Når vi drifter fra land

Leder - Av Eivind Frøen

For noen år siden talte jeg på en konferanse for lutherske pastorer i Bihar i India. Tolken min var en ung velutdannet kvinne som hadde vært aktiv i lederskapet i menigheten sin i flere år. Noen år senere ble hun valgt til å representere sitt kirkesamfunn som delegat på en luthersk verdenskongress i
Sør-Amerika.
 
På vei tilbake til India stanset hun noen dager i Norge for blant annet å besøke min kone og meg. Hun fortalte oss hvordan hun hadde gledet seg til å ha felleskap med delegater fra vestlige kirkesamfunn da hun dro på denne kongressen. Det var jo disse som hadde sendt ut misjonærer, brakt evangeliet til India og grunnlagt kirkesamfunnet hun var en del av. Nå var kvinnen rystet, forvirret, og fortvilet. Det hun opplevde i Sør-Amerika hadde brakt henne inn i en slags troskrise.
 
Hun fortalte hvordan hun hadde blitt sjokkert over livsstilen til mange av delegatene. Kvinnen hun bodde på rom sammen med var ikke gift, men hadde en samboer. Vår indiske venn sa at hadde hun levd slik i India, hadde hun selvfølgelig ikke fått være delegat men i stedet blitt utsatt for kirketukt. Hun var videre forundret over hvordan mange av delegatene var mer opptatt av politiske spørsmål enn av åndelige ting og sjelers frelse.
 
Vi måtte bruke mye tid på å forklare henne hvordan sekularismen i Vesten har infiltrert og infisert kirker og menigheter. Bildet er klart. Dersom du sitter i en båt som driver på åpent hav, vil du ikke se at du driver etter at du har mistet land av syne. Vi ser på andre og tenker: «Hvor langt de har drevet», men glemmer er at der vi er i dag, var de i går, og der de er i dag, vil vi være i morgen.
 
Bibelen er landet vi ikke må miste av syne. Gjør vi det, ser vi ikke lenger selv at vi er i drift. Når jeg ser hvordan Skriften omtolkes og derved egentlig forkastes i Norge og den vestlige verden, er det lett og bli mismodig. Oppmuntrende er det derfor å se hvordan mange kristne i Sør og i Øst holder fast på Bibelen som absolutt autoritet for liv og lære. Tiden er kommet hvor vi trenger misjonærer og impulser fra de kirkene våre forfedre var med på å plante – i det vi pleide å kalle "den tredje verden."