|
Av Øystein Åsen - Fokus på Vietnam  I mange land i Asia går evangeliet frem med stormskritt. Vi kan spekulere på hvorfor, og sikkert finne mange årsaker. Åpenbare mirakler er vanlig. Søster Tham, som nylig besøkte oss, fortalte for eksempel om en ung menighetsleder som døde i april. Familien og menighetsmedlemmene fikk ham til et sykehus, men legens kommentar var bare: ”Han er jo død!” Mens de var der i sykestua, åpnet den døde plutselig øynene, rettet seg opp og spurte: ”Hvor er jeg?” Han hadde aldri vært i et rom med så mye lys før, fordi han holdt til i fjellområdene der det ikke er strøm. Vennene hans fortalte at de hadde brakt ham dit fordi han døde. Da demret det for den unge pastoren: ”Ja, det stemmer” sa han. ”Jeg døde og jeg kom til himmelen. Men der ble jeg møtt av to engler som sa til meg: ”Du kan ikke komme hit nå. Menigheten din er svak, du må tilbake og hjelpe dem”. Så puttet en av englene noe i munnen hans – kanskje et blad fra livets tre – og dermed våknet han der i sykestua. Han er nå i full sving igjen.
Slike hendelser gjør naturligvis inntrykk. Andre synlige effekter av at evangeliet går fram, er at økonomien bedres - rett og slett fordi folk begynner å gjøre slik kristne gjør: Jobbe og ikke stjele, ta ansvar og ikke sløse vekk pengene på alkohol og tull. Mennesker lærer i stedet å bry seg om hverandre. Kynisme byttes ut med barmhjertighet. Det bygges barnehjem, folk får hjelp til skolegang, mennesker ser hvor godt det er å hjelpe enker og farløse, slik Bibelen beskriver. Det er sikkert også andre årsaker til kirkeveksten i Kambodsja, Kina, Vietnam og mange flere steder. Ikke minst er det noe som heter ”Guds time”, en størrelse vi aldri får full innsikt i. Likevel er det slående å betrakte kontrasten mellom den begeistring Guds Ord og de kristne møter blant asiatene, og den forakt som blir Bibelens verdier og troens folk her i landet til del. Kristentroens verdier er åpenbare for alle; de kan leses svart på hvitt i vårt grunnlagsdokument – Bibelen. Noen av de viktigste er, stikkordsmessig og i tilfeldig rekkefølge: Kjærlighet, fred, glede, frihet, vennlighet, godhet, sannhet, barmhjertighet, håp, trøst, mildhet, tilgivelse, forsoning. Dette er uslåelige verdier som bygger livet. En kan være fristet til å spørre nå når stortings- og verdivalget nærmer seg: Hvorfor er noen mot noe sånt? ”Sterkest har møtet vært med asiatiske kristne” uttalte tidligere leder i AsiaLink, Torbjørn Killerud, i sitt avskjedsintervju. Den kanskje viktigste faktoren som gjør at evangeliet mottas med slik begeistring, er at det totalforvandler menneskene. Ordet blir kjød. Nye holdninger. Ny adferd. Ny språkføring. Ny utstråling. Hvorfor og hvordan? Fordi de nærer seg med Guds Ord, hengir seg til det, underordner seg det, prioriterer det. De gjør et godt valg. Daglig. Noe om også er vår mulighet. I dag...
0 Comments
Av Øystein Åsen - Fokus på Vietnam  Da Ånden begynte å manifestere seg blant medlemmer av CMA i 1988, ble det vanskelig for lederskapet. Det endte med at de som ikke ville frasi seg Åndens manifestasjoner – blant annet tungetale – ble ekskludert fra kirken. De utstøtte etablerte så husmenigheter, og livet i husmenighetene er kjennetegnet av sterk misjonsiver, utholdenhet under prøvelser og stor vektlegging av dette å lytte til hva Den Hellig Ånd taler til menigheten og hver enkelt. Både Hung og Tham forteller at de selv var skeptiske til dåpen i Den Hellige Ånd, men at Ånden selv til slutt overmannet dem. Ikke minst gjorde det dypt inntrykk på dem å se den kjærligheten, gleden og kraften som kom over disse brødrene og søstrene som var blitt berørt av den karismatiske bølgen.
