Vi er i det sentrale Kina og underviser på en leder- og medarbeidersamling. Nesten 60 mennesker er stuet sammen på et lite konferanserom i et større bygningskompleks. Folk har ankommet i små grupper den siste timen for ikke å vekke oppmerksomhet. Når lovsangen stiger, lurer min kollega og jeg på hvor forsiktigheten ble av – for her synges det av full hals. Dette har jeg vært med på før også, og jeg bare nyter opplevelsen av den friske lovsangen. Finjusterte gitarer og fyndige akkorder er det smått med, og vi gjenkjenner heller ikke de vante tonene fra våre moderne lovsangsleverandører i vest. Jeg elsker lovsangen hjemme i menigheten, og likevel er det noe helt spesielt her når alle, uansett alder, sangstemme eller tonedøvhet, bare synger av hjertets lyst. Dét er Kina. Det er utrolig fengende.  Vi har noe å lære.
 
Når undervisningen er ferdig, setter vi oss ned med en av lederne i nettverket. Han er rundt førti og smiler fra øre til øre mens han deler sitt vitnesbyrd med oss. Som fjortenåring fikk han en kronisk rygg- og nakkelidelse. Ifølge legen ville han være lam innen ti til femten år. Familien hans var svært religiøse og oppsøkte alle mulige «medium» som tilbød hjelp. De dro naturligvis også til alle tilgjengelige sykehus for å finne en kur. Til slutt var pengene brukt opp, mens sykdommen bare hadde forverret seg. Han hadde stadig stivere rygg og nakke, i tillegg til vondt i ulike ledd. Livet besto det meste av tiden av grusomme smerter, noe som førte til pillemisbruk og alkohol.
 
I 1995 var det noen som forkynte om Jesus for hans mor. Hun tok imot Jesus, men vår smilende venn hadde den gang ingen interesse av slikt nonsens. Moren gikk da i gang med en bønnekamp – takk Gud for bedende mødre! Hun bad til Gud på sine knær i sju år, uten noen bedring i sikte. Situasjonen ble snarere verre. Mannen vi lytter til, forteller at han ble bitter og sint og slo inn på en småkriminell løpebane. Han hadde fått seg jobb i en bank, hvor han stadig var langfingret for å bøte på spillegjeld. Til slutt ble det oppdaget at han hadde tatt penger fra banken, og han fikk sparken. Livet fortsatte med fyll og festing – piker, vin og sang, som det heter. En dag traff han kjærligheten. Han trodde og håpet en kvinne ville være løsningen, men forholdet varte bare et par år. Han sier selv at han «ikke var til å være i hus med.» Sparket fra jobben, skilt fra kona og med stadig økende smerter. Legens prognose var i ferd med å gå i oppfyllelse – mørket senket seg.
 
Mot slutten av 2001 kom en kristen kvinne fra menigheten hans mor tilhørte, hjem til henne for å holde et møte der. Tilfeldigvis var vår venn hjemom akkurat da. Han ble tilbudt bønn for sykdommen og takket ja av høflighet – det kom slett ikke fra hjertet. Så gjorde Gud slik som han ofte gjør. Den syke kjente at noe skjedde med ham, og søsteren som ba for ham merket også at Ånden beveget seg. Hun ba vår venn si «halleluja!»  Han kom halvveis gjennom ordet; så var det som om noe tok kontroll over tunga hans. I ettertid vet han at han simpelthen begynte å tale i tunger. Det gikk ikke lenge før frelsesbønnen ble bedt, og helbredelsen begynte. «Ti dager senere var jeg frisk!» sier mannen med et stort smil. «Dette var en så sterk opplevelse. Jeg hadde ikke grått siden jeg var fjorten, den gang legen sa jeg ville være lam før jeg var tretti. Nå var jeg tjueåtte, helbredet og på vei til himmelen!» I løpet av de neste tre månedene ble bokstavelig talt alt forandret i livet hans. Siden 2003 har han vært en av lederne i menigheten. «Jeg er så takknemmelig til Jesus!» avslutter han og smiler enda en gang.

