RAPPORT fra OZAMIZ

Av Øystein Åsen

Filippinene er en øynasjon uten felles landegrense med noen annen stat. Landet har rundt 100 millioner innbyggere, som er ganske gjennomsnittlig i denne delen av verden. Mer enn ti prosent av filippinerne er til enhver tid utenlands, i hovedsak som fremmedarbeidere. De fins overalt; i Europa, Midtøsten, USA, Afrika, Australia eller i andre land i Asia. Filippinene består av omkring 7000 øyer med stort og smått, men landet er delt i tre hovedregioner. Lengst nord er Luzon, hvor hovedstaden Manila ligger. Her snakker de tagalog; et språk mange lenger sør i landet har vanskelig for å forstå. Den midtre regionen av Filippinene kalles Visayas, og her ligger landets nest største by, Cebu. Forholdet mellom Manila og Cebu er kanskje noe a la Oslo og Bergen; begge byene markerer sin egenart og selvstendighet og ligger i et visst konkurranseforhold med hverandre. Landets sørligste region heter Mindanao. Både her og i Visayas er «cebuano» det språket som dominerer. I motsetning til mange andre land, som aktivt motarbeider bruk av fremmede språk, har filippinske myndigheter gjort engelsk til offisielt språk. Ja, ikke bare det, engelsk er sågar hovedspråket det undervises på i den offentlige skolen. All skilting langs veiene her er også på engelsk, noe som er med å gjøre Filippinene til en turistvennlig nasjon.

Mindanao er den delen av Filippinene som i sterkest grad preges av konflikter. Jo lenger sør man kommer på øygruppen, desto større andel av befolkningen er muslimer. I tillegg til konflikten mellom dem og myndighetene i dette overveiende katolske landet, kommer problemene med kommunistiske opprørsgrupper. Korrupsjon og mafiavirksomhet er en landeplage her, men den sittende presidenten later til å ha tatt mål av seg til å komme dette til livs. Det er ikke noen liten oppgave; her i Ozamiz – hovedstaden i provinsen Misamis – er man eksempelvis velkjent med hva det kan koste om man legger seg ut med mafiaen. Bare for et par dager siden møtte jeg en mor i førtiårene som har mistet begge de to sønnene sine. Skutt og drept av bandittene.

Slik møtes man til pastortreff i Ozamiz, på tvers av menighetsgrenser. AsiaLinks medarbeider, Jojo Alvarez, til høyre i bildet.

Livet her er altså ingen lek. Det gjelder ikke bare risikoen for å bli tatt av dage om man skulle bli sett på som en fiende av mennesker med makt og posisjon. Ozamiz er også en by med mange fattige. Det skal sies at utviklingen går i riktig retning; gatebarna sitter ikke ute til klokka to om natta for å finne mat i restavfallet fra hurtigmatkjeden Jolibee – slik de gjorde for noen år siden. Men mange er virkelig fattige. Derfor blir all hjelp mottatt med stor takknemlighet. Jeg møtte på min forrige reise en gruppe pastorer fra ulike menigheter som var samlet til felles bønn og forbrødring. Da de hørte at jeg var tilknyttet AsiaLink, uttrykte de spontant sin begeistring for skoleprogrammet her. En av dem fortalte at det var fire sponsorbarn fra AsiaLink i hans menighet, og at de var til sånn velsignelse.
En av dagene dro vi på overraskelsesbesøk til en familie som har et tvillingpar i skoleprogrammet. Begge jentene var på skole da vi kom, men pappa ruslet for å hente dem, så de skulle få hilse på gjesten fra Norge. Foreldrene kunne ikke mye engelsk, men det var ikke vanskelig å se hvor takknemlige de var for støtten til barnas skolegang.  Denne familien lever av fiske og har sitt lille hus like ved sjøkanten utenfor Ozamiz.
​
La ditt rike komme! La din vilje skje på jorden, som i himmelen! Våre skolesponsorer i Norge tar del i denne store visjonen som Jesus Kristus delte med sine disipler – og med oss. ​

To glade tvillinger i Ozamiz som nyter godt av AsiaLinks skoleprogram.