Det er fascinerende å fordype seg i Oslos vekkelseshistorie. Den er sterkere og mer omfattende enn de fleste er klar over. Hovedstaden ble rystet og forandret mange ganger. På 1700-tallet skjedde det spennende ting rundt tente prester i Domkirken, lenge før Hans Nielsen Hauge hadde satt sine ben i byen. Skulle noe vært fremhevet må det være Mangs-vekkelsen, fordi den berørte så mange og gikk over så lang tid. Fra 1932 til 1938 var den finsk-svenske forkynneren det sentrale redskap i en vekkelse som berørte byen og landet. De som har forsket på ringvirkningene, sier at kanskje så mye som 100.000 nordmenn kom til tro på Jesus pga av ham. 
Mangsvekkelelsen, som andre dyptgripende vekkelser, hadde selvsagt også følger for folks vandel. En av hovedstadsavisene beskrev det slik: ”Folk hører opp å drikke, forbrydere har endog meldt seg selv, tjenestepiger som har nasket gaar og tilbyr sin husmor erstatning, folk betaler gammel gjeld”.

Skal vi forstå hemmeligheten bak vekkelser, så trenger vi ikke lete lenge. Svaret er å finne i vår Bibel: ”Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.” (Joh 16, 24) Og under Mangs-vekkelsen ble det bedt! For en vekkelsesby er en bønneby. 

Kan noe lignende skje igjen? Selvsagt. Mangs kom i de harde tredveårene. Det var fattigdom og hardt å leve. Det kan være at Gud lar oss bortskjemte nordmenn gå inn i tøffere tider, og at det er et nødvendig bakteppe for at noe tilsvarende kan skje? Jeg vet ikke. Det ligger i hans hender. Veldig mange av oss ønsker et forvandlet Norge. Med gudsfrykt, mål og mening. Da må det vekkelse til. Og det begynner i bønn.

La oss lære av våre venner i Kina og andre steder hvor evangeliet fosser frem. Broder Yun, Den himmelske mann, har nettopp gjestet landet. Vi som har vært nær inn på ham, ser hvor stor betydning bønnen har i hans liv. Så la oss finne noen vi kan komme sammen med i bønn, og be Gud vår Far forvandle Norge. Da vil også en fornyet misjonsbølge komme som et resultat. I AsiaLink drømmer vi om det. Så ikke gå trett. Finn sammen med noen ildsjeler og hold ut i bønn for vårt folk og land! Vår Gud har ikke glemt Norge.

I januar i år har vi igjen fått mange sjokkmeldinger om muslimsk terrorisme. I Paris ble en gruppe journalister brutalt henrettet. Terroristene handlet, i følge nyhetskilder, på oppdrag fra Al Qaida. I Nigeria sprengte en 10 år gammel pike seg selv i luften og tok med seg minst 19 mennesker i døden. Dette var sannsynligvis iscenesatt av den muslimske gruppen Boko Haram. De har erobret et landområde som er like stort som det Den Islamske Stat (IS) kontrollerer i Irak/Syria. I Midtøsten er slike hendelser nesten blitt daglig kost. I alle disse brutale angrepene brukes begrepet martyr. Ordet martyr brukes i denne sammenheng om mennesker som sprenger seg selv i luften eller ofrer livet i forsøk på å drepe eller lemleste flest mulig mennesker. Begrepet brukes også om de som dør i væpnet strid for å fremme Islam. 

I kristen sammenheng brukes ordet martyr på en helt annen måte. En kristen martyr dør ikke i forsøk på å drepe eller lemleste andre. Han eller hun gir sitt liv fordi han ikke vil fornekte sin tro. Det er ikke hatet mot de ”vantro” men kjærlighet som er drivkraften.

Ifølge David Barret og Tod Johnson har ca. 70 millioner kristne lidd martyrdøden i løpet av de siste 2000 år. To tredje deler av disse døde i det 20 århundre.

