Fra MAOISTKRIGER til MENIGHETSPASTOR!

Av Øystein Åsen

Bandana (24) og Ruplal (26) Chaudary er pastorpar i landsbyen Kumradgaon, som ligger i midt-vestre Nepal, to timers kjøring fra landets nest største by, Nepalganj. Menigheten deres ble startet i 2007, og teller i dag 104 medlemmer. De siste tretten ble døpt mens et team fra AsiaLink besøkte stedet i november 2014. Bandana vokste imidlertid ikke opp «i menigheten». Hun har fortid som barnesoldat i en brutal borgerkrig. Når vi spør om hun har sett mange av vennene sine dø, nikker hun. Når vi spør om hun selv har tatt livet av mennesker, smiler hun bare uten å svare. Det er hevet over tvil at så er tilfelle. Smilet og hele fremtoningen hennes vitner imidlertid om at Gud totalt har helbredet Bandanas indre, både fra det hun har gjort og hva hun har sett.

Bandanas familie var hinduer, som de fleste her. Hun har fem brødre og ei søster, og selv er hun den yngste i flokken. Som barn pleide hun å gjøre alt sånt som gutter typisk gjør; snekre og fikse ting og jobbe hardt. Hun var også flink til å danse. Da hun var ni år gammel, kom maoistene (se faktaboks) til hjemmet deres og ville ta henne med seg. De lovet henne at hun skulle bli artist og få gjøre mye gøy. Hun ble med dem en kort tid, men foreldrene var ikke enige, så hun kom hjem igjen. Da hun var tolv år, kom maoistene på nytt og ville ha henne med seg. Denne gangen gikk foreldrene med på det, så hun dro. I ettertid skjønte hun at maoistenes hensikt var å rekruttere henne for å kjempe mot den nepalske hæren.
Bandana ble trent godt og hadde eksepsjonelt gode evner, så hun ble en meget effektiv soldat. Hun var høy og tynn og svært smart. Hun lærte seg å krype på bakken med bomber på kroppen; hun lærte seg til å hoppe fra tredje etasje med full stridsrustning og så komme seg vekk. Ungjenta gjorde ferdig sin ni-måneders militærtrening i løpet av tre måneder. På grunn av sin dyktighet, ble hun raskt satt til å lære opp andre. I løpet av de to årene hun «jobbet» for geriljaen, skal hun ha trent opp hele 150 maoistkrigere. Da hun var tretten, ble hun satt til å lede sin egen tropp på femten personer.  Av denne troppen er det nå bare hun som lever.  

Til slutt bestemte hun seg for å rømme. Hun skjønte at hun ellers kom til å dø. En dag ble gruppen hennes omringet av politiet, og det ble et kraftig militært slag. Bandana benyttet anledningen til å flykte, noe hun greide ved å krabbe fem timer gjennom et landskap av risåkre. Da hun kom seg tilbake til landsbyen sin, så hun ikke på noen måte ut som en tenåringsjente, men som en mann – med røff hud og kort hår. Hun var så beryktet som maoistsoldat at det var topp prioritet for politiet å få henne drept. Maoistene på sin side ville enten ha fjortenåringen tilbake eller få tatt henne av dage.
​
I denne håpløse situasjonen kontaktet hun Ruplal, en gutt som var et par år eldre enn henne. Han hadde også vært innom maoistmiljøet, så de hadde møtt hverandre der. Ruplal var blitt svært forelsket i den tapre krigerjenta, noe hun nok hadde en anelse om. Nå som hun var i overhengende fare for å bli drept, skrev hun et brev til sin beundrer: «Hvis du virkelig elsker meg, så er dette den rette tid for å vise det. Kom og ta meg med deg, for nå er jeg i store problemer.» Rulplal lot seg ikke be to ganger. Han kom og tok henne med seg til sin onkels hjem, hvor de to giftet seg. Han var sytten år; hun knapt femten.  

Øystein Åsen skøyer med barna utenfor kirka. Jenta til høyre er datter til Ruplal og Bandana Chaudary.

Hvordan møtte hun Herren?
Unge og nygifte nepalere bor vanligvis hos mannens foreldre. Ettersom både politiet og maoistene var ute etter Bandana, ble de nektet tilhold der. Svigerforeldrene hennes var livredde for å ha noe med det unge paret å gjøre. «Nå når du har giftet deg med denne maoisten, risikerer vi å bli drept alle sammen», sa de til sønnen sin. Dermed måtte de to finne seg et annet bosted.

