|
Av Øystein Åsen - Fokus på Malaysia Sheue Ling, ofte omtalt som ”Gremans kone”, satte sine føtter på europeisk og norsk jord for første gang den 2. mars i år. Ikke bare det; hun opplevde også – for første gang i sitt 49-årige liv – SNØ. Sheue sier hun har bedt om at det måtte være snø her når hun skulle komme til Norge. Den bønnen må ha nådd fram, for på Sørlandet ligger det fortsatt metertykke lag nå i midten av mars…  Under en turné med AsiaLink har Sheue fortalt fra sin egen livshistorie flere steder. Hennes trosvitnesbyrd har grepet meg sterkt, og jeg vil gjerne dele det med dere lesere. Spesielt rørende er det når hun forteller om hvordan hun har bedt familiemedlemmer frem til Jesus-tro. Det er en sterk oppmuntring til oss alle om å stå på i bønnearbeidet! Sheue Ling har ingen kristen bakgrunn. Hun er tredje-generasjons kineser på Borneo, og ble oppdradd i taoistisk tro. Der er fedredyrkelse et viktig element, og dessuten troen på reinkarnasjon. Sheue forteller at bestefarens død var det som for alvor satte tanker i sving hos henne. Bestefaren var en svært hellig mann, som ba to ganger hver dag. Sheue var 15 år da han døde, og en av Sheues tanter fortalte kort etter at hun hadde hatt en drøm. Hun drømte at bestefaren nå var blitt en edderkopp med sju ben. Samme dagen som tanta delte denne drømmen, fortalte også en onkel at han hadde drept en slik sjubent edderkopp. Dette hendte få dager etter bestefaren var død, og innen den sjudagersperioden som taoistene tror at de dødes ånd fortsatt befinner seg i hjemmet. Dette gjorde sterkt inntrykk på Sheue. Hun tenkte: Hvis dette er måten min bestefar blir behandlet på, han som har levd et så fromt liv, så vil jeg aldri i verden tro på reinkarnasjon. Da hun var 17 år gammel, fikk Sheue en bibel og en andaktsbok av noen naboer som var nominelt kristne. Hun begynte å lese, og opplevde at hun i Bibelen møtte en personlig og levende Gud som talte til henne. Sheue sier at troen på Gud vokste gradvis fram i henne. Hun ble døpt som 20-åring og ble medlem i en evangelisk menighet. Moren hennes ble da med i kirken under dåpshandlingen, mens faren satt på utsiden og ventet i bilen. Etter en tid kjøpte Sheue en bibel som hun hadde tenkt å gi til sin mor. Bibelen lå på et bord i huset, og søstera til Sheue fortalte at moren pleide å smuglese i den, for så å legge den tilbake på plass. Faren virket ikke å være interessert, men etter en tid sa han til Sheue med faderlig myndighet: Du må kjøpe en slik bibel til meg også som du har kjøpt til din mor. Sheue sier at hun måtte be i ett og et halvt år for foreldrene før de ble frelst. Det skjedde på et evangelisk møte, hvor taleren inviterte mennesker til å ta i mot Kristus. Da reiste begge foreldrene seg og gikk frem for å bekjenne troen. Sheue kan også fortelle om flere andre i familien hennes som ble bedt frem til tro. Spesielt sterk er bestemorens