I dag er forholdet mellom CMA og husmenighetene vesentlig mindre anspent, særlig blant de yngre pastorene, og det fins flere kristenledere som opererer i begge leire. Som vi også kjenner til i Norge, er det store personlige og lokale forskjeller på åpenheten for Åndens dimensjon. Tilbake til vekkelsen i Vietnam de siste årene. Det som satte fart i veksten, var Åndens initiativ overfor de hellige. Tent av denne ilden, startet mennesker et omfattende evangeliseringsarbeid, blant annet mot unådde stammer i Nord- og sentralvietnams fjellområder. Tham forteller følgende: En av våre evangelister – broder Thom – kom til en fjerntliggende landsby, ca. 120 km fra Saigon og nær Kambodsjas grense. Stammen kalles ”Stieng”, og i denne landsbyen med ca. 150 innbyggere var det bare fire kristne. Thom forkynte evangeliet for innbyggerne, og spurte så om de ville ta imot. Svaret han fikk, var at de ikke kunne ta i mot evangeliet før en bestemt person hadde gjort det. Thom spurte så hvem denne personen var, og de førte ham da til ei hytte i utkanten av landsbyen. Han stakk hodet inn i denne hytten, og fikk se ei dame i 60-årene som satt og svingte i ei hengekøye. Straks denne kvinnen fikk se evangelisten, satte hun i et høyt skrik og kom imot ham som en vill tiger. Hun kastet seg mot misjonæren og ville klore og slåss mot ham. Thom ba Gud om beskyttelse under Jesu blod, og på grunn av dette greide ikke kvinnen å komme nær ham. Det hele pågikk i nærmere en time, det var som om Thom var omgitt av et beskyttende gardin, forteller søster Tham. Så plutselig hørte Thom at Ånden talte til ham: ”Se opp!” Han kikket da opp, og så kvinnen stå der og alle landsbyboerne sto halvvegs på spranget; fulle av frykt, men samtidig nysgjerrige på hva som kom til å skje. Drevet av Ånden sa Thom da til alle som var der: ”Nå kan ingen lenger være her inne som ikke vil be til Gud. Alle som er redde, og alle som ikke vil be til Gud, må bare gå ut!” Kraften i evangelistens ord gjorde at en del av de skuelystne forsvant, mens andre ble værende. Til sin overraskelse fikk han så se at kvinnen begynte å bøye seg fremover med hendene samlet, som i bønn. Thom talte da disse tre ordene til henne: ”I Jesu navn!” – og hun sank umiddelbart sammen på gulvet. Evangelisten kastet ut demonene av henne, og da hun kom til seg selv igjen, var hun helt normal. Ikke aggressiv, heller ikke full av voldsomme krefter slik hun tidligere hadde vært. Som en vennlig eldre dame satte hun seg opp, og tok straks imot evangeliet. Dette var første gang folk i området så en heksedoktor bøye seg for en evangelist, derfor bekjente de alle som én at himmelens Gud er Gud! Slike kraftkonfrontasjoner er helt normale. Denne trollkvinnen eller heksa, hadde fullstendig dominans ikke bare på dette stedet, men også i flere omliggende landsbyer. Etter at hun hadde tatt i mot evangeliet, ville alle i landsbyen ha Thom til å be for seg. Evangelisten fikk da visdom til å annonsere en konkurranse. Han sa: ”De som først får kastet ut av huset sitt alle gjenstander som har med fedredyrkelse og onde ånder å gjøre, skal jeg først komme og be for!” Hele landsbyen kom i full røre; folk løp av sted og bar ut alle avgudsgjenstandene og plasserte dem på utsiden av husene. Da Thom kom rundt for å be for dem, lå de allerede på kne – unge som gamle – og bare ventet på å bli bedt for og velsignet. I tolv timer, fra lunchtid og til midnatt, holdt Thom på med forbønn og brenning av avgudsutstyr. Men historien stopper ikke der. For den nyomvendte trollkvinnen sa: ”Jeg har også mange tilhengere i andre landsbyer her omkring – nå må vi gå til dem!” I den sene nattetimen, etter at bønnearbeidet i landsbyen omsider var ferdig, dro hele flokken av sted gjennom rismarkene, ledet av den tidligere heksen. Hun gikk foran med en fakkel, bak henne gikk evangelisten og så fulgte alle de andre etter. Unge og gamle, barn og voksne, alle måtte være med på dette. De var verken sultne eller trøtte, til tross for det som hadde pågått i så mange timer. Kraften var over dem, og slik gikk de fra sted til sted, hvor denne kvinnen hadde innflytelse, og forkynte evangeliet. Den nyomvendte kvinnen vekket opp sine tilhengere midt på natten og fortalte dem om Himmelguden, og at de måtte tro på ham. Nesten 10 000 er kommet til tro i dette området. Disse sprer nå evangeliet til Kambodsja. Av Øystein Åsen - Fokus på Vietnam  ”Jeg er en av de verste Gud har kalt fra ateisme og kommunisme. Jeg hadde ingen respekt for menneskerettigheter. Jeg besøkte fengsler hvor gode kristne ble sendt på grunn av sin tro. Jeg kunne snakke i timevis om menneskerettigheter i Vietnam. Jeg var 30 år i kommunistpartiet; formann i en fagforening i en statsbedrift. Soldat i hæren var jeg også; i Quanzi sloss jeg mot amerikanerne. Jeg er ikke stolt av dette i det hele tatt, men det er sant. Ved Guds nåde kan jeg si at jeg aldri drepte noen.
