Av Øystein Åsen - Fokus på Vietnam

Phuong Anhs far hadde alltid ønsket seg en sønn. Da kona hans – etter mer enn elleve år – omsider ble gravid igjen, og det viste seg at det også denne gangen var ei jente, ble han rasende og forlot både kone og datter. Phuong Anh var da tolv år gammel. De to hadde det veldig vanskelig, og Phuong Anh stengte seg inne i sin egen verden. Hun åpnet seg ikke opp for noen, selv ikke overfor sin egen mor klarte hun å vise kjærlighet eller være ærlig med tankene sine. Da lillesøsteren ble født, fikk moren enda en munn å mette. Det var alt annet enn enkelt å være eneforsørger, så familien hadde alltid store mangler.
​
En dag fikk de høre om Jesus igjennom en av morens venner. Både Phuong Anh og mor hennes åpnet hjertet sitt opp for Jesus. De fikk vite om en Gud som elsket dem, og Phuong Anh skjønte at selv om hun ikke hadde noen fysisk far som var der for henne og elsket henne, så hadde hun del i Guds kjærlighet. Hun skjønte at den var i stand til å kunne fylle dette tomrommet. Phuong Anh ble invitert med på AsiaLinks ungdomsleir i Hanoi 2010, og der kjente hun at opplevelsen av Guds godhet vokste dag for dag. Likevel fortsatte hun å lengte etter farskjærlighet. Hun så venner som hadde gode fedre som brydde seg om dem og tok vare på dem. Hun gråt ofte og ba Gud om hjelp. Hun ba også om unnskyldning for at hun ikke syntes at hans kjærlighet var nok. Gud svarte ved å vise henne kjærlighet igjennom andre mennesker. Hun begynte å kjenne at hun kunne føle seg elsket, men ikke uforbeholdent. I sommer skjedde imidlertid noe som Phuong Anh selv forteller at har forandret absolutt alt i livet hennes.

I forbindelse med årets ungdomsleir, kom Phuong Anh igjen kontakt med AsiaLinks sommerteam. Vi i teamet opplevde det som en tilskyndelse fra Gud at vi skulle invitere henne til å være med oss både på ungdomsleiren og barneleiren, og at hun skulle få være en del av teamet vårt. Forsiktig og beskjeden var hun, men hun takket ja til å bli med oss. Vi fikk snart god kontakt, og ble veldig glad i vår nye vietnamesiske søster. I to uker reiste vi sammen, og det var riktig trist å måtte ta farvel med henne da vi skulle videre til Kambodsja. Men vi skjønte både ut fra det vi kunne se, og det hun selv fortalte, at Gud hadde gjort enorme ting i livet hennes i løpet av denne tiden. Da jeg snakket med henne tidlig i oktober, fortalte hun at forandringen ikke var et blaff, men noe varig. Vi lar henne fortelle med egne ord:

«Denne sommeren hadde jeg mange førstegangsopplevelser. Det var min første gang å bli med på en misjonstur, første gang jeg virkelig ønsket å vise kjærlighet til andre, første gang jeg var tolk foran mange mennesker, første gang jeg følte at å være med i et team var som å være med i en familie – og det med et team som ikke snakket vietnamesisk engang! Jeg følte meg så elsket og velkommen inn i teamet, og deres hengivenhet til hverandre og andre smittet over på meg. Jeg fikk et så sterkt ønske om å vise Guds kjærlighet, jeg også. Dette ønsket var sterkere enn sjenertheten. Og jo mer jeg turte å gi ut, desto mer vokste det i meg. Gud viste meg at jeg kunne være en som oppmuntret andre, lærte andre og elsket andre – akkurat slik Han gjør med oss. Og noe av det viktigste: jeg lærte å virkelig slippe folk inn i livet mitt. Jeg skjønte at sjenertheten og usikkerheten bare var et forsvarsverk og ikke slik jeg var. I sommer lærte Gud meg, igjennom min nye familie i teamet, at kjærlighet ser ut som noe, og at jo mer vi uttrykker det, jo mer vokser det. Jeg har også fått se hva Guds kjærlighet gjør med mennesker. Med meg og med andre. Ja, det er utfordrende å gå den veien, men jeg ønsker det mer enn jeg er redd for det.»
​
Hvordan kan vi så holde kontakten med vår nye søster? Det er det fantastiske med Facebook – at mennesker kan være nær deg selv om de er på den andre siden av jorden.

Vi har vært på reise i nesten fire uker. Vi har sett alt fra den vietnamesiske storbyen til jungelen i Borneo. Vi har sett ufattelig fattigdom og vi har sett Guds uendelige rikdom. Jeg har gått fra å være en veldig sjenert ungdom, til å bli en som kan stå foran mange mennesker og fortelle min historie.

Vi kom til Ho Chi Minh by (Saigon) lørdag den 28. juli. Der hadde vi to dager til å slappe av etter den lange reisen, før vi på mandags morgen ble hentet til ungdomsleiren et lite stykke utenfor byen. Da vi kom dit ble vi møtt av ca 150 ungdommer som satt på gulvet og hørte på og lærte lovsang. Etter en liten stund skulle vi hilse på dem. Jeg var veldig tilbaketrukket i starten og klarte ikke å åpne meg for dem. Flere av de andre på teamet skulle dele sin historie, men jeg sa til meg selv at «aldri, aldri, aldri vil jeg gjøre det.» Ungdomsleiren varte frem til torsdag. Det er en underdrivelse å si at de vietnamesiske ungdommene forandret seg foran øynene våre; de var rett og slett ikke til å kjenne igjen. Første dagen var de aller fleste av dem stille og sjenerte. Den siste dagen danset de rundt som bare en flokk viltre ungdommer kan gjøre det, mens de lo og sang, de bar oss fra vesten rundt på skuldrene sine, og alt var glede – Guds glede. På fredagen dro vi til stranden med ungdommene hvor vi badet og koste oss, pluss at omkring 40 mennesker ble døpt i sjøen.