frelseshistorie. Sheue ba for henne i årevis, uten noen synlige tegn til forandring. Etter åtte år sa hun til Gud: ”Nå vil jeg ta deg på alvor. Jeg vil se bestemora mi i Guds rike. Jeg gir deg 48 timer med total faste og bønn”. Sheue startet fasten sin kl. 0700 denne morgenen. Da hun hadde fastet et døgn, kjente hun det som om at gjennombruddet var et faktum. Hun opplevde at seieren var vunnet. Men fordi hun hadde lovet Gud 48 timer, ville hun ikke avslutte fasten. Ikke ville hun risikere å bli lurt av djevelen heller. Så hun bestemte seg for å fortsette. Men da hun tok frem bibelen for å ha sin morgenandakt, åpnet den seg bare ”tilfeldigvis” på Johannesevangeliet kapitel 21, hvor disse ordene slo mot øynene hennes: ”Kom og spis”. Dette var Jesu hilsen til disiplene som hadde vært ute og fisket forgjeves hele natten. På dette ordet avbrøt Sheue fasten, trygg i sinn. Tre måneder senere ble bestemoren syk. Sykdommen forverret seg, og hun var etter hvert døende. Sheues onkel sa til henne at hun måtte forberede bestemorens begravelse. Men i sitt hjerte fastholdt Sheue: Nei, ikke ennå. Hun må bli frelst før hun dør. Til slutt var bestemoren så syk at hun verken kunne snakke eller spise. Den siste natten da hun, menneskelig sett, skulle ha dødd, var Sheue alene sammen med henne. Hun sa da til den døende: Du må bekjenne at Jesus er Herre. Sheue så at bestemoren prøve å si noe, men hun kunne ikke få det fram. Tunga var helt stiv og krøllet; hun fikk bare til å lage noen rare lyder. Etter lang tids strev, ca. en halv time, klarte hun endelig å få sagt frem ordet ”Lord” – på norsk, Herre. Umiddelbart løsnet tungen og hun kunne snakke igjen. Sheue sier at hun opplevde dette som en åndelig kamp mellom lys og mørke, som begge ville ha bestemorens sjel. Bestemora sa da frem hele setningen ”Jesus er Herre”. Istedenfor å dø, snudde helsetilstanden og hun kom gradvis tilbake til livet. Fire år til fikk Sheues bestemor leve. Etter fire år ble hun syk igjen. Hun var da 78 år gammel, og ble stadig svakere. En dag sa hun til Sheue: ”Nå har jeg nok. Jeg vil hjem. Kan du be for meg at jeg får dø?” Dette skyldes ikke at hun hadde smerter; hun var bare mett og ville flytte. Men Sheue sa: ”Nei, jeg kan ikke be om at du får dø. Det må du selv spørre Jesus om.” Med sine enkle ord ba da bestemor om å få flytte; Sheue hørte denne bønnen. Hun sa ganske enkelt disse ordene: ”Herre, ta meg hjem”. Fire dager senere, etter å ha spist et godt måltid, sovnet hun inn. Sheue satt der og så da hun reiste. Så fredfullt, så vidunderlig. 
0 Comments
Av Eivind (17) Vi har vært på reise i nesten fire uker. Vi har sett alt fra den vietnamesiske storbyen til jungelen i Borneo. Vi har sett ufattelig fattigdom og vi har sett Guds uendelige rikdom. Jeg har gått fra å være en veldig sjenert ungdom, til å bli en som kan stå foran mange mennesker og fortelle min historie.
