Gammeldags vekkelse

Av Øystein Åsen

Hva er gammeldags vekkelse? Jeg vil tro alle som har opplevd slik vekkelse i det minste kan enes om én sak: mennesker kommer i syndenød og lar sine hjerter knuses for å kunne bli mer lik Jesus. Dette var det som skjedde under åpningen av bibelskolen i Ho Chi Minh byen i april. I tre dager arbeidet Den hellige ånd kraftig med hjertene våre. Temaet vi hadde for oss, var fra Romerne 8,29 – om å bli «likedannet med hans Sønns bilde.» Konkret jobbet vi med spørsmålet: Hvordan kan vi i praktisk handling elske alle mennesker slik Han gjorde? Hvordan ser kjærlighet ut? For kjærligheten må jo se ut som noe, siden Jesus sier at verden skal SE at vi elsker hverandre slik han har elsket oss?

Første dag hadde vi fokus på kjærlighet i familierelasjonene. Som så ofte kommer mange ting frem i livene våre når vi begynner å se tilbake på barndom og oppvekst. Særlig når vi begynner å stille konkrete spørsmål om hva vi fikk og ikke fikk, og så sammenlikner dette med Guds standard for kjærlighet i familien. «Faderen elsker Sønnen og viser ham alt», sa Jesus. «Du er min Sønn, den elskede! I deg har jeg min glede!» lød Guds preken fra himmelen to av de tre gangene han valgte å tale til sin Sønn i det offentlige rom. «Den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, har vist oss hvem Gud er» står det i Johannes 1:18. Et liv i en fars favn. Elsket, ønsket, omfavnet. Dette er Guds plan for familieliv. Guds standard, hans forbildemodell for alle fedre og mødre, på hvordan de er tenkt å ha det med sine barn.

Når dette lyset kommer på, blir mange ting klare. Mye sorg, tap og smerte kommer frem. Men det kommer ikke ut i ingenmannsland. Det fins én blant oss som kan håndtere sånt. En som har båret alle mødres og fedres samlede svikt og synd. En som har båret alle barns smerte og tap. I løpet av denne første dagen fikk vi en berøring med Herren som ingen kunne unngå å merke. Særlig på slutten, da jeg ba samtlige om å si frem disse ordene på deres eget vietnamesiske språk – en for en: «Det var min skyld. Kan du tilgi meg?» Hvilken kraft bare i disse ordene! Tårer rant, dype prosesser foregikk, noen gråt høylytt og lenge. Gud helbredet oss.

Neste dag snakket vi om å elske mennesker som på en eller annen måte ikke hører hjemme i våre egne grupper. Vi snakket om «de store synderne», de som drikker seg fulle, ruser seg, stjeler, forbanner vår tro og så videre. Hvordan kan vi konkret elske dem? Vi snakket om barna, som Jesus satte så høyt. Hvordan kan vi sørge for at vi ikke overser dem? Ikke betrakter dem som menneskelige halvfabrikata, men som fullverdige og ytterst viktige for oss? Vi snakket om redskapene vi har: Smilet, evnen til å bøye oss ned og møte blikk på deres eget høydenivå; ikke la dem måtte se opp på oss voksne som store statuer. Vi snakket om de gode ordene vi kan si. «Hva heter du? Hvor gammel er du? Hva liker du å gjøre?» Kjærlighet er oppfinnsom. Det fins masse muligheter for oss om vi bare er våkne. Vi snakket om hvordan Jesus brøt ut av sin samtids kulturelle grenser. Han snakket med utlendingene, han snakket med kvinnene, han løftet opp barna og menget seg med synderne. Alt han gjorde hadde en overskrift: «Menneskesønnen er kommer for å søke det som er fortapt og frelse det.» Strek under ordet søke – dét er nøkkelen. Søkeholdningen til alle mennesker.
Tredje dagen snakket vi om kjærlighet i Guds forsamling. Om at dette går mye lenger enn vår egen menighet, vårt kirkesamfunn. Bibelens perspektiv er alltid Guds Kongerike, og der hører alle som følger Kristus med, på lik og fullverdig måte. Den viktigste «kompetansen» vi som kristne kan og må ha, er evnen til å gjøre opp når vi blir såret. For såret, det blir vi – det er ikke til å unngå. Vi må bare lære oss å håndtere det slik Jesus lærer oss.

