Leder

Arkiv - fra den gangen vi kalte oss Asian Outreach

Kristussentret eller selvsentrert?
Av Eivind Frøen

Humanismens farlige gift har sivet langt inn i våre kristne menigheter. En fokusering på jeg, meg og mitt blir mer og mer vanlig også blant kristne. Særlig i mange såkalte karismatiske sammenhenger ser vi denne utviklingen. Ofte fremstilles det hele på en slik måte at «jeg» er offeret som er såret av andre. Den eller de som har såret meg eller gjort meg vondt er ansvarlig for min reduserte livskvalitet og ødelagte muligheter.
 
En slik modell har en tendens til å ta bort ansvaret for egne liv. Samtidig gir vi bitterheten stadig nytt drivstoff. Behov for mer og mer "indre helbredelse" og omsorg og pleie synes i mange tilfeller å lede inn i en nedadgående spiral. Vi får selvopptatte kristne som sammen med andre med samme problem utgjør et sykt legeme som ikke er i stand til å fungere. Det tragiske i denne utviklingen er at det leder mange mennesker inn i et åndelig mørke og stenger samtidig for evangeliets beseirende kraft.
 
Nylig var jeg sammen med en amerikansk professor i sosiologi. Han presenterte følgende spissformulering: "Det som avgjør et menneskes livskvalitet er ikke hvilken fortid han har, men hvilken fremtid han har." Det er jo dette vi leser i 2 Kor. 5.17: "Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. Det gamle er forgangent, se alt er blitt nytt!" Evangeliet gir håp for ethvert menneske uansett bakgrunn og omstendigheter.
 
For noen uker siden var jeg i Kina. En kveld besøkte jeg en pastor i en husmenighet der. Utpå kvelden, etter at møtet var avsluttet satt vi  og pratet sammen. Han fortalte at han hadde sittet i fengsel i nesten 23 år for sin tro. Han hadde blitt torturert og mishandlet på det groveste. Fangvokterne hadde bevisst forsøkt å knekke ham og ødelegge ham åndelig, mentalt og fysisk. Har vitnet om lidelse og fornedring som vi i vesten knapt kan fatte. I følge mange vestlige "eksper­ter" skulle han ha vært et ødelagt menneskelig vrak. Men det var langt fra et redusert vrak som satt foran meg. Han utstrålte varme, harmoni og kjærlighet. Han levde og åndet for å nå andre med evangeliet. Jeg spurte den aldrende pasto­ren om han ikke var bitter på de som hadde ødelagt så mye for ham. Han svarte: "Bitter? Hvor­for skulle jeg være bitter? Kjenner du ikke Rom. 8.28? "Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud". Når våre hjerter er rette innfor Gud vil Han vende alt som skjer med oss til vårt eget beste!" Trusselen om nye fengselsopphold mis­tet sin kraft med et slikt perspektiv.
 
Da jeg gikk fra han sent den kvelden var det som jeg hadde fått skimte en liten del av martyrkirkens hemmelighet. Lidelse lutrer og renser oss, dersom vi vandrer i tillit til at Gud vet hva jeg trenger, og at Han har kontrollen. Med dette forsømte bibelske perspektiv blir det ikke mye rom for bitterhet og selvmedlidenhet. Da må også mye av framgangsteologiens menneskesentrerthet vike. Tilbake har vi evangeliets fenomenale frigjørende og helbredende kraft.
 
Her ligger mye av hemmeligheten til vekkelsene i den tredje verden. Her har vi kristne i vesten utrolig mye igjen å lære.