Vi kom til Ho Chi Minh by (Saigon) lørdag den 28. juli. Der hadde vi to dager til å slappe av etter den lange reisen, før vi på mandags morgen ble hentet til ungdomsleiren et lite stykke utenfor byen. Da vi kom dit ble vi møtt av ca 150 ungdommer som satt på gulvet og hørte på og lærte lovsang. Etter en liten stund skulle vi hilse på dem. Jeg var veldig tilbaketrukket i starten og klarte ikke å åpne meg for dem. Flere av de andre på teamet skulle dele sin historie, men jeg sa til meg selv at «aldri, aldri, aldri vil jeg gjøre det.» Ungdomsleiren varte frem til torsdag. Det er en underdrivelse å si at de vietnamesiske ungdommene forandret seg foran øynene våre; de var rett og slett ikke til å kjenne igjen. Første dagen var de aller fleste av dem stille og sjenerte. Den siste dagen danset de rundt som bare en flokk viltre ungdommer kan gjøre det, mens de lo og sang, de bar oss fra vesten rundt på skuldrene sine, og alt var glede – Guds glede. På fredagen dro vi til stranden med ungdommene hvor vi badet og koste oss, pluss at omkring 40 mennesker ble døpt i sjøen. Så hadde vi en helg i Saigon, der vi slappet av, før det bar av sted til neste programpost – barneleiren. Her ble vi møtt av ca. 40 barn og ungdom, som alle har mistet en eller begge foreldrene. Her skjedde enda et av Guds mirakler; jeg stilte meg frem foran disse barna og fortalte min historie. Vi hadde flere runder der vi ba for og trøstet barna. En hendelse som virkelig satte sitt spor i meg, var når en liten jente jeg hadde bedt for, kom bort og ga meg en klem og sa: «I love you» (jeg er glad i deg). Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Etter tre dager på barneleir kjørte vi bil i fire timer, tilbake til Saigon. Deretter satt vi på buss i seks timer til for å komme til Phnom Penh i Kambodsja, der vi skulle besøke «School of Tomorrow» – en skole for vietnamesiske barn i Kambodsja. Det var virkelig inspirerende å se hvor viktig denne skolen er for barna der. Vi var også på besøk hos flere av familiene i området. Det var noe helt spesielt å se hvor utrolig fattige de er, de har bokstavelig talt ingenting. Det fikk oss til å forstå hvor utrolig velsignet vi er her i Norge, hvor vi egentlig ikke mangler noe. Etter tiden i Kambodsja skulle vi ta flyet til Øst-Malyasia, den delen av landet som ligger på Borneo. På vei til flyplassen fikk jeg virkelig føle Guds nærvær. Motorsykkeldrosjen hadde kommet halvveis til flyplassen da jeg til min forskrekkelse ikke kunne finne passet mitt. Det var for sent å snu, men uten pass ville jeg ikke kunne kommet inn i Malaysia. Resten av denne drosjeturen gikk med til bønn, og da vi kom fram til flyplassen fant jeg passet mitt igjen. Takk Gud! Vel framme i Malaysia kom vi til hotellet hvor vi skulle være i et par dager. Der skulle vi slappe av, før siste del av turen. To dager senere ble vi hentet til en Baptistmenighet i hovedstaden Kutching. Der var vi gjester den siste helgen, og her skjedde det som for meg var det største mirakelet på denne teamturen. Jeg som bare to uker tidligere hadde sagt at jeg aldri ville snakke foran en forsamling, og som bare en uke tidligere motvillig hadde snakket foran førti barn, jeg sto nå frem foran en fullstappet kirke med rundt to hundre mennesker og delte min historie. Det er noe jeg aldri i livet hadde trodd jeg skulle gjøre! Så kom dagen da vi skulle reise hjem. Etter tre og en halv uke på farten var vi kommet til slutten på en helt utrolig reise, der jeg har blitt mye bedre kjent med Jesus og også blitt utfordret på mange forskjellige måter. Jeg kan trygt si at denne reisen har forandret meg. Av Øystein Åsen  Greman Ujang i Norge, februar 2014 Greman Ujang var bilselger. En dyktig bilselger. Han gjorde det meget godt, og kunne nådd langt i salgsbransjen. Men så kom Herren inn i livet hans, og da gjorde Greman et valg som har satt kurs for hele livet. Et valg om heller å tjene Gud enn å tjene penger. Helt fra han tok imot Herren som ung mann, har Greman Ujang drømt om å kunne bygge en kirke. Da han ble en kristen, åpnet Gud øynene så han kunne forstå hva slags situasjon folket hans – ibanstammen – var i. Han betraktet deres enkle livsstil i langhusene og skjønte hvor fortapt disse menneskene var i møte med livet i storbyen. «Da jeg skjønte hvor vanskelig stilt mitt eget folk var, sa jeg til Gud: ‘Herre, her er jeg – bruk meg!’ Jeg kjente et helt spesielt hjerte for ibanfolket» forteller Greman. Snart kom han i kontakt med Thong; en kineser som tjente Gud i Malaysia. Da Thong utfordret Greman til å arbeide for Guds Rike, fortalte han om kallet han kjente i forhold til sin egen stamme. Thongs svar var: «I denne tjenesten er der ingen grenser». Dermed begynte Greman å virke for misjonsorganisasjonen Asian Outreach, hvor Thong var leder. Greman forteller: – Da jeg sluttet i Asian Outreach i år 2000, minnet Herren meg igjen om dette med å bygge en kirke i hovedstaden Kuching. Samme år startet vi menighet med bare seks familier. Visjonen var å skape et tilfluktssted for stammefolk som kom til byen fra jungelen. Det skulle også være et sted å næres og vokse; et treningssted og en utskytningsrampe for «å nå, berøre og forvandle livet til ibanfolket» - de ordene ble mitt svært personlige livsmotto. Det er disse ordene som i hele livet mitt har styrt meg mot dette spesifikke målet: ibanerne for Kristus. Fra starten av brukte vi andre etasje i et butikklokale som kirke. Det var mulig å få inn omkring 50 mennesker der. Gruppen vår vokste hele tiden, så i 2003 kjøpte vi tomt til kirkebygg med et lite hus på – vi måtte ha mer plass. Mye måtte gjøres med dette huset, men vi brukte det like fullt til våre gudstjenester. Da vi skulle kjøpe tomten, hadde vi ikke penger. Vi måtte låne av Sarawak Baptistsamfunn. Vi klarte selv å stable på beina omkring 50 000 kroner, og fikk låne 250 000, men hele menigheten sto samlet bak dette.  Christ Baptist Church i hovedstaden Kuching. Her drives det menighetsaktiviteter uka gjennom, og i tillegg barnehage. Kirkeprosjektet vårt er en serie med mirakler. Da vi skulle begynne å reise det nye bygget slik vi ønsket det, var det en av våre kirkemedlemmer som jobbet i et stålproduksjonsbedrift. Sjefen hans var kristen, og jeg fikk mulighet til å treffe ham. Han var usedvanlig hjelpsom, så han spurte bare: «Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg?» Jeg sa: «Vi trenger stål.» Så ga han oss alt dette stålet gratis, til en verdi av over 30 000 kroner! Og ikke bare det; han ringte også til en venn av seg som drev sementproduksjon. Den telefonen endte opp med at sistnevnte ga oss masse gratis sement så vi kunne komme i gang med byggingen! Enda en ting gjorde lederen i stålbedriften for oss; han satte oss i kontakt med en som solgte utvendige takplater. Resultatet var at vi fikk kjøpt takplater til hele bygget til innkjøpspris, som var omkring halv pris.
En dag skulle jeg kjøre barna mine til skolen. Jeg traff en venn, og han spurte meg hva jeg holdt på med om dagen. Jeg fortalte at jeg holdt på å bygge kirke. Han spurte meg hva han kunne gjøre for meg; dette var en kar som selv holdt drev i bygningsbransjen. Han inviterte meg med på kontoret sitt, og uka etter ga han oss nok penger til å kjøpe alle søylene vi trengte til kirkesalen. Og ikke bare det: Han satte oss også i kontakt med en venn av seg som solgte maling. Da malingsleverandøren ringte og spurte hvor mange liter jeg trengte, svarte jeg at jeg ikke hadde peiling. «Ikke noe problem, vi skal komme og estimere for deg» var svaret. Uka etter sendte de meg all malingen vi trengte, fra grunning til siste strøk. Gratis! På toppen av alt satte de meg i kontakt med et firma som solgte fliser. Så fikk vi kjøpt alle flisene til halv pris. Jeg bare var der og tok imot all denne velsignelsen. Vi fikk virkelig masse hjelp. Også fra Norge fikk vi økonomisk støtte. Men det kom en dag da jeg ikke kunne betale regningen vi satt med. Det var snakk om ca. 35 000 kroner. Jeg ropte til Gud i min nød. Plutselig ringte telefonen. En mann jeg ikke kjente, fortalte