Det er for mange   buddhister som tar imot Kristus i Sør-Kina. Derfor har lederne laget nye lover som krever at konvertittene gir barna sine til det lokale buddhisttempelet, som en ‘gjenytelse’ for at foreldrene har tatt imot Kristus. De lokale myndighetene i de delvis selvstyrte mandatområdene Yingjiang, Dehong Dai og Jingpo i Yunnan-provinsen, er blitt hardt presset av de lokale buddhistmunkene til å implementere harde regler for dem som blir kristne. Resultatet er at myndighetene for noen uker siden innførte drakoniske lover som gjør at de som tar imot Kristus mister alt – inkludert sine egne barn.

Mange har hørt om «Tilbake til Jerusalem»-visjonen. Mange har fått med seg tallet 100 000 misjonærer, som var det konkrete antallet broder Yun opplevde Herren ga ham da han på mirakuløst vis hadde kommer seg ut av Kina. Noen har kanskje tenkt at disse tusener av misjonærer skulle marsjere ut i samlet flokk i løpet av et år eller to, men sånn har vel misjonærutsendelser aldri foregått? Det starter med en visjon. Et kall. En beslutning. Deretter forberedelser og påvente for den rette tid. Mangt et misjonsarbeid har startet med at én eller noen ganske få pionérer dro ut, mens stadig flere fulgte etter i årene og tiårene som fulgte. Slik er det også med kinesernes visjon. Det er ikke bare vanskelig, men helt umulig å oppgi noe nøyaktig tall på hvor mange som hittil har dradd ut av Kina. Kinesernes arbeid for Jesus i buddhistiske, muslimske og hinduistiske land må nødvendigvis skje med stor grad av forsiktighet. Dessuten har ikke kinesiske husmenigheter den samme interessen for å telle som vi har, derfor nøyer vi oss med å fastslå at tusener av kinesere er i gang med evangelisering utenfor Kinas grenser, og flere kommer!

I alle mellommenneskelige relasjoner søker vi å finne den mest hensiktsmessige og strategiske metoden for å oppnå et mål. Nordmenn blir ofte brukt som fredsmeklere i konflikter mellom folkegrupper, fordi Norge i den store sammenhengen er et ubetydelig land som i liten grad oppleves truende. De fleste steder i verden vil amerikanere være dårligst egnet av alle til å inneha en meklerrolle, fordi USA er kjent for å ha egne interesser over det meste av verden.
Det er dette samme prinsippet som gjør kineserne så anvendelige som misjonærer. Hvite europeere og amerikanere blir umiddelbart sett på som representanter for den kristne verden. Vi blir betraktet med kritiske øyne, og det er generelt vanskelig for oss å få innreise og opphold i mange av de land der Guds Ord trengs aller mest. Kineserne, derimot, får tilgang de fleste steder, fordi alle lands politikere ønsker kinesiske investeringer velkommen. Vi tror det er en Guds visdom for vår tid, dette å kunne støtte kineserne i deres arbeid for å bringe evangeliet til mennesker vi ikke kan nå. 

Et konkret eksempel på dette, er NK. Det sies at Kim's stat ikke har noen venner, men at det fins ett eneste land de ikke betrakter som fiende – nemlig Kina. Det foreligger rapporter om tusener som har tatt imot Kristus på grunn av kinesiske misjonærers arbeid i landet de siste sju-åtte årene.

Et annet eksempel: Broder Ren fortalte på flere av møtene om en gruppe kinesiske misjonærer som krysset grensen til Afghanistan. De ankom et område under total kontroll av Taliban, og ble stanset av vakter med skarpladde våpen. Talibansoldatene spurte dem: «Er dere fra Japan?» Kineserne svarte: «Nei, vi kommer fra Kina». Umiddelbart la soldatene fra seg våpnene og kom og omfavnet dem – de betraktet kinesere som venner.

Omtrent på samme måte er det i Ayatollahenes Iran. Om nå vestlige kristne skulle ønske å slå seg ned der, vil de knapt ha muligheten. Kineserne er derimot hjertelig velkommen, og det er mange av dem der allerede – i full gang med å forkynne Kristus til et underkuet folk som er særdeles åpent for evangeliet.

