KIRKE BYGD PÅ MIRAKLER

Av Øystein Åsen

Greman Ujang i Norge, februar 2014

Greman Ujang var bilselger. En dyktig bilselger. Han gjorde det meget godt, og kunne nådd langt i salgsbransjen. Men så kom Herren inn i livet hans, og da gjorde Greman et valg som har satt kurs for hele livet. Et valg om heller å tjene Gud enn å tjene penger.

Helt fra han tok imot Herren som ung mann, har Greman Ujang drømt om å kunne bygge en kirke.  Da han ble en kristen, åpnet Gud øynene så han kunne forstå hva slags situasjon folket hans – ibanstammen – var i. Han betraktet deres enkle livsstil i langhusene og skjønte hvor fortapt disse menneskene var i møte med livet i storbyen. «Da jeg skjønte hvor vanskelig stilt mitt eget folk var, sa jeg til Gud: ‘Herre, her er jeg – bruk meg!’ Jeg kjente et helt spesielt hjerte for ibanfolket» forteller Greman. 

Snart kom han i kontakt med Thong; en kineser som tjente Gud i Malaysia. Da Thong utfordret Greman til å arbeide for Guds Rike, fortalte han om kallet han kjente i forhold til sin egen stamme. Thongs svar var: «I denne tjenesten er der ingen grenser». Dermed begynte Greman å virke for misjonsorganisasjonen Asian Outreach, hvor Thong var leder.

Greman forteller:  – Da jeg sluttet i Asian Outreach i år 2000, minnet Herren meg igjen om dette med å bygge en kirke i hovedstaden Kuching. Samme år startet vi menighet med bare seks familier. Visjonen var å skape et tilfluktssted for stammefolk som kom til byen fra jungelen. Det skulle også være et sted å næres og vokse; et treningssted og en utskytningsrampe for «å nå, berøre og forvandle livet til ibanfolket» - de ordene ble mitt svært personlige livsmotto. Det er disse ordene som i hele livet mitt har styrt meg mot dette spesifikke målet: ibanerne for Kristus.

Fra starten av brukte vi andre etasje i et butikklokale som kirke. Det var mulig å få inn omkring 50 mennesker der. Gruppen vår vokste hele tiden, så i 2003 kjøpte vi tomt til kirkebygg med et lite hus på – vi måtte ha mer plass. Mye måtte gjøres med dette huset, men vi brukte det like fullt til våre gudstjenester. Da vi skulle kjøpe tomten, hadde vi ikke penger. Vi måtte låne av Sarawak Baptistsamfunn. Vi klarte selv å stable på beina omkring 50 000 kroner, og fikk låne 250 000, men hele menigheten sto samlet bak dette. 

---

Christ Baptist Church i hovedstaden Kuching. Her drives det menighetsaktiviteter uka gjennom, og i tillegg barnehage.

Kirkeprosjektet vårt er en serie med mirakler. Da vi skulle begynne å reise det nye bygget slik vi ønsket det, var det en av våre kirkemedlemmer som jobbet i et stålproduksjonsbedrift. Sjefen hans var kristen, og jeg fikk mulighet til å treffe ham. Han var usedvanlig hjelpsom, så han spurte bare: «Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg?» Jeg sa: «Vi trenger stål.» Så ga han oss alt dette stålet gratis, til en verdi av over 30 000 kroner! Og ikke bare det; han ringte også til en venn av seg som drev sementproduksjon. Den telefonen endte opp med at sistnevnte ga oss masse gratis sement så vi kunne komme i gang med byggingen! Enda en ting gjorde lederen i stålbedriften for oss; han satte oss i kontakt med en som solgte utvendige takplater. Resultatet var at vi fikk kjøpt takplater til hele bygget til innkjøpspris, som var omkring halv pris.

En dag skulle jeg kjøre barna mine til skolen. Jeg traff en venn, og han spurte meg hva jeg holdt på med om dagen. Jeg fortalte at jeg holdt på å bygge kirke. Han spurte meg hva han kunne gjøre for meg; dette var en kar som selv holdt drev i bygningsbransjen. Han inviterte meg med på kontoret sitt, og uka etter ga han oss nok penger til å kjøpe alle søylene vi trengte til kirkesalen. Og ikke bare det: Han satte oss også i kontakt med en venn av seg som solgte maling. Da malingsleverandøren ringte og spurte hvor mange liter jeg trengte, svarte jeg at jeg ikke hadde peiling. «Ikke noe problem, vi skal komme og estimere for deg» var svaret.  Uka etter sendte de meg all malingen vi trengte, fra grunning til siste strøk. Gratis! På toppen av alt satte de meg i kontakt med et firma som solgte fliser. Så fikk vi kjøpt alle flisene til halv pris. Jeg bare var der og tok imot all denne velsignelsen.

Vi fikk virkelig masse hjelp. Også fra Norge fikk vi økonomisk støtte. Men det kom en dag da jeg ikke kunne betale regningen vi satt med. Det var snakk om ca. 35 000 kroner. Jeg ropte til Gud i min nød. Plutselig ringte telefonen. En mann jeg ikke kjente, fortalte at han var på flyplassen. Han spurte: «Er du Greman?»  – Ja, svarte jeg. «Kan jeg treffe deg?»  – Ja, det kan du. «Jeg har hørt at du holder på å bygge en kirke. Kan jeg få se på den?»  Så dro vi og så på kirken. Den fremmede mannen sa til meg: «Herren har fortalt meg at jeg skal gi dere disse pengene.» Det var akkurat nok til å betale den utestående regningen. Dette skjedde da vi var nesten ferdig med byggingen av Christ Baptist Church, i begynnelsen av 2005.
Byggeprosjektet var en kollektiv satsning. Menighetens medlemmer var så ivrig med å bidra. Hele folket var med, inkludert gravide mødre som trillet sement. Barn var med å bære murstein; hele menigheten var i sving – det var utrolig. Å preke om tro er veldig lett. Men når du skal leve tro, er det veldig mye vanskeligere, avslutter Greman med sitt sedvanlige smil. Dét er noe han har lært under prosessen med kirkebygging.
​
Kirken ble innviet sommeren 2005. Det var den gang omkring 100 medlemmer. I dag har menigheten vokst til mer enn 300. Samtidig har mange flyttet vekk; det er hele tiden en viss gjennomtrekk på grunn av jobbskifte og andre ting. Nye folk kommer nesten hver søndag. Siden i fjor har de hatt to gudstjenester for å gi from til alle. De som kommer som nye til menigheten, kommer vanligvis for å gi sine liv til Kristus. I fjor hadde de dåp tre ganger, og døpte omkring 40 nye medlemmer.