Kommunisme er det samme som ateisme. Det er som en murvegg. Jeg trodde ikke på vitnesbyrdene fra de kristne, ikke i det hele tatt. Jeg var oppflasket på ateismen: Et menneske var et produkt av evolusjon, med utgangspunkt i apekattene. Kriger var nødvendige for å bringe oss videre. Men Guds nåde knuste denne murveggen. Kjærligheten er totalt annerledes…” forteller den tidligere kommunisten Huan. Han fortsetter: ”Det at jeg ble kristen er virkelig et mirakel for meg. Det var ingen kristne i min familie, men jeg fikk høre om Jesus av en fange i en fangeleir i Hong Kong. Jeg ble frelst i 1998 og døpt i Den Hellige Ånd i 1999, et år etter. Jeg gikk også gjennom en trening i min lokalmenighet. Jeg skjønte at jeg trengte å lære mer for å kunne leve helt for ham. Den første jeg vitnet for var kona. Og hun tok imot Kristus. Det samme gjorde dattera mi. Men den eldste sønnen er ennå ikke kristen. Han har gaver innen musikk; er lærer og en kjent musiker i provinsen der han bor. Min bønn er at han skal tjene Gud med sine gaver. Etter at jeg ble frelst har jeg delt mitt vitnesbyrd, og ni mennesker utenom familen min er kommet til tro. En av dem er høyt plassert i kommunistpartiet. Han lever som Nikodemus; tror i hjertet, men har ikke stått frem og er ikke døpt ennå.” Og Huan fortsetter: ”Det var helt utenkelig for folk at jeg kunne ta imot evangeliet. Jeg var så ivrig i alle slags sosiale aktiviteter for partiet. Foreninger for veteraner, pensjonister osv. Noen ville jeg skulle bli leder for en av arbeidstakerunionene. Men nå har jeg bare en union, og det er Guds familie. Jeg elsker å tilbe. Leser Bibelen hver dag. Min byrde er å se mennesker frelst. Aller mest brenner jeg for at den eldste sønnen min skal bli frelst. Jeg bruker tiden til å preke for mine eks-kolleger i kommunistpartiet. Blant annet nestlederen i sjøforsvaret. Ofte forbanner og jager disse kommunistene de kristne som prøver å vitne for dem, men takk til Gud: det har jeg ennå ikke opplevd. Min lidenskap er å dele evangeliet. Så lenge jeg lever vil jeg gjøre dette! Min lidenskap er å gjøre dette blant kommunistene, midt i vanskelighetene. Ånden har sagt til meg at jeg må elske alle mennesker. Det er vanskelig, men jeg må prøve. En dag brant naboen min gummi. Jeg snakket til ham, men han ville ikke høre på meg når jeg sa at dette var ulovlig, og at det forpestet luften for hele nabolaget. Han kom for å slå meg, og han truet meg. Jeg ble såret innvendig og sa: Herre, vis meg at du er med meg, at jeg er i din hær. Tre dager senere falt denne naboen fra en konstruksjon og knakk flere ribben. Jeg ba for ham hjemme, og han ble helbredet. Guds nåde er nok for meg.” ”Fra begynnelsen av”, forteller Tuan, ”gjemte jeg Bibelen når jeg gikk til kirken. Men en gang talte Jesus til meg i en drøm. Han sa: ’Ingen ting i hele verden er verd din sjel’. Nå bærer jeg Bibelen under armen har gitaren over skuldra på motorsykkelen min stadig vekk. Etter at jeg ble frelst kan jeg snakke om Jesus hele dagen, hele uka. Livet mitt er så totalt annerledes enn før. Jeg vet at Gud har en konkret plan for meg. Jeg vil tjene ham full tid – hvorfor kan jeg ikke det? Jeg tror Gud har mer å lære meg, for jeg har vært en VELDIG stolt person. Det er ikke lett å forandre vaner, men Gud kan. Vi er som leiren i pottemakerens hand”, sier Huan Og han fortsetter: ”Ofte gråter jeg om nettene når jeg blir liggende å tenke på hvordan Gud kunne elske meg sånn. Gud bare elsker sånn som han gjør, jeg kan ikke forklare. Jeg vil bare dele dette, men jeg føler meg som et lite barn som bare må få og få og få. Jeg vil ha ei fiskestang for å fiske selv, ikke bare motta et måltid fisk. Ofte er jeg så utålmodig – men Jesus sier: ’Jeg kan! Bare 3 av 33 år fikk jeg tjene!’