MODERNE MISJONÆRER
​På møtene med den himmelske mann fikk vi presentert helt ferske oppfinnelser som nå tas i bruk for å formidle Guds Ord. Hele bibelen fins på en bitteliten mikrostikk, som kan aktiveres på vanlige mobiltelefoner. Både pris og størrelse er suverent overlegen den trykte bok. 
enialt i land der det å ha en bibel innebærer livsfare… En litt større teknisk gjenstand – likevel liten nok til å holdes i hånden – inneholder en sender som slår inn på smarttelefoner i nærområdet med meldingen «Gratis internett». Er et noe folk i alle land liker, så er det nettopp dét: Gratis internettilgang. Imidlertid er det en forskjell her: Dette gratis nettet fører deg ikke inn på det verdensomspennende nettet med alt som der fins, men derimot til en verden av Guds evangelium! Senderen er fullpakket med Bibelen, Jesusfilmer, kristen sang og musikk, vitnesbyrd og alt annet som kan hjelpe tørste sjeler til å finne den levende Gud. En slik sender kan puttes i lomma og tas med hvor som helst.

Det var tidlig på 2000-tallet at jeg første gang hørte om en paralysert, kristen kineser som skulle ha blitt momentant helbredet, for deretter – på mirakuløst vis – å spasere ut av et fengsel i Kina. Jeg husker at jeg tenkte: «Det måtte vært fantastisk å få møte denne mannen!» Så, høsten 2003, skjedde dét. Broder Yun besøkte Arendal, og jeg fikk høre ham der på et møte i Filadelfia. Jeg arbeidet den gang som kateket i Froland menighet, og ante ingenting om at kineseren med denne spesielle historien skulle komme til å bli en personlig venn og samarbeidspartner.

De siste ti årene har jeg møtt broder Yun mange ganger. Vi har vært på mange møter sammen, vi har kjørt lange avstander i Nord- så vel som Sør-Norge, han har overnattet hjemme hos oss og vi har ofte spist, pratet og bedt sammen. Nylig besøkte AsiaLink Færøyene og Danmark, sammen med broder Yun og hans trofaste tolk, broder Ren.  I løpet av denne februarhelgen talte «den himmelske mann» fire ganger; på Vàgar, i Torshavn og på Eysterøy. Det var møter i små og store kirkelokaler. Noen av vertskapsmenighetene er karismatiske, andre evangelikale. Johan Petur, vår lokale kontakt på Færøyene, gjorde en formidabel innsats med å tilrettelegge, både før møtene og underveis – takk, bror! På vei til Norge, hvor turneen skulle fortsette påfølgende uke, hadde vi én kveld ledig i Danmark. Etter initiativ fra menigheter i Ålborg, ble det arrangert fellesmøte der i byen mandag kveld.

Over alt var det fulle hus, noe som selvsagt alltid skaper glede. Broder Yuns historie er spennende. Den tar oss langt bortenfor fornuftens grenser, og det mangler heller ikke på undrende og kritiske spørsmål: Kan det virkelig være sant, alt dette? At de torturødelagte bena hans ble momentant helbredet? At han gikk ut av fengselet, gjennom dører og porter som bare åpnet seg, forbi titalls vakter, uten å bli sett? At han kom seg ut av Kina ved hjelp av passet til en person som ikke lignet ham i det hele tatt? Da Yun for en del år siden møtte tidligere president George Bush jr., var det tydelig at han også strevde med å tro at alt dette virkelig kunne være tilfelle. Etter samtalen mellom de to, konkluderte den amerikanske statslederen slik: «Jeg tror på Bibelen. Jeg tror på alle miraklene, på alt som står. Det du forteller, må være Apostlenes Gjerninger kapittel 29.»
Jeg tror også på Bibelens vitnesbyrd. Jeg tror på en levende, allmektig Gud. Jeg tror på de dødes oppstandelse – og hva annet blir da for utrolig? I tillegg fins det en annen dimensjon med broder Yun. Den er ikke like lett å få øye på om man ikke har anledning til å bruke tid med ham, men den gir livshistorien og mirakelberetningene stor tyngde og troverdighet. I årenes løp er boken hans blitt solgt i titusener, kanskje hundretusener. Han selv har reist og forkynt i over sytti land i hele verden. Han har møtt mange høytstående folk i tillegg til George Bush. Han taler stadig til forsamlinger så store som nordiske predikanter flest bare kan drømme om, og stadig skjer det utrolige mirakler der han er.

