Mot en av disse mine minste

Av Siv Elen Pedersen

Jeg har vært så privilegert å få dra til Vietnam på sommerteam for tredje år på rad nå. Denne gang som teamleder. Teamet bestod av 12 nordmenn fra Sørlandet – noen som har vært med før, og andre som for første gang i sitt liv satt føttene på asiatisk jord.

Etter en inntrykksfull uke i hovedstaden, satte vi kursen mot Bau Mai Resort hvor vi skulle møte rundt 50 barn. Dette er barn som har mistet en eller begge foreldre, og som derfor får støtte til å gå på skole gjennom AsiaLink.

Lek og konkurranse mellom gruppene - til glede for mange. Her har guttene lett etter godteri i melbollen.

De 4 dagene vi var der inneholdt mye. Vi hadde samling hver dag med bibel, sang og bønn. Alle, også vi norske, ble delt inn i forskjellige grupper. Barna er lært opp i å være raske til å stille opp, så vi stod og satt i rekke etter høyden – den laveste først og den høyeste bak. Vi hadde flere leker hvor gruppene konkurrerte mot hverandre. Latter, smil og gledeshyl fylte dagene.

Den ene dagen hadde vi fra Norge fått i oppgave å sy sammen et program for formiddagen. Vi valgte å be hver for oss før vi planla. Det endte opp med at vi snakket om David og Goliat. Vi dramatiserte hvordan brødrene til David kom frem, en etter en for å vise seg, i håp om å bli utvalgt til konge. De var sterke, smarte, morsomme, pene og store – men profeten valgte David, en liten gjetergutt. Vi sa at uansett om vi er sterke, smarte, flinke til mye, eller ikke, kan og vil Gud bruke oss.

Mot slutten delte en fra teamet vitnesbyrdet sitt. Han fortalte om hvordan han ble frelst fra et liv med mye vondt og vanskelig, og opplevelsen av å ikke ha en god relasjon til sin far. Han snakket også om hvordan han nå lærer mer om Gud som er vår pappa. Etter dette sa vi at de av ungene som ville, kunne komme til oss og bli bedt for og få en klem. Og de kom. Alle sammen. På det meste sto vi med 4 unger hver, og hadde vanskelig for å holde rundt dem alle. De gråt, holdt rundt oss og tok imot den kjærlighet vi kunne gi. Det var et sterkt øyeblikk. Vi kjente oss takknemlige for å få være med på det, og for at Gud kunne bruke oss.

En av kveldene fylte vi opp bussene og kjørte til et kjøpesenter. Der skulle alle barna få 150 kroner hver, og de kunne kjøpe seg det de ville. De var i ekstase! De viste frem hva de hadde kjøpt; t-skjorter, blyanter, blokker, sekker og forskjellige leker. All denne gleden over en sånn ting fikk meg til å tenke over mitt eget liv. Jeg kjente takknemlighet over de tingene jeg har.

De siste timene før vi skulle dra ble et spesielt høydepunkt på turen. Etter vi hadde fremført en siste dans, tok Samuel mikrofonen og takket oss på vegne av barna og lederne. De hadde gaver til oss, og barna gråt da han sa at de skulle ønske vi kunne blitt lenger. Han avsluttet med å fortelle om sin egen oppvekst med et dårlig forhold til sin far. Samuel fortalte om hvordan han fikk oppleve helbredelse og kjærlighet gjennom en omfavnelse, og at Gud er hans far. Så sa han: «Jeg spør dere: vil dere en siste gang klemme barna våre og be for dem?» Jeg var knust. Jeg klarte ikke stå oppreist da barna strømmet frem. Jeg måtte knele, og kjente tårene presset på. Jeg skulle ønske jeg hadde 100 favner og mye mer tid. Jeg skulle så gjerne ha klemt hver enkelt godt og lenge. Men jeg gjorde det jeg kunne.
Ei av de minste jentene – 6 år, yndig og skjønn – kom til meg og slang seg om halsen min. Jeg la armene om henne og merket at hun begynte å gråte. Lenge var hun der i armene mine, og en av lederne kom bort til meg og fortalte at «moren hennes døde rett etter fødselen». Jenta har aldri fått være i sin egen mors favn. Jeg ba Gud om å la henne få oppleve en mors kjærlighet i det øyeblikket, og ordene fra Matteus 25:40 ble så tydelige for meg: «Det dere har gjort mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg». Det var Jesus jeg klemte der jeg satt på kne, oppløst i tårer.

Jenta på seks år holdt lenge rundt meg og gråt da jeg ba for og velsignet henne.