Det er noe vi kaller familietradisjoner. I vår del av verden er vel julen den tiden av året da det er mest aktuelt for folk flest. Vi kan se for oss at den som bryter med familiens tradisjon på julaften vil kunne bli sett rart på. I mange familier vil det ikke være særlig populært om noen uteblir fra julemiddagen.
 
Mennesker som lever i land med andre religioner, har naturligvis også sine tradisjoner. Mens Daniel og hans familie fra Nepal besøkte Norge for få uker siden, foregikk en av de viktigste religiøse festivalene i deres hjemland – og selvsagt også i hindudominerte India. Daniel og kona Sunammee fortalte oss hvor vanskelig de kristne har det nettopp i de periodene hvor slike religiøse feiringer foregår. De er selv vokst opp i hindufamilier, så de har selv prøvd dette på kroppen.  I forbindelse med feiringen til ære for Vishnu, en av de viktigste gudene i den hinduistiske tro, blir det slaktet hundretusener av geiter og kyllinger. Blodet av alle disse dyrene blir smurt på gjenstander så vel som hus, med den forestilling at dette vil beskytte eiendelene mot ulykker i det året som ligger foran. Kjøttet blir spist som et ledd i ofringen til de mange gudene.
 
For kristne er det umulig å ta del i slik avgudsdyrkelse. Daniel forteller at de for sin samvittighets skyld ikke kan spise dette offerkjøttet eller være med på blodstenkningen. For den som er kristen i en hindufamilie, betyr det at man må bryte med tradisjonell feiring og familieliv. Det medfører ofte kraftig motstand og press. Det er ikke uvanlig at trusler og vold brukes for å tvinge alle i familien til å delta i feiringene. Særlig de som er alene kristne i sine familier har en svært vanskelig tid. Det kan være vanskelig nok å bryte med en familietradisjon i et liberalt og tolerant samfunn som Norge. Da er det ikke vanskelig å skjønne hvilket press man kan møte i land og kulturer der folk ikke har den samme tradisjon for å respektere enkeltmenneskers frihet. Festivaltidene innebærer en reell fristelse til å forlate kristentroen og vende tilbake til flertallskulturen. Noen blir til og med tvunget til å gjøre dette.

Daniel ble født i 1963 i den indiske byen Darjeeling, helt på grensen til Nepal. Han vokste opp i en hindufamilie, som den yngste av tre brødre. Faren hans var heksedoktor, og Daniel var helt fra barnsben av tenkt å skulle føre denne arven videre. Den unge gutten hadde overnaturlige evner. Flere ganger forutsa han menneskers død, fordi han så ånden forlate kroppen deres. Ikke lenge etter døde virkelig disse menneskene. Daniel var derfor både beundret og fryktet.  Da han besøkte Norge og AsiaLink i oktober, fortalte han sin videre livshistorie:

”Etter hvert som jeg ble eldre, ville jeg ikke lenger være en heksedoktor. Så jeg sluttet å praktisere det, men fortsatte med hinduistiske og buddhistiske ritualer” forteller Daniel.  ”Da jeg var 16 år gammel, fortalte noen meg om Jesus Kristus, men jeg tok ikke imot Ham som min personlige frelser fordi ingen lærte meg hvordan jeg skulle gjøre det. I stedet gav de meg det gamle testamente. Jeg leste det, men skjønte ikke hva som stod der, og returnerte det. Da fikk jeg i stedet det nye testamentet. Men jeg var i et dilemma, for jeg visste ikke om jeg skulle følge Jesus, Buddha eller de hinduistiske gudene. Det tok meg sju år før jeg tok den avgjørelsen. Før det hadde jeg bare tatt Jesus inn sammen med alle de andre gudene. Og når jeg hadde problemer, sa jeg til alle disse gudene og gudinnene at den som hjalp meg, den ville jeg følge. På den tiden var jeg avhengig av alkohol og hasj, i tillegg til å være politisk aktiv i den kommunisme bevegelsen.

En dag fikk jeg vite at en gruppe fra et annet politisk parti planla å drepe meg og alle medlemmene i partiet jeg var med i.  De kom med gevær og andre våpen. Fra lang avstand kunne jeg se dem, for de hadde brent ned mange av husene til folk fra partiet mitt og drept én av vennene mine. Disse menneskene var nå på vei mot mitt hjem. Mens alt dette skjedde var det ingen andre guders navn i hodet mitt enn Jesus. Derfor sa jeg: «Jesus, hvis du er en virkelig gud, så vær så snill å redde meg fra denne fryktelige situasjonen.» Og etter en stund gikk de som ville drepe meg en annen vei, bort fra meg. Fra den dagen av begynte min tillit til Jesus å vokse.