Islamistene hater de ”vantro.” De definerer en ”vantro” som en som ikke tenker og tror nøyaktig som de selv. Løsningen deres er like enkel som den er barbarisk. De ”vantro” skal drepes og utryddes fra jorden. I Midtøsten hevdet IS nylig at ”de vil skylle kristne ut av området i elver av blod.” De siste årene har ca en halv million kristne flyktet fra denne regionen.

Der islamistene forkynner og praktiserer hat, kommer Jesus med et budskap så radikalt at det for enkelte nesten kan lyde urealistisk. ”Elsk deres fiender. Velsign dem som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere” (Matt.5,44)
Det er i lydighet til dette budskapet kinesiske misjonærer nå reiser inn i noen av de mest urolige og risikable områder i verden. Nylig reiste 5 misjonærer inn i Iran. En gruppe har virket i Syria i flere år. For noen uker siden reiste noen representanter for husmenighetene inn i Nord Irak for å planlegge misjonsvirksomhet der. Kinesiske misjonærer er nå til stede i de fleste land mellom Kina og Middelhavet. De kjenner risikoen. De er forberedt på at det å forkynne evangeliet i disse områdene kan koste dem livet. Men dersom de skulle ende opp som martyrer er det ikke fordi de sprer hat og ødeleggelse, men fordi de ønsker at alle mennesker i verden skal få høre evangeliet om Guds kjærlighet.

Det er dette arbeidet vi i AsiaLink får lov til å være med på. Det er dette oppdraget vi med frimodighet inviterer deg til å være en del av. 

Som troende kan vi la oss forme av Guds ord. Bibelen forteller mye om hvem vi er i troen på Jesus Kristus – og hvem vi ikke er. Som troende kan vi si det på denne måten: Fordi Gud ER, så ER VI. Vår identitet i Jesus Kristus beror ikke på noe du eller jeg eller har gjort, men kun på det Jesus Kristus gjorde. Gud presenterer seg for Moses som ’Herren Gud som ER’. Gud er ikke ung, heller ikke gammel – Gud har alltid vært. Gud ER i går, i dag den samme, ja til evig tid.
​
Bibelens ord og en personlig relasjon til Jesus kan forandre oss fra innsiden. I Apostlenes Gjerninger, kapittel 2, leser vi om den første menigheten og hva som var viktigst for dem. Det var de fire b’er: Bønn, Bibel, Brorskap og Brødsbrytelse. Disse fire elementene sammen med Den Hellige Ånds kraft gjorde at kirken vokste og spredde seg utover i alle retninger. Relasjonen til Gud og de andre troende er sentralt i Guds rike. Gjennom dette fellesskapet av kjærlighet ble de troende formet til en Jesuslikhet. Det var i Antiokia de første disiplene ble kalt kristne, står det i Apg. 11:26b. Hvorfor? Jo, de hadde blitt formet av å være sammen med Gud og hverandre.  
 
I alle verdens land og kontinenter der kristne samles, er det de fire «B-elementene», sammen med Den Hellige Ånd, som bringer fremgang for Guds rike. Overalt når vi møter troende fra andre land og kulturer, blir det glede og fred når praktiserer disse fire B’ene sammen. Guds vei er alltid fred. Jesus sa ifølge Matteus 18:20 at ”der to eller tre er samlet i Mitt navn, så er jeg midt iblant dem”. Kraften i å be sammen, lese Bibelen sammen, ha felleskap og spise sammen styrker relasjonen til Gud og hverandre. Sørg for å ha noen å dele troen med! Les bibelen, be og ha måltid sammen! Dette vil forme ditt liv og er disippelgjørende i seg selv. La deg forme så du kan tjene Herren med glede!