Så hadde vi en helg i Saigon, der vi slappet av, før det bar av sted til neste programpost – barneleiren. Her ble vi møtt av ca. 40 barn og ungdom, som alle har mistet en eller begge foreldrene. Her skjedde enda et av Guds mirakler; jeg stilte meg frem foran disse barna og fortalte min historie. Vi hadde flere runder der vi ba for og trøstet barna. En hendelse som virkelig satte sitt spor i meg, var når en liten jente jeg hadde bedt for, kom bort og ga meg en klem og sa: «I love you» (jeg er glad i deg). Det er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Etter tre dager på barneleir kjørte vi bil i fire timer, tilbake til Saigon. Deretter satt vi på buss i seks timer til for å komme til Phnom Penh i Kambodsja, der vi skulle besøke «School of Tomorrow» – en skole for vietnamesiske barn i Kambodsja. Det var virkelig inspirerende å se hvor viktig denne skolen er for barna der. Vi var også på besøk hos flere av familiene i området. Det var noe helt spesielt å se hvor utrolig fattige de er, de har bokstavelig talt ingenting. Det fikk oss til å forstå hvor utrolig velsignet vi er her i Norge, hvor vi egentlig ikke mangler noe.

Etter tiden i Kambodsja skulle vi ta flyet til Øst-Malyasia, den delen av landet som ligger på Borneo. På vei til flyplassen fikk jeg virkelig føle Guds nærvær. Motorsykkeldrosjen hadde kommet halvveis til flyplassen da jeg til min forskrekkelse ikke kunne finne passet mitt. Det var for sent å snu, men uten pass ville jeg ikke kunne kommet inn i Malaysia. Resten av denne drosjeturen gikk med til bønn, og da vi kom fram til flyplassen fant jeg passet mitt igjen. Takk Gud!
​
Vel framme i Malaysia kom vi til hotellet hvor vi skulle være i et par dager. Der skulle vi slappe av, før siste del av turen. To dager senere ble vi hentet til en Baptistmenighet i hovedstaden Kutching. Der var vi gjester den siste helgen, og her skjedde det som for meg var det største mirakelet på denne teamturen. Jeg som bare to uker tidligere hadde sagt at jeg aldri ville snakke foran en forsamling, og som bare en uke tidligere motvillig hadde snakket foran førti barn, jeg sto nå frem foran en fullstappet kirke med rundt to hundre mennesker og delte min historie. Det er noe jeg aldri i livet hadde trodd jeg skulle gjøre! Så kom dagen da vi skulle reise hjem. Etter tre og en halv uke på farten var vi kommet til slutten på en helt utrolig reise, der jeg har blitt mye bedre kjent med Jesus og også blitt utfordret på mange forskjellige måter. Jeg kan trygt si at denne reisen har forandret meg.
 

Ly Van Quan var en meget kjent og populær trollmann på hjemstedet sitt. Han hadde sitt eget tempel med alt utstyret som skulle til for å utføre magiske handlinger og håndtere åndene. ​

​Men for en del år tilbake skjedde det ting som for alltid forandret livet, ikke bare for ham, men for mange. Vi lar Ly fortelle selv.

«I 1998 bestemte jeg meg for å selge oksen og bøffelen jeg hadde, fordi det var så få i min familie at vi egentlig ikke maktet å ta hånd om dyrene. Jeg fikk 10 millioner dong for dem (3000 kroner).  Ei drøy uke etter dette kom det to eldre menn på besøk til meg. De kjente til meg, og hadde nok hørt at jeg hadde solgt dyrene mine. Nå kom de for å fortelle om en god mulighet til å investere penger som kunne gi god avkastning. De ville ha meg med til området hvor en annen stamme bor, Tay-stammen. Det gikk nemlig rykter om at Tayene hadde funnet masse mynter som de mente amerikanerne hadde gravd ned under krigen, og at disse kunne tas med til byen og selges for mange penger."

 "Jeg ble med de to mennene, og underveis fortalte de meg at sist de hadde vært i Tayområdet, ville ingen av folkene der be til åndene mer. De ville bare be til himmelens Gud. Jeg går ut fra at de ville informere meg om dette siden de visste at jeg var trollmann."