. Jeg elsker Gud SÅ mye! Jeg er så glad for at de jeg ble døpt i Den Hellige Ånd, at jeg fikk kjenne Guds kjærlighet på dypet.” Huan, som er fotograf av yrke, forteller at en mann en gang sa til ham: ’Du er blitt hjernevasket av yngre mennesker.’ Og den tidligere kommunisten fortsetter: ”Denne mannens sønn døde av AIDS to år etter at jeg ble frelst. Jeg var ikke hjemme, men jeg gikk for å dele min medfølelse etter begravelsen. Da ville de vise meg stedet hvor de ofret røkelse for den døde, slik buddhistene pleier, men jeg sa jeg ikke ville se noe offersted – bare Gud skal tilbes. Så vitnet jeg for ham; og det endte med at han omfavnet meg og spurte om jeg ikke hadde noen dokumenter om Jesus.” (typisk for kommunister: alt som er viktig må det finnes dokumenter på. red.anm.) Jeg spør Huan om forholdet til kommunistpartiet i dag, og han svarer: ”Hvis noen i kommunistpartiet ikke deltar på aktivitetene som tilrettelegges i en periode på tre måneder, kan de utvises av partiet. Men jeg rev i stykker både medlemskortet og eksamenspapirene fra filosofi- og marxismestudiet og brant dem med en gang.” Han sier at om han må lide for Jesu skyld så vil det være ham en stor ære. Livet hans er virkelig blitt forandret! Av Øystein Åsen - Fokus på Vietnam Mannen jeg nå skal fortelle om, er en av de mest spesielle jeg har møtt. Dieu Thom, som han heter, vet ikke hva ordet ”sensasjon” betyr. Han bare forteller det han har opplevd.  Jeg satt ansikt til ansikt med ham og hørte hans historie, i november 2005. Jeg stilte alle slags oppklaringsspørsmål, fordi jeg vet at vi vestlige har vondt for å tro dette jeg nå vil fortelle. For å være helt sikker på at alt ble riktig, møtte jeg Thom igjen etter at jeg hadde vært noen dager i Hanoi, og vi satt sammen og gikk gjennom mine notater en gang til. Med andre ord er denne historien kvalitetssikret – bare begrensningen i vitenskapspåvirket fornuft kan hindre oss i å tro og fryde oss over det Gud har gjort i denne mannens liv. Thom vokste opp i en svært fattig familie, i Vietnams høyland. Foreldrene hadde ikke råd til å sende ham på skole, så han kunne verken lese eller skrive. Da noen kristne utsendinger kom til hjemstedet hans og forkynte evangeliet, tok Thom imot Kristus. "Mens han var der, helt alene, hørte han en røst som sa: ”Du skal kjenne mitt ord”..." Den nyfrelste mannen fikk et brennende behov etter å kunne lære mer av Guds Ord, men dette var svært vanskelig for ham som analfabet. Pastoren oppmuntret ham imidlertid til å be om at han måtte lære å lese og skrive. ”Bare tro, så vil Gud gi deg” sa pastoren. Thom begynte å be. Han tok Bibelen i hendene sine og ropte til Gud. En kveld bestemte han seg for å dra avsides og bruke tid i faste og bønn. Han gikk innover i skogen og ble borte i tre døgn. Hele tiden ba og ropte han til Gud om å kunne lære å lese Bibelen. Mens han var der, helt alene, hørte han en røst som sa: ”Du skal kjenne mitt ord”. Thom bekrefter igjen og igjen på mitt spørsmål, at han hørte denne stemmen helt hørbar. Stemmen sa også navnet hans: ”Thom, jeg skal vise deg veien”. Da han kom hjem sent den tredje kvelden, hadde de andre lagt seg. Tom tente et stearinlys og åpnet Bibelen. Med en gang kunne han lese det som sto der. Full av glede ble han sittende der ved bordet og lese i flere timer, så konsentrert var han at han knapt merket at luggen kom bort i stearinlyset og begynte å brenne. Da han prøvde å skrive, oppdaget han til sin begeistring at Gud også hadde gitt ham denne evnen.  "...og Thom skrev med nydelig vietnamesisk håndskrift på tavla!  