En stund senere leste jeg Matteus 6:24: «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» og Matteus 7:21: «Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje». Disse versene åpnet opp øynene mine og jeg tok imot Jesus Kristus som min personlige frelser og herre den 23. august 1987. Jeg ble døpt og begynte på disippeltrening i én måned. Mens jeg var der, traff jeg også mange mennesker fra Nepal.  Det var folk som på mange måter var veldig bundet av mye forskjellig, så jeg delte evangeliet med dem og ledet dem til Kristus. Jeg møtte mange som ofret dyr for å bli helbredet fra sykdommer og plager. På den tiden var Nepal stengt for evangeliet; det var ingen der som kunne fortelle dem om Jesus Kristus. Å se et folk uten Jesus, knuste mitt hjerte. Derfor tok jeg opp en neve med jord og ga Gud et løfte om å vie livet mitt liv til Nepal.

Etter at jeg hadde tatt dette valget, gikk jeg på bibelskole og fikk min bachelor i teologi. Jeg giftet meg med Sunammee, og rett etter bryllupet - med bare 500 rupier – reiste jeg og min kone til Nepal. Jeg tror at dette var et kall fra Gud. I noen år arbeidet jeg for en organisasjon der, men i 2001 hørte jeg Gud tale til meg med en sterk og hørbar stemme at jeg skulle starte en pastor-, leder- og kirkeplanter skole. Derfor startet vi Himalya bibelskole-institutt (det virkelige navnet blir ikke postet på nett) med ni studenter første året, med den visjon å trene dem opp til å arbeide nettopp i Himalaya-regionen. Ut av disse ni studentene ble seks kirker plantet og studentene ble pastorer.
Til nå har vi trent mer enn 500 pastorer, ledere og kirkeplantere fra hele Nepal, Butan og Nordvest India. Mer enn 100 kirker er blitt plantet og flere tusener er blitt frelst. Gjennom våre bibelskole-studenter har mange kommet til Herren, kreftsyke er blitt helbredet, paralyserte mennesker har begynt å gå, demonbesatte er blitt satt fri, narkotikaavhengige er blitt mektige menn av Gud. Selv døde mennesker er blitt vekket til live igjen. Pris Herren! Vi fortsetter å trene pastorer, ledere og kirkeplantere for å bringe flere sjeler til Hans kongedømme. Og du er velkommen til å bli med oss, så vi kan gjøre en stor forskjell i Himalaya-regionen til Hans ære.”  

Vi befinner oss i Nepal, nærmere bestemt Bandipur. En koselig turistlandsby som ligger på en av de mange toppene i fjellandet. Vi har blitt invitert hjem til en ung mann som er pastor for Bandipur Binaya Church. Her sitter jeg sammen med 4 nepalere og kollegaene mine. Gulvet er belagt med noe som minner om sitteunderlag. Det dekker hele gulvet, og gjør det litt mer behagelig å sitte. På veggen henger ei klokke, tromme, tavle og ei lampe som gir nok lys til at vi kan se hverandre. I tillegg er det bord, prekestol og ei slags bøtte laget av tre, som de bruker til å ta opp kollekt i. Rommet vi sitter i er øverste etasje i huset til noen av disse folka. Sju familier pleier å møtes her for å høre om Jesus. Vi har spurt den unge mannen om han kan dele vitnesbyrdet sitt, før vi skal be sammen.

Mitt navn er Bijay og jeg er 26 år nå. Jeg tok imot Jesus for 11 år siden. Før var jeg hindu og mamma var hinduprest. Hun gjorde alle ritualer, tilba idoler og ringte i bjeller. Jeg hadde studert her, men av politiske årsaker ble det vanskelig. Maoistene la ned skolen min, så jeg måtte reise et annet sted. Jeg fant en skole i Kathmandu og bodde på internat der med de andre studentene. Det var en kristen internatskole og jeg var den eneste ikke-kristne der. Alle vennene mine var kristne og døpt. Hver morgen og kveld før måltidene hadde vi andakt, lovsang og bønn. På den tiden tenkte jeg at «jeg vil bare være som dem», men jeg hadde ikke noe i hjertet.

