Det bør bli normalt å reise ut!

Arkiv fra den gangen vi kalte oss Asian Outreach

 Det blir sett på som sensasjonelt at folk over 35 år reiser ut på korttidstjeneste. Men det burde heller være et normalt kristenliv; mi­sjon er noe vi alle er kalt til. Opplegget til Asi­an Outreach er ideelt for folk mellom 30 og 50 år, og topp for ektepar. Hvem kan ikke ordne seg med fire ukers fri, hvis de vil?

Sykepleier Ragnhild Kleppan (36) fra Modum er ikke i tvil etter at hun selv ordnet seg fri for å reise med Bibler og litteratur til Kina. Men hun hadde trolig sagt noe annet hvis hun ikke hadde hørt Eivind Frøen tale om Kina for to år siden.

- Jeg hadde aldri hørt Eivind tale, og hadde hel­ler aldri vært særlig opptatt av misjon. Langt mindre kunne jeg tenke meg å reise ut på kort­tidsmisjon. Men Eivind oppfordret folk til å reise til Kina, som pakkesel fra Hong Kong. Det kunne alle, mente han. Jeg hadde reist mye som flysyke­pleier i forsvaret og som turist, og likte å reise. Da jeg følte Gud sa: «Mitt ord har hast» tenkte jeg: «ja, ja, da får jeg dra da.»

Betingelsen Ragnhild satte var at hun skulle ta fri fra jobben i over fire uker. Det gikk i boks, men hun var ikke særlig høy i hatten over å reise alene. Plutselig ringte ei dame hun så vidt hadde kjent og sa hun ville være med. Og sammen troppet de opp på basen til Asian Outreach en vårdag i 1989, bare uker etter Eivind hadde talt.

-   Vi må ikke gjøre Guds ledelse til noe vold­somt og misjonskallet til noe spesielt. Det burde være det mest naturlige for oss. Jeg følte hele ti­den at jeg gikk i ferdiglagte gjerninger. Det var veldig fint å være i Guds plan, oppleve kinesiske menigheter og være en del av det åndelige om­sorgsfellesskapet på basen, mener Ragnhild. 

-       Sommerfuglene var absolutt til stede i mage­regionen da jeg krysset grensa første gang. Spen­ningen var der også de andre gangene - blir jeg tatt i dag? De stoppet meg noen ganger, og da sa tollerne «hun har bibler». Mesteparten tok de, men jeg slapp igjennom. Det var lite vits å være i Kina uten litteratur, så jeg snudde etter kort tid og plukket opp biblene på tilbakeveien mot å be­tale noen kroner.

Dagene ga ikke så mye rom for vanlig turistliv. Det var opp klokka sju, få i seg litt mat, delta på andakten og be sammen før teamet reiste ut til grensa. Gruppa delte seg, og gikk hver for seg gjennom tollen. Med i gruppa var folk fra alle verdenshjørner, alle aldre og med ulik bakgrunn.

-   Det fellesskapet som vi hadde var helt fanta­stisk, og både den opplevelsen og det å få bringe litteratur inn til Kina var verdt pengene og tida. En reiser jo ikke rundt halve jorda for moro­skyld. Den største opplevelsen var en tur inn i landet, der Ragnhild og en del av teamet møtte en pastor som hadde sittet 23 år i fengsel for sin tro.

-   Han holdt åpne husmøter i sitt eget hjem, for han fryktet ikke lenger myndighetene. Der møtte vi mange unge nyfrelste, og opplevde en helt spe­siell nattverd sammen med dem. Billy Graham hadde besøkt denne menigheten, og Ragnhild fikk et bilde av ham og pastoren.

Hun var også en tur i Bejing, opplevde student­demonstrasjonene, gikk på den kinesiske mur og snuste på det særegne kinesiske markedet. Men det var ikke dette som gjorde sterkest inntykk. - Det var de kristne, deres omsorg for hverandre, og den risken de var villig til å ta.

Bagasjen full av godt nytt!