Bimala Budha Magar er førti år gammel. Hun bor i vestre Nepal, hun er uutdannet og arbeider som innhøstingsarbeider på en plantasje. Arbeidstiden er åtte timer om dagen, seks dager i uka. Hovedarbeidsstilling: Bøyd rygg. Lønn: Fire kroner timen.Paragraph. Klikk her for å redigere.

I 2021 kom Tasii til Kathmandu, og i januar 2022 møtte hun en gruppe fra AsiaLink som var samlet der. Hun fikk tilbud om å bli en del av KingLove-teamet vårt, og har vært det siden den gang. Tasii vitnet for sin mor og oppfordret henne mange ganger til å forlate hindugudene og følge Kristus, men det ville hun ikke. Helt til en dag i 2024 da Davees Rokka, en av de andre nepalske medarbeiderne våre, kom på besøk til henne.

Davees er virkelig en evangelist, og etter mye bønn og lange samtaler, bestemte Bimala seg for å bli et Guds barn. To dager senere ble hun døpt, og i oktober 2024 ble hun også med på AsiaLinks misjonsreise til Kailali i Nepal. Førti år gammel som menneske og et halvt år gammel som disippel av Jesus fikk Bimala sin første opplevelse med en kristen konferanse. ​

I forrige blad fortalte vi om pastorparet Bandana og Ruplal Chaudary in Kumradgaon. De holder på med flere nyplantinger, og kunne virkelig trenge en motorsykkel for å spare tid. Takk til dere som responderte på appellen – vi har nå fått inn nok midler både til Ruplal og også til en annen menighetsplanter som Daniel gjerne skulle sett at hadde en motorsykkel - Dhan Bhadur. 

Daniel selv har nylig besøkt sju nyplantede menigheter og døpt 45 nye troende nå i januar. I tillegg har han vært sammen med Manisha – en av studentene fra det siste bibelskole-kullet, som vi i AsiaLink møtte under vårt forrige besøk til Nepal – om å starte ny menighet i hennes område. Manisha gråt mye på grunn av forkastelse og forfølgelse fra faren og familien, men nå er både moren, to av søstrene og to svigerinner blitt frelst og døpt, så forfølgelsen fra familien er mye mindre. Daniel skriver at Manisha har ført mange mennesker til tro på Herren, og mange mirakler har skjedd gjennom henne – døve, blinde og syke er blitt helbredet. Da hun kom tilbake fra bibelskolen i november, var hun den eneste kristne i sin landsby. Nå er det omkring femten mennesker der som samles ukentlig. Takk til alle dere som støtter fotsoldatene våre! Dere er direkte delaktig i at dette kan skje!

Det bor flere tusen mennesker i landsbyen Kumradgaon og tilhørende landområder. Stedet befinner seg et par timers biltur fra Nepalgunj, som er Nepals nest største by. Den siste biten av veien kan knapt kalles vei; men med jeep og firehjulstrekk kommer vi oss frem. Vi passerer voksne som bærer ting på ryggen, og vi ser andre som står bøyd i åkrene langs veien, opptatt med å plante eller høste ris. Når vi nærmer oss sentrum, møter vi barn og ungdommer på vei til skole. De er små og vevre; de er kledd i fargerike klær og kikker nysgjerrig inn gjennom bilvinduene. Noen vinker tilbake når vi vinker til dem, noen ser skeptiske ut, noen smiler og ler.

Det går en slags gate gjennom landsbyen. Den har ikke fast dekke, men den løper mellom husene, forbi hindutempelet og leder ned til den store elva som renner ikke langt unna. Bilen vår tar av til høyre og stopper ved et lite hus. Ei geit står på utsiden, hunder og katter er det over alt, og barn stimler sammen for å se hva som skjer. Vi er kommet til Bandana og Ruplals hjem. Her blir vi ønsket velkommen inn, og får servert te i en liten spisekrok med trebord og stoler.

Etter teen signaliserer reiselederen vår, Daniel, at vi må videre.  Klokka er rundt elleve på formiddagen denne onsdagen. Kirka ligger bare noen titalls meter fra pastorparets hjem. På utsiden av kirkebygget leker masse barn, mens noen voksne holder på å henge opp en presenning over noen benker og bord – den skal nok gi ly mot både regn og sol. Ved inngangsdørene til kirken står det tett i tett med sandaler. Vi tar av oss skoa og går inn, og mange brune øyne kikker på oss. Det er slett ikke sikkert at alle her har sett blekansikter på nært hold tidligere. Vi for vår del har aldri sett disse menneskene før, men vi vet at de er våre søstre og brødre. For ti år siden var det ingen kirke her, og knapt noen kristne i det hele tatt. Nå sitter det en fin forsamling på gulvet, av folk i alle aldre. Kjønnsdelingen er tydelig; jentene sitter på høyre side og gutter og menn til venstre. Ungdommene sitter langt fremme, mindre barn sover allerede i armkroken til sine mødre.