Jeg har alltid likt musikk, og etter at jeg fremførte en sang på skoleavslutningen før sommerferien, ble jeg spurt av korlederen på skolen om å bli med i skolekoret. Jeg lærte sangene fort og ble etter hvert spurt om å lede lovsang. Fortsatt hadde jeg ikke noe i hjertet, men jeg likte å synge foran folk. Jeg rocket opp «Hosianna» og tenkte at det var kult at alle hørte på meg.

Da jeg kom til det siste året på skolen gjennomførte de et dåpsprogram og noen av vennene mine skulle bli døpt. De sa til meg at «nå har du vært her et år. Skal du ikke la deg døpe?» Jeg ble med, for jeg tenkte at jeg ville være som dem, men ikke bli kristen eller ta imot Jesus.

Satan var glad for å se livet mitt, siden jeg ikke tok imot Jesus. Jeg var en av de flinkeste studentene på skolen og alle håpte på mine studier. Familien min sa alltid at jeg måtte studere medisin. På den tiden virket Satan på meg. Jeg ble sinnssyk. Jeg visste ikke om det selv, men mamma og læreren min, og de som jobbet på skolen visste det. Jeg pleide å rive i bøkene mine og slåss med vennene mine, og til og med med læreren min. De ringte mamma, og fortalte hva som skjedde med meg og sa at hun måtte hente meg.

Mamma var hinduprest. Noen mennesker leide og startet kirke i dette rommet vi nå er i. Hver gang de hadde lovsang og preken, pleide mamma å ringe i bjellene veldig høyt for å forstyrre dem. Hun sang og tilba idolene med høy stemme for å forstyrre fellesskapet.

Da jeg var blitt syk, tok mamma meg med til alle hun visste for å få meg frisk fra galskapen. Heksekraft og heksedoktorer, forskjellige sykehus i Kathmandu og andre byer. Hun tilbød mye penger og ofret mange dyr til heksedoktorer og templer. En dag var hun veldig trist og håpløs siden jeg ikke ble frisk. Hun hadde vært hos en heksedoktor som krevde veldig mye. Da hun gikk hjem, kom Gud med en tanke til henne. «Hvorfor skal jeg gi så mye penger og de dyra? Sønnen min var på kristen skole og internat og ble døpt. Hvorfor ikke ta ham til kirka for å be?» Hun tok meg med til kirka, og de begynte å be for meg.  Etter seks måneder med bønn ble jeg frisk.

Gud hadde en plan for mamma også. Da jeg ble helbredet, var hun selv et vitne til min helbredelse. Da hun kom hjem tok hun et valg: Fra i dag av vil jeg ikke tilbe noen idoler og ikke gjøre noen ritualer. Hun gikk til kjøkkenet og tok alle plakatene og bildene av avguder, idoler og rituelle ting og kastet det ut. Hun begynte å brenne det. Samtidig tok hun imot Jesus og troen på ham. Da hun brant alle disse tingene, kom søsteren hennes for å besøke henne. Da hun så at alt brant, ble hun sint på mamma og meg, og hun startet å skjelle på oss. Hun sa at hvis vi noen gang blir syke, så får vi ikke komme til henne. Mamma hadde allerede tatt et valg, og Gud hadde en plan for henne; mamma var målrettet og bestemt på å følge Jesus.

Det samme året fikk jeg mulighet til å ta DTS (Disippeltreningsskole med Ungdom i Oppdrag) i Pokhara. Der tok jeg imot Jesus og fikk lære om frelse, hvem Gud er og hvem han er for meg. Jeg visste ikke noe om pappa, men vi hadde en undervisning der om Guds Farshjerte.  Etter undervisningen visste jeg at Gud er min Far, og han elsker meg. Jeg føler meg ikke lengre foreldreløs.
Det er tydelig for oss å se hvor nært forhold Bijay har til sin mor. Kjærligheten dem i mellom bokstavelig talt lyser i ansiktene. Nå er den unge mannen altså er pastor for en husmenighet her i fjellandsbyen Bandipur. Nok et konkret eksempel på hvordan evangeliet arbeider seg frem over alt.