Full av iver fortalte han pastor David at han hadde fått lese- og skrivekunsten i gave. Men den samme pastoren som tidligere hadde oppmuntret ham til å tro på Gud, hadde nå selv problemer med å tro. Særlig var det vanskelig for ham å feste lit til at Thom også kunne skrive – bokstavelig talt over natta. ”Du må gå med meg inn i kirken, så skal jeg stå ved døren å diktere, og du får gå til tavla og skrive det jeg sier”, beordret pastoren. Pastor David dikterte, og Thom skrev med nydelig vietnamesisk håndskrift på tavla. Jeg møtte selv pastor David i Saigon, og han bekreftet både sin vantro og det mirakelet som hadde skjedd. Ikke bare det: Pastoren fortalte at de kjenner til over hundre nyfrelste som har opplevd dette ”alfabetiserings”-miraklet i det aktuelle stammeområdet. Av Øystein Åsen - Fokus på Vietnam  Jeg heter Phuc og ble født i Hanoi i 1951. Jeg kjempet i krigen mellom Vietnam og Amerika i tre og et halvt år. Da jeg var tjue år gammel, giftet jeg meg. Jeg er et offer for USAs bruk av Agent Orange (eddiksyrebasert giftmiddel) som de anvendte i 1972. Da krigen tok slutt i 1975 vendte jeg tilbake til Hanoi for å bo og arbeide der.
Jeg har fire barn som alle er i god fysisk form. Før jeg ble kjent med Kristus, dro jeg sjelden til templene. Jeg hadde bare et ønske om å gjøre gode ting og leve et godt liv. Naboen min, Viet, er en kristen. Hun fortalte meg om Jesus, men jeg forsto ikke så mye av det, helt til jeg en dag banket på døren hennes og spurte henne hvordan jeg kunne få vite mer om Jesus og bli med i en kirke. Hun tok meg med til Agape-kirken, og like etter gudstjenesten åpnet jeg hjertet mitt for å ta imot Jesus Kristus som min frelser. Jeg går i kirken hver søndag og kjenner meg så glad, elsket og ivaretatt av mine brødre og søstre der. Det får meg til å føle meg hjemme. Enda større er det at Gud har gitt meg fred i hjertet. Kona mi, barna mine og til og med naboene prøver å få meg til å slutte å følge Kristus når jeg forteller dem om min tro på ham. Kona mi sier mye stygt til meg, men jeg holder troen sterk og går regelmessig i kirken. Jeg har lært å be til Gud og å tro på ham for helbredelse. Jeg ønsker bare å tjene Gud så mye jeg kan! Av Øystein Åsen - Fokus på Filippinene Til daglig kaller vi ham bare «Rudy», men hans formelle tittel og navn er Datu Rodolfo Mande. Rudy fyller 50 senere dette året. Han har en livshistorie utenom det vanlige, og Jesus er en svært viktig del av den historien. Men vi tar det fra begynnelsen – som også er nokså ulik det vi er vant til.  TALLRIK FAMILIE Rudy tilhører en stamme som heter Matigsalug. De holder til i fjellene utenfor millionbyen Davao, på det sørlige Filippinene. Historisk er dette nomader som flytter rundt, og på grunn av det gikk Rudy første klasse tre ganger, forteller han mens han ler godt. Stammen har eget språk, egen religion og kultur og har tradisjonelt levd helt adskilt fra livet i byen. Rudys far var «chief» eller stammeleder i sitt område, med ansvar for et tusentalls mennesker. Han hadde tre koner og atten barn. Flerkoneri er normalt i stammen, særlig for folk med posisjon. Det ses på som et uttrykk for ære og makt at en mann har mange barn, og da kan det også være praktisk med flere koner. Det fins totalt elleve slike stammer i områdene rundt Davao, og sammen med muslimene er disse stammene unntatt fra det generelle forbudet mot polygami på Filippinene. ALDER INGEN HINDRINGRudy var barn nummer sju i flokken, sønn av kone nummer to. Han forteller at kone nummer én alltid er den viktigste, men at slike høytstående menn gjerne skaffer seg en ny kone når de synes at den første begynner å bli gammel. Det er normalt arrangerte ekteskap der det ikke er noe alternativ for den utvalgte kvinnen å svare nei. I løpet av samtalen med Rudy får vi vite at hans far var 54 år gammel da han giftet seg med kone nummer tre – og hun var sytten.