Kate Lisbeth, Idun, Daniel og jeg – Øystein – utgjør teamet. Daniel og jeg har vært med på noe lignende før; for de to andre er dette helt nytt. Vi får oppleve den yre begeistringen disse nytroende har over den friheten de har funnet i Kristus. De synger, og er det noe nepalere kan, så er det å synge. Klare, høye operatoner fra kvinner og menn. De danser, og du kan se at de fryder seg. Forkynnelsen fokuserer på Gud som rollemodell for fedre, og om den kjærligheten som fins i Guds familiekultur. Daniel utfordrer dem til å praktisere, og bildene sier mer enn ord hva slags stemning som fyller kirkerommet. Etter en av undervisningsøktene legger vi til rette for at voksengenerasjonen kan legge hendene på og velsigne de unge. Dette er noe helt nytt for dem alle, men Guds kraft manifesterer seg på en mektig måte. 
​
Mange landsbyboere som ennå ikke er en del av menigheten, kommer bort til vinduene i kirka for å se hva som skjer. Noen står lenge og lytter. De mindre barna leker på utsiden og kommer noen ganger inn for å si noe til foreldrene sine. De mest umiddelbare ordene som kommer til meg på dette stedet, er glede og begeistring. «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred» står det i Bibelen. Det er lett å se at Guds Ånd har overtatt plassen til den fryktens ånd som ellers dominerer menneskenes liv her! 

Vi var nettopp kommet fra en todagers konferanse i midt-vestre Nepal; min kone Kate Lisbeth, Idun Straum og jeg. Vi hadde bare denne fredags ettermiddagen til rådighet, før vi skulle videre til Thailand neste dag. Etter en liten omvisning i Kathmandu, ankom vi bibelskolen, hvor Daniel driver sin trening av evangelister. Klokka sju på kvelden samlet vi oss på gulvet, sammen med de seksten studentene. I utgangspunktet skulle vi bare ha en kort samling med lovsang før vi skulle spise. Men så kom Herren med sin overraskelse, og kvelden ble veldig annerledes.

Vi var allerede mette på inntrykk fra dagene i Kumradgaon, hvor vi hadde konferanse i kirken som Bandana og Ruplal Chaudary leder. Det å vite at man er på et sted hvor evangeliet var totalt ukjent for mindre enn ti år siden – og hvor det nå er en livskraftig og stadig voksende menighet – er i seg selv sterkt. Det å høre historien til Bandana, som du har kunnet lese på de foregående sidene, gjør enormt inntrykk. Møtet med studentene på bibelskolen føyer seg inn i rekken av livshistorier som både vitner om Guds kraft og om den prisen mange må betale for sin tro på Kristus. Vi skal dele mange av disse historiene fremover.

Så sitter vi der på gulvet denne fredagskvelden. Vi fra Norge har ikke møtt noen av disse studentene før, så for oss er det bare ukjente, brune ansikter. Vi synger noen sanger, og så sier Daniel til meg: «Nå kan du dele litt med studentene, bare noen minutter». Jeg bestemmer meg for å bare fortelle litt om hva vi pleier å preke om og praktisere når vi er på våre reiser. Mange av dere som leser Rapport fra Asia regelmessig, har sikkert fått med seg at dette med «Gud som far for de farløse og forkastede» er et budskap jeg stadig forkynner. Så jeg forteller dem: «Når jeg preker, pleier jeg ofte å stille forsamlingen tre spørsmål:

1. Har du hatt en far som pleide å se på deg og si: «Du er min sønn, du er min datter, og jeg elsker deg»?
2. Har du hatt en far som omfavnet deg og viste at han virkelig elsket deg?
3. Har du hatt en far som kunne si til deg, når noe var blitt ugreit mellom dere: «Det var min skyld, mitt ansvar, så jeg ber deg om å tilgi meg»?