Bandana var i elendig forfatning. Ruplal på sin side hadde ikke noe annet valg enn å dra til India for å tjene penger. Slik er livets realiteter for svært mange i Nepal. Nå viste det seg at det bodde en kristen mann i nærheten av der de to hadde slått seg ned. Denne mannen kom og vitnet for Bandana og spurte henne hvorfor hun ikke ville komme til Herren. Han delte traktater med henne, men hun pleide bare å avvise ham. Hun trodde han var muslim og ville ikke ha noe med det å gjøre. Hun følte seg veldig ensom og hjelpeløs, og fryktet for sitt liv. Etter at Ruplal var reist til India, viste det seg at hun var blitt med barn. Tidlig i graviditeten ble hun veldig dårlig. Mor hennes gikk til heksedoktoren og søkte råd, og fikk med seg en amulett som skulle hjelpe. Bandana ble imidlertid bare dårligere og dårligere og det endte med at hun mistet barnet.

En dag kom noen kristne til henne og sa: «Tro på Herren, så blir du helbredet». Hun svarte: «Mannen min er i India, så jeg kan ikke ta i mot Herren nå.» Likevel ba de for henne, og den samme uka ble hun med til kirka og tok i mot Kristus. Bandana forteller at det var noen der som ba en enkel synders bønn om frelse, og hun repeterte. Etterpå kjente hun at noe var annerledes. Sykdommen var borte, og en fred var kommet inn.

Da hun kom tilbake, sa alle naboene til henne at ‘mannen din kommer til å drepe deg nå når du er blitt en kristen’. Hun svarte dem: «Uansett hva Gud har tenkt for meg, så kommer det til å skje. Jeg kommer til å dele evangeliet, og det med dere også!» Bandana skrev et brev og fortalte alt til mannen sin. Han var så glad i henne at han ikke hadde noen innvendinger mot at hun hadde tatt i mot Kristus. På juledagen samme år tok Ruplal også imot Herren. En måned senere dro han til EZRA-skolen i Kathmandu, og da han var ferdig med sine tre måneder der, var det Bandanas tur til å gå på den samme evangelisttreningen. Da hun var ferdig, startet de to sin tjeneste der i Kumradgaon med bare en håndfull mennesker. I dette området fantes det den gang ikke en eneste kristen. Naboene anklaget det unge paret for å ville ødelegge religionen deres, men Bandana fortsatte å dele evangeliet. Etter hvert var det flere unge mennesker, særlig jenter, som tok imot.

En gang kom en pastor på besøk dit de holdt til. Han tok Bandana med for å be for syke. Hun hadde aldri lært noe om dette, så hun sa ikke ‘Herre, helbred dem’. I stedet ba hun slik: «Herre, jeg vet ikke hvordan jeg skal be, men du må lære meg». En dag kom en demonbesatt kvinne til henne. Bandana visste ikke hvordan hun skulle be, men hun ba på ny på samme måten. Plutselig kom det et lys fra himmelen som lyste rett på henne. Nærmest av seg selv flyttet Bandanas hånd seg over på den syke, og etter et par minutter var dama helt normal og frisk. Dette skapte tro i Bandandas liv, og ga henne frimodighet.

En gang Bandana sov, fikk hun se hun en visjon. Hun så tydelig ei jente som bodde bare fem minutter unna, som hadde hatt langvarige magesmerter. I visjonen så hun at jenta ble helbredet. Bandanda strakk hånden mot huset hvor denne jenta bodde, og hun ble helbredet i samme stund – noe jenta selv fortalte da Bandana besøkte henne dagen etter.

Bandana serverer te i hjemmet sitt

Siden da…
I dag er hele Bandanas familie blitt kristne, så nær som den eldste søstera. En etter en har de tatt imot Herren. Menigheten deres teller over hundre medlemmer, og i tillegg har de plantet tre husgrupper som er på vei til å bli menigheter. Bandana er i dag meget respektert i landsbyen. Hun har en sterk autoritet med seg, er aktiv og modig og kjenner også mange mennesker i sentrale posisjoner. Da stedet deres ble rammet av flom på ettersommeren 2014, søkte mange landsbyboere tilflukt på hustaket deres – fordi de hadde fått tillit til den Gud som Ruplal og Bandana tjener.
​
Når jeg spør hva som er det unge ekteparets visjon i livet, svarer de at det er å trene flere troende i sitt område til å bli menighetsplantere. Det ser ut til at Herren nå drar nytte av den tidligere maoistkrigerens kapasitet til å fostre og trene en annen type soldater. Én utfordring har de imidlertid, og den kan vi gjerne dele med dere som leser bladet: Bandana og Ruplal bruker fryktelig mye tid på å sykle frem og tilbake til stedene der de har plantet husgrupper. Øverst på ønskelisten deres står derfor en motorsykkel, som kan redusere tidsbruken og gi dem mulighet til å nå enda lenger ut. Hvis noen vil hjelpe til med dette, er det bare å ta kontakt med oss i AsiaLink. Det er snakk om et beløp på rundt kr. 18000,- for en motorsykkel.  ​

Maoistene er en kommunistisk gerilja som i årevis drev krig mot nepalske myndigheter og hæren i landet. Metodene deres var uhyrlige, og utallige menneskeliv gikk tapt i denne konflikten, som varte i ti år, helt til 2006.