FATTIGDOM Selv om far til Rudy var både leder og relativt velstående, forteller han at de opplevde mye fattigdom i oppveksten, inkludert mangel på mat. Feilernæring var utbredt. De overlevde først og fremst på ris, men i perioder av året hadde de ikke noe annet enn ‘maruti’, en slags melblanding. Men, som Rudy sier: «Pris skje Gud, vi levde opp, alle atten». Han fikk mest kjærlighet fra sin biologiske mor, forståelig nok, men barna måtte la se oppdra av alle mødrene i huset. Far var fjern; han var stammeleder og brukte tiden på å ha møter med folk i lokalsamfunnet. Det manglet ikke på konflikter og stridigheter som måtte håndteres, både internt i stammegruppen og i forhold til andre stammer. Interessekonflikt rundt landområder var en gjenganger. ET VERS TREFFER HJERTET Matigsalug -stammen hadde sin egen religion – Paloban. De ofret dyr til noen gudinner, noen avguder. I 1987 kom den første kristne misjonæren til landsbyen der Rudy bodde – han var da femten år gammel. Den hellige ånd brukte et vers fra Bibelen så det gikk rett i hjertet på tenåringen: «Alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh. 1:12). Faren likte ikke at sønnen begynte å følge en annen religion. «Jeg har også min gud, og du trenger ikke introdusere noen ny gud for meg» sa han. Det ble såpass vanskelig at Rudy endte opp med å flytte ut og bo sammen med denne misjonæren som da hadde bosatt seg i området. Der hadde de bibelstudium hver fredag. Rudy sluttet selv på skole, sytten år gammel – etter et år på high-school eller videregående. Da dro han selv ut som evangelist til et område langt unna hjemstedet sitt. Han møtte på mange utfordringer. Det fantes ingen annen måte å ta seg frem på enn å gå til fots, opp høye fjell og ned dype daler. Det var både vanskelig og farlig å gå rundt i disse områdene, krevende å finne mat og dessuten møtte han mye motstand når han begynte å fortelle folk om Jesus. Men etter en tid var det noen få som tok imot, fra starten av to-tre familier. Når Den hellige ånd begynte å berøre disse menneskenes hjerter, ble det stor forandring. I ti år bodde Rudy i en landsby som heter Bukidnon og arbeidet som evangelist og pastor der. Han brukte et år på å lære dem å lese og skrive. Dette åpnet hjertene for Kristus hos mange av dem og ble det viktigste redskapet til at Guds ord kunne spre seg.  FAMILIEMIRAKEL Fem år etter at Rudy møtte Jesus, tok hans far imot den kristne troen. Etter dette har alle de atten barna forlatt sin tidligere religion og blitt Jesus-etterfølgere – også de tre konene. Rudys far døde i en alder av 64 år, og både kone én og kone to er også døde nå. Den store familien er aktive i kirka i Marilog, landsbyen hvor familien hører til. Jeg hadde gleden av å besøke denne landsbyen i april og fikk med egne øyne se og oppleve feststemningen da de troende fra alle generasjoner møttes for å tilbe Herren Jesus Kristus. Gud har betrodd Rudy mye ansvar og mange muligheter. Han er blitt valgt som leder for samtlige elleve stammer i Davao-området, deriblant seks muslimske grupper. Han er innvalgt som disse gruppenes representant i Davaos byråd og har på den måten unike muligheter til å påvirke. Rudy brenner for flere saker. Han er levende opptatt av å hjelpe ungdommene fra stammeområdene til å få skolegang. Han kombinerer dette engasjementet med en målrettet strategi for å gi ungdommene troen på Jesus. I tillegg er han en drivkraft bak arbeidet med å forkynne evangeliet til nye områder innover fjellene, og med å samle kristne fra ulike kirkesamfunn til å stå sammen for Jesus.
Av Øystein Åsen - Fokus på Vietnam
Av Erik Jensen - Fokus på India
|
Arkiv
March 2025
Kategorier
All
|
RSS Feed