​"Myndighetene var nå ute etter meg hele tiden. For at jeg skulle kunne lære mer om troen, måtte jeg oppsøke en kristen som bodde i en landsby 24 kilometer unna. Det var 5-6 timers gange dit, og jeg måtte alltid gå om natta. Tidligere hadde jeg vært livredd for mørke, men nå gikk jeg hele natta uten frykt. En gang hver uke tok jeg denne turen for å få opplæring i Bibelen."
"Da jeg hadde besøkt denne kristne lederen ni ganger, bestemte jeg meg for å begynne å vitne om Jesus i andre landsbyer. Jeg ble arrestert og fengslet fem ganger. Første gangen ble jeg holdt innestengt i ni døgn. Andre gangen var det bare to dager, men da ble jeg bundet til et tre midt i parken til skrekk og advarsel for alle innbyggerne: "Blir dere kristne, så gjør vi sånn med dere". Etter å ha stått bundet der hele dagen, ble jeg kommandert til å gå til fots tretti kilometer til et fengsel. Tredje gangen satt jeg inne sytten døgn, fjerde gangen seks dager og siste gangen bare en halv dag – det var i 2002. Noen ganger tvang de meg til å jobbe, og 45 ganger ble jeg slått og sparket."
​
"Siste gang av totalt åtte som han ble innkalt til politiet, ble han spurt om han ville fortsette å tro på Jesus. I så fall lovet de ham enda mer forfølgelse. «Jeg svarte dem at jeg var glad for å bli spurt – for tidligere hadde jeg ikke hatt noen mulighet til å fortelle. Så ga jeg dem mitt svar: «Om dere så dreper meg, vil jeg på ingen måte slutte å tro på Jesus.» Jeg ble da bedt om å signere et dokument, og etter dette er jeg ikke mer blitt innkalt til politiet. Selv når jeg drar ut med evangeliet, rører ikke politiet meg. De bare sier stygge ting om meg i hjemlandsbyen min, men når jeg er ute og evangeliserer får jeg være i fred. Bortsett fra en gang jeg kom til en landsby; da sto tretten menn med stokker sto klare til å jule meg opp – så da måtte jeg rømme til et annet sted."

For tre måneder siden dro Ly for å holde trening på et sted, i en menighet han har kontakt med. Distriktspolitiet kontaktet da det lokale politikontoret på dette stedet og ga beskjed om at de ville komme og arrestere Ly. Det sentrale politiet hadde imidlertid uflaks, for den lokale politimannen de traff på da de ringte, var en kristen. Han varslet Ly, så like før politiet ankom, var Ly forduftet. Nå er denne frimodige evangelisten på bibelskolen for å få mer trening. Etter det skal han tilbake til tjenesten – men han vet virkelig ikke hva han skal velge, pastor eller evangelist. ​

«Jeg vil både dele evangeliet og jeg vil ha omsorg for medlemmene» sier 56-åringen med et stort smil.
​

      esus sier i Matteus 9:27-28: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Det er innhøstningstid i Vietnam for øyblikket. Mange blir frelst hver dag, og nye menig -
heter plantes hele tiden. Det er derfor oppmuntrende å møte mennesker som er innhøstningsarbeidere som Jesus taler om, og ber oss å be for. Det er mange i Vietnam som brenner for Jesus, og som har betalt en pris for det. Våre fotsoldater har alle et sterkt vitnesbyrd om en levende Jesus, som har forvandlet livene deres. Resultatet er at de ønsker å tjene ham tilbake.

Her er tre slike vitnesbyrd
Broder Tung:
Broder Tung er 36 år gammel og kommer fra byen Hai Phong, den største havnebyen i det nordlige Vietnam. Foreldrene hans var som de fleste andre buddhister, og faren hadde vært med og kjempet i vietnamkrigen som marinegast. I 2004 giftet Tung seg med kona Kim og flyttet til Hanoi. Han studerte på universitetet, både engelsk og økonomi, og startet deretter opp egen business innen turisme. I 2008 kom det noen kristne som vitnet for kona hans. Det vekket ikke umiddelbart noen interesse, men Guds Ånd begynte å virke. Hun begynte å søke på internett etter informasjon om kristendommen, og i 2011 ble hun med hjem til noen kristne som hadde møte. Der møtte hun pastor Hai, og ble frelst. Hun begynte å vitne for mannen sin, og menighetene, både i Hanoi og i Saigon begynte å be for ham. Ekteparet fikk mange konflikter på grunn av dette. Kona forlot buddhismen, og sa at denne religionen ikke var bra. Tung ble etter hvert så irritert på kona at han kastet gifteringen sin. Men kona gav ikke opp, hverken å be eller vitne, og til slutt ble han motvillig med til menigheten i Hanoi. Der opplevde han å møte vennlige og levende mennesker. Han ble også forundret over å se konas forvandling, og den freden hun hadde i hjertet. I 2012 fikk han økonomiske problemer, og ble veldig deprimert. Livet i menig - heten gav ham imidlertid glede og inspirasjon, uten at han hadde tatt noen avgjørelse om å følge Jesus.

På grunn av økonomien bestemte hele familien seg for å flytte til Ho Chi Minh byen i juni 2013, og kona begynte å gå på gudstjeneste i menigheten til Hai. Tung tok da imot Jesus, og under sommerleiren hvor det norske teamet var med, ble han døpt i havet. Nå går begge to på bibelskolen til pastor Hai i Saigon. De har valgt å satse på Jesus. Hva fremtiden vil bringe vet ikke broder Tung noen ting om. Det eneste han vet er at den Gud som kalte ham er trofast – mer trenger han ikke vite akkurat nå.

