Ei bro, en båt og et hjem

Av Øystein Åsen

Det er blitt slutten av september. I dag har jeg sittet og systematisert bilder fra sommerens tur til Asia; det er en sånn jobb som man bare må bestemme seg for å gjøre – ellers blir det ikke…

Hver tur til de fjerne himmelstrøk gjør livet rikere. Et nytt møte med mennesker vi har truffet før, eller et første møte med helt nye ansikter. På den forrige reisen fikk jeg og teamet bli med til et sted jeg aldri før har vært. Ikke har jeg sett maken heller, i hvert fall ikke på nært hold. Vi var i Phnom Penh og besøkte skolebarna på CGC-skolen, som Thien Ai leder. Det er en opplevelse i seg selv å se disse fattige barna svare høyt i kor når læreren stiller spørsmål, der de sitter på enkle plaststoler eller på gulvet. Det er rørende å se hvordan de tar del i lovsangen og bønnen, og hvor mye glede de viser når de møter Guds kjærlighet i en lærers smil og omfavnelse. Totalt forskjellig fra det de normalt opplever hjemme, der arbeidsløshet, drikk og gambling ofte setter dagsorden. «Hvert hår dere har på hodet er talt» sa Jesus. Tenk at det gjelder hvert eneste menneske på denne jord, hvor det nå er mer enn sju milliarder av oss.
​
Dette arbeidet for vietnamesere i Phnom Penh som AsiaLink er støttepartner for, har flere siktemål. Barna og familiene deres skal få høre evangeliet i ord og handling, så de kan ha mulighet til å vende om og la seg frelse fra den synd og elendighet som gjennomsyrer livene deres. Barna lærer også grunnleggende ferdigheter som å lese og skrive. De får en mulighet til å ha mål i livet, så de kan slippe å videreføre foreldrenes livsstil og ende opp i en tilsvarende håpløs livssituasjon. I tillegg er det et uttalt mål å bidra til at flest mulig jenter skal unngå å bli pyntet opp og solgt som sexslaver til pengesterke menn uten moral. 

Til venstre er stokkene som danner bro og rekkverk ut til Tyuens båthjem i Mekong-elva; båten ses til høyre i bildet.

Venner i Norge bidrar til at flere unge jenter har et meningsfylt arbeid å gå til på denne skolen. To av dem er Ngung og Tyuen. I sommer fikk vi lov å besøke hjemmene deres i landsbyen. Ngung bor i et hus som står på påler, slik de mer velstående blant de fattige gjør. Pålene er en fordel når elva til tider stiger flere meter. Moren hennes har bygget et av landsbyens fineste hjem, og hun tok vel i mot oss der. Ikke så rent lite bismak blir det like fullt når vi vet at prisen er betalt av de tre eldste søstrene til Ngung, som alle er blitt sexsolgt for å betale familiens gjeld. Presset på Ngung har vært og er stadig sterkt, så hun trenger virkelig forbønn. Til nå har hun stått imot og holdt fast på Jesu beskyttelse.
​
For å komme til det stedet der Tyuen kommer fra, måtte vi snirkle oss mellom påler, søppel og mennesker helt ned til elvebredden. I sivet dukket det opp en bambusstamme, som viste seg å være eneste vei til hjemmet hennes. Heldigvis var det en slags form for rekkverk å holde seg i, ellers tror jeg ikke vi nordboere hadde kommet oss dit. Vi balanserte på toppen av disse runde trestammene – det måtte da være hundre meter minst ut dit – og til slutt kunne vi sette føttene på et båtdekk. En smilende kvinne hilste oss velkommen; det var mor til Tyuen. Under det lave taket på denne husbåten, bor det mange mennesker sammen med katter og hunder. Båten ligger fast og går opp og ned med vannstanden. Hva slags sanitæropplegg de har, følte jeg ikke for å spørre om. Sannsynligvis er det elva som håndterer alt, fra vask til drikkevann og avløp. 

Tyuen og Ngan jobber med Thien Ai i Phnom Penh. Begge jentene har allerede erfart hva det betyr for unge jenter her å måtte 'på jobb'.

Den smilende kvinnen ba oss ta plass på noen matter. Jeg tror alle vi på teamet hadde en nesten ubeskrivelig følelse der vi satt. Vi pratet om det etterpå – og flere av oss sa til hverandre: «Tenk, dette er deres hjem! Her lever de. Dette er alt de har…» Ingen av oss fra Vesten kunne snakke med de som bodde der, men Thien Ai var med og tolket. Vi var der bare et kvarters tid, men det tok ikke mange minuttene før smilet var vendt til tårer i denne mammaens ansikt, da hun delte sin store hjertesorg: Mannen min har reist fra meg og barna. En kan bare forestille seg en slik situasjon. Så fattige mennesker, med mange barn å ta hånd om – og så forsvinner hovedforsørgeren. Hva sier man da? Hva gjør man?
​
Vi visste ikke noe annet å gjøre enn å bære denne tunge byrden til Jesus. Vi tok hverandres hender, der vi satt i sirkel på dette båtdekket, og forente oss i bønn til ham som fortsatt har all makt i himmel og på jord. Nei, det var kanskje ikke så mye. Men det var det vi kunne gjøre. Vi kunne vise vår kjærlighet ved å komme på et besøk. Dele våre smil og godhet. Lytte til de triste ordene som ble delt. Sukke dypt til Gud og forene oss i bønn. Det underlige er at i slike situasjoner, når ting oppleves som mest fortvilet og hjelpeløst, kan et stille nærvær av Guds kjærlighet fortsatt merkes. Vi merket det, alle sammen. Og vi dro fra dette hjemmet med en ny dimensjon i livet. Fattigere i oss selv. Merket av nærmøtet med denne avmakten som nettopp kan bane vei for avhengighet av Gud og tro på ham. Rikere på takk og ærefrykt. 

Her er vi ombord i båten, som er hjem for en stor familie.