FULL SPREDNING AV GUDS KJÆRLIGHET!

Av Øystein Åsen

Vi var nettopp kommet fra en todagers konferanse i midt-vestre Nepal; min kone Kate Lisbeth, Idun Straum og jeg. Vi hadde bare denne fredags ettermiddagen til rådighet, før vi skulle videre til Thailand neste dag. Etter en liten omvisning i Kathmandu, ankom vi bibelskolen, hvor Daniel driver sin trening av evangelister. Klokka sju på kvelden samlet vi oss på gulvet, sammen med de seksten studentene. I utgangspunktet skulle vi bare ha en kort samling med lovsang før vi skulle spise. Men så kom Herren med sin overraskelse, og kvelden ble veldig annerledes.

Vi var allerede mette på inntrykk fra dagene i Kumradgaon, hvor vi hadde konferanse i kirken som Bandana og Ruplal Chaudary leder. Det å vite at man er på et sted hvor evangeliet var totalt ukjent for mindre enn ti år siden – og hvor det nå er en livskraftig og stadig voksende menighet – er i seg selv sterkt. Det å høre historien til Bandana, som du har kunnet lese på de foregående sidene, gjør enormt inntrykk. Møtet med studentene på bibelskolen føyer seg inn i rekken av livshistorier som både vitner om Guds kraft og om den prisen mange må betale for sin tro på Kristus. Vi skal dele mange av disse historiene fremover.

Så sitter vi der på gulvet denne fredagskvelden. Vi fra Norge har ikke møtt noen av disse studentene før, så for oss er det bare ukjente, brune ansikter. Vi synger noen sanger, og så sier Daniel til meg: «Nå kan du dele litt med studentene, bare noen minutter». Jeg bestemmer meg for å bare fortelle litt om hva vi pleier å preke om og praktisere når vi er på våre reiser. Mange av dere som leser Rapport fra Asia regelmessig, har sikkert fått med seg at dette med «Gud som far for de farløse og forkastede» er et budskap jeg stadig forkynner. Så jeg forteller dem: «Når jeg preker, pleier jeg ofte å stille forsamlingen tre spørsmål:

1. Har du hatt en far som pleide å se på deg og si: «Du er min sønn, du er min datter, og jeg elsker deg»?
2. Har du hatt en far som omfavnet deg og viste at han virkelig elsket deg?
3. Har du hatt en far som kunne si til deg, når noe var blitt ugreit mellom dere: «Det var min skyld, mitt ansvar, så jeg ber deg om å tilgi meg»?

Som sagt var tanken min bare å fortelle dem hva vi pleier å forkynne. Men allerede etter at jeg hadde nevnt det første av disse tre spørsmålene, så jeg hvordan ting tok tak i noen av studentene. Ansikter ble vendt ned, hender ble brukt til å skjule øyne og tårer. Da jeg hadde delt ferdig, skjønte jeg at det var rett å invitere disse brødre og søstre til å bli bedt for og betjent. Kate Lisbeth og jeg stilte oss opp, side ved side, og så bare fosset det på. I to timer ble vi stående og be for og omfavne mennesker som bar på dyp forkastelse og savn av å vite seg elsket. For noen kommer det ut i stille gråt; for andre med hikst og skrik. Uansett – når smerten kommer ut og blir tatt imot, kommer Guds legedom inn. Det å ha opplevd mirakler eller å være student på en bibelskole er ikke ensbetydende med å ha et helbredet indre.

Det er en stor nåde å få lov å formidle Guds kjærlighet til mennesker! Jeg vet knapt om noe som er større, men det som skjedde i Kathmandu den påfølgende dagen gjør meg enda mer glad. Det var allerede planlagt at bibelskolestudentene skulle ha «praksis» i to menigheter denne lørdagen, den 8. november 2014 – lørdag er helligdag og gudstjenestedag i Nepal. To av lærerne på bibelskolen skulle preke i hver sin kirke, og deretter skulle bibelskolestudentene be for syke. Gudstjenestene skulle starte klokken 09:00 og være ferdige klokken 12:00.
Slik var planen. Men da vi møtte Daniel igjen i Thailand noen få dager senere – i forbindelse med AsiaLinks misjonskonferanse der – kunne vår nepalske bror fortelle noe fantastisk:

«Jeg kom til den ene menigheten der studentene våre skulle be for syke, men jeg kom litt sent fordi jeg først hadde sett dere av sted til flyplassen. Det var smekk fullt der i kirka, så jeg måtte stå ved døra og bare følge med. Da tiden var kommet for at evangelistene våre skulle be for de syke, var det ingen som ville bli bedt for. Grunnen er at disse studentene kommer fra landsbygda; de har dårligere klær enn folk i byen og mange i menighetene har lett for å tenke at ‘sånne enkle folk har ikke noe å tilføre oss’. Dermed begynte studentene å be for dem som hadde ledet lovsangen. Men de gjorde det ikke slik de vanligvis gjør; at de bare legger hendene på hodet på folk og så ber. Nei, de gjorde sånn som de hadde lært kvelden før; de omfavnet dem de skulle be for. Dermed brøt himmelen løs, og plutselig ville alle i kirka ha forbønn. De holdt på med å be, omfavne og betjene folk til klokka var halv tre, og da måtte jeg bare bryte av – selv om mange ennå ville ha forbønn. Bussjåføren som skulle hente oss, hadde ringt meg så mange ganger at jeg var nødt til å be dem avslutte. En slik utøselse av kjærlighet har de aldri opplevd. Mange mennesker fortalte at de var blitt fysisk helbredet mens de ble omfavnet; blant annet en som hadde vært syk i tolv år.»
​
Den 23. november fikk jeg en e-post fra Daniel med enda en bekreftelse på hva Gud gjorde denne lørdagen, mens vi tre norske satt på flyet på veg til Bangkok. Daniel skriver: «I dag ringte en pastor til meg og sa at mange helbredelser fant sted da studentene våre besøkte menigheten deres dagen etter at de var blitt bedt for på bibelskolen». Full spredning av Guds kjærlighet! Det er hva verden trenger.

Det som skulle være en kort samling før kveldsmat, ble til timer med omfavnelse og bønn for mennesker med indre savn og smerte.