Broder Sanh:
Broder Sanh er 27 år og tilhører Hmong stammen. Disse lever helt nord i Vietnam, på grensen til Kina. Han er gift, og har to barn. Før han møtte Jesus levde Sanh for penger og alkohol – det var det som betydde noe i livet hans. I 2003 ble en eldre bror frelst, og begynte å vitne for familien. Det fantes ingen menighet eller kristne i dette området. Den eldre brorens vitnesbyrd skapte imidlertid en nysgjerrighet hos foreldrene, og de forsøkte å finne noen som kunne fortelle mer. Til slutt fant de en menighet fire timers gange fra landsbyen sin. De opplevde at Gud talte til dem om at de skulle flytte dit hvor menigheten var, og selv om de ikke var frelst gjorde de det. I 2006 ble Sanh frelst. Umiddelbart opplevde han at Gud kalte han til å reise tilbake til den landsbyen han var oppvokst. I denne landsbyen bodde det 68 familier – åtte av disse tilhørte Hmong-stammen, og de andre tilhørte Tay-stammen. Sanh begynte å dele evan geliet, og etter kort tid hadde alle åtte Hmong-familene tatt imot Jesus – tilsammen 28 per soner over ti år pluss noen barn. De samlet seg hjemme i huset til Sanh, og han fungerte som en slags pastor, til tross for at han ikke hadde noen bibelkunnskap. Flere Hmongfamilier i områdene i nærheten ble også interessert, og nå teller menigheten 50 voksne personer. I   dette området av Vietnam finnes det ingen lege eller sykehus. Sanh kan derfor fortelle at det har skjedd mange mirakler og helbredelser. Ett eksempel han nevner er noe som skjedde for ett år siden. På grunn av dårlig vær mistet alle i området avlingene sine, bortsett fra de kristne. Her ble ingen ting skadet. Nå er Sang på bibelskole for å bli utrustet til enda bedre å tjene Herren. Gud har lagt på hjertet hans at hele området han bor må få høre evangeliet, ikke bare Hmong - folket som han selv tilhører, men også Tay og Dao stammene.

Søster Khai​:
Søster Khai kommer fra Hanoi, og er 35 år. Bestefaren hennes var en rik businessmann, men da kommunistene overtok makten mistet de alt, og familien måtte flytte utenfor Hanoi. Nesten hele slekta flyktet til USA, bare faren og en søster ble igjen i Vietnam. Faren til Khai hadde hatt flere koner, og i tillegg hadde han mange damebekjentskaper. Han var alltid trist og misfornøyd. De hadde jo vært veldig rike, og hadde mistet alt. I tillegg var han ensom fordi hele slekta var i USA. Farens opp dragelse var at han kunne oppføre seg som en konge, og alle andre i huset skulle være tjenere. Dette gikk spesielt ut over moren og Khai syntes alltid synd på henne. Faren reiste mye, både for å besøke de andre ekskonene sine, og til andre tilfeldige damer. De gangene han var hjemme var det
alltid bråk. I huset deres bodde fortsatt en tidligere kone og hennes barn – Khais halvsøsken. Faren sammenlignet alltid barna med hverandre, og poengterte alltid hvem som var flinkest eller best. Khai begynte å misslike faren på det sterkeste og motsatte seg alltid det han sa. Det endte da med mishandling på det aller groveste. En gang ble hun bundet fast til et tre ute i hagen. Hun var da ti–elleve år gammel. Dette treet var fullt av små maur som kravlet overalt på henne og bet henne. Hele familen var tilstede for å se på farens metoder for å få Khai til å oppføre seg slik han ville. Da Khai var tyve år giftet hun seg – bare for å komme seg vekk. Hun spurte ingen til råds før ekteskapet ble inngått, noe som er stikk i strid med vietnamesisk kultur. Mannen hennes var imidlertid veldig lik faren, med mange damebekjentskaper. Det var derfor alltid krangel i hjemmet der også. En gang de kranglet, dyttet mannen henne ut fra en balkong  i tredje etasje, og hun falt elleve meter ned. Hun kom på sykehuset, med brukken rygg, men overlevde. Etter hvert ble de separert, og mannen forsvant til et annet sted. Svigerforeldrene tok vare på henne og sønnen de hadde fått. I 2008 reiste Khai til Malaysia for å arbeide, mens sønnen ble igjen hos svigerforeldrene. Hun følte at hun ikke hadde noenting å leve for, og begynte å henge på barer, med fyll og tilfeldig sex. En gang hun kom full hjem, møtte hun en ”merkelig” dame. Khai trodde hun var en slags spåkvinne, fordi hun kunne fortelle om Khais liv uten at de noen gang tidligere hadde møttes. Denne kvinnen var en kristen. Khai bodde sammen med ti andre arbeidere fra Vietnam. Syv av disse var blitt kristne. Khai opplevde at disse behandlet henne med respekt. Hun ble nysgjerrig, og begynte å spionere på dem når de hadde samlinger. Som regel gjemte hun seg i noen busker i nærheten. Etter hvert lærte hun sangene de sang, og opplevde flere ganger at hun også sang disse når hun var alene. Etter hvert ble hun med på møtene selv, og i 2009 tok hun imot Jesus som frelser. Men hun fikk ikke noen visshet i hjertet sitt, og ikke mye skjedde. To måneder etter at hun hadde tatt imot Jesus ble hun veldig syk. Hun var helt stiv, hadde store smerter, og kunne ikke røre seg, så hun havnet på sykehuset. Legene fant imidlertid ikke ut noenting om hva som var feil med henne. Første natten der våknet hun plutselig opp, og så noe som lignet en stor hvit sky. Forskrekket ropte hun ut: Er du der – kan du helbrede meg? Fem minutter senere var smertene borte. Etter dette fikk hun mye hjelp av den ”merkelige” damen hun møtte året i forveien, og hun vokste i kjennskap til Gud. Mange tegn og mirakler skjedde også. I 2012 opplevde hun at Gud sa at hun skulle reise tilbake til Vietnam, og hun flyttet hjem til foreldrene sine, og ledet dem til Jesus. Hun har ingen bitterhet mot faren lenger, men har klart å tilgi alt. Nå er det en liten menighet på tolv personer som samles i hjemmet deres, ca 100 km nord for Hanoi. Khai ser på meg og sier: Gud kan få et null til å bli mange. Faren er totalt forvandlet. I stedet for å kalle datteren for alle slags stygge ting, er hun nå hans diamant. Khai studeren bibelen for å bli bedre rustet til å nå menneskene i Nord Vietnam.