Yun er imidlertid den samme Guds tjener som han alltid har vært: Ydmyk, takknemlig, gudfryktig, enkel. Han står opp lenge før de fleste av oss, normalt ved 4-tiden, og bruker to-tre timer til å be og studere Guds Ord. Ja, hver dag. Da vi var på Færøyene, møttes vi til frokost klokken ni, tre dager på rad. Hver dag kom en smilende Yun inn i matsalen. «Halleluja!» var hans første ord. Aldri spiser han noe før han har takket og bedt høyt for maten. Når han kommer inn på et nytt sted, er det nærmest prosedyre at han kneler på gulvet og ber. Han bryr seg ingenting om det er en restaurant, et hjem eller avgangshallen på en internasjonal flyplass. Fins det et gulv, så er det for ham et sted for å knele og be. Jeg har ennå til gode å se den himmelske mann misfornøyd eller i dårlig humør.
Vi kan ikke fatte hva Yun har opplevd av tortur, smerte og sult. Hvor mye han har fastet og bedt. For en del år tilbake begynte mennesker – angivelig kristne – å spre rykter om at Yun ikke snakket sant. At han nå levde høyt på boksalget sitt, og var blitt en rikmann. At han utga seg for å være noe stort, og mange andre beskyldninger. Disse påstandene og ryktene – åpenbart født i misunnelse – såret Yun mer enn alle elektriske støt og slag til sammen. Hva gjør et menneske normalt i en slik situasjon? Slår tilbake. Hva gjorde broder Yun? Han svarte med å skrive en hilsen til disse anklagerne og fortelle at han gleder seg til å tilbe sammen med dem foran Guds trone.

Jeg er så takknemlig til Gud for at det fins slike mennesker som broder Yun. Han glemmer ikke hvor han kom fra. Han forteller ennå med tårer om sin eldre bror som døde av sult, om en far som var døende av kreft og en mor som ville ta livet sitt i fortvilelse. Med tre års skolegang har han ikke glemt alle de år av sin barndom da livet handlet om å tigge mat for at ikke flere i familien skulle sulte i hjel. Han glemmer aldri den natten da moren vekket ham og sa at de måtte samles om farens sykeseng og «påkalle Jesus». Yun hadde aldri hørt om Jesus før, men nå fikk han se hvilken kraft som fins i dette navnet. Den døende, kreftsyke faren ble mirakuløst helbredet, og noen måneder etter fikk16-åringen Yun sitt kall: «Du skal være mitt vitne til sør og vest!» Det skulle gå over tjue år – ti av dem i fengsel – før visjonen fullt ut ble virkelighet, men siden den mirakuløse flukten i 1997 har Yun fått se Gud oppfylle sitt løfte. Vi i AsiaLink takker Gud for at vi får stå sammen med ham og mange andre kinesere i det som er deres store livskall: Å bringe evangeliet ut til alle unådde folkegrupper; helt fra Kina og tilbake til Jerusalem.  

Kinesiske Gina vokste opp i et hjem der ord som «Gud» og «tro» var ukjente. Som jente opplevde hun at verden holdt på å gå i grus da hun hørte foreldrene krangle og snakke om å gå fra hverandre. Særlig ille var det å høre moren si til hennes far at han fikk ta seg av datteren. Jenta følte seg forkastet og forlatt, for moren var den viktigste i livet hennes, den hun elsket mest. Farskjærlighet visste hun ikke hva var.

​Gina forteller:
«Fordi jeg aldri fikk noen smak av min fars kjærlighet, begynte jeg å vende øyne og hjerte mot gutter. I løpet av mine tre år på ungdomsskolen led jeg av hemmelig forelskelse for en gutt. Jeg var helt fortapt i ham. Da han begynte på videregående, følte jeg at hele universet mitt brøt sammen. Hjertet mitt var knust og alt annet ble meningsløst og tomt. Dette, sammen med stress for å klare avsluttende eksamen, fikk meg til å tenke på å avslutte livet. To ganger kuttet jeg meg i armen. Mange kvelder var puta mi våt av tårer, og jeg spurte meg selv: Hvem lever jeg for? Hva slags håp kan jeg vente på for å kunne bli værende her på jorden?»