Jesus døde for deg! Dette er et utsagn du sikkert har hørt mange ganger. Men hva innebærer det egentlig? En del av nyere teologi har avskrevet soning som et viktig kristent begrep. Tanken om at Gud skulle behøve et uskyldig offer for å tilgi menneskets synd oppfattes som nærmest bestialsk og gammeldags. Som en svensk prestestudent uttrykte seg: «Ikke snakk om Jesu blod, jeg blir kvalm av det».

Denne tenkningen, som også kalles for subjektiv forsoning, er gjerne kjent fra middelalderteologen Peter Abelard (d.1142). Teorien har senere fått et sterkt fotfeste i den såkalte liberale teologi. Abelard tok et kraftig oppgjør med tanken om at Gud skulle behøve Jesu død som et soningsoffer for å tilgi synd. Gud holdt ingenting imot mennesket. Tvert imot, han ønsket å opprette kontakt med dem. Men på grunn av menneskets mistenksomhet og vantro ble denne opprettelsen av kontakt vanskelig. Gud valgte derfor å sende sin sønn som menneske og dø på et kors, ikke for å sone synden, men for å vise Guds kjærlighet til mennesket. Gjennom denne død ønsker Gud å vekke opp vår gjenkjærlighet. Det er denne gjenkjærlighet som gjør oss til Guds rettferdiggjorte og tilgitte barn.
​
Fine ord, men de strider imot skriften. Bibelen forteller oss at en uskyldig måtte dø for de skyldige. Johannes døperen utbrøt: «Se, der Guds lam som bærer verdens synd», mens apostelen Johannes skrev at «Jesus Kristus, den rettferdige, er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens». Han påstod i samme brev at når vi lever i lyset, renser Jesu blod oss fra all synd. Peter skriver at vi ble «frikjøpt med Kristi uforgjengelige og dyrebare blod».  I kampen mot synd duger hverken Jif eller Blenda. Nei, Jesu blod er det eneste vaskemiddel som har kraft til å fjerne synd.                             Et blodfritt evangelium blir gjerne fattig og kraftløst. La oss forkynne Jesu blods rensende og frigjørende kraft til alle jordens ender!

Vi går inn i en fin tid med vår og sommer. Selv om påsken akkurat er over når dette skrives, så skaper påskebudskapet ettertanker. Jeg tenker på Maria og de andre kvinnene på vei til graven som fikk høre engelen si: ”Han er ikke her, han har stått opp”. På Emmaus-vandrerne som gikk og diskuterte det som var skjedd i Jerusalem, og fikk besøk av Jesus. De måtte erkjenne: ”Herren har virkelig stått opp og vist seg for Simon.”
 
Jesus sto opp! Han lever fortsatt i 2014, og han lever i millioner av mennesker verden rundt som har fått kjenne evangeliets forvandlende kraft i sine liv. Som erfarer at det som skjedde på Golgata for 2000 år siden gjelder også i dag. Evangeliet er fortsatt Guds kraft til frelse for alle som tror!
 
Derfor blir kontrasten stor når vi leser hva norske medier oppfatter at skjer i Kristen-Norge for tiden. Stort sett dreier det seg om homofili og om hva biskoper og prester mener om dette. Guds Ord om samliv er udiskutabelt, men dessverre fortrenger denne debatten det som er budskapet vårt. Vi må spørre om folk får oppdage evangeliets frigjørende og forvandlende kraft i sine liv?
 
Heldigvis er det mange som gjør det fordi evangeliet har gjennomslagskraft. Det er befriende å være tilstede på møter med våre asiatiske evangelister. I oktober hadde vi besøk av familien Ghaley, som vitnet om hvordan evangeliet når nye mennesker i Nepal. Nylig var jeg på møte med Ted Olbrich som fortalte hva evangeliet gjør med mennesker i Kambodsja.  I november 2014 blir det ny misjonskonferanse i Bangkok, hvor vi møter mange av våre arbeidere. Det er inspirerende og trosstyrkende å høre vitnesbyrd om evangeliets framgang i Asia. For øvrig inviteres misjonsvenner til å bli med på denne konferansen, og det anbefales!
 