Som sagt var tanken min bare å fortelle dem hva vi pleier å forkynne. Men allerede etter at jeg hadde nevnt det første av disse tre spørsmålene, så jeg hvordan ting tok tak i noen av studentene. Ansikter ble vendt ned, hender ble brukt til å skjule øyne og tårer. Da jeg hadde delt ferdig, skjønte jeg at det var rett å invitere disse brødre og søstre til å bli bedt for og betjent. Kate Lisbeth og jeg stilte oss opp, side ved side, og så bare fosset det på. I to timer ble vi stående og be for og omfavne mennesker som bar på dyp forkastelse og savn av å vite seg elsket. For noen kommer det ut i stille gråt; for andre med hikst og skrik. Uansett – når smerten kommer ut og blir tatt imot, kommer Guds legedom inn. Det å ha opplevd mirakler eller å være student på en bibelskole er ikke ensbetydende med å ha et helbredet indre.

Det er en stor nåde å få lov å formidle Guds kjærlighet til mennesker! Jeg vet knapt om noe som er større, men det som skjedde i Kathmandu den påfølgende dagen gjør meg enda mer glad. Det var allerede planlagt at bibelskolestudentene skulle ha «praksis» i to menigheter denne lørdagen, den 8. november 2014 – lørdag er helligdag og gudstjenestedag i Nepal. To av lærerne på bibelskolen skulle preke i hver sin kirke, og deretter skulle bibelskolestudentene be for syke. Gudstjenestene skulle starte klokken 09:00 og være ferdige klokken 12:00.
Slik var planen. Men da vi møtte Daniel igjen i Thailand noen få dager senere – i forbindelse med AsiaLinks misjonskonferanse der – kunne vår nepalske bror fortelle noe fantastisk:

«Jeg kom til den ene menigheten der studentene våre skulle be for syke, men jeg kom litt sent fordi jeg først hadde sett dere av sted til flyplassen. Det var smekk fullt der i kirka, så jeg måtte stå ved døra og bare følge med. Da tiden var kommet for at evangelistene våre skulle be for de syke, var det ingen som ville bli bedt for. Grunnen er at disse studentene kommer fra landsbygda; de har dårligere klær enn folk i byen og mange i menighetene har lett for å tenke at ‘sånne enkle folk har ikke noe å tilføre oss’. Dermed begynte studentene å be for dem som hadde ledet lovsangen. Men de gjorde det ikke slik de vanligvis gjør; at de bare legger hendene på hodet på folk og så ber. Nei, de gjorde sånn som de hadde lært kvelden før; de omfavnet dem de skulle be for. Dermed brøt himmelen løs, og plutselig ville alle i kirka ha forbønn. De holdt på med å be, omfavne og betjene folk til klokka var halv tre, og da måtte jeg bare bryte av – selv om mange ennå ville ha forbønn. Bussjåføren som skulle hente oss, hadde ringt meg så mange ganger at jeg var nødt til å be dem avslutte. En slik utøselse av kjærlighet har de aldri opplevd. Mange mennesker fortalte at de var blitt fysisk helbredet mens de ble omfavnet; blant annet en som hadde vært syk i tolv år.»
​
Den 23. november fikk jeg en e-post fra Daniel med enda en bekreftelse på hva Gud gjorde denne lørdagen, mens vi tre norske satt på flyet på veg til Bangkok. Daniel skriver: «I dag ringte en pastor til meg og sa at mange helbredelser fant sted da studentene våre besøkte menigheten deres dagen etter at de var blitt bedt for på bibelskolen». Full spredning av Guds kjærlighet! Det er hva verden trenger.

Bandanas familie var hinduer, som de fleste her. Hun har fem brødre og ei søster, og selv er hun den yngste i flokken. Som barn pleide hun å gjøre alt sånt som gutter typisk gjør; snekre og fikse ting og jobbe hardt. Hun var også flink til å danse. Da hun var ni år gammel, kom maoistene (se faktaboks) til hjemmet deres og ville ta henne med seg. De lovet henne at hun skulle bli artist og få gjøre mye gøy. Hun ble med dem en kort tid, men foreldrene var ikke enige, så hun kom hjem igjen. Da hun var tolv år, kom maoistene på nytt og ville ha henne med seg. Denne gangen gikk foreldrene med på det, så hun dro. I ettertid skjønte hun at maoistenes hensikt var å rekruttere henne for å kjempe mot den nepalske hæren.
Bandana ble trent godt og hadde eksepsjonelt gode evner, så hun ble en meget effektiv soldat. Hun var høy og tynn og svært smart. Hun lærte seg å krype på bakken med bomber på kroppen; hun lærte seg til å hoppe fra tredje etasje med full stridsrustning og så komme seg vekk. Ungjenta gjorde ferdig sin ni-måneders militærtrening i løpet av tre måneder. På grunn av sin dyktighet, ble hun raskt satt til å lære opp andre. I løpet av de to årene hun «jobbet» for geriljaen, skal hun ha trent opp hele 150 maoistkrigere. Da hun var tretten, ble hun satt til å lede sin egen tropp på femten personer.  Av denne troppen er det nå bare hun som lever.  

