Det er lett å bli problemfokusert. Når man jobber med utbredelse av Guds rike i fremmede land og kulturer møter man mange utfordringer. Hvilke mennesker skal vi samarbeide med? Hvem er pålitelige? Hvem kan behandle mennesker og penger på en god måte? Hvordan får man sunne og bibeltro menigheter? Hvordan endrer vi negative sider ved den lokale kulturen? Alle som jobber med misjon møter disse utfordringene.

Da er det godt å tenke på Jesu løfte:
«Jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
Mesteren selv er personlig engasjert og jobber for at det skal gå bra. Han har lovet å være med oss hver dag. Det er bare han som har den hele og fulle oversikt. Vi ser stykkevis og delt.

Arbeidslaget du og jeg er med i er bare ett av tusener på tusener. Vi gjør vår lille del som vi blir tilskyndet av Guds Ånd til. Sammen med alle de andre når vi ut med lysets evangelium som driver bort mørket. Som Johannes skrev:
«Mørket viker, og det sanne lys skinner allerede.»

Når vi møter utfordringer er det godt å kjenne til litt kirkehistorie og forståelse for noe av det de første kristne møtte. Ofte har vi et feilaktig bilde av dette. Vi tror at alt var så mye bedre før, og at den første menigheten, ledet av apostlene, var nærmest fullkommen – en supermenighet. Disse drømmebildene kan få oss til å se smått på det vi er med på i dag, og i verste fall gjøre oss negative og kritiske mot dem som leder Guds forsamling på jord i dag.

I Forkynneren 7,10 leser vi:
«Si ikke: Hva kommer det av at de gamle dager var bedre enn de som nå er?»
For det er ikke av visdom du spør om det.

Gud har alltid brukt ufullkomne mennesker til å utbre sitt rike. Det er nettopp dette som er så stort. Ifølge Paulus er det gjennom menigheten at Guds visdom blir forkynt for maktene og myndighetene.

Vi finner i Skriften personlige svakheter hos apostlene Peter og Paulus. Calvin godkjente henrettelse av en fornekter av treenigheten. Luther var sterkt antisemittisk. Menigheten i Jerusalem gikk tom for penger, og menigheten i Korint hadde så mange og store utfordringer at en kan bli mørkredd av mindre.

I Asialink har vi brukt mye tid på å finne solide og gode samarbeidspartnere i andre kulturer. Vi står i relasjon med personer som har vist seg tilliten verdig, noe som er avgjørende for at vi med frimodighet kan si at vi driver et arbeid som virkelig er verdt å støtte.

Når jeg skal skrive denne lederen er tankene mine fortsatt i påskebudskapet. Samtidig lurer jeg på hva som rører seg blant folk. Kirkemøtet, sommerkonferanser, valgforberedelser til høstens valg, 17. mai, våren som har kommet og med den – ferieplaner. Jeg velger å dele tanker om noe som ligger et halvt år tilbake og som gjorde sterk inntrykk.
 
I oktober 2012 var jeg deltager på AsiaLinks misjonskonferanse i Thailand. Dette var mitt andre møte med mange av våre medarbeidere samlet i Asia. Det er utrolig sterkt og inspirerende å møte disse folkene som vi samarbeider med og støtter. Noen hadde med seg ektefelle og barn, så vi ble bedre kjent med hele familiene. Disse vennene kom fra land med helt andre utfordringer både politisk, økonomisk og religiøst. Mange sterke vitnesbyrd om den Jesus som vi tror på, som lever og virker i menneskers liv i dag. For meg som kommer fra Norge, og har grei økonomi, gode sosiale ordninger, ingen forfølgelse, medlem av en kirke som ikke blir overvåket, er dette et møte som gir inntrykk.
 
Jeg sitter med mange spørsmål, ikke alle svar. Men det er en ting som slår meg, og det er ordet overgivelse. Det er sterkt å møte pastorer, evangelister og bibellærere og merke deres overgivelse til Herren. Være ledet av Ham og høre den nøden de har for at landsbyen og folket sitt skal lære Jesus å kjenne.
 
I etterkant av konferansen var jeg på Filippinene og besøkte et treningssenter hvor unge evangelister fra Kina og Filippinene ble trent i bibelundervisning, språk og praktiske oppgaver. Målet deres var  ”Back to Jerusalem ” visjonen.  Også der møtte jeg denne overgivelsen til Jesus som gjorde et slikt sterkt inntrykk. Jeg fikk også det privilegium å være med å be med disse ungdommene.
 
Tilbake i Norge sitter jeg med en sterk opplevelse av en levende Gud, som er i virksomhet i verden i dag. Med en bønn om en ny og sterk overgivelse til Herren blant kristenfolket og en bønn for Norge. Evangeliet er fortsatt Guds kraft til frelse for alle som tror. Det har gjennomslagskraft også i dag. La oss be om at mange må erfare det!