Det er torsdag ettermiddag. Jeg sitter i et hjørne av rommet hvor jeg har tilbrakt mesteparten av dagene denne uka. AsiaLinks team er på konferanse med nepalske brødre og søstre som har dette til felles at de alle har gått EZRA-skolen her i Kathmandu. Totalt var omkring tre hundre tidligere EZRA-studenter invitert til konferansen. Rundt halvparten av dem møtte opp. For den andre halvparten som ikke kom, dreier det seg ikke om mangel på interesse. Det handler om en kombinasjon av avstander og veistandard som man nesten ikke kan fatte før man selv begynner å bevege seg rundt i indre Nepal. Det handler om jordras, politiske streiker, forpliktelser på hjemmebane og mange andre praktiske forhold som gjør det umulig for dem å komme.

Teamet fra Norge består denne gangen av Siv Elen Åsen, John Tore Daland og undertegnede fra staben vår, og i tillegg har vi med oss en bibellærer som heter Tim Virek. Vi er her for å møte evangelistene som underholdes av AsiaLink, sammen med mange andre pastorer, evangelister og ledere. Vi er her for å se dem, dele liv og undervise i Guds Ord. Når jeg sitter her for å skrive ned ferske inntrykk fra disse dagene, kjenner jeg enda en gang hvor vanskelig det er å formidle med ord alt det sterke vi har vært med på. Men det er så dyrebart at jeg må prøve å dele.

Noe av det som gjør aller mest inntrykk på meg, er å se de fire medlemmene av familien til vår medarbeider Daniel . Han og kona Sunamee har en sønn som nå er 17 år - Avisjek, og ei datter på 13 som heter Stuti. I en kultur hvor avstand mellom foreldre og barn er så dominerende, er det bare fantastisk å se relasjonen mellom disse fire. Mann og kone tjener side ved side, med en verdighet og gjensidig respekt som bare er vakkert for øyet og rørende for hjertet. Sønn og datter får ansvar og tar ansvar; pappa Daniel gir flere ganger mikrofonen til sønnen sin med ordene «han kan oversette bedre til engelsk enn jeg». Dattera får ansvar for å ta teamet vårt med ut så vi finner et sted å spise middag når dagen er ferdig, og trettenåringen gjør det med en naturlighet som man bare legger merke til. Når jeg ser denne familien, tenker jeg med meg selv at her får jeg se med egne øyne hvordan Gud har tenkt at en familie skal fungere sammen. Vennlighet, villighet, ansvar, samspill. Jeg tar meg i å tenke at jeg nesten ikke kan se meg mett på dem. Når jeg kommenterer det til Daniel, svarer han – typisk nok «Praise the Lord» – lovet være Herren!

HENGIVENHETEN
De fleste av dem som er her, har aldri møtt hverandre før. Til det bor de altfor langt unna allfarvei. En del av dem har aldri tidligere vært i Kathmandu. Mange har aldri sett et fly; noen har ikke en gang sett en bil før, forteller Daniel. Men her er de ett med hverandre, som søsken i troen på Kristus. Det gjør et ubeskrivelig
inntrykk å se hvordan disse menneskene hengir seg til Gud. Jeg har mang en gang opplevd hvordan lovsangsledere hjemme må bruke – og bruker – alle slags «grep» for å få forsamlingen med. Omfattende forberedelser, lydsjekk og masse instrumenter, appeller til folk om å reise seg og synge ut… Dét trengs ikke her! Folk er i gang umiddelbart. Lovsangen går høyt i toneleie og høyt i volum; nepalerne elsker å synge, og de er generelt gode sangere. Gode til å danse er de også, så her er det mye liv og bevegelse under lovsangen. Fargerike flagg vaier med navnet Jesus på. Løftede hender, tårer som renner, klapping og høye rop – her får livet utløp. Og det er ekte, ikke arrangert. Vi kan merke denne helt spesielle gleden de opplever over å kunne møtes på denne måten. Være mange sammen. De fleste av dem tjener Herren alene i sine daler og landsbyer, og det er
smått med mulighet til fellesskap med andre pastorer eller evangelister. Men her får de kjenne samholdets styrke.

En av våre givere som sponser en fotsoldat i Nepal skrev til oss for en tid tilbake. Hun ønsket å høre litt om hva som skjer og hvordan det går for denne fotsoldaten. Responsen vi fikk tilbake fra Daniel i Nepal må vel kunne sies å være mer enn god! Vi gjengir hele rapporten her:
​
”Premal gjør det veldig bra i tjenesten. Han har nå 37 familier i kirken sin. Nylig startet han en ny kirke i en landsby som heter Relling, hvor tre familier går. I landsbyen hvor kirken hans er, finnes det ikke en eneste ikke-troende, for alle har tatt imot Herren!