Takk til dere lesere for at dere vil be for disse arbeiderne i Vietnam som høster inn grøden. 

Da vi kom til leirstedet nær havet i Sør-Vietnam, der barneleiren skulle være, ble vi møtt av 45 unger i alderen 6–18 år. De satt i rette rekker på gulvet, og plutselig gikk det opp for oss at det vi hadde sett frem til og bedt for i flere måneder, det var nå! Etter at vi i det norske teamet først hadde presentert oss og deretter hatt en undervisningsøkt, inviterte vi barna til å bli omfavnet og bedt for. Uansett hva slags behov de måtte ha. Selv om vi ikke kunne kommunisere stort med ord, fordi de fleste ikke skjønner engelsk, så stoppet ikke det kjærligheten. Mange hadde stort behov for å bli omfavnet. Flere av barna var noe reserverte og flaue i starten, men mange hjerter ble åpnet og mange tårer kom. For oss nordmenn smeltet hjertene ved å se og da for disse barna. Alt vi ønsket var bare å kunne gi mer.

En hendelse som virkelig har satt seg i meg, skjedde den andre dagen. Jeg så ei jente på 15 år som satt for seg selv og kikket på mens de andre lekte på stranden. Jeg gikk bort, satte meg ved siden av henne og var bare der en god stund, uten mulighet til å si noe. Men jeg smilte og ga henne en god klem. Etter en stund sa hun plutselig: «cảm ơn», som betyr tusen takk på vietnamesisk. Alt jeg hadde gjort var å sitte der hos  henne, men det betydde mye mer. Hun fikk være nær et menneske og trengte ikke å være alene med følelsene sine. Senere fortalte en av lederne at hun hadde mistet begge foreldrene sine. Da forsto jeg at jeg kunne gi så mye bare med å være, smile og se dem.

Det norske teamet, som besto av åtte personer, var godt sammensveiset allerede før vi reiste, etter at vi hadde møttes i Norge flere ganger for å forberede oss. På turen startet vi hver morgen med bønn, lovsang og deling av Guds ord, slik at vi hadde noe å gi videre. Ikke av vår styrke, men av Guds omsorg, kjærlighet og glede. Alle hadde et brennende hjerte etter å gi mest mulig kjærlighet og godhet til barna. Vi var der for å tjene dem. Og jo mer vi ga, desto mer fikk vi igjen. Jeg kunne komme til hallen der de vietnamesiske leirdeltakerne var samlet og kjenne meg helt utslitt, men hver gang opplevde jeg at det å være sammen med barna ga meg stor styrke og glede.

Det var virkelig verdifullt å høre høylytt latter da vi badet og lekte sammen med barna, og å se dem da de faktisk fikk anledning til bare å være barn. Så var det også en tid for sorg. Det var stunder der vi bare holdt rundt dem som hadde mistet enten en av foreldrene eller begge, og vi kjente sårene og smerten deres. Vi så og hørte hvordan mangelen og savnet kom til uttrykk. Ingen kan si at mor eller far ikke er viktig. Mor er viktig. Far er viktig. Det er sårt ikke å ha dem. Og alle, absolutt alle – noen med det samme, andre etter en stund – brøt ut i tårer da de ble omfavnet. Vi i teamet ønsket å være mors armer, fars armer, og vise Guds kjærlighet til dem. Selv om vi ikke kunne fortelle dem noe, vet jeg at de merket det. De visste at nå kunne de få lov til bare å være; bli omfavnet og gråte. Vi er skapt til å bli elsket og vi er skapt til å elske.

Siste kvelden hadde vi en samling med teamet og de vietnamesiske lederne. Øystein oppmuntret dem til å se sin egen viktige rolle som forbilder for barna. Han oppfordret dem til å bøye seg ned på barnas høyde, se dem inn i øynene, og snakke til dem. Deretter ba vi alle for hverandre. På norsk, på engelsk, på vietnamesisk. Bønn er ikke avhengig av språk. Det er like kraftfullt om vi forstår det som sies eller ikke, og i løpet av bare et par timer opplevde vi en sann enhet mellom oss som bare Gud skaper.
​
Hvilken betydning har så det vi gjorde? Hva er fire dager mot resten av årets dager? Etter leiren reiste barna tilbake til sine hjem og til vårt. Men jeg vet at noen opplevelser setter seg i oss. Det er som små frø som blir sådd, frø som vi bærer med oss resten av livet. Vi fra Norge er merket etter disse dagene. Vi husker ansiktene, smerten og gleden. Det har påvirket hvordan jeg ser på det jeg har fått i livet, og det har gitt en hunger etter å kunne gi mer. Derfor ber jeg Gud om at disse barna også skal være merket. At de kan bære med seg at de er elsket av Gud, og at de vil huske og gi videre den kjærligheten og omfavnelsen vi fikk lov å gi dem. At de vil vite at de er verdifulle og betydningsfulle.

«Følg meg, og jeg vil gjøre dere til menneskefiskere» sa Jesus til Simeon og Andreas. De satt på land ved Genesaretsjøen og bøtte garnene, da livet plutselig fikk en ny retning. Og teksten hos Markus forteller med enkle, men kraftfulle ord om beslutningen som ble tatt: «Straks forlot de garnene og fulgte ham» (Mark. 1,17–18).