Det finnes et land der ordet,” Gud,” er bannlyst. Bare det å hviske Hans navn kan koste deg livet eller føre deg til en konsentrasjonsleir du aldri slipper ut av. Det er en politistat med utallige konsentrasjonsleirer hvor mennesker blir utsatt for de mest bestialske eksperimenter, et sted der myndighetene krever å få utøve full kontroll over tro og tanke. Det er et land med gasskamre og henrettelser på offentlige plasser, henrettelser selv barn blir tvunget til å se på. Landet heter Nord Korea.
 
NK med sine 22 millioner innbyggere er en stat hvor alt blir styrt og kontrollert av myndighetene. Alle former for religionsutøvelse er strengt forbudt. Alle borgere har plikt til å angi sine medborgere for et hvert avvik fra det myndighetene har bestemt. Allerede som barn blir du opplært til å være informant. I løpet av de siste 50 år har dette skapt et klima av frykt hvor ingen våger å stole på andre. Dette rammer forhold mellom ektefeller og forhold mellom foreldre og barn og bryter ned de mest fundamentale relasjoner i samfunnet. Forfølgelsen har gjennom årene ført til nær total utryddelse av kristne.
 
Det er vanskelig å kunne forestille seg at det som i dag er NK, for omtrent hundre år siden var sentrum for en av de mest ekstraordinære vekkelser verden har sett. Hundretusener ble frelst. I Pyongyang, det som i dag er hovedstaden i NK, var det så mange kirker og bibelskoler at byen ble kalt Østens Jerusalem. I dag må de kristne leve i skjul og det å tro på Gud er forbudt.
 
Men det finnes håp. I løpet av de siste 6 år har vi vært vitne til at hundrevis av nordkoreanere har blitt frelst. Vi har vært i stand til å etablere humanitære plattformer i NK. Disse har gitt misjonærer mulighet til å bo, virke og evangelisere i landet. Risikoen de løper er høy, men det er også deres overgivelse.
 
I april kommer en bok om Nord Korea ut på norsk. Boken gir et unikt innblikk i et land hvor folk lever under forhold det er umulig å forestille seg. Der vil du også kunne lese om de kinesiske misjonærenes tjeneste og de utrolige resultatene de har fått oppleve. Det er en bok som dokumenterer at lyset alltid seirer over mørket.

«Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?» I generasjoner har denne strofen lydt i norske gudshus. Dette hjerteropet er mer på sin plass enn noen gang. Troens brann, hvor finner vi den blant Guds folk? I samfunnet ellers står det tilsvarende dårlig til. Det snakkes om kristne verdier, men gudsfrykten er borte. Det blir som å snakke om en vakker eikeskog når røttene er råtnet. Da er det ikke lenge før det høres et brak.
 
Vi har hatt mange besøk fra den vitale delen av den globale Kirke. På 100-års markeringen for misjonskonferansen i Edinburgh i 1910, etterlyste representanter fra Kirken i Sør og Øst norske misjonærers nød og glød. Våre evangelister fra Henan som tjenestegjorde i Norge, sa noe av det samme: Norske kristne manglet pasjon. En som besøkte Norge for noen år siden sa det mer brutalt: «Dere har pengene, men vi har Gud.»
 
Hva gjør vi? Skritt én synes alltid å være å «gå inn i ditt rom og lukke din dør, og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» Mt 6,6. Begynner vi der går vi neppe feil. Skritt to kan være å komme sammen med mennesker som har nøden og gløden. De finnes, og vi trenger å oppildnes av brødre og søstre som er bærere av tro og begeistring! Skritt tre må alltid være å gå ut der menneskene og behovene er, og spørre: «Gud, hvordan kan jeg berøre folk rundt meg?» Det er krevende for oss norske kristne, men tro er også handling.
 
Ikke minst må vi heie på virksomheter som AsiaLink. Ikke bare gjøres det en formidabel jobb der ute. Det er enestående representanter for den trossterke, fremadstormende Kirken som har kommet på besøk til oss ved denne tjenesten. Det gir svært viktige impulser - ja, ild - til norsk kristenliv. Dette bladet vet vi også betyr mye. Det samme gjør turene for dem som blir med oss ut.
 
