Konferanse i Kumradgaon

Av Øystein Åsen

Vi har tidligere delt flere vitnesbyrd fra AsiaLinks teamtur til Midtvestre Nepal høsten 2014, men vi har ikke fortalt om selve konferansen vi hadde i landsbyen Kumradgaon, hvor ekteparet Bandana og Ruplal Chaudary leder menigheten. Vi skulle unnet alle våre lesere å oppleve en sånn totalt «annerledes» verden! Siden det knapt er praktisk mulig, får vi gjøre vårt beste med ord og bilder.

Slik er hovedveien gjennom Kumradgaon.

Det bor flere tusen mennesker i landsbyen Kumradgaon og tilhørende landområder. Stedet befinner seg et par timers biltur fra Nepalgunj, som er Nepals nest største by. Den siste biten av veien kan knapt kalles vei; men med jeep og firehjulstrekk kommer vi oss frem. Vi passerer voksne som bærer ting på ryggen, og vi ser andre som står bøyd i åkrene langs veien, opptatt med å plante eller høste ris. Når vi nærmer oss sentrum, møter vi barn og ungdommer på vei til skole. De er små og vevre; de er kledd i fargerike klær og kikker nysgjerrig inn gjennom bilvinduene. Noen vinker tilbake når vi vinker til dem, noen ser skeptiske ut, noen smiler og ler.

Det går en slags gate gjennom landsbyen. Den har ikke fast dekke, men den løper mellom husene, forbi hindutempelet og leder ned til den store elva som renner ikke langt unna. Bilen vår tar av til høyre og stopper ved et lite hus. Ei geit står på utsiden, hunder og katter er det over alt, og barn stimler sammen for å se hva som skjer. Vi er kommet til Bandana og Ruplals hjem. Her blir vi ønsket velkommen inn, og får servert te i en liten spisekrok med trebord og stoler.

Etter teen signaliserer reiselederen vår, Daniel, at vi må videre.  Klokka er rundt elleve på formiddagen denne onsdagen. Kirka ligger bare noen titalls meter fra pastorparets hjem. På utsiden av kirkebygget leker masse barn, mens noen voksne holder på å henge opp en presenning over noen benker og bord – den skal nok gi ly mot både regn og sol. Ved inngangsdørene til kirken står det tett i tett med sandaler. Vi tar av oss skoa og går inn, og mange brune øyne kikker på oss. Det er slett ikke sikkert at alle her har sett blekansikter på nært hold tidligere. Vi for vår del har aldri sett disse menneskene før, men vi vet at de er våre søstre og brødre. For ti år siden var det ingen kirke her, og knapt noen kristne i det hele tatt. Nå sitter det en fin forsamling på gulvet, av folk i alle aldre. Kjønnsdelingen er tydelig; jentene sitter på høyre side og gutter og menn til venstre. Ungdommene sitter langt fremme, mindre barn sover allerede i armkroken til sine mødre.

Kate Lisbeth, Idun, Daniel og jeg – Øystein – utgjør teamet. Daniel og jeg har vært med på noe lignende før; for de to andre er dette helt nytt. Vi får oppleve den yre begeistringen disse nytroende har over den friheten de har funnet i Kristus. De synger, og er det noe nepalere kan, så er det å synge. Klare, høye operatoner fra kvinner og menn. De danser, og du kan se at de fryder seg. Forkynnelsen fokuserer på Gud som rollemodell for fedre, og om den kjærligheten som fins i Guds familiekultur. Daniel utfordrer dem til å praktisere, og bildene sier mer enn ord hva slags stemning som fyller kirkerommet. Etter en av undervisningsøktene legger vi til rette for at voksengenerasjonen kan legge hendene på og velsigne de unge. Dette er noe helt nytt for dem alle, men Guds kraft manifesterer seg på en mektig måte. 
​
Mange landsbyboere som ennå ikke er en del av menigheten, kommer bort til vinduene i kirka for å se hva som skjer. Noen står lenge og lytter. De mindre barna leker på utsiden og kommer noen ganger inn for å si noe til foreldrene sine. De mest umiddelbare ordene som kommer til meg på dette stedet, er glede og begeistring. «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred» står det i Bibelen. Det er lett å se at Guds Ånd har overtatt plassen til den fryktens ånd som ellers dominerer menneskenes liv her!