at han var på flyplassen. Han spurte: «Er du Greman?» – Ja, svarte jeg. «Kan jeg treffe deg?» – Ja, det kan du. «Jeg har hørt at du holder på å bygge en kirke. Kan jeg få se på den?» Så dro vi og så på kirken. Den fremmede mannen sa til meg: «Herren har fortalt meg at jeg skal gi dere disse pengene.» Det var akkurat nok til å betale den utestående regningen. Dette skjedde da vi var nesten ferdig med byggingen av Christ Baptist Church, i begynnelsen av 2005. Byggeprosjektet var en kollektiv satsning. Menighetens medlemmer var så ivrig med å bidra. Hele folket var med, inkludert gravide mødre som trillet sement. Barn var med å bære murstein; hele menigheten var i sving – det var utrolig. Å preke om tro er veldig lett. Men når du skal leve tro, er det veldig mye vanskeligere, avslutter Greman med sitt sedvanlige smil. Dét er noe han har lært under prosessen med kirkebygging. Kirken ble innviet sommeren 2005. Det var den gang omkring 100 medlemmer. I dag har menigheten vokst til mer enn 300. Samtidig har mange flyttet vekk; det er hele tiden en viss gjennomtrekk på grunn av jobbskifte og andre ting. Nye folk kommer nesten hver søndag. Siden i fjor har de hatt to gudstjenester for å gi from til alle. De som kommer som nye til menigheten, kommer vanligvis for å gi sine liv til Kristus. I fjor hadde de dåp tre ganger, og døpte omkring 40 nye medlemmer. Av Øystein Åsen Greman Ujang er den av AsiaLinks nøkkelmedarbeidere som vi har hatt lengst tid sammen med. Han begynte å jobbe med Asian Outreach, organisasjonen som også var AsiaLinks forløper, allerede i 1988. Greman begynte å ta imot team fra ulike land og introdusrte dem til livet i jungelens langhus. I tillegg arrangerte de såkalte «GCI», forkortet for Great Commission Institute. Fra starten av var han alene som en pioner for dette arbeidet. Visjonen hans har hele tiden vært den samme: «Å nå, berøre og forvandle livet til Ibanfolket». Denne visjonen har drevet ham til i dag. Nøkkelen er «å se transformasjon av liv», som han sier. Ikke minst er det viktig i et land der den islamske agendaen er tydelig Greman er selv ibaner, og har altså vokst opp i langhuset et sted i Borneos jungel. Han er pappa til fire voksne barn, to gutter og to jenter som kom riktig så tett. Yngstejenta Jemima fyller 18 år i disse dager, mens den eldste – Tabitha – er 22. Mellom dem er det to gutter; Jorim og Jonathan. Kona hans, Sheue Ling, er av kinesisk herkomst. Familien er bosatt i Øst-Malaysias hovedstad Kuching. Her er Greman også pastor i en lokal kirke som ble etablert under hans lederskap i år 2000. Greman har trent opp medarbeidere, som igjen har trent nye. I dag er det 16 familier som jobber fulltid under Gremans tilsyn. Som han sier med et smil: «Jeg er blitt bestefar allerede, og mine hovedmedarbeidere er blitt fedre»  Greman og Johnny, en av de sønnene han har fostret til en meget dyktig leder - her under en stor felleskristen samling i Kuching, april 2013. Men Gremans visjon er større enn en lokal menighet. Den er større enn et kirkesamfunn. Større enn hans egen stamme. Når jeg sitter her på denne kafeen i Kuching og lytter på ham, skjønner jeg enda mer hvor spesiell denne mannen er. Greman er en ekte Gudsriketenker, og han beviser det. Hele tiden jobber han for enhet, på alle plan. I multikulturelle Malaysia er det rikelig med skillelinjer. Her er de etniske skillene; mange ulike stammer og språkgrupper. Her er kineserne, som er mange og innflytelsesrike, men som i stor grad lever i sin egen verden, også menighetsmessig. Her er malayene som ved lov er bundet til islam. Her er en flora av kirkesamfunn, fra katolikker til syvendedagsadventister. Her, som alle steder, fins generasjonskløfter og skiller mellom folk fra jungelen og folk bosatt i byene. Greman forteller at han er nøye med å skille mellom rollen som pastor i en lokal baptistmenighet og hans rolle som nøkkelperson for å forene alle kirker og stammer. Det som virkelig brenner i ham, er å bringe Guds Rike og enhet blant mennesker.