Skal troens brann bre seg i landet, trengs vi alle på laget, rotfestet og grunnfestet i Guds kjærlighet. Skal Norge bli en stor misjonsnasjon igjen, trengs brannen i menigheter og fellesskap. Skal det norske samfunn komme på rett kjøl, trengs en trossterk, uredd Kirke, tent i brann for Ham. Det begynner med deg, det begynner med meg. Og Han «kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår!» Ef 3,20

• Om du skulle plassere norske kristne på en stadion etter deres engasjement i Guds rike — hvor ville de havne? På tribu­nen eller på banen? Jeg tror du vil være enig med meg i at de fleste norske kristne sliter tribunen. På banen er det noen få, hovedsakelig profesjonelle mennesker som vi betaler for å være der. Vestens kirker har utviklet en tilskuermentalitet og normalisert den. Oppgavene i Guds rike er overlatt til noen få frivil­lige og fulltids- eksperter. De utfø­rer det meste av tjenesten mens de fleste kristne pas­sivt ser på.

■ Denne mentaliteten styrer også mange ledere. Vi arrange­rer konferanser og seminarer om kirkevekst og vekkelse og hol­der seminarer for de få utvalg­te så de lærer enda mer. Vi har kampanjer der tilreisende evan­gelister skal være redskapet så mennesker blir frelst. Vi dyr­ker store navn og samles i ærbødighet under deres taler­stoler og passiviseres enda mer. Dette er noe ubibelsk som har fått prege oss mer enn vi kanskje aner. For Bibelen er klar: I Guds rike er det ingen tilskuere, bare deltakere. På Kristi legeme har alle en funk­sjon. Men læren om det alminne­lige prestedømme må bli mer enn en teologisk teori.

■ Ser vi ut over verden, blir det hele så klart - der vekkel­sene går fram, er det ikke superevangelistene eller stor- predikantene som er i sentrum. Den PR disse får, står ofte ikke i forhold til resultatene. Gud bruker små enkle vanlige kristne som redskap der hans rike går fram. Det er ikke gen­eralene eller offiserene som gjør den sentrale jobben, men millioner av trofaste fotsolda­ter.

■ Av de over 85 000 som blir frelst daglig, kommer over 80 prosent til tro ved personlig evangelisering. Kristendom er en grasrotbevegelse. Der tyng­depunktet ligger nettopp på grasrota  blir det vekst. Flyttes det oppo­ver, blir nok organisasjone­ne impone­rende, men frukten oftere dokumenter og strategier enn frelste og mennesker.
​
■ Jeg tror Gud ønsker å tømme tribunene og få alle ut på banen som brennende vitner. Han ønsker menigheter der du får hjelp, inspirasjon og anledning til a utøve det alminnelige prestedømme i praksis. På rei­ser i vekkelses-Asia, er det nettopp dette jeg ser: En entu­siastisk kristendom der de fleste deltar. Resultatene er utrolige. David Wang sier: Det vi ser i Asia er ikke kirke­vekst, men kirke-eksplosjon, kanskje har vi mest å lære av enkle fotsoldater som står midt i høsten i den tredje verden.

Leder - av Eivind Frøen
​
FILIPPINENE, januar 1994: Den fuktige tropevarmen slår imot meg. Ennå er det mørkt ute. Jeg skynder meg bortover en hullete, sølete gate. Fattigdommen slår imot meg på alle kanter. Jeg er i Ozamiz, en liten by på ca. 100 000 inn­byggere i det sydlige Filippinene. I dette området lever over åtti prosent av be­folkningen under fattigdomsgrensen. Her er det ingen arbeids­ledighetstrygd eller offentlige sosiale hjelpetiltak. Ubarmhjertigheten og hjelpeløsheten virker overveldende. I det fjerne kan jeg høre lovsang.

• I det jeg kommer inn i den glis­ne bygningen som tjener som kirke, blir jeg grepet av andaktsfølelse. Det er ikke noe ved bygningen som gir en slik opplevelse. I Norge finner du knapt et lagerskur i en slik forfatning. Det som griper meg er gleden, hengivenheten og inten­siteten i lovsangen. Hele atmosfæ­ren er ladet med noe godt og posi­tivt. Kontrasten til det materielle forfallet er overveldende. Jeg kjenner hvordan tårene presser på.
  
  
• Jeg ser på klokken. Den er ti over fire - om morgenen. Og det er bønnemøte i Happy Church.
  
  
• Et besøk i Happy Church er en reise tilbake til Apostlenes gjerninger. Daglig legges mennesker til menigheten. Tegn og under er norma­le og forventede hendelser som stadfester forkynnelsen. På de fem dagene vårt norske team er der, er vi vitne til at 350 mennesker tar imot Jesus og mange blir helbredet.
  
  
• Det som griper en besøkende fra Norge mest, er ikke tusener på møter. Det er heller ikke de mange som blir frelst eller helbredet på gatemøter. Det er heller ikke menighetens Sterke diakonale engasjement med husbygging til de Fattigste og helsetilbud til de trengen­de. Nei, det som griper så en nesten blir skamfull, er den enkle helhjertede overgivelsen og kjærligheten til Jesus.
  