Menigheten i Kina er stadig på utkikk etter steder hvor de kan ha undervisning. Tiden etter kinesisk nyttår benyttes ofte til å samle ledere fra hele landet for å trene og utruste troppene og dele historier. Nettverket vi besøker denne dagen, har funnet en fabrikk de kan benytte etter arbeidstid til å ta imot oss utlendinger.
På dagtid møtes kineserne og deler erfaringer med hverandre. Etter stengetid kommer vi inn for å undervise om det Herren har lagt på våre hjerter. Det er alltid like spennende å oppdage hva Gud har for oss. Kvelden før har vi møtt lederne, som ber oss om å "undervise om misjon og se på ulike land".

Etter en lang natt og formiddag med forberedelser blir vi hentet på hotellet og kjørt til fabrikken. Bilen kjører bokstavelig talt helt til døren. Så fort bildøren åpnes, smyger vi oss kjapt inn hovedinngangen og opp trappene. Vi loses inn i et stort rom hvor nesten 100 ledere sitter forventningsfulle. Undervisningen begynner straks, og vi holder på i tre timer før det er matpause.

Når jeg spør lederen om hvordan de har kommet over dette bygget, får jeg høre en artig historie. En sørkoreaner var i Kina for å drive forretning. Han gjorde det ene forsøket etter det andre, men tapte bare penger. Til slutt var han helt desperat, falt på kne og ropte til Gud. Samtidig ble denne fabrikken hans innviet til Herren. Da gjør Gud det bare Han kan gjøre: Han lar mennesker møtes. Sørkoreaneren kom i kontakt med vår kinesiske vert. Verten var på sin side på jakt etter et bra lokale for å undervise. De to snakket sammen og fant ut at de kunne hjelpe hverandre. Ikke lenge etter begynte fabrikken å generere penger. Kineserne fikk tilgang til et lokale de kunne bruke uten å betale leie. Koreaneren gjør det nå så godt at han dekker kostnadene for kineserne. På denne fabrikken syr man altså ikke bare klær for motebransjen – man trener også forkynnere for menighetene.

Yen tilhører denne bølgen av pastorer og predikanter som kom i fengsel i begynnelsen av 80 tallet. Han måtte reise fra kona og deres fem barn. Alt han hadde ble konfiskert og kona måtte begynne å bygge opp et liv uten mann. Midt i en stor by, uten noen kristne venner som kunne hjelpe. De var helt alene, hadde ingen penger og ingen mat. Det eneste de hadde var kokt vann. Etter en stund ble
det veldig ille for barna, og hun begynte å lete etter noe hun kunne koke og gi til dem. Det ble mange ulike resultater. En dag sa hun “Gud, hvis ikke du gjør noe, kommer ikke barna mine til å overleve denne vinteren.” Det var veldig kaldt, rundt minus 20. Hun hadde ingen steinovn til varme, og igjen ba hun og sa “Gud, vis din nåde over meg!” En morgen da hun åpnet døren, stod det en pakke ute på gata uten navn. Den bare stod der. I pakken var alt hun trengte. Hun kikket rundt, men hun kunne ikke se noen. Hun forstod ikke hvor pakken kom fra, for det fantes ikke postverk i Kina på den tiden. Det måtte være noen som hadde levert den til familien. De var så takknemlige og priste Herren.

Neste dag kikket hun ut døren og det stod en ny pakke der. Dette fortsatte i 20 år. Men ikke bare det. Hun fikk en slags sjekk som var delt ut av kommunistene. En sånn kupong man kunne handle med. Hver måned fikk hun en sånn sjekk som noen bare la på trappen der hun bodde. Sammenlagt kom denne sjekken hver måned i 23 år. Hun undret seg og tenkte at dette måtte være en feil, så hun gikk til forretningen der man løser den ut og sa “Jeg vet ikke hvor denne kommer fra. Den bare kommer. Vet dere noe? Hvem som står bak det?” Og de svarte “Hva har du å klage over? Du har jo fått den! Den er jo til deg!” Hun fikk aldri vite hva slags
engel som forsørget dem med mat og penger under hele denne tiden da hennes mann var i fengsel.

