blir legt på dypet i løpet av disse dagene.

RESPONSEN
En middelaldrende bror setter seg ned ved bordet vårt i lunsjpausen. Han kan lite engelsk, men ansiktet hans viser hvor glad han er. Tolken vår forteller at denne mannen bruker et ord som de sjelden pleier å bruke på nepalsk: Han kaller opplevelsen av å være her for «himmelsk». En annen bror kommer til oss med et oppsyn som bare lyser av glede. Han snakker godt engelsk, og han sier til oss: «Jeg kan bare huske én gang at jeg har sagt til barna mine at jeg er glad i dem, men nå skal jeg hjem og klemme dem og fortelle dem at jeg elsker dem!» Det vi opplever her, er materialiseringen av bønnen «La ditt rike komme, la din vilje skje på jorden som i himmelen.» Vi tror frukten av denne konferansen vil bli rik. Vi tror dette er noe av det mest virkningsfulle vi kan gjøre for å tjene heltene våre der ute; de som dag etter dag går på sine bein for å bringe Guds rike til mennesker i mørke og nød. Takk til alle våre trofaste forbedere og givere – det er dere som gjør dette mulig.

Siv Elen underviser i Nepal.