Et besøk i Bandipur

Av Siv Elen Pedersen

Vi befinner oss i Nepal, nærmere bestemt Bandipur. En koselig turistlandsby som ligger på en av de mange toppene i fjellandet. Vi har blitt invitert hjem til en ung mann som er pastor for Bandipur Binaya Church. Her sitter jeg sammen med 4 nepalere og kollegaene mine. Gulvet er belagt med noe som minner om sitteunderlag. Det dekker hele gulvet, og gjør det litt mer behagelig å sitte. På veggen henger ei klokke, tromme, tavle og ei lampe som gir nok lys til at vi kan se hverandre. I tillegg er det bord, prekestol og ei slags bøtte laget av tre, som de bruker til å ta opp kollekt i. Rommet vi sitter i er øverste etasje i huset til noen av disse folka. Sju familier pleier å møtes her for å høre om Jesus. Vi har spurt den unge mannen om han kan dele vitnesbyrdet sitt, før vi skal be sammen.

Mitt navn er Bijay og jeg er 26 år nå. Jeg tok imot Jesus for 11 år siden. Før var jeg hindu og mamma var hinduprest. Hun gjorde alle ritualer, tilba idoler og ringte i bjeller. Jeg hadde studert her, men av politiske årsaker ble det vanskelig. Maoistene la ned skolen min, så jeg måtte reise et annet sted. Jeg fant en skole i Kathmandu og bodde på internat der med de andre studentene. Det var en kristen internatskole og jeg var den eneste ikke-kristne der. Alle vennene mine var kristne og døpt. Hver morgen og kveld før måltidene hadde vi andakt, lovsang og bønn. På den tiden tenkte jeg at «jeg vil bare være som dem», men jeg hadde ikke noe i hjertet.

Jeg har alltid likt musikk, og etter at jeg fremførte en sang på skoleavslutningen før sommerferien, ble jeg spurt av korlederen på skolen om å bli med i skolekoret. Jeg lærte sangene fort og ble etter hvert spurt om å lede lovsang. Fortsatt hadde jeg ikke noe i hjertet, men jeg likte å synge foran folk. Jeg rocket opp «Hosianna» og tenkte at det var kult at alle hørte på meg.

Da jeg kom til det siste året på skolen gjennomførte de et dåpsprogram og noen av vennene mine skulle bli døpt. De sa til meg at «nå har du vært her et år. Skal du ikke la deg døpe?» Jeg ble med, for jeg tenkte at jeg ville være som dem, men ikke bli kristen eller ta imot Jesus.

Satan var glad for å se livet mitt, siden jeg ikke tok imot Jesus. Jeg var en av de flinkeste studentene på skolen og alle håpte på mine studier. Familien min sa alltid at jeg måtte studere medisin. På den tiden virket Satan på meg. Jeg ble sinnssyk. Jeg visste ikke om det selv, men mamma og læreren min, og de som jobbet på skolen visste det. Jeg pleide å rive i bøkene mine og slåss med vennene mine, og til og med med læreren min. De ringte mamma, og fortalte hva som skjedde med meg og sa at hun måtte hente meg.

Mamma var hinduprest. Noen mennesker leide og startet kirke i dette rommet vi nå er i. Hver gang de hadde lovsang og preken, pleide mamma å ringe i bjellene veldig høyt for å forstyrre dem. Hun sang og tilba idolene med høy stemme for å forstyrre fellesskapet.

Da jeg var blitt syk, tok mamma meg med til alle hun visste for å få meg frisk fra galskapen. Heksekraft og heksedoktorer, forskjellige sykehus i Kathmandu og andre byer. Hun tilbød mye penger og ofret mange dyr til heksedoktorer og templer. En dag var hun veldig trist og håpløs siden jeg ikke ble frisk. Hun hadde vært hos en heksedoktor som krevde veldig mye. Da hun gikk hjem, kom Gud med en tanke til henne. «Hvorfor skal jeg gi så mye penger og de dyra? Sønnen min var på kristen skole og internat og ble døpt. Hvorfor ikke ta ham til kirka for å be?» Hun tok meg med til kirka, og de begynte å be for meg.  Etter seks måneder med bønn ble jeg frisk.

Gud hadde en plan for mamma også. Da jeg ble helbredet, var hun selv et vitne til min helbredelse. Da hun kom hjem tok hun et valg: Fra i dag av vil jeg ikke tilbe noen idoler og ikke gjøre noen ritualer. Hun gikk til kjøkkenet og tok alle plakatene og bildene av avguder, idoler og rituelle ting og kastet det ut. Hun begynte å brenne det. Samtidig tok hun imot Jesus og troen på ham. Da hun brant alle disse tingene, kom søsteren hennes for å besøke henne. Da hun så at alt brant, ble hun sint på mamma og meg, og hun startet å skjelle på oss. Hun sa at hvis vi noen gang blir syke, så får vi ikke komme til henne. Mamma hadde allerede tatt et valg, og Gud hadde en plan for henne; mamma var målrettet og bestemt på å følge Jesus.

Det samme året fikk jeg mulighet til å ta DTS (Disippeltreningsskole med Ungdom i Oppdrag) i Pokhara. Der tok jeg imot Jesus og fikk lære om frelse, hvem Gud er og hvem han er for meg. Jeg visste ikke noe om pappa, men vi hadde en undervisning der om Guds Farshjerte.  Etter undervisningen visste jeg at Gud er min Far, og han elsker meg. Jeg føler meg ikke lengre foreldreløs.
Det er tydelig for oss å se hvor nært forhold Bijay har til sin mor. Kjærligheten dem i mellom bokstavelig talt lyser i ansiktene. Nå er den unge mannen altså er pastor for en husmenighet her i fjellandsbyen Bandipur. Nok et konkret eksempel på hvordan evangeliet arbeider seg frem over alt.

Bijay i det lille rommet hvor menigheten hans samles.