En dag ble Gina introdusert for et internasjonalt salgsnettverk. Her møtte hun kristne som inviterte henne med på gudstjeneste. Gina beskriver det slik:
«På en utrolig måte ble jeg truffet av Jesus sitt bud om «å elske hverandre» og ordene om «å ikke være bekymret for morgendagen». Jeg ble helt sjokkert av denne undervisningen – alvorlig talt, hvem andre i verden vil si at vi skal elske våre fiender? Det gikk opp for meg at Jesus måtte være noe mer enn bare en stor lærer og en vis mann. Når jeg så fikk høre at han døde på korset for å demonstrere Guds usynlige kjærlighet, ble jeg helt overveldet. Det kjentes som en sterk lysstråle skinte på meg; jeg som pleide å famle i mørke uten tro på at det fantes noen sann kjærlighet. Jeg hadde bare en vag drøm om at noen kunne dukke opp og gi meg håp, og nå – her var han! Jesus var den jeg hadde lett etter! Så da pastoren ga en invitasjon om å komme frem for å akseptere Jesus, da gikk jeg. Eller kanskje jeg heller bør si at en eller annen underlig kraft skjøv meg frem, for jeg var egentlig veldig sky. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor tårene mine bare rant mens de ba, men sikkert er det at det kjentes som en svalende strøm av salve bare ble tømt ut over hele meg. Hjertet holdt på å sprenges av glede!»

En tid senere hadde Gina en spesiell drøm. Hun drømte at hun hørte en mektig røst som ropte til henne: «Datter, datter!» Gjennom denne opplevelsen ble Gud, Herren Jesu Kristi Far, hennes kjære Pappa.

«Siden da har jeg gjort det til min vane å kalle ham Pappa Far enten jeg savner ham, ønsker at han skal være nær meg gjennom en søvnløs natt eller trenger at han gir meg styrke og fred. Helt siden den dagen jeg slapp Jesus inn i livet mitt, har jeg løpt rundt og fortalt mennesker om disse fantastiske nyhetene. Mange ganger har jeg spurt ham om hjelp, og han trekker seg aldri tilbake og sier «nei» eller «beklager».

Gina fikk høre om Mor Teresa. Boken «Vandre i kjærlighet» berørte henne sterkt. Det samme gjorde filmen «The Passion of the Christ» (Kristi lidelse).

«Mens jeg så denne filmen på rommet mitt, bare gråt og gråt jeg. Hadde jeg ikke fått se hvor mye Jesus hadde lidd for meg, ville jeg kanskje fortsatt å leve livet mitt uten denne dimensjonen som handler om ‘å ta opp sitt kors og følge ham’.  Da filmen var ferdig, gikk jeg ut av rommet mitt. Både kropp og sjel skalv mens jeg knelte ned på plenen, så opp mot himmelen og sa: ‘Jesus, hvorfor gjorde du alt dette? Jeg fortjener det ikke – at du betalte for min sjel med ditt eget liv. Din smerte er bare for mye å bære!’ Den trøst, fred og jubel Jesus fylte meg med den dagen, kan ikke beskrives med ord.»

Gina forteller at ordene fra Matteus 10:5-10 talte sterkt til henne. Her instruerer Jesus sine disipler til å gå ut og forkynne at ‘Himmelriket er nær’; til å helbrede de syke og drive ut demoner. For intet har de fått det; for intet skal de gi det.

«Livet mitt var svært stresset da disse ordene traff mine ører og mitt hjerte. Stresset kom av at foreldrene mine prøvde å holde meg tilbake ved å snakke om hvor mye bedre jeg ville ha det med et komfortabelt, fredelig og stabilt liv. Før jeg møtte Jesus ville nok det ha vært attraktivt, men nå var jeg radikalt forandret gjennom Hans kraft. Jeg ville ikke leve som før. Jesus hadde satt meg fri! Ja, han hadde forløst meg fra synd og slaveri på en måte som overgikk min fatteevne. Så lenge jeg vet at det ennå er talløse sjeler som lider, som er skadet og som hungrer etter kjærlighet kan jeg umulig snu ansiktet vekk og overse dem.»