Det var nylig ei jente på 17 år som var syk. Hun heter Meena. Hun reiste til sykehuset, og doktoren foreskrev medisiner for en lang tid til henne. Det var som om noe kokte inni magen hennes, men etter å ha tatt medisinen over lengre tid, ble hun bare verre. Mange mennesker kom, både folk fra media og politiske partier, siden de mente doktoren hadde gitt henne feil medisin, og doktoren ble arrestet. Men Meena var fortsatt alvorlig syk, og de andre legene sa at det ikke fantes håp for å overleve. De tok henne så til Siliguri, men doktoren der sa det samme. 

Da begynte de å be og faste i kirka, og laget en bønnekjede for henne. De tok henne med hjem og proklamerte helbredelse ved fasten. Etter et par dager begynte hun å føle seg bedre. Nå er hun komplett helbredet, og jobber for Herren i kirka der Pemal er pastor. I de jordiske legenes øyne var det ikke håp, men i vår Himmelske Leges øyne var det håp og helbredelse. Pris Herren!”

For kort tid siden besøkte et team fra Norge noen av områdene Asian Outreach driver arbeide i Himalaya. Det ble et sterkt og uforglemmelig møte med de ukjente troens helter. Eivind Frøen skriver her om sitt møte med en kirkeleder i Nepal.

Vi hadde kjørt bil i flere timer. Det siste stykket på noe som kanskje en dag kommer til å bli en vei. Deretter bar det videre til fots. Etter å ha vasset over en elv kom vi fram til målet for turen, en landsby et sted i Nepal.

Vi ble møtt av en lokal kristen leder. Han heter Bahadu. Han hadde bakgrunn som heksedoktor. Sterke demoniske krefter hadde vært en del av hans hverdag. Han kjente åndene i sin region ved navn. Men en dag ble hans kone alvorlig syk. Bahadu forsøkte alt som stod i hans makt. Han tok henne med oppover i fjellene i håp om at åndene kunne gjøre henne frisk. Han brakte henne den lagne veien til lege. Ingen ting hjalp. Omsider var kona døden nær. Hun var bare skinn og bein. Bahadu ble desperat.

En dag var det en som ga ham en traktat. Men han kunne ikke lese. Han tok traktaten med til den eneste kristne familien i distriktet. De leste traktaten for ham og fortalte om Jesus. I sin desperasjon tok Bahadu imot Jesus. Deretter bad han til Jesus om helbredelse for kona. Hun ble dramatisk helbredet.

Bahadu ble hos denne kristne familien en stund. Der fikk han litt opplæring. Men hjertet hans brant etter å dele evangeliet med andre. Etter kort tid begynte han som evangelist. Det er 16 år siden nå. Han hadde ingen bibelskole. Han var ikke ordinert eller utsendt av noen menighet eller misjon. Han kunne knapt lese og skrive. Men han hadde opplevd syndenes tilgivelse. Han hadde blitt løst fra demoniske krefter. Han hadde erfart Guds livsforvandlende kjærlighet. Nå var det bare en ting som betød noe for ham - å bringe evangeliet ut.

Arbeidet har båret frukt. I dag har Bahadu menigheter i 73 landsbyer. Han har ansvaret for tilsammen 45000 kristne i sin region! Dette skjer i et land hvor det å "omvende" et menneske til kristendommen straffes med 6 års fengsel.
Bare noen dager før vi kom på besøk hadde 14 av hans medarbeidere blitt kastet i fengsel. Det er en pris å betale for å følge Jesus.

Området som Bahadu har ansvaret for er stort, svært kupert og veiløst. For å komme til de fjerneste landsbyene må man gå i 8-10 dager. Tre av hans medarbeidere hadde kommet for å treffe oss. De hadde gått i tre dager. En av dem fortalte oss at de uken før hadde døpt 235 mennesker. I begynnelsen av desember 1992 skulle de i et par andre landsbyer døpe over 600 til!'

Det var inspirerende og gripende å sitte på bambusmatte foran hytta til Bahadu og lytte til disse menneskene. Livsstilen var så enkel at vi nok ville karakterisere det som den ytterste fattigdom. Men de var rike i Gud. De tok han på alvor, og de levde for å se misjonsbefalingen oppfylt. 

Som representant for kirken i vesten er det ett spørsmål som tvinger seg frani i en slik situasjon. Hva er nøkkelen til denne utrolig veksten? Hva er hemmeligheten til vekkelsen!