Som den eneste hvite i rommet, hadde jeg også et ønske om å gjøre en symbolsk handling. Jeg ville vaske føttene på noen av elevene, som et uttrykk for at vi alle tilhører hverandre, vi er alle like og på samme nivå. Om noen vil trakte etter noe høyt, må han klatre ned i Guds Rike. Bli liten, bli minst. Jeg ville også be om tilgivelse for all den urett min folkegruppe – vestens mennesker – har gjort mot andre folkegrupper i århundrer. Som del av denne gruppen ville jeg beklage og bekjenne all utnyttelse, alle kriger, all nød som er blitt påført millioner av mennesker på grunn av den hvite manns hensynsløshet og egoisme. Jeg ville også vise at vi som foreldregenerasjon ønsker å gi vårt hjerte til de unge. Så jeg valgte en godt voksen mann, ei voksen kvinne og to ungdommer – en gutt og ei jente – som jeg stille vasket føttene på der i rommet. Etterpå bøyde jeg meg til gulvet, holdt rundt føttene deres og ba for hver enkelt av dem. Noen ganger kan vi kjenne at Gud gjør ting vi ikke egentlig kan beskrive. Dette var en sånn stund.
Etter dette utfordret jeg studentene til å skrive ned de tingene de mente var til hinder for sann og synlig enhet blant dem som Guds folk. Det kom mange konkrete forslag, men ingen nevnte teologisk uenighet. Jeg tror det er veldig treffende. Splittelse og konflikter i Guds menighet handler i liten grad om ulik teologi. Det handler om stolthet. Manglende vilje til å be oppriktig om tilgivelse og gi tilgivelse. Om lyst på posisjoner. Om egenrådighet og manglende vilje til å underordne seg. Da vi hadde oppsummert alle de punktene studentene hadde nevnt, spurte jeg dem: «Fins noe av dette blant oss som sitter her?» Noens hoder sank noen hakk ned. Noen nikket, noen svarte ja. «Vil vi ta en hellig avgjørelse sammen, her og nå, om må ofre dette? Gi det fra oss, en gang for alle?»

Jeg ba dem finne kladdebok og penn. Skrive ned alt de kjente Ånden minnet dem om å gi fra seg. Bitterhet. Misunnelse. Jag etter å være noe, etter å bli sett og være viktig i andres øyne. Utilgivelighet mot foreldre, mot mennesker vi er blitt såret av. Vi tok oss god tid, det var virkelig en hellig stund der på golvet. Nærværet av Guds rensende ild var så merkbart. Lapper ble lagt på offerskåla vi hadde satt midt i rommet. Da vi til slutt var ferdige, helte vi alt som var skrevet – all synden, sorgen og smerten – oppi et metallfat, og der brant vi det opp for alles øyne. Det rant tårer på mange kinn rundt i rommet. Hoder var bøyd i bønn, ettertanke, anger. 

Jeg kaller dette gammeldags vekkelse. Ingen tordentale, ingen dirrende pekefingre – dét har ikke noe med vekkelse å gjøre. Det er manipulasjon. Men Guds skarpe og kjærlige lys, fylt av begjær etter å lege, tilgi og gjøre hel – dét er vekkelse. Dét var det vi opplevde. Da jeg var innom skolen dagen etter at vi var ferdig med de tre undervisningsdagene, ble elevene oppfordret til å dele hva de hadde opplevd. Utrolige vitnesbyrd. «Jeg har levd i krig med faren min i 15 år. I går ringte jeg ham og sa at jeg elsket ham. Han svarte meg: Jeg elsker deg også, datter.» «Jeg ringte min fraskilte mann, som jeg har hatt så vanskelig for å ikke hate siden han sviktet meg – og jeg ba ham om tilgivelse.» «Jeg har fått en sånn kjærlighet i meg til familien min som jeg aldri har hatt før, takk skal du ha.»
​
Jeg vet ikke i hvilken grad jeg klarer å formidle dette, for det kan vanskelig beskrives. Sterkt var det i alle fall, og det var ikke følelseshysteri, men bevisste valg – som kostet. Helt til slutt sa jeg til dem: «Hvis noen av dere kjenner at dere har lyst til å bli omfavnet og velsignet før jeg drar, er dere velkommen. Ung som eldre, gutter og jenter. Jeg vet at det er uvant i deres kultur, men nå har vi nettopp snakket om hvordan Jesus brøt med sin samtids kultur, så de som har lyst, kan komme.» Bildene taler for seg. Jeg er full av dyp takknemlighet over å få være med i dette vidunderlige nådens rike, som har makt til å gjenopprette selv det mest ødelagte i mennesket.