Den kinesiske evangelisten sier hun vet med sikkerhet at Jesus har pålagt henne å gjøre det samme som den nytestamentlige menighet gjorde: Å dra ut og forkynne evangeliet uten å ta med seg noen eiendeler.

«Jeg bestemte meg for å rømme hjemmefra, uten datamaskinen min, uten vinterklær eller andre ting. Alt jeg tok med meg var en ryggsekk med Bibelen, noen tynne klær og 300 RMB (tilsvarende 300 kroner). Jeg informerte ikke foreldrene mine, for i så fall ville de ha holdt meg tilbake med makt. Det var trist å dra hjemmefra slik, men Jesus er verd alt og han er over alle.»

  Gina fortsetter:
«Skjønnheten med en slik vandring ligger i dette at hva som helst kan skje. For meg er dette nesten som et eventyr, en livsrisiko, en suveren mulighet til å møte min mektige Frelser. Jeg har i dypet av mitt indre trodd – og jeg tror alltid – at Han vil ta vare på meg. Om jeg så måtte sulte i hjel eller bli drept av terrorister, ville jeg være mye lykkeligere enn om jeg er i live, for jeg vet at samme stund som mine øyne lukkes, vil jeg se min Kjærlighets ansikt, som jeg har ventet på så lenge.»

Hvor skulle hun dra? Hvem skulle hun preke for? Det hadde Gina ingen anelse om. Hun visste bare at Jesus hadde bedt henne å gå, og at hvert menneske på denne jorden er dyrebart i hans øyne.

«Etter at jeg hadde bedt, fikk jeg umiddelbart en ide fra Ånden. Jeg kan melde meg som frivillig medarbeider på gjestehus, for et gjestehus er et utmerket sted å møte mennesker og kunne dele troen min. Jeg har lært leksa om hvordan man skal holde seg jublende glad: Bare grip enhver anledning til å snakke om Jesu kjærlighet, enten du venter på toget, gir noen mynter til en tigger i gata eller prater med en turist. Så jeg startet med ungdomsherberger i Wuhan og dro hele veien til en liten by kalt Xinping. I måned etter måned så jeg hvordan Guds nåde alltid var der for meg; han forlot meg ikke sulten, uten sted å sove eller skjelvende i kulden. Han rakte ut sin arm og rørte ved dem jeg møtte på min vei; han la sin kjærlighet i deres hjerter og gjennom dem tok han hånd om meg på alle måter. Jeg lærte hvordan Han gjorde ting: Hvis jeg hadde behov – for eksempel for mat, varme klær eller et gjestehus der jeg kunne spre Guds såkorn – etter å ha bedt troens bønn dukket det alltid opp noen som ville gi meg det jeg trengte. Selv om jeg hadde lite med meg, var Jesus selv alltid min største tilfredsstillelse. Han er så trofast og omsorgsfull, langt mer enn jeg kunne forvente!»

        Gina forteller at Salomos Høysang er det teksten om kjærlighet som hun liker aller best.
«Når jeg leser dialogen mellom mann og kvinne, blir jeg naturlig trukket inn bildet der min Konge-elsker og jeg vandrer sammen i en hemmelig hage, hvor ‘blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land’ Dyppet i disse romantiske versene vil min sjel og ånd snart bli mettet. Jeg kan rope høyt til universets sentrum: Jeg har funnet gledens kilde!»

Avsluttende ord til Far: «Kjære Pappa, takk så mye for at du har gitt meg Jesus, din dyrebare sønn, som min livsledsager. For meg er Han den beste Gave og Velsignelse. Må din Ånd oppildne meg så jeg kaster mine armer omkring ham og holder ham tett, så våre hjerter banker i takt hver eneste dag! Hjelp meg, din kjære datter, å tømme ut all kjærlighet jeg har i meg for din Sønn.

Maria er 22 år gammel og kommer fra en av provinsene i det sentrale Kina. Hun studerer nå engelsk som del av forberedelsene til å skulle tjene Gud utenfor sitt eget lands grenser. Da jeg møtte henne i Shanghai tidligere i år, fikk jeg mulighet til å høre hennes livshistorie. Det hun kan fortelle om sin barndom er dessverre neppe unikt, men ikke mindre sterkt av den grunn.