Gjelder dette kallet alle kristne? Jeg tror det. De siste månedene opplever jeg at Gud har lagt på meg å forkynne dette kallet med ny kraft. Nøden for de milliarder av mennesker som lever uten Kristus har tatt tak med økt intensitet. Samtidig har Herren undervist meg om hva slags agn vi har fått for å kunne være effektive fiskere. I sommer har denne forkynnelsen lydt på de stedene AsiaLinks team har besøkt. Jeg deler litt fra ungdomsleiren utenfor Saigon, og håpet mitt er at du leser også vil bli bevisstgjort på ditt kall til å leve som fisker – hvor du enn er.
Omkring 150 deltakere møtte opp på årets sommerleir, som arrangeres av pastor Hung og Living Water Gospel Church – en av AsiaLinks hovedpartnere i Vietnam. De fleste av dem kom fra stammeområder langt unna. De fleste er blitt kristne i løpet av det siste året. De færreste av dem hadde vært på en slik leir før. Noen av dem hadde aldri sett en hvit mann på nært hold. Med andre ord var det en svært spesiell gruppe mennesker vi på det norske teamet skulle være sammen med denne uka.

For vi kan gi til andre, må vi selv ha mottatt noe. Guds kjærlighet er agnet vi bruker for å fiske mennesker. Om vi ikke selv har tatt til oss av den, blir det vanskelig å dele ut. Derfor startet vi også denne leiren med å undervise om Gud som far. At han er alle fedres – og mødres – rollemodell, og at han er uttrykksfull i sin kjærlighet. Han er ikke en far som bare føler i sitt indre at han elsker sine barn; nei – han viser det og han sier det. I flere år har jeg sett hvor sterkt denne sannheten treffer mennesker og går på dypet – nettopp fordi det er en sånn fundamental side ved livet. Også i år skjedde det samme. Da vi inviterte de 150 unge til å komme for å bli omfavnet, bedt for og velsignet etter undervisningen, var det kø overalt. Seks av de åtte på det norske teamet var med på dette for første gang, og de fleste av dem er selv ungdommer, men det var ikke til hinder for at de kunne betjene jevnaldrende brødre og søstre. Nøkkelen er at Gud gjennom Kristus har gitt all sin kjærlighet til alle mennesker. Når vi, som lemmer på Kristi kropp, betjener andre, er det ikke vår kjærlighet som virker, men hans. Dette ser vi med egne øyne, gang etter gang, at Gud helbreder og forvandler menneskers liv gjennom noe så enkelt som at vi omfavner dem med Guds kjærlighet.

Når koppen er full, har vi noe å gi til andre. Guds kjærlighet er, som sagt, agnet vi har fått for å lede mennesker til Kristus. Og Guds kjærlighet har et utseende. Den er ikke bare et ord eller en idé. Guds kjærlighet ser ut som et vennlig smil i ansiktet. Den ser ut som øye-til-øye-kontakt med den hensikt å gjøre godt mot andre; gi anerkjennelse, respekt og godhet. Guds kjærlighet ser ut som vennlige, milde og byggende ord, sagt med en kjærlig tone. Den ser ut som hjelpsomme handlinger. Den vises gjennom et vennlig håndtrykk, et klapp på skulderen, et kjærlig strøk over håret, en klem eller en omfavnelse. Det største underskudd av alle her i verden, er underskuddet på Guds uttrykte kjærlighet. Derfor er det «marked» for den overalt hvor det fins mennesker.
​
Vi lærte våre vietnamesiske venner å si to setninger. Den første er sånn: «Hvert menneske er en fisk!» Den neste fortsetter: «Og jeg er en fisker!» Det er en god start, at vi får dette på plass. Og det er helt sant. Men så kommer utfordringen: Hva om fiskeren er redd for fisken han vil fange? Ingen fisker kan sette seg langs vannkanten og vente på at en fisk tilfeldigvis finner på å hoppe opp av vannet, legge seg fint på fanget og si: «Her er jeg, nå kan du fiske meg.» Sånt skjer ikke. Fiskeren må aktivt oppsøke fisken. Han må finne frem stang, sen og krok; deretter må han ha på agn og så må han gå etter fisken. Vårt agn for å fiske mennesker, er nettopp Guds uttrykte kjærlighet.

Smilet, vennligheten, de gode og milde ordene. Respekten og interessen for andre. Viljen til å bryte ut av egne sirkler for å oppsøke dem som er langt borte – slik Jesus gjorde da han kom fra himmelen til vår fattige verden.

Skal vi lære noe, må vi få begynt. Vi må trene, og vi må holde ved med å trene. På ungdomsleiren organiserte vi deltakerne i grupper på tjue. Hver av gruppene delte vi igjen i to, og plasserte dem i en sirkel med ansiktet vendt utover. De andre ti plasserte vi i en ny sirkel rundt den innerste – og da med ansiktet vendt innover. På den måten sto alle ansikt til ansikt med en person. Gruppene var mikset helt tilfeldig, for at ikke den vanlige gruppementaliteten skulle få råde – dette at vi automatisk søker sammen med dem vi kjenner og føler oss komfortable i nærheten av.

Så fikk de noen enkle oppgaver. Enkle på én måte, men likevel utfordrende. Hold hverandres hender. Møt hverandres blikk. Si til hverandre: «Jeg kan se Gud i øynene dine.» Legg hånden på hverandre og be for hverandre. Hvis begge er enige og synes det er greit, kan dere også omfavne hverandre.