Til slutt bestemte hun seg for å rømme. Hun skjønte at hun ellers kom til å dø. En dag ble gruppen hennes omringet av politiet, og det ble et kraftig militært slag. Bandana benyttet anledningen til å flykte, noe hun greide ved å krabbe fem timer gjennom et landskap av risåkre. Da hun kom seg tilbake til landsbyen sin, så hun ikke på noen måte ut som en tenåringsjente, men som en mann – med røff hud og kort hår. Hun var så beryktet som maoistsoldat at det var topp prioritet for politiet å få henne drept. Maoistene på sin side ville enten ha fjortenåringen tilbake eller få tatt henne av dage.
​
I denne håpløse situasjonen kontaktet hun Ruplal, en gutt som var et par år eldre enn henne. Han hadde også vært innom maoistmiljøet, så de hadde møtt hverandre der. Ruplal var blitt svært forelsket i den tapre krigerjenta, noe hun nok hadde en anelse om. Nå som hun var i overhengende fare for å bli drept, skrev hun et brev til sin beundrer: «Hvis du virkelig elsker meg, så er dette den rette tid for å vise det. Kom og ta meg med deg, for nå er jeg i store problemer.» Rulplal lot seg ikke be to ganger. Han kom og tok henne med seg til sin onkels hjem, hvor de to giftet seg. Han var sytten år; hun knapt femten.  

Hvordan møtte hun Herren?
Unge og nygifte nepalere bor vanligvis hos mannens foreldre. Ettersom både politiet og maoistene var ute etter Bandana, ble de nektet tilhold der. Svigerforeldrene hennes var livredde for å ha noe med det unge paret å gjøre. «Nå når du har giftet deg med denne maoisten, risikerer vi å bli drept alle sammen», sa de til sønnen sin. Dermed måtte de to finne seg et annet bosted.

Bandana var i elendig forfatning. Ruplal på sin side hadde ikke noe annet valg enn å dra til India for å tjene penger. Slik er livets realiteter for svært mange i Nepal. Nå viste det seg at det bodde en kristen mann i nærheten av der de to hadde slått seg ned. Denne mannen kom og vitnet for Bandana og spurte henne hvorfor hun ikke ville komme til Herren. Han delte traktater med henne, men hun pleide bare å avvise ham. Hun trodde han var muslim og ville ikke ha noe med det å gjøre. Hun følte seg veldig ensom og hjelpeløs, og fryktet for sitt liv. Etter at Ruplal var reist til India, viste det seg at hun var blitt med barn. Tidlig i graviditeten ble hun veldig dårlig. Mor hennes gikk til heksedoktoren og søkte råd, og fikk med seg en amulett som skulle hjelpe. Bandana ble imidlertid bare dårligere og dårligere og det endte med at hun mistet barnet.

En dag kom noen kristne til henne og sa: «Tro på Herren, så blir du helbredet». Hun svarte: «Mannen min er i India, så jeg kan ikke ta i mot Herren nå.» Likevel ba de for henne, og den samme uka ble hun med til kirka og tok i mot Kristus. Bandana forteller at det var noen der som ba en enkel synders bønn om frelse, og hun repeterte. Etterpå kjente hun at noe var annerledes. Sykdommen var borte, og en fred var kommet inn.

Da hun kom tilbake, sa alle naboene til henne at ‘mannen din kommer til å drepe deg nå når du er blitt en kristen’. Hun svarte dem: «Uansett hva Gud har tenkt for meg, så kommer det til å skje. Jeg kommer til å dele evangeliet, og det med dere også!» Bandana skrev et brev og fortalte alt til mannen sin. Han var så glad i henne at han ikke hadde noen innvendinger mot at hun hadde tatt i mot Kristus. På juledagen samme år tok Ruplal også imot Herren. En måned senere dro han til EZRA-skolen i Kathmandu, og da han var ferdig med sine tre måneder der, var det Bandanas tur til å gå på den samme evangelisttreningen. Da hun var ferdig, startet de to sin tjeneste der i Kumradgaon med bare en håndfull mennesker. I dette området fantes det den gang ikke en eneste kristen. Naboene anklaget det unge paret for å ville ødelegge religionen deres, men Bandana fortsatte å dele evangeliet. Etter hvert var det flere unge mennesker, særlig jenter, som tok imot.