- Da jeg ble født, var foreldrene mine veldig skuffet fordi de så sterkt ønsket å få en sønn.  Bare to dager gammel ga mamma meg bort til tanta mi, hvor jeg bodde i tre måneder. Etter de tre månedene prøvde både mor og tante å finne noen de kunne gi meg til, men ingen ville ha meg. Det endte derfor med at jeg ble plassert hos bestemor, og der ble jeg godt behandlet.

Etter at min mor ble gravid for andre gang, flyktet hun og faren min til et annet sted for å unngå at hun skulle bli tvunget til å ta abort. Slik fungerer et-barns politikken i landet vårt. Da min mor igjen fødte ei jente, ga de henne bort etter noen få måneder. Det samme skjedde da hun fødte sin tredje datter. Også hun ble gitt bort. Først da jeg var sju år gammel, lyktes det mine foreldre å få en sønn.
​
Som femåring måtte jeg begynne på skole, og foreldrene mine hadde da flyttet tilbake til hjemstedet vårt. De bodde ikke langt fra bestemors hus. Mens de bodde langt unna pleide mamma og pappa å komme hjem tre ganger i året, men jeg kan aldri huske at de ønsket å ha tid med meg. Da min mor ville at jeg skulle flytte til dem, ønsket jeg ikke det. Jeg ville mye heller bo hos bestemor, men mamma tillot ikke det. Hun slo meg mange ganger da jeg ga sa at jeg ville bo der.
Faren min var verken snill eller slem med meg, egentlig. Han gjorde ingenting, verken godt eller dårlig, men min mor behandlet meg på en sånn måte at jeg hatet henne voldsomt. Det jeg kan huske fra barndommen, er at mamma påla meg å gjøre masse arbeid – vaske klær, lage mat og annet husarbeid. Uansett hvor godt jeg gjorde ting, fikk jeg aldri en oppmuntring. Om alt jeg gjorde het det at «det skulle bare mangle.» Hvis jeg ikke gjorde ting bra nok, fikk jeg alltid kritikk og kjeft. Broren min, derimot, behandlet hun veldig bra og viste klart at hun virkelig elsket.

Vi er i det sentrale Kina og underviser på en leder- og medarbeidersamling. Nesten 60 mennesker er stuet sammen på et lite konferanserom i et større bygningskompleks. Folk har ankommet i små grupper den siste timen for ikke å vekke oppmerksomhet. Når lovsangen stiger, lurer min kollega og jeg på hvor forsiktigheten ble av – for her synges det av full hals. Dette har jeg vært med på før også, og jeg bare nyter opplevelsen av den friske lovsangen. Finjusterte gitarer og fyndige akkorder er det smått med, og vi gjenkjenner heller ikke de vante tonene fra våre moderne lovsangsleverandører i vest. Jeg elsker lovsangen hjemme i menigheten, og likevel er det noe helt spesielt her når alle, uansett alder, sangstemme eller tonedøvhet, bare synger av hjertets lyst. Dét er Kina. Det er utrolig fengende.  Vi har noe å lære.
 
Når undervisningen er ferdig, setter vi oss ned med en av lederne i nettverket. Han er rundt førti og smiler fra øre til øre mens han deler sitt vitnesbyrd med oss. Som fjortenåring fikk han en kronisk rygg- og nakkelidelse. Ifølge legen ville han være lam innen ti til femten år. Familien hans var svært religiøse og oppsøkte alle mulige «medium» som tilbød hjelp. De dro naturligvis også til alle tilgjengelige sykehus for å finne en kur. Til slutt var pengene brukt opp, mens sykdommen bare hadde forverret seg. Han hadde stadig stivere rygg og nakke, i tillegg til vondt i ulike ledd. Livet besto det meste av tiden av grusomme smerter, noe som førte til pillemisbruk og alkohol.
 
