DYP URO

Av Øystein Åsen

«Gled dere i Herren alltid. Igjen vil jeg si: Gled dere!» Filipperbrevet 4:4 er et favorittvers! Like etter følger enda en oppmuntring: «Vær ikke bekymret for noe, men legg alt dere har å be om, frem for Gud i bønn og påkallelse, med takk. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus».

Jeg elsker disse glade ordene. Ikke er jeg et spesielt bekymret menneske heller. Like fullt vil jeg dele med deg noe som gjør meg dypt urolig. Som trofast møtegjenger i ulike menighetssammenhenger, har jeg i økende grad begynt å tenke over hva slags temaer og vinklinger forkynnelsen dreier seg om. Og – enda mer – hva jeg omtrent aldri hører. 
​
Gjennomgangstonen i dag virker å handle om at Gud er «den gode Far som alltid elsker og alltid vil hjelpe og støtte deg, uansett hva du har gjort og uansett hvordan ting går». Alle som leser Rapport fra Asia, vet at «Guds farshjerte» er et av mine favorittema, som jeg stadig underviser om. Rett forstått er det sant at Gud elsker, støtter og hjelper oss uansett. Men der er et men. Skriften presenterer en Gud med flere farger. Den samme Bibelen som sier at «Gud er kjærlighet», forteller også at «Gud er en fortærende ild». Den snakker om «Guds vrede», som er verre å bli rammet av enn alt annet vi kan tenke oss. Bibelen sier at ingen kan tjene to herrer. Paulus henviser til alvorlige ting som skjedde med Guds folk i den gamle pakt, og skriver til de kristne i Korint: «Disse hendelsene er advarende eksempler for oss. De skal lære oss ikke å ha lyst til det onde, slik de hadde» (1. Kor 10:6). Vår gode Jesus snakket mye om helvete. Han advarte kraftig. Han forutsa at falske profeter vil komme. At mange vil bli ført vill. At det gjelder å være våken. At det ikke hjelper å komme med gode rapporter om demonutdrivelser og sterke helbredelser – hvis man ikke lever rett. I Åpenbaringsboken ser vi at den milde Jesus ikke går av veien for å refse de fleste av menighetene kraftig, med klare advarsler om konsekvensene av å være ulydig.

​Når hørte jeg sist disse sidene ved vår tro bli forkynt like klart som de er beskrevet i Bibelen? Uten omsvøp og tillempning? Tør vi som forkynnere å tale alvor? Tåler Guds menighet alvor? Eller er vi blitt så preget av Hollywood-kulturens krav til «Happy Ending» – at alt må ha en lykkelig slutt – at det ikke er rom for hele sannheten i våre forsamlinger? I så fall bygger vi Guds tempel med høy og halm. Det kommer til å brenne opp, og vi blir dyrt ansvarlige for hvordan det går med oss selv og andre når prøvelsens tid kommer. Midt i min glede over Herren og hans løfter, gir dette meg en dyp uro. Det er tid for oss til å rope: «Gud, hjelp oss å omfavne hele sannheten i ditt Ord!»