«Denne reisen har forandret meg…»

Av Eivind (17)

Vi har vært på reise i nesten fire uker. Vi har sett alt fra den vietnamesiske storbyen til jungelen i Borneo. Vi har sett ufattelig fattigdom og vi har sett Guds uendelige rikdom. Jeg har gått fra å være en veldig sjenert ungdom, til å bli en som kan stå foran mange mennesker og fortelle min historie.

Vi kom til Ho Chi Minh by (Saigon) lørdag den 28. juli. Der hadde vi to dager til å slappe av etter den lange reisen, før vi på mandags morgen ble hentet til ungdomsleiren et lite stykke utenfor byen. Da vi kom dit ble vi møtt av ca 150 ungdommer som satt på gulvet og hørte på og lærte lovsang. Etter en liten stund skulle vi hilse på dem. Jeg var veldig tilbaketrukket i starten og klarte ikke å åpne meg for dem. Flere av de andre på teamet skulle dele sin historie, men jeg sa til meg selv at «aldri, aldri, aldri vil jeg gjøre det.» Ungdomsleiren varte frem til torsdag. Det er en underdrivelse å si at de vietnamesiske ungdommene forandret seg foran øynene våre; de var rett og slett ikke til å kjenne igjen. Første dagen var de aller fleste av dem stille og sjenerte. Den siste dagen danset de rundt som bare en flokk viltre ungdommer kan gjøre det, mens de lo og sang, de bar oss fra vesten rundt på skuldrene sine, og alt var glede – Guds glede. På fredagen dro vi til stranden med ungdommene hvor vi badet og koste oss, pluss at omkring 40 mennesker ble døpt i sjøen.

Så hadde vi en helg i Saigon, der vi slappet av, før det bar av sted til neste programpost – barneleiren. Her ble vi møtt av ca. 40 barn og ungdom, som alle har mistet en eller begge foreldrene. Her skjedde enda et av Guds mirakler; jeg stilte meg frem foran disse barna og fortalte min historie. Vi hadde flere runder der vi ba for og trøstet barna. En hendelse som virkelig satte sitt spor i meg, var når en liten jente jeg hadde bedt for, kom bort og ga meg en klem og sa: «I love you» (jeg er glad i deg). Det er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Etter tre dager på barneleir kjørte vi bil i fire timer, tilbake til Saigon. Deretter satt vi på buss i seks timer til for å komme til Phnom Penh i Kambodsja, der vi skulle besøke «School of Tomorrow» – en skole for vietnamesiske barn i Kambodsja. Det var virkelig inspirerende å se hvor viktig denne skolen er for barna der. Vi var også på besøk hos flere av familiene i området. Det var noe helt spesielt å se hvor utrolig fattige de er, de har bokstavelig talt ingenting. Det fikk oss til å forstå hvor utrolig velsignet vi er her i Norge, hvor vi egentlig ikke mangler noe.

Etter tiden i Kambodsja skulle vi ta flyet til Øst-Malyasia, den delen av landet som ligger på Borneo. På vei til flyplassen fikk jeg virkelig føle Guds nærvær. Motorsykkeldrosjen hadde kommet halvveis til flyplassen da jeg til min forskrekkelse ikke kunne finne passet mitt. Det var for sent å snu, men uten pass ville jeg ikke kunne kommet inn i Malaysia. Resten av denne drosjeturen gikk med til bønn, og da vi kom fram til flyplassen fant jeg passet mitt igjen. Takk Gud!
​
Vel framme i Malaysia kom vi til hotellet hvor vi skulle være i et par dager. Der skulle vi slappe av, før siste del av turen. To dager senere ble vi hentet til en Baptistmenighet i hovedstaden Kutching. Der var vi gjester den siste helgen, og her skjedde det som for meg var det største mirakelet på denne teamturen. Jeg som bare to uker tidligere hadde sagt at jeg aldri ville snakke foran en forsamling, og som bare en uke tidligere motvillig hadde snakket foran førti barn, jeg sto nå frem foran en fullstappet kirke med rundt to hundre mennesker og delte min historie. Det er noe jeg aldri i livet hadde trodd jeg skulle gjøre! Så kom dagen da vi skulle reise hjem. Etter tre og en halv uke på farten var vi kommet til slutten på en helt utrolig reise, der jeg har blitt mye bedre kjent med Jesus og også blitt utfordret på mange forskjellige måter. Jeg kan trygt si at denne reisen har forandret meg.