I år blir det en ny slik storsamling i mai, hvor alle stammene samles to dager like før det avholdes valg på ny nasjonalforsamling i Malaysia. Vi vil søke Herren sammen for å se hvordan han vil lede oss, hva som er hans agenda for landet vårt. Dette året er også spesielt for oss, siden det er 50 år siden staten vår – Sarawak – gikk sammen med Malaya og Sabah for å forme den nye staten Malaysia. Vi vil hjelpe hverandre, som landets opprinnelige folk, å ta vår rettmessige plass og vårt ansvar for landet. I mars i år hadde vi også for andre gang en stor tredagers ungdomskonferanse i Sarikei, organisert av Jackson (en av Gremans hovedmedarbeidere)r. 600 ungdommer kom dit for å gripe visjonen – å nå, berøre og forvandle ibanernes liv – og for å ta beslutningen om å leve nær Herren. Her bruker vi mer malaysisk språk slik at også andre kan komme og delta, selv om samlingen primært er for ibanfolk.  Greman i kjent stil, med spisepinner i den ene hånden og telefonen i den andre.
Av Øystein Åsen Det er søndag formiddag, klokken er snart halv ti, og vi befinner oss i Christ Baptist Church i Kuching. Kirkerommet er fylt av mennesker i alle aldre, plaststoler bæres ut for å gi plass til flere på vei inn. Rolig musikk lyder fra el-pianoet på podiet, det er forventning i lufta. Jeg har vært her mange ganger før, jeg har hatt rike og gode opplevelser sammen med denne forsamlingen, men det som skjer denne formiddagen er noe nytt. Ganske presis halv ti entrer møtelederen talerstolen. Han prater iban, så jeg skjønner lite og ingenting, men jeg merker at tonen er lun og hjemlig; han informerer og småprater med folket. Det varer ganske lenge, minst ti minutter, før lovsangsledere og musikere får regien. Jeg skal få være med på en av de mest spesielle lovsangsstundene jeg noen gang har opplevd. Det er en sånn rikholdighet i uttrykk, en sånn merkbar ekthet og en påtagelig frihet til å slippe seg løs. Foran lovsangslederne står det tre små gutter med hver sin shofar. De venter til det er deres tur, og så blåser de av hjertens lyst. Her er tradisjonelle ibantrommer i bruk, sammen med gitarer, piano, bass og slagverk. Her er masse flagg i alle farger, som deles ut i forsamlingen, og som folk villig tar imot og bruker. Fremst i møtesalen står det fire jenter; to av dem tenåringer, to av dem voksne. De er kledd i vakre kjoler i sterke farger, og har tamburiner i hendene. De danser og slår rytmen og beriker lovprisningsuttrykket enda mer. Det synges, det ropes, det danses – lenge, lenge. Det er rett og slett en uhemmet jubel for Herrens ansikt – og jeg fryder meg! Hvor rikt det kan være, dette livet i Guds menighet, når vi bare frir oss fra alle menneskebudene! Når vi følger Jesu ord og velger å bli som barn – uforbeholdne, lette å lede, modige nok til å uttrykke det vi føler. Hvem har behov for å gå på syndige festligheter når man kan ha en sånn livsutfoldelse i Guds hus? Nesten en time etter møtestart, inviterer pastor Greman meg opp på talerstolen for å preke Guds Ord. Jeg skal tale om Jesu møte med Sakkeus i Lukas 19, og særlig om vers 10, der det står: «Menneskesønnen er kommet for å søke det som er fortapt og frelse det.» Men før tekstlesning, ber jeg om at de tre sofarblåserne kan komme inn. De har gått til søndagsskole, men noen går for å hente dem. I mens sier jeg til en av de eldre brødrene: «Slik du har danset for Herrens ansikt her i dag, er virkelig