Fra Hallingdal til Hong Kong!

Arkiv fra 1992  den gangen vi kalte oss Asian Outreach

Kina: En mor leser barnebibelen for sine to barn.

I sommer reiste tre ungdommer fra Ål i Hallingdal til Hong Kong for å være med på bibeltransport inn til Kina. Det begynte med Børge som ett år tidligere var med i AO’s arbeid i Hong Kong. Da Børge skulle ut igjen denne sommeren ville han ha med seg flere fra hjembygda. Kristine og Are trengte ikke lang betenkningstid før de sa ja.

FORBEREDELSE
Forberedelsene begynte. Det skal en del kroner til for å kunne være med på et slikt sommeropplegg, men like viktig er det å vite noe om den politiske og åndelige situasjon på stedet en skal arbeide.

– Det at Børge hadde vært der ute tidligere gjorde det lettere for oss. Han forklarte hva tjenesten og oppgavene gikk ut på og vi var jevnlig sammen for å forberede oss, praktisk og åndelig, sier Kristine og Are.

Både Kristine og Are synger i kor, Zyngsåk på Ål og Geilo Ten-sing, og begge korene tok aktivt del i forberedelsene. De arrangerte en konsert, «Rock for Kina», med kafé og auksjon, og kvelden innbrakte en god startkapital. Korene hadde også en gå-dag og gikk fra Geilo til Ål. Alle fikk sponset turen med noen kroner pr. kilometer.

– En venninne av oss ga bort bilen sin: «Selg den og la pengene gå til reisen», slik var det, sier Kristine.

Are hadde den mest originale innsamlingsideen. Under påskeferien på høyfjellet tok han i mot penger fra solbadende påsketurister mot å hoppe i snøen i underbuksa! Han tjente 500 kroner på det.

Ungdommene fikk også mye støtte fra folk i menigheten, og de var med på ulike møter og informerte om turen og om behovet for Bibler i Kina.

KINA
I Hong Kong var de en del av et stort fellesskap, de reiste inn i flere team og mellom turene hadde de bønnedager og bibelundervisning.

Børge har vært gjennom grensen mange ganger. I 1991 var han med i dette arbeidet i fem måneder og nå i sommer hadde han også mange turer sammen med Kristine og Are. Han har opplevd at Gud leder på forskjellige måter og sørger for at bøker og annet materiell kommer inn.

– Vi skulle inn med en stor last, både bøker, videokassetter og andre ting. Jeg var temmelig engstelig og hadde derfor ikke noe i min veske. På grensen ropte vaktene på meg og spurte: «Do you have cookies?» (Har dere kaker?) Jeg skjønte ingenting, hvorfor spurte de etter kaker? Det spørsmålet hadde jeg aldri hørt før. Jeg måtte fram med vesken min og de så etter kaker. Og de ble så opptatt av vesken min og jakten etter kaker at de bare vinket de andre gjennom. Igjen fikk kristne i Kina flere bibler og god undervisning.

De fikk også treffe kristne i Kina. Sterkest inntrykk gjorde Pastor Samuel Lam fra en husmenighet i Guangzhou. Han var fengslet i mer enn tyve år for å ha forkynt evangeliet. I dag er han en av Kinas mest kjente pastorer.

VIETNAM
I løpet av sommeren fikk alle tre være med på en tur til Vietnam. Den var godt planlagt med samlinger i et teamet og med besøk i vietnamesiske flyktningeleirer i Hong Kong. Det brukte mye tid i bønn både før og under turen til Vietnam, forteller Kristine og Are.

– Vi visste om denne turen før vi dro fra Norge og hadde forberedt oss litt. Men turer til Vietnam er noe nytt i AO-regi, så vi visste ikke så mye. Men det var nyttig med besøk i flyktningeleirene. Barna flokket seg rundt oss når vi hadde barne møter, vi fortalte og sang og vi lærte dem til og med noen norske sanger. Både voksne og barn var interessert i det vi hadde å fortelle og studerte ivrig biblene vi ga dem. Det hendte barn kom og møtte oss med bibelvers på engelsk som de hadde lært utenat.