Da de var ferdige med disse konkrete oppgavene, ba vi alle i den ytre sirkelen om å flytte seg ett hakk til venstre. Dermed sto alle igjen overfor et nytt menneske. Så gjorde vi de samme tingene igjen. Poenget var – og er – å øve opp ferdigheten til å kunne møte fremmede ansikter. Våge å se mennesker, våge å nærme seg dem, våge å ta initiativ. Være ekte, aktive fiskere!
​
Jesus sa: «Jeg vil gjøre dere til menneskefiskere.» Måten han gjorde det på, var ved å illustrere slik at disiplene kunne lære. Jesus brøt med kulturens grenser. Han prioriterte barna fremfor de voksne. Han likebehandlet kvinner med menn. Han var venn med samaritanere, tollere og syndere. Han fikk reaksjoner og kritikk, men sto fast og slo fast: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som er fortapt og frelse det. Det er ikke de friske som trenger lege, men de som er syke.»

I løpet av de fire dagene leiren varte, så vi virkelig forandring hos de unge vietnameserne. Vi så at de tok til seg undervisningen og begynte å praktisere. På den siste dagen ble det gitt rom for at ​noen av deltakerne kunne avlegge vitnesbyrd om hva de hadde lært, og disse vitnesbyrdene bekreftet det vi selv kunne se. En voksen leder som var kommet til leiren for å følge noen av ungdommene fra sitt område, fortalte at han nå skulle dra tilbake og begynne å praktisere Guds kjærlighet i sitt hjemmemiljø.

"For" – som han sa – "der er det ingen som ser til barna sine at de elsker dem eller som viser kjærlighet på denne måten."
Den siste dagen oppsummerte pastor Hung det som var blitt undervist og praktisert på leiren, før vi feiret nattverd sammen. Han stilte noen spørsmål, og han svarte selv:
«Hvem er fattigst av alle i verden? Er det den som ikke har mat? Den som ikke har et sted å bo? Den som ikke har klær? Nei, den fattigste er den som ikke har kjærlighet.»

Og han fortsatte:
«Vi må ha denne kjærligheten, og vi må praktisere den. Vi må bryte med vår vietnamesiske kultur og i stedet etablere en Guds kultur i landet vårt.»
Nettopp det er det Guds rike handler om. At Hans sannhet, Hans rett og Hans kjærlighet får makt overalt. Dette får vi være med på, og vi vet at sprengkraften i Guds kjærlighet er sterkere enn noe annet frø. Derfor gir vi aldri opp, men fortsetter med denne misjonen helt til Kongen kommer og gjør alle ting nye!

Hva er gammeldags vekkelse? Jeg vil tro alle som har opplevd slik vekkelse i det minste kan enes om én sak: mennesker kommer i syndenød og lar sine hjerter knuses for å kunne bli mer lik Jesus. Dette var det som skjedde under åpningen av bibelskolen i Ho Chi Minh byen i april. I tre dager arbeidet Den hellige ånd kraftig med hjertene våre. Temaet vi hadde for oss, var fra Romerne 8,29 – om å bli «likedannet med hans Sønns bilde.» Konkret jobbet vi med spørsmålet: Hvordan kan vi i praktisk handling elske alle mennesker slik Han gjorde? Hvordan ser kjærlighet ut? For kjærligheten må jo se ut som noe, siden Jesus sier at verden skal SE at vi elsker hverandre slik han har elsket oss?

Første dag hadde vi fokus på kjærlighet i familierelasjonene. Som så ofte kommer mange ting frem i livene våre når vi begynner å se tilbake på barndom og oppvekst. Særlig når vi begynner å stille konkrete spørsmål om hva vi fikk og ikke fikk, og så sammenlikner dette med Guds standard for kjærlighet i familien. «Faderen elsker Sønnen og viser ham alt», sa Jesus. «Du er min Sønn, den elskede! I deg har jeg min glede!» lød Guds preken fra himmelen to av de tre gangene han valgte å tale til sin Sønn i det offentlige rom. «Den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, har vist oss hvem Gud er» står det i Johannes 1:18. Et liv i en fars favn. Elsket, ønsket, omfavnet. Dette er Guds plan for familieliv. Guds standard, hans forbildemodell for alle fedre og mødre, på hvordan de er tenkt å ha det med sine barn.

Når dette lyset kommer på, blir mange ting klare. Mye sorg, tap og smerte kommer frem. Men det kommer ikke ut i ingenmannsland. Det fins én blant oss som kan håndtere sånt. En som har båret alle mødres og fedres samlede svikt og synd. En som har båret alle barns smerte og tap. I løpet av denne første dagen fikk vi en berøring med Herren som ingen kunne unngå å merke. Særlig på slutten, da jeg ba samtlige om å si frem disse ordene på deres eget vietnamesiske språk – en for en: «Det var min skyld. Kan du tilgi meg?» Hvilken kraft bare i disse ordene! Tårer rant, dype prosesser foregikk, noen gråt høylytt og lenge. Gud helbredet oss.