Det er kraft i evangeliet!  La oss be om at evangeliets kraft skal slå igjennom på en ny og sterk måte i vårt land. Be om at mange kristne må bli berørt av Guds kraft på våre stevner i sommer og få ny inspirasjon og tro på evangeliets gjennomslagskraft. Ha en god sommer med forventning til hva Gud kan gjøre i ditt liv og i våre omgivelser! 

For noen år siden talte jeg på en konferanse for lutherske pastorer i Bihar i India. Tolken min var en ung velutdannet kvinne som hadde vært aktiv i lederskapet i menigheten sin i flere år. Noen år senere ble hun valgt til å representere sitt kirkesamfunn som delegat på en luthersk verdenskongress i
Sør-Amerika.
 
På vei tilbake til India stanset hun noen dager i Norge for blant annet å besøke min kone og meg. Hun fortalte oss hvordan hun hadde gledet seg til å ha felleskap med delegater fra vestlige kirkesamfunn da hun dro på denne kongressen. Det var jo disse som hadde sendt ut misjonærer, brakt evangeliet til India og grunnlagt kirkesamfunnet hun var en del av. Nå var kvinnen rystet, forvirret, og fortvilet. Det hun opplevde i Sør-Amerika hadde brakt henne inn i en slags troskrise.
 
Hun fortalte hvordan hun hadde blitt sjokkert over livsstilen til mange av delegatene. Kvinnen hun bodde på rom sammen med var ikke gift, men hadde en samboer. Vår indiske venn sa at hadde hun levd slik i India, hadde hun selvfølgelig ikke fått være delegat men i stedet blitt utsatt for kirketukt. Hun var videre forundret over hvordan mange av delegatene var mer opptatt av politiske spørsmål enn av åndelige ting og sjelers frelse.
 
Vi måtte bruke mye tid på å forklare henne hvordan sekularismen i Vesten har infiltrert og infisert kirker og menigheter. Bildet er klart. Dersom du sitter i en båt som driver på åpent hav, vil du ikke se at du driver etter at du har mistet land av syne. Vi ser på andre og tenker: «Hvor langt de har drevet», men glemmer er at der vi er i dag, var de i går, og der de er i dag, vil vi være i morgen.
 
Bibelen er landet vi ikke må miste av syne. Gjør vi det, ser vi ikke lenger selv at vi er i drift. Når jeg ser hvordan Skriften omtolkes og derved egentlig forkastes i Norge og den vestlige verden, er det lett og bli mismodig. Oppmuntrende er det derfor å se hvordan mange kristne i Sør og i Øst holder fast på Bibelen som absolutt autoritet for liv og lære. Tiden er kommet hvor vi trenger misjonærer og impulser fra de kirkene våre forfedre var med på å plante – i det vi pleide å kalle "den tredje verden."

For 14. gang har det vært bønn for Oslo ved starten på året. Oppslutningen om uken er blitt meget god, og unge voksne utgjør en stor andel. Ved avslutningen i Oslo Domkirke var det stuvende fullt. Lovsangen den formiddagen var helt overveldende, ledet av en stor gruppe musikere, mange sangere fra ulike menigheter samt Frelsesarmeens hornorkester. En stor inspirasjon til å stå på videre.
 
Jeg har en del ansvar med å lede forbønnen gjennom uken. Rett før min første økt, spiste jeg en hastig frokost på et hotell i byen. Jeg var faktisk helt alene i spisesalen, inntil en gjest dukket opp som jeg dro kjensel på fra rusomsorgen. Han hadde en lang og tragisk rushistorie, og de aller dårligste prognoser. Men han så meget oppegående ut. Hva hadde skjedd? Hans vitnesbyrd var ekstraordinært: Fire år tidligere hadde han våknet en natt ved at det var noen i rommet der han sov. Han tok på personen for å forvisse seg om at han ikke drømte. Det var Jesus han berørte, og han sa til ham: ”Det er for slike som deg jeg er kommet, nå skal du få hjelp.” Han hadde vært helt nedkjørt og fortvilet, og ropt til Gud om hjelp. Nå ble han øyeblikkelig løst fra amfetamin (”speed”)og fikk lagt rusen bak seg - etter 35 år. I fast jobb var han også kommet.
 