Yen var helt sikker på at familien hans ikke hadde overlevd. 23 år senere kom han hjem. Dette ble til stor oppmuntring for de kristne i Kina, og de tenkte at hvis Gud kan gjøre noe sånt som dette, da kan han vel gjøre hva som helst! “Dere har ikke fordi dere ikke ber!” sier Bibelen. Du begynner med å stole på Herren på et område, og neste gang det skjer noe lignende, vet du at han hjalp deg sist gang. Hvorfor skulle han da ikke hjelpe nå?

Så er vi alle samlet: Blant oss har vi en gris, høner og en fullsatt sal med forventingsfulle mennesker. En ganske vanlig situasjon når man ferdes i jungelområder i Asia. Man lever nær hverandre, og dyrene er en naturlig del av hverdagen. Vi er i en liten landsby sammen med noen kinesere som trenes som misjo nærer her. Det hele er ganske uvant for kineserne, for de er i en landsby hvor ingen snakker kinesisk; vi er utenfor Kina. Dette er mer enn en øvelse - de er faktisk på misjonsmarken.

Et stort lerret blir satt opp og på gulvet står en liten prosjektor, på størrelse med en halv smørpakke. Denne type prosjektor kan blant annet lades opp med et lite solcellepanel og kan så fungere i fire timer uten tilførsel av strøm. På grunn av størrelsen kan man putte den i lommen og vise film hvor som helst. Filmen er lastet ned på et lite minnekort som man putter inn i prosjektoren. Man har derfor
en rekke ulike filmer og kan velge hva som er mest hensiktsmessig å vise for anledningen.

Filmen vi får se er tilpasset gruppen som sitter i salen. Siden det er flest barn tilstede blir det dukkefilmen ”Jesus the Miracle maker” (Jesus, mirakelmannen). Først tenker jeg for meg selv at dette kommer til å bli en lang kveld, men så merker jeg at jeg stadig blir rørt av filmen. Den er rett og slett knallsterk i sitt budskap.

Det er engelsk tale på filmen, men kineserne samarbeider med noen av de lokale. Med en liten forsterker og mikrofon får de oversatt talen til det lokale språket.

Noen av barna sovner i løpet av filmen. Andre smyger seg forsiktig ut av rommet, men kommer snart tilbake. Filmen slutter og en lokal forkynner gir utfordring om å tro på Jesus. Etter at utfordringen blir gitt, reiser alle i rommet seg fordi de vil tro på Jesus.

Etter filmen deler kineserne ut en næringsrik suppe som et kosttilskudd for de som bor i landsbyen. Mange sykdommer kan avverges med et mer variert og innholdsrikt kosthold. William Boot sitt valgspråk; ”Soup, Soap and Salvation”
har fortsatt mye for seg.

AsiaLink samarbeider med mange ulike partnere som har sine spesialfelt. Tilbake til Jerusalem har fått et utrolig gjennomslag hvor de driver sin aktivitet. Favør fra mange parter gjør dette arbeidet mulig.

Bønn er det som baner for vei for evangeliet. Den favør vi og våre partnere er vitne til kommer ikke av seg selv. Den kan ikke kjøpes for penger. Den er utelukkende et resultat av at vi har mennesker som ber for arbeidet vårt. Vi vil derfor oppmuntre til mer av det. På forhånd takk fra oss i AsiaLink og våre partnere. Mest av alt takk fra de som aldri har hørt evangeliet, men som nå får mulighet gjennom forarbeidet i bønn.

