Han skulle vært lam

Av Erik Jensen

Vi er i sentral-Kina og underviser på en leder- og medarbeidersamling. Nesten 60 mennesker er stuet sammen på et lite konferanserom i et større byggningskompleks. Folket har kommet i små grupper den siste timen for ikke å vekke oppmerksomhet. Når lovsangen stiger, lurer kollegaen min og jeg på hvor forsiktigheten ble av, for her synges det av full hals. Dette har jeg vært med på før, og jeg nyter opplevelsen av den friske lovsangen. Her er det ikke finjusterte gitarer og fyndige akkorder, eller kjente toner fra noen av våre moderne lovsangsleverandører. Ikke misforstå; jeg er av de som elsker lovsangen hjemme i menigheten! Det er bare det at i Kina synger alle uansett alder, sangstemme eller tonedøvhet, og det er bare noe utrolig fengende ved dette. Vi har mye å lære her…

Etter undervisningen er over setter vi oss ned med en av lederne i nettverket. Han er rundt førti år og smiler fra øre til øre når han begynner å dele vitnesbyrdet sitt med oss. Som fjortenåring fikk han en kronisk rygg- og nakkelidelse, og ifølge legen ville han være lam om ti til femten år. Hans familie var svært religiøs og oppsøkte alle slags medium som tilbød hjelp. De gikk også til sykehus over hele Kina for å finne en kur. Til slutt var pengene brukt opp og sydommen hadde bare forverret seg. Mannen ble bare stivere og stivere i ryggen, nakken og ulike ledd. Han hadde grusomme smerter i hele kroppen store deler av tiden, og dette førte etterhvert med seg pille- og alkoholmisbruk.

I 1995 var det noen som forkynte om Jesus for hans mor, og hun tok imot evangeliet. Vår smilende venn, derimot, hadde ingen interesse av slik nonsens. Morens bønnekamp begynte - takk Gud for bedende mødre! Hun bad til Gud på sine knær i 7 år, men det var ingen bedring i sikte; situasjonen ble heller verre.
Han ble bitter og sint og begynte en småkriminell løpebane. Han hadde fått jobb i en bank, men var stadig langfingret for å bøte på en spillegjeld. Til slutt ble det oppdaget at han tok penger fra banken, og han fikk sparken. Han var ute og festet med venner og gjorde alt man gjør i slike lag med piker, vin og sang.
Så traff han kjærligheten og trodde en kvinne ville være løsningen, men det hele var over på et par år. Han var ikke til å være i hus med. Skilsmisse, oppsigelse fra jobben, økende smerter og en prognose fra legen som var i ferd med å gå i oppfyllelse - mørket senket seg.​

2001 begynte å nærme seg slutten, og en søster i menigheten kom til hjemmet deres for å holde et møte der. Tilfeldivis var vår smilende venn til stede. Han ble tilbudt bønn for sykdommen og takket hykklersk ja, for det kom ikke fra hjertet. Så gjorde Gud som han ofte gjør; da vår venn ble bedt for, kjente han at noe skjedde med ham. Søsteren som ba merket at Ånden beveget seg og sa til ham: "Si halleluja". Han kom halvveis gjennom ordet, men så kjentes det som om alt stoppet opp, og plutselig begynte han å tale i tunger. Da var ikke frelsesbønnen langt unna, og helbredelsen begynte. «Ti dager senere var jeg frisk», sier mannen med et stort smil. «Jeg hadde ikke grått siden jeg var fjorten, da legen sa jeg ville være lam som tjueåtteåring. Nå var jeg tjueåtte, helbredet og på vei til himmelen. Det var en så sterk opplevelse at jeg bare gråt». I løpet av de neste tre månedene ble alt forandret, og fra 2003 ble han en av lederne i menigheten. «Jeg er så takknemmelig til Jesus», sier han med et smil.