Historien om Monica

Av Svein Tore Martinsen

Foran meg sitter en kvinne som heter Monica Miporanum. Hun er 22 år gammel, og er nettopp uteksaminert som sosialarbeider med gode karakterer. Med en slik utdannelse er muligheten for å få en jobb stor. Men livet har ikke akkurat vært en dans på roser for Monica. Her er hennes historie.

Dette er Monica, som nettopp er ferdig utdannet sosialarbeider.

Da Monica var 13 år gammel døde faren hennes av hjernesvulst. Hun var eldstemann i en søskenflokk på 4, og har en søster og to brødre. Den minste broren var bar et par år gammel da faren døde. Under mesteparten av oppveksten hadde Monica bodd i bestemorens hus sammen med onkelens familie, ikke langt fra foreldrene. Dette er relativt vanlig på Filippinene når begge foreldre er ute i arbeid. Et halvt år etter farens død reiste moren til Manila for å finne arbeid der. Det er det siste Monica har hørt fra henne. Hun har visstnok stiftet nye familie der, men Monica vet ikke noe sikkert om det. Fra nå av var det onkelen (broren til hennes avdøde far) som hjalp Monica med penger til skolegang. Til de yngre søsknene var det ikke mer penger igjen, så ingen av dem har gått på skole.

Det å vokse opp i onkelens hus var imidlertid ikke enkelt. Ofte var han beruset, og når han hadde drukket var han voldelig. Monica forteller om slag og trusler, både mot seg selv og mot småbrødrene. For å unngå dette dro hun på skolen tidlig om morgenen, og kom sent hjemom kvelden. Hun orket rett og slett ikke se på at småsøsknene hennes måtte lide. Hodet var fullt av bekymringer for dem – og hun ønsket at dagen kunne stoppe fordi hun ikke orket at en ny dag med problemer skulle komme.

En kveld Monica kom hjem hadde onkelen funnet fram en trestokk med spiker i, som han gikk løs på barna med. Alle ble slått, blodet fløt, og til slutt klarte Monica å flykte ut av huset, barbeint og uten noen ting med seg. Jeg sitter lamslått og lytter. Tårene mine strømmer, og jeg ser at Monica også kjemper med gråten. Det er ikke enkelt for henne å gjenoppleve dette. Hun fortsetter, og forteller at hun fikk kastet seg på en motorsykkel som stod utenfor og ropte til sjåføren: «Kjør!» Hvor han kjørte og hva som skulle skje videre hadde hun ingen ide om. Imidlertid kom hun til å tenke på noe en klassekamerat hadde sagt til henne mange ganger. «Har du problemer, Monica, be til Gud». Og mens hun sitter på motorsykkelen roper hun ut; «Hvis du finnes Gud, vær meg nådig og hjelp meg». Plutselig stopper motorsykkelen utenfor et hus, og ber henne gå av. Uten å be om betaling kjører sjåføren, og Monica banker på døra i det huset hun var kommet til. Hun har aldri vært her før. En kvinne åpner og hun får komme inn. Så blir hun stelt, får vasket av seg det verste blodet, og får en stor klem. Monica oppdager at kvinnen som har tatt imot henne er moren til Isaac, klassekameraten som har vitnet om Gud og sagt at hun skulle be hvis hun fikk problemer. Isaacs foreldre er Helen og Jojo Alvarez, lederne for skoleprogrammet til AsiaLink. De tar med seg Monica til politiet, og anmelder onkelen. Så blir hun tatt med til et sted hvor mishandlede barn får være. En annen menighet i Ozamiz driver dette senteret. Mens hun er her opplever hun at hun ikke er alene. De fleste barna her er yngre enn Monica, og hun blir slått av forundring over å se og høre hvordan disse barna ber aftenbønn og har en glede til tross for det de har gjennomlevd. I løpet av de neste dagene er hun med på bibelstudium og klassekameraten Isaac kommer også på besøk. Så får hun tilbud om å flytte inn i huset hvor skolekontoret ligger. Her bor det 10 barn til enhver tid. Monica finner endelig et trygt hjem og en ny familie.

Monica og brødrene. Hennes største ønske er å hjelpe dem.

Nå har Monica bodd her i 3 ½ år, og med hjelp fra en sponsor i Norge har hun fullført utdannelsen.  Hun er blant de eldste i huset, og er aktivt med på å hjelpe de yngre som bor her. Blant annet bor hun på rom sammen med Maria Vina, som nylig har ankommet. Monica er nå med på å disippelgjøre henne. De mindre søsknene hennes bor fortsatt hos onkelen.  Han har imidlertid måttet skrive under på et dokument hvor han lover aldri mer å mishandle dem. Gjør han dette en gang til må han i fengsel. Lillesøsteren har reist til Manila for å forsøke å finne moren der.
​
Med den utdannelsen Monica har fått, har hun store muligheter til å få fast arbeid i Ozamiz. Hennes høyeste ønske å hjelpe brødrene sine. Onkelen har hun klart å tilgi, og hun har også et ønske om å hjelpe ham. Monicas øyne glitrer når hun forteller at mest av alt vil hun tjene Gud. Han har hjulpet henne, og ført henne ut av fordervelsen, gitt henne et helt nytt liv, en framtid og et fantastisk håp.