Vi er i sentral-Kina og underviser på en leder- og medarbeidersamling. Nesten 60 mennesker er stuet sammen på et lite konferanserom i et større byggningskompleks. Folket har kommet i små grupper den siste timen for ikke å vekke oppmerksomhet. Når lovsangen stiger, lurer kollegaen min og jeg på hvor forsiktigheten ble av, for her synges det av full hals. Dette har jeg vært med på før, og jeg nyter opplevelsen av den friske lovsangen. Her er det ikke finjusterte gitarer og fyndige akkorder, eller kjente toner fra noen av våre moderne lovsangsleverandører. Ikke misforstå; jeg er av de som elsker lovsangen hjemme i menigheten! Det er bare det at i Kina synger alle uansett alder, sangstemme eller tonedøvhet, og det er bare noe utrolig fengende ved dette. Vi har mye å lære her…

Etter undervisningen er over setter vi oss ned med en av lederne i nettverket. Han er rundt førti år og smiler fra øre til øre når han begynner å dele vitnesbyrdet sitt med oss. Som fjortenåring fikk han en kronisk rygg- og nakkelidelse, og ifølge legen ville han være lam om ti til femten år. Hans familie var svært religiøs og oppsøkte alle slags medium som tilbød hjelp. De gikk også til sykehus over hele Kina for å finne en kur. Til slutt var pengene brukt opp og sydommen hadde bare forverret seg. Mannen ble bare stivere og stivere i ryggen, nakken og ulike ledd. Han hadde grusomme smerter i hele kroppen store deler av tiden, og dette førte etterhvert med seg pille- og alkoholmisbruk.

I 1995 var det noen som forkynte om Jesus for hans mor, og hun tok imot evangeliet. Vår smilende venn, derimot, hadde ingen interesse av slik nonsens. Morens bønnekamp begynte - takk Gud for bedende mødre! Hun bad til Gud på sine knær i 7 år, men det var ingen bedring i sikte; situasjonen ble heller verre.
Han ble bitter og sint og begynte en småkriminell løpebane. Han hadde fått jobb i en bank, men var stadig langfingret for å bøte på en spillegjeld. Til slutt ble det oppdaget at han tok penger fra banken, og han fikk sparken. Han var ute og festet med venner og gjorde alt man gjør i slike lag med piker, vin og sang.
Så traff han kjærligheten og trodde en kvinne ville være løsningen, men det hele var over på et par år. Han var ikke til å være i hus med. Skilsmisse, oppsigelse fra jobben, økende smerter og en prognose fra legen som var i ferd med å gå i oppfyllelse - mørket senket seg.​

2001 begynte å nærme seg slutten, og en søster i menigheten kom til hjemmet deres for å holde et møte der. Tilfeldivis var vår smilende venn til stede. Han ble tilbudt bønn for sykdommen og takket hykklersk ja, for det kom ikke fra hjertet. Så gjorde Gud som han ofte gjør; da vår venn ble bedt for, kjente han at noe skjedde med ham. Søsteren som ba merket at Ånden beveget seg og sa til ham: "Si halleluja". Han kom halvveis gjennom ordet, men så kjentes det som om alt stoppet opp, og plutselig begynte han å tale i tunger. Da var ikke frelsesbønnen langt unna, og helbredelsen begynte. «Ti dager senere var jeg frisk», sier mannen med et stort smil. «Jeg hadde ikke grått siden jeg var fjorten, da legen sa jeg ville være lam som tjueåtteåring. Nå var jeg tjueåtte, helbredet og på vei til himmelen. Det var en så sterk opplevelse at jeg bare gråt». I løpet av de neste tre månedene ble alt forandret, og fra 2003 ble han en av lederne i menigheten. «Jeg er så takknemmelig til Jesus», sier han med et smil.

-De fleste tenker umiddelbart på Bibel- transport når de hører om Hosanna, og det er ikke så rart siden det var dette Hosanna begynte med da tjenesten ble startet for fem år siden, sier Hosanna- leder Dan Eide.
-Men siden den gangen har vi gradvis forandre og utvidet vår tjeneste i takt med de kulturelle og politiske end­ringene i Kina. For noen år siden utvidet vi virksomheten til også å gjelde evangelisering og forbønn, eller kall det gjerne åndelig krigføring, gjen­nom bønn. Vi opplevde at Gud ledet oss til å betjene kirken i Kina på en mer aktiv, men stillferdig måte, sier norsk-amerikanske Dan Eide.
 