Etter en del år i ”gamet” var det naturlig for meg å spørre: ”Hvem har bedt for deg?” ”Moren min,” svarte han uten å nøle. ”Hun har bedt for meg gjennom alle år.” Jeg tror det var nøkkelen. En mor som aldri hadde gått trett av å be. Svaret kom, i sin tid. Jeg tok med meg historien til Domkirken. Den ble til oppmuntring for mange. Den kan også bli til oppmuntring for oss som ber for Den norske kirke. År etter år er det åndelig sett blitt verre og verre. Er det noe håp? En kirke som har gjort seg avhengig av å tekkes folket. Eller for å si det brutalt: En kirke der folkets gunst er blitt dens dop. Jo visst er det håp! 3. – 9. april er det et særdeles viktig Kirkemøte i Den norske kirke. La oss be om at Herren griper inn! La oss be om at vekkelsens ild tennes i Norge, og at vi får være med å bringe ilden ut der ingen har hørt!

Vi har alle fått et oppdrag, som er å gå ut i all verden og gjøre disipler. Gjøre disipler betyr at det er noe vi holder på med.

Hverdagen kan være full av opplevelse og oppdagelser. Samfunnet rundt oss er til de grader fokusert på at vi må oppleve, oppleve, oppleve. Hva er du opptatt av? Jeg gleder meg over at jeg fikk oppleve Jesus og ta imot Han som min frelser og Herre. Jeg fikk oppleve at Jesus er levende interessert i meg. Jeg fikk oppleve at Han gav meg et nytt liv og en ny start. Det var en fantastisk opplevelse.

Det er noe som er enda mer spennende etter at en har opplevd noe flott. Det er når du oppdager at det finnes mer å oppleve, mer å oppdage. Slik er det med Guds Ord og livet med Jesus i hverdagen. Den Hellige Ånd som er i oss, leder og viser oss fantastiske ting, både i Ordet, bønnen og fellesskapet. Dette inspirerer oss til å oppdage mer. Oppdagelsene står i kø for de som vil ha mer. Guds ord blir aldri tomt. Gud, vår Far, blir aldri tom. Opplevelser og oppdagelser med Gud er fantastisk, men det stopper ikke der. Det finnes noe mer i dette. I forlengelsen av oppdagelsen av Guds løfter for vår fremtid og våre liv kommer, det til syne et tydelig oppdrag. Oppdraget er å gi disse opplevelsene og oppdagelsene videre. Gi til andre rundt oss i den verden vi er, slik at andre igjen kan oppleve Guds vidunderlige kjærlighet og kraft. Slik at de også kan oppdage Gud hemmeligheter i Ordet, bønnen og fellesskapet med andre troende.

Vi i AsiaLink lever for akkurat dette. At mennesker blant Asias milliarder skal oppdage det oppdrag Gud har gitt oss. I dette ligger det en tosidighet. Vi ønsker ikke bare å dra ut til dem for å forkynne evangeliet, men også å hente Asia hit til Norden slik at våre brødre og søstre kan dele sine opplevelser og oppdagelser i Jesus Kristus, vår Herre. De har med seg vekkelsens kraft og vitnesbyrdet. Dette inspirer og tenner oss for oppdraget.
​
Dette oppdraget er umulig i vår egen kraft, men i Guds kraft og ledelse er det umulige mulig. For våre umuligheter er Guds mulighet i våre liv. Sammen utgjør vi en forskjell i enkeltmenneskers liv. Takk at du står med i dine bønner og gaver. ”Vær du bare riktig frimodig og sterk, Herren ER med deg”.