I 1995 var det noen som forkynte om Jesus for hans mor. Hun tok imot Jesus, men vår smilende venn hadde den gang ingen interesse av slikt nonsens. Moren gikk da i gang med en bønnekamp – takk Gud for bedende mødre! Hun bad til Gud på sine knær i sju år, uten noen bedring i sikte. Situasjonen ble snarere verre. Mannen vi lytter til, forteller at han ble bitter og sint og slo inn på en småkriminell løpebane. Han hadde fått seg jobb i en bank, hvor han stadig var langfingret for å bøte på spillegjeld. Til slutt ble det oppdaget at han hadde tatt penger fra banken, og han fikk sparken. Livet fortsatte med fyll og festing – piker, vin og sang, som det heter. En dag traff han kjærligheten. Han trodde og håpet en kvinne ville være løsningen, men forholdet varte bare et par år. Han sier selv at han «ikke var til å være i hus med.» Sparket fra jobben, skilt fra kona og med stadig økende smerter. Legens prognose var i ferd med å gå i oppfyllelse – mørket senket seg.
 
Mot slutten av 2001 kom en kristen kvinne fra menigheten hans mor tilhørte, hjem til henne for å holde et møte der. Tilfeldigvis var vår venn hjemom akkurat da. Han ble tilbudt bønn for sykdommen og takket ja av høflighet – det kom slett ikke fra hjertet. Så gjorde Gud slik som han ofte gjør. Den syke kjente at noe skjedde med ham, og søsteren som ba for ham merket også at Ånden beveget seg. Hun ba vår venn si «halleluja!»  Han kom halvveis gjennom ordet; så var det som om noe tok kontroll over tunga hans. I ettertid vet han at han simpelthen begynte å tale i tunger. Det gikk ikke lenge før frelsesbønnen ble bedt, og helbredelsen begynte. «Ti dager senere var jeg frisk!» sier mannen med et stort smil. «Dette var en så sterk opplevelse. Jeg hadde ikke grått siden jeg var fjorten, den gang legen sa jeg ville være lam før jeg var tretti. Nå var jeg tjueåtte, helbredet og på vei til himmelen!» I løpet av de neste tre månedene ble bokstavelig talt alt forandret i livet hans. Siden 2003 har han vært en av lederne i menigheten. «Jeg er så takknemmelig til Jesus!» avslutter han og smiler enda en gang.

Menigheten i Kina er stadig på utkikk etter steder hvor de kan ha undervisning. Tiden etter kinesisk nyttår benyttes ofte til å samle ledere fra hele landet for å trene og utruste troppene og dele historier. Nettverket vi besøker denne dagen, har funnet en fabrikk de kan benytte etter arbeidstid til å ta imot oss utlendinger.
På dagtid møtes kineserne og deler erfaringer med hverandre. Etter stengetid kommer vi inn for å undervise om det Herren har lagt på våre hjerter. Det er alltid like spennende å oppdage hva Gud har for oss. Kvelden før har vi møtt lederne, som ber oss om å "undervise om misjon og se på ulike land".

Etter en lang natt og formiddag med forberedelser blir vi hentet på hotellet og kjørt til fabrikken. Bilen kjører bokstavelig talt helt til døren. Så fort bildøren åpnes, smyger vi oss kjapt inn hovedinngangen og opp trappene. Vi loses inn i et stort rom hvor nesten 100 ledere sitter forventningsfulle. Undervisningen begynner straks, og vi holder på i tre timer før det er matpause.

Når jeg spør lederen om hvordan de har kommet over dette bygget, får jeg høre en artig historie. En sørkoreaner var i Kina for å drive forretning. Han gjorde det ene forsøket etter det andre, men tapte bare penger. Til slutt var han helt desperat, falt på kne og ropte til Gud. Samtidig ble denne fabrikken hans innviet til Herren. Da gjør Gud det bare Han kan gjøre: Han lar mennesker møtes. Sørkoreaneren kom i kontakt med vår kinesiske vert. Verten var på sin side på jakt etter et bra lokale for å undervise. De to snakket sammen og fant ut at de kunne hjelpe hverandre. Ikke lenge etter begynte fabrikken å generere penger. Kineserne fikk tilgang til et lokale de kunne bruke uten å betale leie. Koreaneren gjør det nå så godt at han dekker kostnadene for kineserne. På denne fabrikken syr man altså ikke bare klær for motebransjen – man trener også forkynnere for menighetene.