Ikke bare Kina
Mange tror også at Hosanna bare arbeider i Kina, men det stemmer heller ikke. Selv om Kina nok er litt av et hjertebarn, betjener Hosanna også andre land som Vietnam og Kampuchea. Men det er naturlig at Kina kommer sterkt i fokus, både fordi det ligger «et steinkast» fra Hosanna-basen i Hong Kong og fordi Kina er så stort og har så mange behov.

Asian Outreach har et eget Kina- kontor som også holder til i Hong Kong og som selvsagt samarbei­der nært med Hosanna.   

Gud gir vekst - gjennom bønn
Hosannas bønne-team består av grupper med kristne fra forskjelli­ge land og er de første som sen­des inn i et område, før noe annet arbeid kan utføres der. Det har ingen hensikt å arbeide på en «rismark» som ikke er vannet, pløyd og gjødslet på forhand. Men når dette er gjort, viser mange eksem­pler at Gud gir vekst.

I Kina er det f.eks. mange byer eller regioner der det knapt har steget noen bønner opp til Gud fra kristne på lang, lang tid. Derfor utfører Hosannas forbønnsteam mange steder et helt nød­vendig forarbeid. I neste runde kan sjeler høstes inn - men ikke før. Bønn er helt nødvendig og gir resultater, mange blir kristne, og tørsten etter un­dervisning er enorm.
 
Ikke smugling
Det er faktisk til­latt i følge kinesisk lov å frakte Bibler til landet. Mange - også misjonsvenner - kaller dette smug­ling, men det er det ikke. Hosan­nas Bibelkurérer er bare reisende i lovlig litteratur.

Dan Eide imøtegår på det ster­keste påstander om at de kristne i Kina ville ha det bedre dersom "smuglingen" opphørte.
-Det er helt galt. Den offisielle Tre Selv-kirken i Kina kan ikke møte behovet for Bibler. Samtidig sier myndighetene at det bare er 20 millioner kristne der, mens for­siktige anslag tyder på at det er minst 50 millioner, sannsynligvis mange flere, sier Eide.

-Den som bare kunne se ansiktet til en kristen kineser som får sin første Bibel! Mange av dem har ikke råd til å kjøpe en Bibel fra den offisielle kirken. Våre koster ingenting, fortsetter Eide og spør:
​
-Hvis det er slik at Kina har reli­gionsfrihet, hvordan kan da vår virksomhet være til skade for de kristne? Bibel-kurérer kan vanske­lig ha negativ effekt på noen - med unntak av Djevelens herre­dømme! Vi leverer bare det de kinesiske kristne trenger for å vokse åndelig.

Jon Helge har vært med på pinse­vennenes Team Action sist vinter og vår. Til og med julaften tilbragte han på den andre siden av jorda. På den­ne måten har han også vært midlerti­dig medarbeider i Asian Outreach.

Smugling
19-åringen har vært ansvarlig for en del av virksomheten hos Hosanna-tjenesten i Hong Kong. Han har fraktet bibler og kristen litteratur over grensa til Kina. Bibler er faktisk en lovlig vare der, men Jon Helges virksomhet blir for smugling å regne, for politi og tollere beslaglegger bibler som de vil hvis de finner noen. Både transporten inn i Kina, med vesker fulle av bibler, og de hemmelige avleveringene, har gitt mye spenning og ansvar. Ikke rart det heter Team Action.
Team Action gir ungdom en første smak av evangelisering og bønn, f.eks. på misjonsmarken. Jon Helge startet sist høst sammen med 24 andre og hadde først tre måneders «bibel­skole-. Han lærte også om hvordan man forholder seg til fremmede kul­turer. Det har han hatt bruk for, i møte med mennesker og fremmed mat. Han har savnet melk og brunost, men aller mest kjæresten Anette.

Angrer ikke
Jon Helge har altså ofret et og annet, og han har satset en del kroner på disse to semestrene i livets skole.
-Det angrer jeg ikke på, forsikrer han. -Jeg ville brukt en del penger på et studieår hjemme også, sier han for å sette utleggene sine til misjonsvinteren i Hong Kong litt i relieff.