– Turen til Vietnam skulle være en bønnetur hvor vi skulle be for landet og det skulle være en transporttur med bibler, fortsetter Kristine og Are. I løpet av de fire dagene i Saigon og andre steder fikk de besøke en kirke, treffe kristne og vitne for ikke-kristne.

– Det var spennende å sitte på flyet inn til Vietnam. Vi hadde vært gjennom grensen til Kina noen ganger, men dette var en helt ny situasjon. Hva ville skje hvis vi ble tatt på grensen? For sikkerhets skyld hadde vi avtalt hvordan vi skulle forholde oss dersom noe uventet skulle skje. Heldigvis gikk alt bra, forteller Kristine.

Teamet fikk levert det de hadde med seg, de brukte mye tid i bønn for landet og for de kristne som bor der, og de fikk se litt av landet. Et av høydepunktene var et besøk i en gudstjeneste i en offisiell kirke, forteller Børge.

​– Jeg ba Gud om å få treffe en kristen vietnameser, men jeg engstet meg litt for å gå bort til en fremmed og snakke. Da kjente jeg en hånd på skulderen og bak meg stod en mann som kunne engelsk. Han var diakon og leder for en annen menighet.

«Jesus is doing mighty miracles in Vietnam», sa han. Jesus gjør store mirakler i Vietnam. Han fortalte de manglet bibler og undervisningsmateriell. Han hadde hørt at det er 5000 bibler på vei til landet. «Men vi trenger hundrevis av bibler», sa han.

HJEMME IGJEN

Hva gjør en slik tur med unge mennesker? Hva betyr det å komme hjem igjen til Norge etter å ha opplevd noe av det Gud gjør i Asia i dag? For Kristine, Børge og Are har det fått konsekvenser. Børge går andre året på sosiallinjen på Diakonhjemmet og er spent på hvordan Gud senere vil lede ham.

– Denne gangen var det som å komme hjem til Hong Kong. Gud gjorde så mye med meg sist jeg var der, men i sommer har jeg kjent mer og mer på å søke Gud enn de ytre tingene som skjer. Jeg gleder meg til tiden som ligger foran.

Kristine var ferdig med videregående sommer og går nå på Bibelskole i Oslo, også hun har fått mye å tenke på etter denne sommeren.

– Alle planene jeg hadde er blitt snudd på hodet og framtiden virker helt kaotisk. Men jeg vet at Gud vil lede og at han bærer oss når vi hiver oss ut i det ukjente.

Are er den yngste av disse tre, 18 år, og går nå i tredje klasse på videregående. Han har lært å ta Gud med i hverdagen. Det er ikke bare på grenseovergangene i Kina at vi trenger Gud, det samme gjelder i hjemmet. Are har i flere år visst at han skal bli misjonær, tjenesten i sommer har bekreftet dette kallet.

– Jeg har fått et nytt forhold til Gud og lært mye av bønnedagene og det trygge fellesskapet i Hong Kong. I koret (Zyngsåk) har vi startet en bønnegruppe, hvor hver mandag vi samles og ber og sist var vi syv stykker. Oppholdet i Østen og utfordringene jeg ble stilt overfor der har også gitt meg større frimodighet.

Mangel på frimodighet er ikke Ares største problem. Han har i høst vunnet religionslinjene i de fleste klassene på videregående og ungdomsskolen, og mange av klassene har bedt ham komme tilbake og fortelle mer fra Østen. Nå står Yrkesskolen for tur, og også der er han bedt om å komme til Hemsedal Bedehus og Gol.

Det er turen til Hong Kong, Kina og Vietnam har vært en investering – ikke i et prosjekt eller en organisasjon, men i unge menneskers liv og framtid. En investering mange framover skal høste frukter av.

---