Neste dag snakket vi om å elske mennesker som på en eller annen måte ikke hører hjemme i våre egne grupper. Vi snakket om «de store synderne», de som drikker seg fulle, ruser seg, stjeler, forbanner vår tro og så videre. Hvordan kan vi konkret elske dem? Vi snakket om barna, som Jesus satte så høyt. Hvordan kan vi sørge for at vi ikke overser dem? Ikke betrakter dem som menneskelige halvfabrikata, men som fullverdige og ytterst viktige for oss? Vi snakket om redskapene vi har: Smilet, evnen til å bøye oss ned og møte blikk på deres eget høydenivå; ikke la dem måtte se opp på oss voksne som store statuer. Vi snakket om de gode ordene vi kan si. «Hva heter du? Hvor gammel er du? Hva liker du å gjøre?» Kjærlighet er oppfinnsom. Det fins masse muligheter for oss om vi bare er våkne. Vi snakket om hvordan Jesus brøt ut av sin samtids kulturelle grenser. Han snakket med utlendingene, han snakket med kvinnene, han løftet opp barna og menget seg med synderne. Alt han gjorde hadde en overskrift: «Menneskesønnen er kommer for å søke det som er fortapt og frelse det.» Strek under ordet søke – dét er nøkkelen. Søkeholdningen til alle mennesker.
Tredje dagen snakket vi om kjærlighet i Guds forsamling. Om at dette går mye lenger enn vår egen menighet, vårt kirkesamfunn. Bibelens perspektiv er alltid Guds Kongerike, og der hører alle som følger Kristus med, på lik og fullverdig måte. Den viktigste «kompetansen» vi som kristne kan og må ha, er evnen til å gjøre opp når vi blir såret. For såret, det blir vi – det er ikke til å unngå. Vi må bare lære oss å håndtere det slik Jesus lærer oss.

Som den eneste hvite i rommet, hadde jeg også et ønske om å gjøre en symbolsk handling. Jeg ville vaske føttene på noen av elevene, som et uttrykk for at vi alle tilhører hverandre, vi er alle like og på samme nivå. Om noen vil trakte etter noe høyt, må han klatre ned i Guds Rike. Bli liten, bli minst. Jeg ville også be om tilgivelse for all den urett min folkegruppe – vestens mennesker – har gjort mot andre folkegrupper i århundrer. Som del av denne gruppen ville jeg beklage og bekjenne all utnyttelse, alle kriger, all nød som er blitt påført millioner av mennesker på grunn av den hvite manns hensynsløshet og egoisme. Jeg ville også vise at vi som foreldregenerasjon ønsker å gi vårt hjerte til de unge. Så jeg valgte en godt voksen mann, ei voksen kvinne og to ungdommer – en gutt og ei jente – som jeg stille vasket føttene på der i rommet. Etterpå bøyde jeg meg til gulvet, holdt rundt føttene deres og ba for hver enkelt av dem. Noen ganger kan vi kjenne at Gud gjør ting vi ikke egentlig kan beskrive. Dette var en sånn stund.
Etter dette utfordret jeg studentene til å skrive ned de tingene de mente var til hinder for sann og synlig enhet blant dem som Guds folk. Det kom mange konkrete forslag, men ingen nevnte teologisk uenighet. Jeg tror det er veldig treffende. Splittelse og konflikter i Guds menighet handler i liten grad om ulik teologi. Det handler om stolthet. Manglende vilje til å be oppriktig om tilgivelse og gi tilgivelse. Om lyst på posisjoner. Om egenrådighet og manglende vilje til å underordne seg. Da vi hadde oppsummert alle de punktene studentene hadde nevnt, spurte jeg dem: «Fins noe av dette blant oss som sitter her?» Noens hoder sank noen hakk ned. Noen nikket, noen svarte ja. «Vil vi ta en hellig avgjørelse sammen, her og nå, om må ofre dette? Gi det fra oss, en gang for alle?»

Jeg ba dem finne kladdebok og penn. Skrive ned alt de kjente Ånden minnet dem om å gi fra seg. Bitterhet. Misunnelse. Jag etter å være noe, etter å bli sett og være viktig i andres øyne. Utilgivelighet mot foreldre, mot mennesker vi er blitt såret av. Vi tok oss god tid, det var virkelig en hellig stund der på golvet. Nærværet av Guds rensende ild var så merkbart. Lapper ble lagt på offerskåla vi hadde satt midt i rommet. Da vi til slutt var ferdige, helte vi alt som var skrevet – all synden, sorgen og smerten – oppi et metallfat, og der brant vi det opp for alles øyne. Det rant tårer på mange kinn rundt i rommet. Hoder var bøyd i bønn, ettertanke, anger. 

Jeg kaller dette gammeldags vekkelse. Ingen tordentale, ingen dirrende pekefingre – dét har ikke noe med vekkelse å gjøre. Det er manipulasjon. Men Guds skarpe og kjærlige lys, fylt av begjær etter å lege, tilgi og gjøre hel – dét er vekkelse. Dét var det vi opplevde. Da jeg var innom skolen dagen etter at vi var ferdig med de tre undervisningsdagene, ble elevene oppfordret til å dele hva de hadde opplevd. Utrolige vitnesbyrd. «Jeg har levd i krig med faren min i 15 år. I går ringte jeg ham og sa at jeg elsket ham. Han svarte meg: Jeg elsker deg også, datter.» «Jeg ringte min fraskilte mann, som jeg har hatt så vanskelig for å ikke hate siden han sviktet meg – og jeg ba ham om tilgivelse.» «Jeg har fått en sånn kjærlighet i meg til familien min som jeg aldri har hatt før, takk skal du ha.»
​
Jeg vet ikke i hvilken grad jeg klarer å formidle dette, for det kan vanskelig beskrives. Sterkt var det i alle fall, og det var ikke følelseshysteri, men bevisste valg – som kostet. Helt til slutt sa jeg til dem: «Hvis noen av dere kjenner at dere har lyst til å bli omfavnet og velsignet før jeg drar, er dere velkommen. Ung som eldre, gutter og jenter. Jeg vet at det er uvant i deres kultur, men nå har vi nettopp snakket om hvordan Jesus brøt med sin samtids kultur, så de som har lyst, kan komme.» Bildene taler for seg. Jeg er full av dyp takknemlighet over å få være med i dette vidunderlige nådens rike, som har makt til å gjenopprette selv det mest ødelagte i mennesket.