  
• Vi i Vesten legger hovedvekten på doktriner, planlegging og stra­tegi. Mon tro om vi ikke i all vår dyktighet og iver faller i samme grøft som menigheten i Efesus (åpenbaringen 2:1-5). Vi er kommet på avstand fra Jesus og har forlatt den første kjærlighet.
  
  
• Jeg tror dette er noe av hemme­ligheten til de store vekkelsene og utbredelsen av Guds rike i den tredje verden. De har lært å leve og tjenestegjøre i den første kjær­ligheten til Jesus.

I flere år har jeg hatt et ønske om å få reise til Asia og se vekkelsen på nært hold. Jeg hadde et desperat ønske om å få være sammen med de lokale kristne, og se hvordan de lever sitt hverdagsliv med Kristus.v Av tv pastor John Henry, styremedlem i AO Norge

Mange her hjemme har en lengsel etter å se en gjennom­gripende vekkelse over vårt land. Hvordan kan det skje? Finnes det noen oppskrift for at noe slikt kan skje her hjemme? Hva er forskjellen på det kristne arbeid i Asia i forhold til her hjemme?

Mitt mæte med Asias hverdagskristne ble et møte med Guds fotsoldater. De har ikke et kjent navn. Ei heller er de trekkplastre på våre store konferanser. Nei! De er ukjente, vanlige menn og kvinner. De er i brann for Jesus. De leder tusener til frelse og planter hundrevis av menigheter i land hvor evangeliet er forbudt.
 
Nylig fikk jeg anledning til bl.a. å besøke en spennende menighet på Filippinene. På øya Mindenao finner vi en meget aktiv og dynamisk menighet som heter Happy Church. Vi oppdaget raskt at det virkelig var en "glad menighet". Til tross for at fleste­parten av menighetens medlemmer bodde i de verste slumkvarterene hadde de en inderlig glede og begeistring for Jesus.
 
Umiddelbart etter ankomst fikk jeg presentert programmet for de drøye fire dagene oppholdet varte. Jeg sperret øynene opp da jeg så det tettpakkete opplegget. Menig­hetens leder, pastor Elvie Go, så min reaksjon og forklarte med et smil: "Vi har ikke satt opp noe ekstra, dette er vår hverdag!"

Og kanskje her ligger noe av forskjellen mellom hverdags- kristenlivet hjemme og i Asia. De har overgitt hele sitt liv til Jesus. De har forstått 1. Joh. 3:16. "Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene." Alt det de gjorde i denne menigheten, alle aktiviteter var innholdet i dette verset. De gav bokstavelig talt sine liv. La meg komme med et eksempel.

En natt ble jeg plutselig vekket av at det banket på døra. Klokken var 03.00. En stemme utenfor sa: "Skynd deg, de har allerede begynt med bønnemøtet oppe på taket!" Da vi kom opp på taket var det samlet ca. 40 mennesker til bønn og lovprisning. Til min for­bauselse fikk jeg høre at vi etterpå skulle på husbesøk(!) Rundt oss var det bekmørkt. Hvordan ville folk reagere på å at noen banket på døra midt på natta?

Vi reiste ned til et av slumkvarterene nede ved havnen. Stanken slo imot oss mens vi i nattmørket balanserte på de små plankene mellom stolpehusene. Jeg var spent på hvordan de hadde tenkt å evangelisere her når alle sov.
Vi stilte oss opp på en lang rekke på plankestien. Så begynte noen å synge. Sangen lød omtrent slik:

"Det er tidlig morgen. Månen er på vei ned, og sola er på vei opp Vi beklager å vekke deg opp, vi har et desperat ønske om å få dele Jesu kjærlighet med deg før dagen gryr. Om du vil slippe oss inn og la oss få dele evangeliet med deg så vær snill og åpne din dør."
 
Jeg kjente hvordan tårene mine ville komme. Der, i et stinkende og skittent slumområde stod jeg sammen med en gruppe men­nesker. Ikke velutdannede evang­elister med et kjent navn. Jeg stod sammen med mennesker grepet av Jesu kjærlighet. Mennesker som gav sitt liv. Denne morgenen, før sola hadde stått opp, var det sju mennesker som ga sine liv til Herren.
 
Jeg kunne ha fortsatt med å fortelle historier om hverdagslivet til de kristne i Asia. Men la meg til slutt komme tilbake til spørsmålet jeg stillte meg før jeg kom ut til Asia. Hva er forskjellen mellom de kristne i Asia og oss her hjemme? Svaret jeg kom frem til er enkelt, og det overrasker deg kanskje ikke: Vi har teorien, mens de handler og praktiserer den.
​
Det er ingen trylleformel eller oppskrift på hvordan vi kan få oppleve vekkelse. Den starter når vi kristne overgir oss til Herren og gir "våre liv for brødrene."