Bahadu svarte med et stort smil: -Tegn, under og mirakler! Og han fortsatte: -Når mennesker får se at Jesus lever. Når de får erfare at han er sterkere enn mørkets makter. Da er det svært mange som tar imot Jesus som Herre og Frelser.
Men er det ikke dette Jesus viste oss da han vandret her nede? Han proklamerte at Guds rike var kommet nær, og han demonstrert at Gyds rike ikke består av ord, men av kraft.

Vitnesbyrdene om Guds inngripen i menneskers liv går igjen som en rød tråd i de vitnesbyrdene jeg har fått høre i Asia. Det er dette som skjer i Kina, i Malaysia, i og i Himalaya. Og det er på dette området vi kristne i den vestlige verden stiller svakest. Vi har masse kunnskap, men lite av troens dynamiske erfaringer.

På veien hjem fra møtet med Bahadu og hans medarbeidere kjempet jeg med et spørsmål: Hvordan kan vi hjelpe disse troens navnløse helter med å spre evangeliet? De har folkene. Asian Outreach kan gi dem den nødvendige opplæring og oppfølging. Her i vesten har vi de økonomiske midlene som trengs.
For samme sum som det koster å holde to vestlige teltmakere ute i Himalaya kan vi underholde nesten 100 av Bahadus evange¬lister og pastorer. Det er tankevekkende og utfordrende.
​
Jeg tror misjonshistoriens stafettløp er i ferd med å gå over i en ny etappe. Nasjonale vitner vil i årene som ligger foran spille en større og større rolle i å bringe evangeliet ut til nye områder. Gud gjør noe nytt i dag. Måtte vi være våkne og fleksible slik at vi kan samarbeide med Gud i det han gjør.

Moa Pangnem - tidligere kristenforfølger, nå Guds kjempe i fem land. Han som har holdt på å sprenge både en prest og en kirke i lutften, fungerer i dag som evangelist blant ho­dejegere inne i Himalayas mest isolerte strøk. Han var den siste som tok i mot Jesus i sin landsby hjemme i Nagaland, men er nå lan­dets første misjonær.

Nagaland, i Assam, den nord-østlige delen av India 1976; I det tradisjonelle kristne landet med mange søndagskristne baptister sit­ter 500 bedende mennesker i en bønnekjede. I 15 år har de bedt og bedt om vekkelse. En skikkelig «baptistvekkel­se». Men når Gud hører de­res bønn handler Han suve­rent og de opplever en skik­kelig pinsevekkelse hvor alle blir mektig møtt av Den Hel­lig Ånd. I dag, 16 år seinere, fortsetter vekkelsen å spre seg. Faktisk har det første vekkelsesmøtet vart helt fram til denne dag. Det er ikke de samme menneskene som er der hele tiden, men det er alltid noen der som ber, faster og lovpriser Herren. Hvor utrolig det enn høres!

- Jeg kom hjem fra politiskolen i India. Ikke for å ta del i vekkelsen, men for å ta søstera mi som hadde knust alle LP-platene mine. Da jeg hop­pet av bussen traff jeg en av guttene fra mafia­gjengen vår. «Praise the Lord» ropte han og viftet med en bibel. Hjelp! Hva har skjedd? Det var jo vi som hadde terrorisert hele landsbyen og de kristne!

Overalt møtte Moa forandra mennesker og byen var snudd helt på hodet. Ikke en sigarett var å oppdrive og vinbutikken var nedlagt. Til slutt gikk han nølende inn i en kirke. I det samme han fikk satt seg ble han helt lammet. GUD TALTE TIL HAM!

- Gud sa at Han skulle sende meg ut i hele verden for å forkynne. Det virket helt utenkelig!   Med bare 350 kroner i lommeboka og lite   kjennskap til Gud. Men nå har jeg reist i 64   land for disse kronene! Så ingenting er umulig   for Gud.

Han studerte noen år i USA og Japan før han slo seg ned i Singapore som en frem­madstormende forretnings­mann. Der minnet Gud ham igjen om hva Han hadde kalt ham til. Året var 1983 og Moa satt på et møte med Paul Kauffman og David Wang fra Asian Outrach.
- Da kom jeg plutselig på at Gud i 1976 også hadde sagt   jeg skulle møte en hvit og en kinesisk person. Den gang virket det uforståe­lig, men nå stod jeg plutselig rett overfor dem.