En gang kom en pastor på besøk dit de holdt til. Han tok Bandana med for å be for syke. Hun hadde aldri lært noe om dette, så hun sa ikke ‘Herre, helbred dem’. I stedet ba hun slik: «Herre, jeg vet ikke hvordan jeg skal be, men du må lære meg». En dag kom en demonbesatt kvinne til henne. Bandana visste ikke hvordan hun skulle be, men hun ba på ny på samme måten. Plutselig kom det et lys fra himmelen som lyste rett på henne. Nærmest av seg selv flyttet Bandanas hånd seg over på den syke, og etter et par minutter var dama helt normal og frisk. Dette skapte tro i Bandandas liv, og ga henne frimodighet.

En gang Bandana sov, fikk hun se hun en visjon. Hun så tydelig ei jente som bodde bare fem minutter unna, som hadde hatt langvarige magesmerter. I visjonen så hun at jenta ble helbredet. Bandanda strakk hånden mot huset hvor denne jenta bodde, og hun ble helbredet i samme stund – noe jenta selv fortalte da Bandana besøkte henne dagen etter.

Siden da…
I dag er hele Bandanas familie blitt kristne, så nær som den eldste søstera. En etter en har de tatt imot Herren. Menigheten deres teller over hundre medlemmer, og i tillegg har de plantet tre husgrupper som er på vei til å bli menigheter. Bandana er i dag meget respektert i landsbyen. Hun har en sterk autoritet med seg, er aktiv og modig og kjenner også mange mennesker i sentrale posisjoner. Da stedet deres ble rammet av flom på ettersommeren 2014, søkte mange landsbyboere tilflukt på hustaket deres – fordi de hadde fått tillit til den Gud som Ruplal og Bandana tjener.
​
Når jeg spør hva som er det unge ekteparets visjon i livet, svarer de at det er å trene flere troende i sitt område til å bli menighetsplantere. Det ser ut til at Herren nå drar nytte av den tidligere maoistkrigerens kapasitet til å fostre og trene en annen type soldater. Én utfordring har de imidlertid, og den kan vi gjerne dele med dere som leser bladet: Bandana og Ruplal bruker fryktelig mye tid på å sykle frem og tilbake til stedene der de har plantet husgrupper. Øverst på ønskelisten deres står derfor en motorsykkel, som kan redusere tidsbruken og gi dem mulighet til å nå enda lenger ut. Hvis noen vil hjelpe til med dette, er det bare å ta kontakt med oss i AsiaLink. Det er snakk om et beløp på rundt kr. 18000,- for en motorsykkel.  ​

AsiaLink klarer på grunn av støtten fra trofaste givere å hjelpe til i frontlinjen for evangeliets fremmarsj. I denne artikkelen vil du få møte igjen noen av dem vi har skrevet om i tidligere artikler og bli oppdatert på hvordan de har det nå om dagen.
 
Andreo Mohora
Jeg presenterte Andreo i  Rapport fra Asia 1-2012. Han hadde i fjorten år vært en trofast etterfølger av en av Indias mest kjente guruer – Sai Baba (1926-2011). Etter alvorlig sykdom og en mengde mislykkede forsøk på helbredelse hos Sai Baba, fikk han høre om noen kristne som trodde på Jesus. Jesus kunne helbrede, ble det sagt, og i sin desperate situasjon reiste han til disse kristne. Der ble han bedt for og helbredet. Andreo gikk på Ezra skolen til Daniel Ghalay høsten 2010, og da jeg møtte ham i november 2011 var han i gang med pionerarbeid i en teplantasje utenfor byen Darjeeling. Under reisen jeg hadde dit i desember 2013, besøkte jeg og teamet mitt igjen Andreo og hadde møte i menigheten hans.
Arbeidet skjer i et område som ikke hadde kirke tidligere. Selv om det fins kirker noen mil unna, var det ingen i denne teplantasjen. Andreo brukte alle sine sparepenger, mens Daniel og Sunammee solgte noe land. Sammen har de på denne måten klart å reise et enkelt bygg på tomten til Andreo og kona. Da vi var der på møte, var det fullt hus og mye glede å spore. Andreo kunne med begeistring fortelle om de ulike fasene i byggingen og utviklingen av menigheten.