et forbilde. Fortsett med det! Du er som kong David, han danset også av all kraft for Herren, og han lot ikke være selv om kona hans foraktet ham.» Broderen på fremste benk smiler og tar imot oppmuntringen, og folket klapper. Så sier jeg til Sheue Ling, kona til pastor Greman: «Det er så vakkert å se deg når du svinger flagget for Guds ansikt. Du gjør det med sånn en iver og glede, det er en fryd for øye og hjerte. Ikke slutt med det, du formidler sånn en begeistring med det du gjør!» De tre guttene er kommet inn, og jeg ber dem stille seg på podiet. Jeg bøyer meg ned så jeg kommer i ansiktshøyde med dem, og sier: «Dere tre har gjort meg veldig rik i dag. Måten dere blåste shofarene på, var så bra! Og du – sier jeg til den ene av dem – du sendte meg et sånt vidunderlig smil da jeg så opp på deg. Tusen takk skal du ha. Fortsett å tjene Gud på denne måten, og han kommer til å bruke dere til noe stort.» Til slutt ber jeg jentene som danset å komme frem. En av de voksne og ei av de små jentene kommer. Sistnevnte sto rett foran meg mens hun danset, men jeg kunne ikke få øyekontakt med henne da. Tretten år og flau, helt forståelig. Men nå er hun her, og jeg kan snakke direkte til henne. Hun smiler sitt vakre smil, og jeg tar henne i handa og sier: «Takk for den fantastiske dansingen du gjorde. Det var så fint å se på. Så godt for øyet. Fortsett med det. Og ikke vær redd for å se inn i øynene på folk, for du er datter av Kongen, så du kan møte blikket til hvem som helst.» Prekenen min handler om dette: Å søke mennesker. Alle slags mennesker. Søke deres blikk. Søke å finne måter å kunne nå inn til dem på. Søke aktivt å finne en eller annen port til å dele noe av Guds kjærlighet. Gud ga meg dette mens jeg var i Vietnam, og det lever i meg. Når jeg er ferdig med å tale, sier Greman noen ord til forsamlingen, som normalt er. Etter ofringen drar lovsangerne i gang igjen, og vi får del i andre akt av festhøytiden i baptistkirken denne morgenen. Det utspiller seg en sånn glede og jubel som ikke noe menneske kan organisere – bare Guds Ånd. Vi synger «I love you with the love of the Lord» - jeg elsker deg med Guds kjærlighet. Folk begynner å gå rundt synge til hverandre, ta rundt hverandre, noen danser, folk ler og roper – det er ikke vanskelig å se at alle generasjoner storkoser seg over å være med på dette. Det pågår og pågår, og når pastor Greman omsider går til talerstolen for å avslutte gudstjenesten, er det en stor flokk ungdommer fremst i rommet som roper: «We want more, we want more!» (vi vil ha mer, vi vil ha mer!) Så må det bli enda mer, da – både en og to runder til med sang, dans, omfavnelser og jubelrop. Litt over klokka tolv avsluttes møtet. Jeg er helt gåen av så mye glede og kjærlighet, men for en god måte å være utslitt på! Ville bare dele litt av hva jeg kan oppleve på en helt «vanlig» gudstjeneste her i Asia – og har et håp om at DU vil la det inspirere deg til å slippe deg løs fremfor Herrens ansikt! Av Øystein Åsen - Fokus på Malaysia
