Kinesiske misjonærer i Narvik

Av Øystein Åsen

For tre år siden kom to kinesiske jenter til Narvik gjennom AsiaLink, først og fremst for å forkynne evangeliet til de mange kinesiske studentene som bor i denne nordlandsbyen. I omkring ett år bodde Anna og Grace (ikke deres egentlige navn) der. De fikk nærkontakt med et barskt klima både fysisk og åndelig. Vi vet at de to jentene brukte masse tid i bønn, uten at de fikk se særlig mye umiddelbar frukt. Men så er det dette med Guds forhold til tid, da. Som ofte er noe annerledes enn vårt. Da jeg besøkte Narvik i september, møtte jeg fem unge, kristne kinesere i misjonskirken der. Noen av dem var kristne før de kom dit, mens andre har tatt imot Kristus og blitt døpt etter at de kom til Narvik. Jeg fikk blant annet prate med 25 år gamle Izzy fra byen Zhuhai i Guangdong-provinsen. Den unge ingeniørstudenten har en historie som er verd å dele.
 
Jeg kom til Narvik akkurat den samme uka som Anna og Grace dro derfra. De reiste bare noen få dager før jeg kom. Jeg ble kristen i 2009, etter å ha møtt to misjonærer fra Canada som besøkte universitetet jeg studerte på i Kina. Etter at vi fikk kontakt, fortsatte de å besøke meg hver uke i et helt år. Hver gang fortalte de meg om Jesus, men jeg ville ikke tro. Da de reiste hjem igjen etter dette året, var det ingen som fortalte meg om Jesus mer.  Et halvt år etter dette, begynte jeg å tenke masse på disse to som hadde kommet til meg hver uke i et helt år. Jeg tenkte: ”De ville ikke ha noe av meg. De bare delte informasjon. De fikk ingenting av meg…” Mange spørsmål dukket opp i hodet mitt, og det endte med at jeg bestemte meg for å tro på Jesus. Senere har jeg fått høre at de to evangelistene fra Canada hadde fortsatt å be for meg i et halvt år etter at de dro fra Kina.
 
Ei uke etter at jeg hadde tatt bestemmelsen om å tro på Jesus, begynte jeg selv å fortelle om ham til folk jeg traff i gata. Det kom også noen misjonærer fra Amerika til universitetet, som spurte meg om å bli med og vitne. Jeg kunne ikke mye, men de sa at jeg kunne gå med dem for å lære hvordan de gjorde det. De ville vise meg hvordan jeg kunne vitne ved hjelp av en traktat de hadde laget.
 
-             Dere ble ikke arrestert, da?
 
Jo, det gjorde vi.  Første gang var i 2010. Sikkerhetspolitiet kom til skolen og ba ledelsen på universitetet om å snakke til meg. Da jeg nektet å oppgi informasjon til dem, gikk politiet direkte på meg. Dette var nytt for meg, så like etter forhøret sendte jeg melding til de andre kristne lederne og sa at vi måtte treffes samme kveld, slik at jeg kunne fortelle dem om mitt møte med politiet. Med en gang jeg hadde sendt ut denne meldingen ringte politiet til meg – de hadde selvsagt avlyttet telefonen min – og sa at jeg ikke måtte fortelle noen andre hva jeg hadde pratet med dem om. Etter dette kunne vi ikke lenger ha kontakt med de utenlandske. Men vi møttes en gang i uka på det stedet vi hadde som vår kirke. Og Gud fortsatte å virke. Det første året med evangelisering på universitetet vårt, ble én person kristen. Det andre året var det fjorten som tok imot – og jeg var en av dem. Det tredje året var det over tretti, og det siste året over seksti som ble kristne. Da jeg var ferdig der, dro jeg hit til Norge. Herfra er det vanskelig å ha kontakt med dem, så jeg vet ikke noe om utviklingen etter at jeg reiste.
 
-             Hvorfor dro du til Norge?
 
Jeg var en gang på et seminar hvor vi fikk høre at vi kinesere også kunne dra til utlandet for å fortelle om Jesus. Vi lærte både om 10/40 vinduet, med mange unådde folkegrupper, og om 40/70 vinduet, hvor Norge hører til. Det er den delen av verden der kristendommen holder på å dø ut. Jeg søkte på bare én skole – de fleste kinesere som ønsker å studere i utlandet søker på minst ti forskjellige steder – men jeg kom inn med en gang, her på Høyskolen i Narvik. Jeg hadde hørt om Anna og Grace, men de var jo da reist allerede, så jeg måtte begynne å bygge fra bunnen av. Jeg traff Ann, som var nykristen, og en eldre kinesisk dame som bor her. Jeg prøvde å studere Bibelen, og kontaktet også alle de andre kinesiske studentene for å dele Jesus med dem. De fleste var ikke interessert. I Kina har vi politiet som hindrer oss; her i Norge har vi miljøet og kulturen. Men jeg liker hindringer! Siden jeg kom hit for to år siden, har to kinesere tatt imot Kristus – Joy og Zhenzheng. Denne høsten er det 8-9 av kineserne her som skal gå Alpha-kurs i Misjonskirken, så det blir spennende!
 
 -            Hva tenker du på når du ser fremover?
 
At de som er i den lille gruppa vår, altså de kristne kineserne her, må kunne ta ansvar for sitt eget åndelige liv og følge Jesus selvstendig. 

Vi har valgt å ikke dele bilder eller de ekte navnene fra artikkelen på nett.