Arkiv - fra den tiden vi kalte oss Asian Outreach VEKKELSE BLANT HINDUER INDIA: Fra Dharmapuri-distriktet har det i den siste tiden blitt meldt om at flere hundre hinduer har kommet til tro. Mye litteratur er blitt delt ut til de nyfrelste. Men i andre områder av India trapper militante hinduer opp angrepene mot kristne. På et sted ble en gruppe kristne utsatt for et voldsomt overfall av rasende hinduer som forårsaket store skader på både personer og materiell. Flere andre steder meldes det også om at kristne blir trakassert og forfulgt. NY STRATEGI KINA: De kinesiske myndigheter har nå tatt i bruk nye metoder for å stanse importen av Bibler. Ifølge en kilde i sikkerhetspolitiet er grensevakter nå blitt beordret til å la folk med bibler i bagasjen få slippe igjennom tollen. I stedet har de folk som overvåker den videre transporten inn i landet, for å få oversikt over de som distribuerer litteraturen videre til de kristne. BLIR BIBELEN FORBUDT? MALAYSIA: Myndighetene i det muslimske Malaysia har nå kommet med en lov som forbyr alle andre enn muslimer å bruke ord og uttrykk som har «muslimsk opprinnelse». Dette innebærer en sterk trussel mot den offisielle Bibelutgaven. I det offisielle Bahasa-Malayiske språket brukes nemlig ordet «Allah» for ordet «Gud». Dette ordet brukes også i den Malayiske Bibelen. Ordet «Allah» er et pre-islamsk ord og ble brukt av Arabiske kristne lenge før profeten Muhammed ble født. Det brukes også i dag av kristne i midt-østen og Indonesia i bønn, forkynnelse og tilbedelse. Den nye loven kan betraktes som en oppfordring til muslimene om å innta en mere aggressiv holdning til kristne og Bibelen. Det er derfor ikke usannsynlig at Bibelen på det Bahasa- Malayiske språket blir forbudt. VEKST UNDER PRESS VIETNAM: Som kristen i det kommunistiske Vietnam må man leve under mange restriksjoner. Utenom i den offisielt regulerte kirken er forbudt å dele sin tro eller samles til felles bønn eller bibelstudier. Likeledes er det forbudt å publisere kristne litteratur. Likevel er det mange som frimodig fortsetter med å møtes i hjemmene, de evangeliserer og lærer opp de nyfrelste. Bare i løpet av ett år er det kommet meldinger fra to provinser om at 60 000 Vietnamesere er kommet til tro. Disse er nå i desperat behov av trenede ledere og kristen litteratur. PASTOR SAMUEL KINA: I Canton fortsetter myndighetene å legge press på den kjente husmenighetspastoren Samuel. Bare i løpet av april og mai har han blitt innkalt til forhør fem ganger! Myndighetene forsøker med alle mulige midler å få han til å registrere sin husmenighet i den offentlig godkjente Tre-Selv kirken. Pastor Samuel, som har sittet over 20 år i fengsel for sin tros skyld fortsetter til tross for denne trakasseringen å innby mennesker til sitt hjem og forkynner evangeliet med stor frimodighet! USIKKER FRAMTID? NEPAL: En radikal hinduistisk organisasjon har gjennom et brev til Nepals statsminister oppfordret myndighetene til å innta en mere restriktiv og hardere linje overfor de evangelisk kristne i landet. Til tross for betydelige forbedringer for menneskerettighetene etter overgangen til et demokratisk styre for to år siden er Nepal fortsatt et hinduistisk land. Over 90% praktiserer hinduisme. Man kan risikere fengselsstraff på opptil 3 år dersom man er delaktig i at en hindu omvender seg til kristendommen. USTABILT OMRÅDE:
SENTRAL-ASIA: Analytikere er bekymret over utviklingen i de nye muslimdominerte statene i Sentral-Asia. Bl.a. frykter man spesielt den voksende innflytelsen fra Iran. Det er flere tegn som tyder på at Iran forsøker å styrke sin stilling i denne regionensom historisk sett var en del av det persiske storriket. Dette kan bety usikre og ustabile leveforhold for demokratiet og menneskerettighetene. |
Arkiv
March 2025
Kategorier
All
|
RSS Feed